Det er så fint å se alle trærne som våkner til liv. Alle dyr og planter har sin syklus, sin hviletid. Det er bare vi mennesker som tror vi skal holde det gående året rundt i samme fart.
Deretter skulle vi sitte i et kabinett. Det var spennende.
Vi kobler oss på energiene og lar åndeverden tale gjennom oss.
Teltet brukes for å samle energiene, noe bildene av meg under her tydelig viser
Dette er min samarbeidspartner, Caroline. Den som satt utenfor, skulle skrive eller tegne ut fra den inspirasjonen som kom.
Her sitter jeg i transe. Se hvordan energiene blir tettere og tettere rundt meg.
Jeg snakket om en vannlilje som flyter på vannet, at den bare er der i trygg forvissning om at vannet hjelper den så den flyter. Slik må også vi stole på åndeteamet vi har rundt oss. Osv, osv. Vi snakket i ca 15 min tror jeg. Min samarbeidspartner gav meg gode ord som var fine å høre.
Disse bildene viser tydelig hvordan vi ser energiene. Er det mye, tung energi, vil vi se de enda mørkere og det er nok årsaken bak at folk blir redde når de ser sånne mørke skyer. Men det er bare fortettet energi. Det er hjernen vår som liker å lage det om til demoner eller andre ting, fordi vi blir redd.
Etterpå fant vi frem bildene fra i går, som nå var tørre og fine.
I starten strevde jeg fælt. Jeg lagde den lille sommerfuglen øverst og den ble så fremtredende og stygg at humøret falt, sammen med mestringsfølelsen. Ja slik er det. Vi faller fort.
Lynn hjalp meg litt med sommerfuglene og den gule og blå blomsten og så ble alt lettere igjen.
Det er jo typisk meg å ty til de liksom enkleste løsningene, så jeg startet jo med penn, ikke blyant.
Men det ble ikke så aller verst etterhvert.
Siste økta før middag, skulle vi fortelle om familietreet til den vi jobbet sammen, ved hjelp av vår egen synskhet, før vi skulle ta ned en som hadde gått bort.
Og i kjent stil har jeg igjen panikk og får ikke ned noe.
Jeg er så vant til å jobbe med fingrene, det vil si å skrive det som kommer, at ordene blir gitt meg, så jeg stopper helt opp.
Ikke hjelper det at jeg er så innmari sliten heller. I slike læresituasjoner ønsker jeg å ha litt mer energi, men får avfinne meg med at det er øvelser jeg ikke får til.
Men hvem liker å ikke få til. Det begynte å gå lettere når vi skulle ta ned noen som hadde gått bort men jeg var glad når timen var over.
Og så ser jeg på bildet over her, der jeg fikk ordet Trust fra den som skulle lese den, så det er vel et nøkkelord.
Jeg stoler ikke på meg selv og får prestasjonsangst og det var jo nettopp derfor jeg meldte meg på dette kurset.
Siste økta i kveld etter middag skulle vi tegne til hverandre.
Jeg droppet jo ut i går på bålbrenningen så jeg tenkte at i kveld må jeg holde ut. Vi skulle trekke et ark intuitivt, det var mange ulike. Så skulle vi tegne det som kom til oss.
Min partner tegnet elgen, skogens konge, til meg og holdt en fin tale til meg, også om blomsten, øyet og elementet vann.
Veldig morsom øvelse og igjen tårer selvfølgelig. Det som kommer, treffer jo bestandig noen såre strenger.
Jeg simpelthen elsker slike kreative øvelser og skal øve mer på det hjemme……… Etterhvert når tiden er inne. Nå bruker jeg akvarellblyanter men jeg har ikke helt funnet de rette fargestiftene enda. Jeg har et bilde i hodet av at jeg jobber med noen fargestifter som jeg jobber utover med hendene.
Jeg skal høre med lærer Lynn.
Klokka er nå 21.20 her. Det har enda ikke blitt noen barrunde for kroppen krever hvile.
Er det fint vær i morgen, kan det være at dere får være med på tur gjennom parken.
Først ute i mars var en etterlengtet bok, Hjort og Rosenfeldt, En høyere rettferdighet. Jeg har jo denne vinteren lest de jeg manglet i Sebastianserien for å være klar til den nye.
Men jeg ble litt skuffet denne gang, for jeg blir litt lei av å lese om Sebastian og Vanja. Hvor mange ganger trenger man å nevne at Vanja ikke vil snakke med Sebastian liksom. Jeg trenger ikke side opp og side ned med deres relasjon.
Jeg liker heller ikke at vi får følge overgriperen, selv om slutten er litt overaskende så blir det aldri helt spennende for meg. Vi forstår raskt sammenhengen selv om vi ikke vet hvem av de som er gjerningsmannen.
Men jeg har likt svært godt de fem forrige bøkene av dem, så jeg får tilgi dem at denne ikke helt nådde opp. Jeg er sikkert blitt litt bortskjemt og da er det litt å bli litt misfornøyd.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over, nå holder han forelesninger og skrive bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula. Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder.
Vanja har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Nå jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fullbyrder overgrepet. Når et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.
Edvard Hoem, Jordmor på jorda
Selv om jeg er fra Romsdalen har jeg enda ikke lest noe av Edvard Hoem, så da gledet jeg meg til Jordmor på jorda. Den ble utgitt i 2008, men nå har han skrevet mer om Marta Kristine Nesje som gikk fra Åndalsnes til Oslo, ca 50 mil, for å bli jordmor og så gikk hun hjem igjen. Boka er skrevet på nynorsk. Han er en god forteller Edvard Hoem og det er en koselig bok å lese. Det er jo bestandig litt morsomt når man kjenner mye til området der handlingen foregår og jeg tør å påstå at bildet utenpå boken er tatt fra oppe i Romsdalen, der jeg er født og oppvokst.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Haugen bok, men boken er et leseeksemplar fra oktober forlag.
Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» er eit livsdrama og eit mektig kvinneportrett om husmannsdottera som nekta å bøye seg for bygdesnakket. Edvard Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje, gjekk i 1821 den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor, medan tre barn og mannen hennar, Hans Nesje, venta på henne heime. Etter ni månader på jordmorskule gjekk ho heim igjen, og ho var i livets teneste i meir enn femti år. Marta Kristine visste kven ho var. Ho stod støtt både når mistrua mot henne som jordmor var sterk, og da mannen fekk utfordringar som var for store for han å bera. Ut frå få historiske fakta skriv Edvard Hoem fram livet i bygdene ved Romsdalsfjorden med stor dikterisk kraft. Dette er ikkje berre ei forteljing om framveksten av det viktige jordmoryrket, men o.g ei påminning om at lykka og tragedien bur nær kvarandre, og at den store kjærleiken kan bli ei tyngande bør. Med denne romanen har Edvard Hoems slektskrønike, som opnar med «Slåttekar i himmelen» (2014), fått eit dramatisk forspel. Marta Kristine og Hans Nesje er stammor og stamfar til den store etterslekta vi møter der. Romanen bygger på «Jordmor på jorda» (2008), ein roman som blei skriven på oppdrag frå Den norske jordmorforening. Denne romanen, som har fått tittelen «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» (2018), er kraftig revidert og utvida.
Gunn Marit Nisja, Etter oss
Gunn Marit Nisja er en forfatter man skal se opp for, for hun skriver bedre og bedre. Denne gangen synes jeg hun går enda dypere i menneskesinnet og følelsene og jeg liker det svært godt. En fin roman om hvordan vi blir formet som mennesker, hva vi bærer på og forholdet vårt til våre medmennesker. Også denne har handling lagt til Romsdalen, ja jeg trenger bare å gå femti meter så ser jeg til Åndalsnes, akkurat slik hovedpersonen gjør.
Når det er sagt så synes jeg forlagene nå kan slutte med disse glansede forsidene med damer på. Det føles som om det er likt på alle bøker, man ser snart ikke forskjell. Alle ser feelgood ut, lett underholdning. Jeg funderer på om det er fordi den sjangeren selger godt. Selv om Etter oss, er en av de bedre så er det litt dumt at det er damer med ryggen til, på snart alle bøker, særlig fra Cappelen Damm.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
En varm roman om vennskap, kjærlighet og meningen med livet
1967. Fire jenter drar hver til sitt etter et spennende og omveltende år på Lundavang Folkehøgskole. Førti år senere sitter Ingrid igjen alene etter at mannen Arvid brått har gått bort. En søndagsmorgen ringer uventet en av de gamle venninnene. Snart vekkes både kjærlighet og konflikter til live. Kanskje er det ikke for sent for dem likevel …
En halv meter lavere. Et hode høyere,
Så leste jeg en bok jeg nok ikke ville ha lest, hvis ikke Vigmostad og Bjørke sendte meg et leseeksemplar. Tusen takk for det, sier jeg, for denne boken har jeg allerede anbefalt mange og kommer til å fortsette med det.
Boken om Martin Bakkejord Skolbekken, ført i pennen av Lasse Lønnebotn.
Det falt mange tårer fra meg for Martin, som måtte amputere begge beina under kneet etter å ha blitt truffet av en murblokk under jordskjelvet på Kos i 2017. Og også noen tårer for den fantastiske kompisen hans, Sebastian, som nok reddet livet hans ved å vite akkurat hva han måtte gjøre, selv om han egentlig ikke visste det. Det kan bare ikke være tilfeldig.
En bok alle bør lese. Beundringsverdig hvordan Martin tar tak i livet sitt for å komme seg på beina igjen, bokstavelig talt.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke og boken er et leseeksemplar.
En halv meter lavere. Et hode høyere.
Martin Bakkejord Skolbekken, Lasse Lønnebotn
Hvordan fortsetter du livet etter et traume? Hvordan finner du ny mening når du har mistet det viktigste du hadde?
Denne boka vil handle om Martin Bakkejord Skolbekken, en 22 år gammel bilselger og fotballspiller som i fjor sommer var sammen med fire kamerater på ferieøya Kos da de havnet midt i et jordskjelv. I flukten fra bygninger som kollapset, fikk han en murvegg over seg og skadet beina stygt. Kort tid etter måtte han amputere begge beina rett under knærne.
Lasse Lønnebotn har skrevet denne boken i samarbeid med Martin Bakkejord Skolbekken. Lønnebotn har lang fartstid som journalist i blant annet VG, Dagbladet Magasinet og A-magasinet. Han er utdannet statsviter og journalist, og er også lidenskapelig opptatt av norsk fotball.
Liza Marklund, Perlefarmen
Jeg var veldig spent på denne romanen av Liza Marklund for denne gangen er det ikke krim. Det var greit å ha lest den, ikke av de beste jeg har lest, men likevel grei underholdning. Veldig annerledes, i og med at den er alt fra feelgood, til drap, til oppvekstroman og enda mer. Vi drar fra en Stillehavsøy, til USa, til London og Dar Es Salam.
Bilde og teksten under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler. En morgen havarerer en stor seilbåt på revet. På båtdekket ligger en sterkt skadet mann. Han er svensk og heter Erik. Slik begynner en spennende historie som strekker seg over et halvt tiår og fire verdensdeler. Det er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.
Kristine T. G. Hardeberg, De uskyldige
En av de beste bøkene så langt i år. At Hardeberg er debutant, er vanskelig å fatte. Boken er mesterlig skrevet, veldig vakkert språk og det er som om forfatteren har levd i Italia for hundre år siden, for hun beskriver alt så fint at du nesten er der i hodet, du både lukter og smaker Italia. Jeg har vært i Firenze en gang og vet jeg skal tilbake.
Hva boken handler om, ser dere i teksten bak på boken, under bildet. Hvis dere vil lese mer, åpne linken til hovedomtalen, der er det blant annet noen sitater.
Anbefaler De uskyldige til alle som liker å lese, en stor leseopplevelse.
Bildet er hentet fra Haugen bok, teksten under fra Forlagshuset Vestfold og boken er et leseeksemplar.
“Vi er heldige, sa han, og stirret ut i luften, – som kan bo akkurat her! Som kan gå på disse brosteinene som er tråkket flate og glatte gjennom hundrevis av år, av mennesker med evigheten som mål og hele verden som perspektiv.”
Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være.
For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske?
De uskyldige handler om livsvalg og tilhørighet, om mysterier og håp.
Bli med inn i inn i de trange gatene i en av de viktigste italienske renessansebyene i denne gripende slektsromanen som portretterer både skjørheten og styrken i det å være en familie.
Chanel Cleeton, Neste år i Havanna
Da drar jeg en tur til Gran Canaria og Chanel Cleeton fikk være med og det er nok både hun og jeg glad for. En utrolig bra bok, der vi får høre mye av Cubas historie. Nok en bok fra Cappelen som ser ut som en feelgood, men som har mye mer handling enn romanse og glamor. Vi får høre historien både før og etter Castro, maktkampene, forskjellene mellom de fattige og rike og hvordan det er der etter Castros død, slett ikke enkelt.
Neste år i Havanna er ikke noen lett underholdningsbok for damer, men en bok nok veldig mange vil like, så la ikke forsiden lure dere.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
Havanna 1959: Nitten år gamle Elisa Perez tilhører sosieteten på Cuba. Det innebærer at hun i stor grad er skjermet for landets voksende politiske opprør. Helt til hun innleder et hemmelig forhold til en lidenskapelig revolusjonær.
Miami 2017: Marisol Ferrera vokste opp med de romantiske fortellingene om Cuba fra bestemoren, og Elisas siste ønske var at barnebarnet skulle strø asken hennes i det landet hun elsket så høyt.
Når Marisol kommer til Havanna, opplever hun store kontraster i det vakre, men politisk ustabile landet. Og etter hvert som familiens historie kommer for en dag, forstår hun hva mot og tapperhet betyr.
Amanda Prowse, Hva har jeg gjort
Enda et nytt bekjentskap får være med i feriekofferten. Jeg var litt forutinntatt, tenkte at dette er kanskje noe kliss klass. Der tok jeg grundig feil. Dette var en veldig bra bok og en jeg kommer til å huske og anbefale.
Allerede på første side forstår jeg at dette er noe annet en det jeg har forventet, når hovedpersonen Kathryn, ringer nødnummeret og forteller at hun har tatt livet av sin mann.
Boken hopper litt i tid, men på en enkel måte, 10 år før, 5 år før, osv
Sakte, men sikkert blir historien avdekket. Rystende lesing om hva som kan skjule seg bak en såkalt vellykket familiefasade.
Her er det Aschehoug som velger dame med ryggen til og igjen ser det ut som lett underholdning, men også dette er en bok alle bør lese. Det er så langt fra feel good du kan komme. Anbefales på det varmeste.
Jeg skal nå ut på enda en reise og Amanda Prowse, skal få være med denne gangen også. Den perfekte datteren ligger klar i sekken så den kan leses på toget. Gleder meg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug som også har sendt meg boken som et leseeksemplar
Tilsynelatende lever de et perfekt liv. Han er rektor og tilbringer dagene med å disiplinere uregjerlige tenåringer på det prestisjefylte Mountbriers akademi. Hun er en oppofrende hustru og mor og tilbringer dagene med husarbeid og baking. Om ettermiddagen kommer mannen hjem og gir komplimenter til sin kone, før han setter seg til middagsbordet sammen med de to barna. Alle kunne tenkt at der sitter en virkelig lykkelig familie uten en eneste bekymring i verden. Men det ingen vet, er at Kathryn er fanget i et mareritt. Snart skal hun gjøre noe som setter familiens tilværelse på hodet – noe bare en virkelig desperat kvinne kan drives til.
Lori Nelson Spielman, Bortenfor stjernene
Ny forfatter for meg, anbefalt i en av bokgruppene.
En bok om sorg. Noe av det var bra men jeg reagerte på en del uttalelser i boken. Språket ble ofte merkelig for meg og jeg synes historien er litt for tynn.
Helt grei bok å lese hvis du ikke er som meg, som når jeg først begynner å pirke, henger meg opp i det gjennom hele boken.
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
Liker du Jojo Moyes? Da vil du elske Lori Nelson Spielman.
En ny roman fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren En liste for livet.
Erika har alt: en lysende karriere som eiendomsmegler og to vakre døtre. Livet leker helt til datteren Kristen omkommer i en togulykke. Erika sliter med skyldfølelse, for det var meningen at hun skulle kjøre begge døtrene til college den dagen. I stedet prioriterte hun en viktig kunde.
Så får Erika en mystisk e-post: «Finn den biten som mangler». Setningen er hentet fra en sitatbok hun i sin tid laget til hver av døtrene og som inneholder kloke ord fra hennes egen mor og bestemor. Kan det være at beskjeden kommer fra Kristen, og at hun likevel overlevde togulykken?
Amor Towles, En gentleman i Moskva
Wow, dette var en annerledes bok. Den bør leses sakte og grundig, noe jeg ikke er den flinkeste til. De som liker Russlands historie og litteratur, vil nok like denne boken godt. Den er mesterlig skrevet. De som liker lett underholdningslitteratur, du freser igjennom, bør kanskje la denne ligge.
I begynnelsen var jeg nok litt usikker på om dette var en bok for meg, men så ble jeg mer og mer hektet på denne forunderlige historien om greven som måtte tilbringe tiden på Hotel Metropol og alle bekjentskapene han får.
Ja, jeg er glad jeg har fått lest denne boken, for dette er en roman det ikke går 12 på dusinet av, så de som virkelig er glad i litteratur, tror jeg vil like denne svært godt.
Jeg fikk lese den på forskudd, men den blir utgitt nå i disse dager.
Hovedomtale med sitater:
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Press forlag og boken er et leseeksemplar.
Romanens handling er satt til Moskva på 1920-tallet, rettere sagt til den 21. juni 1922. Grev Alexander Rostov – mottaker av Saint Andrew-ordenen, medlem av Jockey-klubben og ‘Master’ i den edle jaktkunst – blir eskortert ut av Kreml, over den Røde Plass og gjennom de Hotel Metropols elegante svingdører. Ansett som en uforbederlig aristokrat av et bolsjevikisk tribunal, dømmes greven til husarrest på livstid. I et av byens flotteste hoteller tilbringer han de neste tiårene i et lite loftsrom, som passiv tilskuer de dramatiske i endringene i Russland. I kontrasten mellom grevens tilbaketrukne tilværelse og de omkalfatrende hendelsene på utsiden av hotellet, har Towles skapt et elegant språklig univers fylt av humor og refleksjoner over tid, historie og samfunn.
En gentleman i Moskva lå på New York Times’ bestselgerliste i over 40 uker da den utkom i USA i 2016. Kritikere i store aviser som Chicago Tribune og Washington Post utropte boken til årets beste roman. Boken er oversatt til over 20 språk, inkludert russisk.
Anders de la Motte, Sensommer
Jeg leser krimbøker som har fått vente en stund og nå er tiden inne til å begynne på Anders de la Motte. Sensommer er først ute, deretter kommer Høstdåd og Vinterlys
Jeg har også et par av hans tidligere bøker i bokhyllen, Memorandum og Ultimatum, men de får vente til en annen gang. Først disse tre der handlingen er lagt til Anders de la Motte hjemtrakter.
Jeg likte Sensommer veldig godt. Litt krim men også oppvekstroman. Ikke heseblesende og makaber, men godt skrevet og spennende.
En krim som nok veldig mange vil like. Nå gleder jeg meg til Høstdåd og Vinterlys, for de skal visstnok være enda bedre. Er litt usikker på om de bør leses i rekkefølge eller ei.
Jeg spurte forfatteren:
Hej Mariann. Kul att du gillade och bloggade om Sensommer.
Alla böckerna i skåneserien är fristående men besläktade i stil och känsla.
Hälsningar
Anders
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
En sensommerkveld i 1983 forsvinner Billy, fem år, fra en avsidesliggende gård på den skånske sletten. Det eneste sporet etter ham er en sko i den høye maisåkeren. Tjue år senere leder Billys storesøster, Veronica, en gruppeterapisamtale i Stockholm. En ung mann forteller om en liten gutts uforklarlige forsvinning for mange år siden. Fortellingen er rystende velkjent og Veronica tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. Hun må tilbake til Skåne, til sin ødelagte familie. Hun må søke svaret på spørsmålet ingen lenger vil stille: Hva skjedde egentlig den sensommeren for så lenge siden?
Første time i dag snakket vi om den kreative siden av oss.
Jeg har hatt mange blogginnlegg om kreativitet.
Det er også noe som dukker opp i mange Lillasjelord, personlige ord jeg skriver på bestillinger.
Det er viktig at vi bruker kreativiteten vår for den får oss til å blomstre.
Et verktøy for å synliggjøre det vi bærer på.
Jeg hadde en reading med Lynn i dag og den var magisk.
Jeg fikk bekreftelse på hele livsveien min.
Det gjør at jeg finner mer fred inni meg, både ved det som er og det som var.
Hvorfor jeg holder på med det jeg gjør og er som jeg er.
Morsomt var det også at hun mente at trollet jeg tegnet i går, var hovedguiden min.
Det var bare at jeg tegnet for første gang, hun har gjort det i tredve år.
Vi har alle et stort team som jobber med oss, med en hovedguide som organiserer det hele.
Så jo nærmere jeg har han,jo lettere vil jeg jobbe.
Hun sa også at jeg er ikke kun en hjelper med ord og healing, for de som lever, men at jeg også formidler til den andre siden.
Da kan de dra nytte av det jeg erfarer via mine følelser og også helse.
Det var en veldig spesiell sitting for meg.
Og jeg ble ganske så sliten i timen etter.
Lynn gjør arket vått. Deretter har hun på små flekker av maling.
Så legger hun plastfolie på og presser malingen utover.
Senere når det er tørket, skal vi tegne på det.
Her ligger mine til tørk. Jeg brukte alt for mye maling og litt mørke farger, men det blir spennende å se hva de blir til.
Vi prøver også en annen teknikk. Igjen fukter vi arket godt og så drypper vi maling på, som sprer seg utover arket. Helt magisk.
Her er mitt utkast før tørking.
Etter lunsj, bytter vi grupper.
vi er tre grupper og vi bytter på, så alle får like mye tid hos alle lærerne og dermed får alle prøve de samme oppgavene.
Etter lunsj var vi i Maureens gruppe. Her blandet vi farger, vi skulle blande de litt sammen. På det første var det intensjon hva er vi nå og hvor vil vi. Den andre hånden skulle representere en som hadde gått bort.
Så skulle vi lese hverandres bilder og jeg fikk til ytterst lite.
Her er mine hender, den til venstre er meg, den til høyre er mamma.
hun som leste de var veldig flink. Hun så detaljert mye av det jeg fylte dagen med og hvilke planer jeg hadd.
Siste økta i dag var med Penny og vi skulle tegne auragraph med bare tre farger. Vi samarbeidet to og to. Etter å ha tegnet skulle vi fortelle hverandre hva vi følte om vedkommende med det vi tegnet. Nå var jeg litt mer på hjemmebane enn når jeg skulle lese hendene. Det gikk riktig så bra og det var lærerikt.
Her er bildet jeg fikk. Også her traff vedkommende blink med å lese meg. Det er ganske så rart å lese andre mennesker på denne måten. Man er jo fremmede for hverandre.
I kveld er det bålseremoni men jeg har sagt fra at i kveld tar jeg helt fri. Jeg trenger å hvile meg rett og slett.
