Jeg var spent på denne romanen som har fått så glimrende og forfatteren har vunnet den prestisjetunge prisen National Book Award og jeg er glad jeg har lest den.
Men samtidig er jeg også litt skuffet. Dette er en roman som for meg er litt kjedelig, for det er for mye hundeprat, men også delvis mesterlig, særlig på slutten, da er den mesterlig skrevet.
Jeg venter og venter på orkanen Katrine, som når man leser bak på boken, ser ut som det meste av boken skal handle om, men det blir lenge å vente på den.
Men for all del, det er ikke så mange bøker av denne typen, som skildrer livet til denne fattige familien som er blitt morløs og bor sammen med en fordrukken far, i en dump, sammen med flaksende høner og bilvrak. Historien fortelles på et vis følelsesløst for her er det ikke rom for følelser. Her må de ta livet som det er, ferdig med det.
I det jeg laster opp omslagsbildet, slår det meg at her står det en liten pike i en ren, vakker kjole, mens hovedpersonen i boken, gikk i samme klærne som brødrene, for det var det som fantes av klær, ikke noe fine, rene kjoler, men utvaskede tskjorter og shortser.
Så selv om jeg er bittelitt skuffet, så anbefaler jeg likevel Det som reddes kan, for de som er glad i god litteratur, Dette er ingen lett underholdningsroman.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Orkanen Katrina er på vei mot USAs fastland. I en fattig dump i Mississippi bor 14 år gamle gravide Esch sammen med tre brødre, en fordrukken far – og en hund som prøver å holde liv i valpene sine. Sammen må familien sikre hjemmet mot Katrinas herjinger. Faren skader seg, mens barna barrikaderer vinduene, hamstrer mat, fyller vann på alle tilgjengelige kanner og drivstoff på farens gamle bil. Det er tøffe forhold, men familien støtter og passer på hverandre. Esch og familien hennes er lutfattige, går i lurvete klær, sover på møkkete lakener og har ikke alltid noe å spise, men de er ikke stakkarslige. De lever livet slik det er, med en ukuelig overlevelsesevne.
Hancock seilet inn som bestselger i Danmark, med sin debutbok LIkblomsten og det kan jeg forstå. Jeg koste meg gjennom hele boken, og det må man vel kunne si selv om historien rommer det tristeste man leser om, som jeg ikke sier her.
Jeg liker veldig godt skrivemåten hennes. Den er lettlest og sprekt skrevet synes jeg
Kafèen tvers overfor avisen myldret av unge menn som nøt sola og drakk hipsterjuice mens de beundret hverandres tatoverte pipestilkunderarmer og uregjerlige fullskjegg. Heloise kunne ikke begripe hvorfor den slags overdreven ansiktsbehåring hadde blitt så populært blant menn i tjueårene. Hun syntes det var jevngodt med å få barbert måne og markere aldersrynker i ansiktet med tjukk sprittusj.
Jeg likte disse betraktningene hennes og jeg synes det var et bra og annerledes plott hun hadde, der jeg virkelig kunne fundere på hvordan alt henger sammen.
Boken fenget meg fra side en til side 374, når det var slutt. Lettlest og underholdende og passe grusom, som en krimbok skal være. Og jeg skjønte ikke slutten før den ble presentert for meg.
Nå gleder jeg meg veldig til å ta fatt på bok nummer to av Hancock, Mercedes-snittet, men den skal få ligge og godgjøre seg litt først.
Akkkurat nå har jeg tatt en liten krimpause, det er mulig selv om det er påske, og jeg leser Det som reddes kan av Jesmyn Ward. Den har fått glitrende omtaler og jeg er spent.
Deretter er det Camilla Grebe, Dvalen, som ligger høyest i stabelen, men vi får se. Svenske Christina Erikson, Kommer alltid tilbake, er også en av de som roper høyt. Du verden for et luksusliv man har når man har bøker å lese. Og tenk at man til og med kan få lest de gratis, på bibliotekene. Det er helt fantastisk.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Journalist Heloise Kaldan befinner seg midt i et mareritt. En av hennes kilder har blitt tatt i løgn. Det er fult kaos i avisredaksjonen, som desperat forsøker å rydde opp i skandalen.
Kaos hersker også i Heloises privatliv. Midt oppi det hele mottar hun mystiske brev fra Anna Kiel, som i tre år har vært ettersøkt for drapet på en ung advokat.
Både den egenrådige politimannen Erik Schäfer og Heloise selv begynner å grave i den gamle saken. Så finner det sted enda et drap. Har Anna Kiel slått til igjen, eller er det flere enn én morder? Hvorfor leder alle spor i saken plutselig til Heloise? Er hennes eget liv i fare?
Likblomsten er en sterk krim om hevn, rettferdighet og tilgivelse. Dette er første bok i en spennende ny krimserie med Heloise Kaldan som hovedperson.
«Raffinert ( ). Likblomsten ( ) lover svært godt. Historien er tett og levende med en hovedperson man tror på. Boka er lettlest med et driv som vitner om at krimdebutanten har et godt grep om sjangeren. Et friskt dansk pust som skal bli gøy å følge videre.» Gunn Magni Galaaen, Trønder-Avisa
«Dette er godt krimhåndverk. Språket er godt og effektivt ( ) Man ønsker ikke å legge vekk boka før man har funnet ut hvordan det hele henger sammen.» Harald Birkevold, Stavanger Aftenblad
«Overbevisende debut. ( ) Anne-Mette Hancock debuterer overbevisende med «Likblomsten», en svært godt gjennomført kriminalroman, uten svake punkter. ( ) Utrolig godt og spennende skrevet om en hevn som må og skal fullbyrdes.» Liv Lysaker, NTL Magasinet
Jeg har lest alle bøkene til Läckberg så langt. Jeg gledet meg til Gullburet men denne gangen ble jeg skuffet. Jeg syntes starten var gørr kjedelig og teit, rett og slett.
Første del ble en langtekkelig enetale for meg. Først etter 190 sider tok den seg opp. Ja, jeg holdt på å legge den fra meg, det må jeg innrømme for når jeg synes at jeg kaster bort tiden min med å lese boken, ja da er det ille. Men samtidig føler jeg at leser jeg den ikke ut, kan jeg heller ikke bedømme den, og heldigvis ble det bedre etterhvert, selv om historien blir veldig usannsynlig. At man på kort tid, kan passe hunder til 120 kr timen og legge seg opp en formue, tja. vet ikke helt det der.
Uten at jeg har lest Fifty shades, da scener i sengen, beskrevet i bøker, er dønn kjedelig for meg, ja så kan det være at det er populariteten til de bøkene, Läckberg, vil kopiere. Men da er jeg feil leser rett og slett. Jeg vil ha krim og spenning, når jeg leser en krimbok.
Jeg stusser også på hvorfor vi skal få smakebiter av slutten, lenge før slutten,for det tar jo også bort noe av spenningen når vi får vite hva som vil skje.
Hadde oppbyggingen av historien vært annerledes, ville jeg nok likt den bedre. Jeg ville byttet ut hundre sider av enetalen i starten, med Fayes oppvekst og mer om hevnen, gjerne kronologisk, istedetfor hopping frem og tibake. Da ville jeg nok likt den mye bedre. Men så er jeg nå litt sær også da.
Men døm ikke ut fra min mening. Flere jeg har snakket med har likt den godt, for slik er det med bøker. Det jeg ikke liker, ja det kan hende du liker godt.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
På overflaten kan det se ut som om Faye har alt. En perfekt mann, en elsket datter og en luksuriøs leilighet i den fineste delen av Stockholm. Men mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka jager henne, og hun føler seg stadig mer som fange i et gullbur. En gang var hun en sterk kvinne med ambisjoner, men for Jacks skyld har hun gitt opp alt.
Da han sviker henne, blir hele Fayes verden rasert. Plutselig har hun ingenting i det hele tatt. Først er hun rådvill, men så bestemmer hun seg for å ta igjen og begynner å planlegge en grusom hevn.
Gullburet er en gripende spenningsroman om en kvinne som blir bedratt og utnyttet, men tar kontroll over sin egen skjebne. En dramatisk beretning om svik, oppreisning og hevn
Alt jeg vet om dem er navnet deres og hvordan de ser ut.
Og så kommer ordene som rommer det dem står i.
Noen ganger fortid, noen ganger nåtid, noen ganger hvor veien går.
Det står ingenting konkret men likevel vet den som får de, hva det betyr.
Noen ganger stusser de litt over noe, får det ikke helt til å stemme.
Så går det en tid og plutselig stemmer det på en prikk.
Bekreftelser kommer ofte senere.
Vi får små puslespillbiter som vi kanskje må gjemme, til vi får de på plass.
Det kan være andre ting som skal skje først.
Aldri er ordene fordømmende, de er bare gode.
Kanskje kan de noen ganger svi ltt, hvis det er såre ting som kommer frem.
Kanskje er det noe vi vet vi må jobbe med.
Men de er aldri kritisk.
Og de spår aldri fremtiden.
Det er noe jeg har gitt beskjed om at jeg ikke tar imot.
Jeg er ingen spåkone.
Jeg tar ikke avgjørelser for noen.
Det er fordi jeg tror at vi skaper det vi har fokus på.
Gir jeg noen en gulrot går de kanskje etter den, når de heller skulle tatt eplet.
Det er ikke opp til meg å bestemme.
Jeg sier aldri hvilken kilde ordene kommer fra.
Jeg liker å tro at jeg kanaliserer dem fra en kilde utenfor meg selv.
I og med at jeg ikke tenker dem først.
Men jeg kan aldri påstå det.
Mange har navn på sine kilder og sine guider.
Jeg har ikke det.
Jeg tror jeg har et team som jobber med meg.
Jeg fikk et bilde når jeg var i England av den som skulle være hovedguiden min.
Jeg ble fortalt at jeg skulle jobbe tett med denne, for da ville jeg få enda sterkere kontakt med mitt åndeteam.
Jeg har ikke behov for å ha et navn å forholde meg til.
Jeg tror ikke at mine guider har behov for at jeg kaller dem ved navn.
Hvis det er guider som jobber med meg, så opererer de ikke med navn på hverandre
Det tror jeg er menneskeskapt, så jeg lar det være.
Jeg kommer derfor aldri til å si at jeg tar ned ord fra noen som jeg har et navn på.
Jeg tror på tanken, på intensjonen
Det kan også være at jeg henter de opplysninger jeg har behov for i den usynlige veven.
Den som ligger der som et energilager, der vi kan hente fra.
Alt dette vet vi ikke, og jeg liker ikke å påstå noe jeg ikke kan gå god for.
Men……………
Det jeg funderer på er om jeg nå får tilgang til ny informasjon.
Etter at jeg kom hjem fra England har jeg startet et nytt prosjekt.
Jeg tegner sjelebilder og legger til tekst.
Det er en helt ny måte å jobbe på, i forhold til bare tekst.
Det tar tid å få ned de riktige bildene, symbolene som skal være med.
De kommer til ulik tid.
Plutselig faller de bare ned i hodet, som i dag ved frokostbordet.
Jeg så jeg hadde tegnet en prestekrage, en blomst, og tenkte at den hører til på neste bestilling.
Ikke den jeg tegner på nå, som er i planleggingsfasen, men den neste.
Jeg så også plutselig bilde av en peis der det brenner og jeg bare visste at den skulle på den samme tegningen.
Så hvordan vet jeg hvem som skal ha hva.
Aner ikke, jeg bare kjenner det inni meg.
I tillegg må jeg trene på å tegne, for jeg har ikke tegnet siden jeg var barn.
De er derfor ikke noe profesjonelle de tegningene mine, ganske så amatørmessige, så langt.
Men det jeg håper er at de rommer forløsende energier.
At de som en helhet, sammen med ordene, er forløsende healing.
Men jeg kan ikke påstå dette heller.
Men det jeg hører tilbakemelding om, når jeg sender Lillasjelord, at da skjer det ofte sterke forløsninger.
Det er en kraft i de, som healer.
Ofte får jeg beskjed om at de gråter når de leser, så da skjer det ihvertfall noe bra.
Men nå prater jeg meg bort.
Det jeg skulle fortelle er at energiene rundt meg har vært så trykkende og sterke etter at jeg kom hjem.
Det er derfor det føles som om jeg jobber med nye energier, nye frekvenser, nye kilder.
Jeg har nesten blitt presset ned i stolen.
Likevel har jeg hatt en motstand mot å gå inn i de.
Jeg har bare latt de være der, uten å meditere.
Men til tider er de så sterke at jeg nesten ikke greier å la være.
Det er ikke noe grunn til at jeg skal la være, jeg føler bare ikke for det og da gjør jeg det ikke.
Det er sånn jeg er, jeg gjør det som føles riktig.
Det er likedan med healingen.
Noen ganger føler jeg for å være i lett meditasjon mens jeg healer, gjerne tusle med noe.
Andre ganger føler jeg at jeg skal dypt ned i transe.
Jeg lever i den forvissning at hver healing skal gå på sin frekvens, eller ulike frekvenser, at jeg derfor blir tatt ned til den frekvensen jeg skal være akkurat da.
Men dere kjenner meg, jeg påstår ikke det heller, men det kan være sånn.
Derfor føler jeg at nå skal nye kilder på plass når jeg skal tegne og skrive.
Ordene vil bli litt annerledes for de skal speile bildet.
Jeg bruker lang tid på disse bildene, så de som bestiller må være tålmodig.
Jeg skal ta imot noen flere før jeg setter opp prisen.
Jeg har ikke bestemt meg for hvor mange, men jeg føler meg frem.
Noen tegninger til må jeg ha så jeg føler de blir finere.
Jeg vil føle meg fornøyd med det jeg sender ut.
For i motsetning til Lillasjelord som kun er digitale, sender jeg tegningen til den som har bestilt.
Så det er fortsatt mulig for den som vil være med i utviklingsfasen.
Når jeg så blir rik og berømt, kan du skryte av å ha et av de første bildene, hihi
Tuller ja
Minner også på at meditasjonskveldene begynner på tirsdag.
3 kvelder med meditasjon og øvelser.
Ta kontakt i melding eller SMS 9946 7178, hvis du vil være med.
Det er livesendinger, men de kan sees når og hvor ofte du vil.
Jeg gleder meg til å bli nærmere kjent med flere av dere
Jeg har likt alle tre bøkene jeg har lest før av Erica James og hun skuffet ikke denne gangen heller. Jeg er jo så glad i feelgood som handler om vanlige mennesker, ikke bare grever og adelige. Jeg synes settingen er så fin her, med en familie med to bestefedre, en far og en datter som bor sammen etter at de mistet bestemødrene og mor i en bilulykke.
Koselig historie der vi også her går tilbake i tid, men på en måte som gjør at det er lett å følge historien. Her er det på sin plass for at vi skal få to historier i en. Vi skal tilbake til 1943, når de satt i London og løste kodene som tyskerne brukte under krigen for å spionere.
Men….. nå er jo jeg litt allergisk for, for mye romantikk, så hadde de 526 sidene vært 40 sider romantikk mindre, hadde den vært helt perfekt, men nå er det jo veldig mange som elsker de romantiske bøkene, så da blir vel de fornøyd.
Anbefaler Erica James til alle som liker underholdningsromaner. Jeg koste meg veldig helt fra første side.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion forlag og boken er et leseeksemplar.
Sophia jobber som bokantikvar og tilbringer dagene med å drømme seg bort i bøkene hun leser. Da hun en dag oppdager en godt gjemt notatbok, skjønner hun at noen har forsøkt å skjule sin historie for omverdenen. Hun blir oppslukt av sidene som forteller om en hjerteskjærende og sann kjærlighetshistorie. Det viser seg at den lille, rolige landsbyen som Sophia vokste opp i, skjuler hemmeligheter og en romanse hun selv ikke i sin villeste fantasi kunne drømt om.
Med Blomsterårene har bestselgende Erica James skrevet en usedvanlig rørende roman full av visdom og varme, om svunnen barndomstid og kjærlighetens kraft.
