Hentet fra Rauma kulturhus:Ingeborg Arvola fikk sitt store gjennombrudd med romanen Kniven i ilden, som ga henne Brageprisen og et bredt publikum. Boka var første bind i serien Ruijan rannalla- Sanger fra ishavet, og nå gjester Arvola Litteraturhus i Møre og Romsdal med oppfølgeren; Vestersand. Vi får høre kvenenes historie og fortsettelsen på Brita Caisas dramatiske liv i Neiden med hvalfangerliv, amerikabåt, sommerfiske, kjærlighet og livsfarlig sjalusi.
Teateret vårt skal lage forestilling av historien til Brita Caisa, som er Arvolas tipp-tipp oldemor.
Bøkene er derfor inspirert av historien til virkelige mennesker.
Det var et langt og interessant intervju, Yngve Hustad Reite intervjuer, han er ansatt ved Litteraturhuset i Møre og Romsdal.
Arvola leste fra boken, noe som er litt gøy, for jeg har jo store utfordringer med de samiske navnene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke kan få til å si de riktig.
Man var innom mange temaer i intervjuet. Selvfølgelig i fokus var det at Brita Caisa og hennes store kjærlighet, blir satt i fengsel, fordi de bedriver utukt. Han er nemlig gift.
Fra omslaget:Kniven i ildener en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten.
Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk.
Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de lever i. Brita Caisa var Ingeborg Arvolas tipp-tipp-oldemor. Arvola skriver så en kan lukte blodet etter reinslakten, kjenne smaken av multene, føle kulda fra snøen og varmen fra bålet.
Fra omslaget:
Vestersand er andre bok i den populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.
Vestersand tar oss med til Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.
Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.
Jeg så Arvola ble intervjuet når jeg var på.Cappelen Damms høstmøte i Bergen i fjor høst.
Bøker om dette emnet interesserer meg for mine forfedre kom nemlig samme vei som Brita Caisa. Min oldefar Henrik Johannesen Allathi, snakket samisk og var tolk. Hans far kom fra Torneå i Sverige.
Jeg tenkte for mange år siden at skal jeg skrive en roman, må det være om nettopp dette.
Jeg kjøpte meg til og med en bok for å lese meg opp litt på hvordan livet var i den tiden, i Nord-Sverige.
Men lenger kom jeg ikke.
Men det hadde vært gøy å lært litt mer for vi bærer jo med oss gjennom generasjoner, det som engang var.
Har du enda ikke lest Ingeborg Arvola romaner, anbefaler jeg de varmt.
Gode kritikker overalt, gledet meg. Sterk bok, veldig sterk og utrolig velskrevet og gripende. Man skulle nesten trodd at forfatteren var en eldre dame som lette etter sin bortadopterte barn.
For det er dette det handler om. Jeg skal ikke gjenta det, for det står godt forklart i omslagsteksten.
Det er slike bøker jeg liker. Bøker der jeg føler det er ekte det jeg leser. Jeg føler det inni meg. Det er ikke bare ord.
Det hopper hele tiden i tid for Kristin minnes. Og slik er det jo, mens vi holder på med noe, dukker ting opp i tankene. Kanskje mer og mer i det vi blir eldre. Og så viktig dette med hvordan de rundt oss blir preget av våre opplevelser. Det går i generasjoner. Selv om det er hemmeligheter vi ikke aner noenting om.
Det eneste jeg savner, som jeg ofte gjør, en en avslutning. Det ender på et vis med en teader. Ja det ender men hva skjer etterpå? Da blir jeg jo så nysgjerrig uten at jeg skal røpe mer enn det.
Fra omslaget:
En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.
For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?
På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter.
Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.
Krim blir det også denne måneden. Jeg har mange krim-bøker på vent, men jeg får ikke med alle denne måneden.
Jeg er nesten ajour med Bjerklis bøker. Den eneste jeg ikke har er Grønnøyd monster, som hun ble rivertonnominert for.
Jeg må prøve å få skaffet meg den.
De er ikke så oppmuntrende disse bøkene, for det har med noe vi har altfor mye av i samfunnet vårt dessverre, nemlig overgrep mot barn og kvinner. Men jeg synes Bjerkli skriver om temaet veldig virkelighetsnært og det er umulig å ikke bli grepet. Et svært viktig tema som må snakkes om, ikke ties ihjel.
Fra omslaget:
Politioverbetjent Håkon Haakonsen prøver desperat å stable livet på beina igjen etter det brutale tapet av kjæresten Sigrid. Han er alenefar for to små barn, sykmeldt, og dagene er fylt med sorg og savn. Det nye huset de har flyttet inn i, som skulle være et trygt hjem for dem alle, er nå bare et tomt skall, en påminnelse om alt som er tapt.
Da sjefen hans Sylvi Noor kommer på uanmeldt besøk for å informere om en ny sak, vekkes noe i Håkon. I Byparken i Sandefjord har politiet avdekket levningene etter et barn under en av rosebuskene. Den pågrepne har tilstått å ha begravd den lille jenta, samtidig som han hinter om flere mulige ofre. Og han nekter å snakke med noen andre enn Håkon Haakonsen.
Mens Håkon graver seg dypere ned i saken, avdekker han et fortidig mørke som tvinger ham til å konfrontere mer enn en nådeløs morder. For denne saken handler ikke kun om rettferdighet – den truer med å rive vekk alt Håkon har igjen å kjempe for.
Myriam H. Bjerkli (f. 1963) er forlegger, forfatter og oversetter. Bjerkli debuterte som krimforfatter i 2017 med Lille Linerle til strålende anmeldelser. For Grønnøyd monster (2022) vant hun Sølvkniven og ble nominert til Riverton-prisen.
Så begynner jeg på:
Lizzie Page, Barnehjemmet
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Ny forfatter og det er spennende
Fra omslaget:
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
Tror jeg… Det står mellom denne eller, usikker på hvilken som går av med seieren.
Aina Basso, Før det blir morgon
Leseeksemplar fra Samlaget
Mange historiske romaner denne måneden
Fra omslaget! Historisk roman om skam, urett og overtru
Josefa er femten år gammal då faren ror henne over fjorden der ho skal gå i teneste på storgarden Li. Trass i saknet etter familien trivst Josefa blant tenestefolka på garden, og særleg Sara blir ein nær ven.
Men alt er ikkje like fint som det verkar på Li, og snart får Josefa erfare kva det er som ligg og ulmar under overflata. Før det blir morgon handlar om å vere ei ung jente i Noreg på 1700-talet.
Aina Basso skildrar historia på ein sanseleg og truverdig måte. Det er noko tidlaust over måten ho skriv om kjenslene, tankane og draumane til Josefa på. Samstundes viser ho fram ein røyndom der dei fleste menneske var prisgitt overmakta.
Nå leser jeg på senga foreløpig, men blir nok dagbok etterhvert.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Selv om det er verdens bokdag og jeg vurderer hvilken bok jeg skal begynne på nå.
Egentlig ville jeg lest alle i april, men tom jeg skjønner at det ikke går.
Men jeg hadde en date med denne hyggelige dama.
Bare så synd vi møtes under slike omstendigheter.
Verste jeg vet når det er noe med tennene og i påska var jeg så sulten at jeg sammen med svora, som var altfor hard, spiste jeg opp en halv jeksel i tillegg.
Merket det ikke en gang der jeg knaste svor.
Men det var da tannlege Hole ga meg den hyggelige beskjeden at jeg var ikke storkjefta.
Slike kommentarer gleder meg, for det er nok noen som mener jeg kan være det.
Så jeg gledet meg til å fortelle det til gubben at nå har jeg bevis.
Men….
Så begynner hun da.
Trapper inn digre tamponger, bryter seg rydning med forskaling og kiler.
Og så kommer det:
Men det er utrolig hvor mye plass det er her likevel da.
Sukk, jeg datt litt sammen.
Men bare pass deg.
Jeg ser kanskje ikke storkjeftet ut, men hvis jeg må, ja da kan jeg hente ut noen saftige gloser.
Så bare pass dere!
Men når jeg kom hjem, ja da var jeg så blid, kan du tro.
Jeg strålte som en sol.
Det gjør man jo når man har vært hos tannlegen og man får ei ny halv tann.
Ikke trengte jeg bedøvelse heller.
Ja jeg var så blid at jeg røsket ut alt som var i redskapskuffen min og vasket den.
Det skal jaggu noe til, skal jeg si deg.
Og enda blidere ble jeg når jeg fikk besøk og jeg fikk enda ei ny gave.
Sherry vettu, et lite glass sherry er slik gamle damer som meg liker.
Så når hun gikk, var jeg enda blidere.
Alt kom ned i skuffen igjen.
Og så blid var jeg at jeg røsket ut av ei skuffe til.
Krydderskuffa så forjævlig ut, rett og slett.
Men nå er det pent og rent der.
Nå er jeg i gang.
Litt serru, er så mye mer enn ingenting.
Ja minst 100 prosent mer, tror jeg.
Enkel middag. Svineribberester.
Steker løk, spinat og broccolini. Koker makaroni til makaronistuing.
Kokte poteter og ribbe i airfryer.
Jeg likte så godt denne stekepanna, men så begynte alt å feste seg når jeg stekte med smør.
Og jeg elsker jo smør.
Men kitchndama mi ordnet opp.
Hun tok opp problemet med leverandøren og de sa det kunne skyldes eggehvitestoffer.
Og jeg vet jo at de fester seg hvis man vasker med for varmt vann.
Det lærte jeg når jeg jobbet på kjøkkenet på aldersheimen.
Alltid pisslunken vann på eggehvite.
Denne kluten fikk jeg.
Den skal ikke brukes på plast, alt annet går fint.
Og se nå.
Fester seg ikke, panna var helt fin.
Og maten var god, men kjerringa er kjøttlei etter påska.
I morgen tror jeg det blir pasta, fredag stekt blandaball, lørdag blir det taco grateng, for jeg har en boks taco kjøtt. Eller noe annet. Har fått litt dilla på pizza med kyllingkjøttdeig. Vi får se,
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
Dette var en spennende bok i Dan Brown stil, der det jaktes etter skatten med skurkene i hælene. Og hvem er til å stole på. Kan man stole på de nærmeste? Det er et spennende mysterie der vi også får historien bak, her er det både norske konger og russiske etterkommere etter tsaren involvert. Mye informasjon og for meg som til tider sliter med konsentrasjon, fikk jeg kanskje ikke med meg alt, men det gjør ingenting, for spenningen er der. Sidene flyr avgårde og du har vansker med å legge boken fra deg. Jeg er imponert over hvordan forfatteren har klart å sette sammen et slikt komplisert eventyr av en bok og like spennende som en krimbok. Anbefales hvis du liker spenningsromaner. Og sannelig er det ikke også litt kjærlighet og bonderomantikk i luften, kanskje ihvertfall.
Fra omslaget!En eldgammel grav, en russisk sekt og relikvier med ukjent kraft …
Etter at vårflommen i Glomma har herjet ferdig, dukker en hesteskalle fra Bysants opp ved elvebredden i nærheten av Stor-Elvdal. I stedet for å melde inn funnet tar Kristoffer Ellestu med seg skallen til Historisk museum for å få en uoffisiell vurdering. Der møter han historiestudenten Amanda Meyer, og sammen forsøker de å finne ut hvordan den kan ha havnet i Østerdalen.
Underveis kommer de på sporet av et langt større mysterium og en langt større skatt – en relikvie selveste Rasputin mente kunne redde tsarfamilien.
I Kongens grav rulles det opp et historisk mysterium som involverer russiske myter og skjulte skatter fra vikingtiden, skatter som kanskje helst burde ha forblitt skjult
På dagtid leses:
Johan B. Mjønes, Spuria
Leseeksemplar fra Aschehoug
Gode kritikker overalt, gledet meg. Sterk bok, omtale kommer.
Fra omslaget:
En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.
For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?
På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter.
Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.
Krim blir det også denne måneden. Jeg har mange krim-bøker på vent, men jeg får ikke med alle denne måneden.
Jeg er nesten ajour med Bjerklis bøker. Den eneste jeg ikke har er Grønnøyd monster, som hun ble rivertonnominert for.
Jeg må prøve å få skaffet meg den.
De er ikke så oppmuntrende disse bøkene, for det har med noe vi har altfor mye av i samfunnet vårt dessverre, nemlig overgrep mot barn og kvinner. Men jeg synes Bjerkli skriver om temaet veldig virkelighetsnært og det er umulig å ikke bli grepet. Et svært viktig tema som må snakkes om, ikke ties ihjel.
Fra omslaget:
Politioverbetjent Håkon Haakonsen prøver desperat å stable livet på beina igjen etter det brutale tapet av kjæresten Sigrid. Han er alenefar for to små barn, sykmeldt, og dagene er fylt med sorg og savn. Det nye huset de har flyttet inn i, som skulle være et trygt hjem for dem alle, er nå bare et tomt skall, en påminnelse om alt som er tapt.
Da sjefen hans Sylvi Noor kommer på uanmeldt besøk for å informere om en ny sak, vekkes noe i Håkon. I Byparken i Sandefjord har politiet avdekket levningene etter et barn under en av rosebuskene. Den pågrepne har tilstått å ha begravd den lille jenta, samtidig som han hinter om flere mulige ofre. Og han nekter å snakke med noen andre enn Håkon Haakonsen.
Mens Håkon graver seg dypere ned i saken, avdekker han et fortidig mørke som tvinger ham til å konfrontere mer enn en nådeløs morder. For denne saken handler ikke kun om rettferdighet – den truer med å rive vekk alt Håkon har igjen å kjempe for.
Myriam H. Bjerkli (f. 1963) er forlegger, forfatter og oversetter. Bjerkli debuterte som krimforfatter i 2017 med Lille Linerle til strålende anmeldelser. For Grønnøyd monster (2022) vant hun Sølvkniven og ble nominert til Riverton-prisen.
Nå begynner jeg på:
Lizzie Page, Barnehjemmet
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Ny forfatter og det er spennende
Fra omslaget:
En uforglemmelig historie om å finne kjærlighet og håp i mørke tider. Dette er første bok i serien Barnehjemmet, der husmoren Clara og barna på Shilling Grange barnehjem prøver å heles og å starte et nytt liv etter andre verdenskrigs redsler.
Året er 1948 når den unge kvinnen Clara Newton takker ja til stillingen som bestyrer for det lille barnehjemmet, nedbrutt og desillusjonert etter å ha mistet sin store kjærlighet i krigen. Hun tviler på at hun kan gi barna det de trenger, men innser snart at hun er et bedre alternativ enn nonnene som tidligere har styrt med hard hånd, og at barna trenger henne. Eller er det hun som trenger dem? Sakte, men sikkert, får hun gnisten tilbake, og begynner å tro på at hun kanskje har funnet et hjem her blant de foreldreløse barna. Kan hun finne styrke til å kjempe for dem, når ingen andre gjør det? Og tør hun å åpne seg for kjærligheten igjen?
Tror jeg… Det står mellom denne eller, usikker på hvilken som går av med seieren.
Aina Basso, Før det blir morgon
Leseeksemplar fra Samlaget
Mange historiske romaner denne måneden
Fra omslaget! Historisk roman om skam, urett og overtru
Josefa er femten år gammal då faren ror henne over fjorden der ho skal gå i teneste på storgarden Li. Trass i saknet etter familien trivst Josefa blant tenestefolka på garden, og særleg Sara blir ein nær ven.
Men alt er ikkje like fint som det verkar på Li, og snart får Josefa erfare kva det er som ligg og ulmar under overflata. Før det blir morgon handlar om å vere ei ung jente i Noreg på 1700-talet.
Aina Basso skildrar historia på ein sanseleg og truverdig måte. Det er noko tidlaust over måten ho skriv om kjenslene, tankane og draumane til Josefa på. Samstundes viser ho fram ein røyndom der dei fleste menneske var prisgitt overmakta.
Nå leser jeg på senga foreløpig, men blir nok dagbok etterhvert.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Strout seiler opp som en av mine på topp favoritter. Det er noe spesielt å lese hennes bøker.
Det er vanskelig å sette ord på akkurat hva det er, for det er ganske så rolig og hverdagslig, men det er en varme og godhet inni der, selv når det er noen utfordrende personer involvert. De er ikke perfekte glansbilder. De er mennesker og ofte speiler det noe i oss som får gehør med egne følelser.
De er frittstående, men best å lese de kronologisk, så du blir kjent med personene, for de samme menneskene dukker gjerne opp i flere bøker, gjesteopptredener. Det synes jeg er så fint, for jeg blir jo glad i disse menneskene og da er det kjekt å møte dem igjen.
Lucy og Olive har hver sine bøker, men nå møtes de i denne.
Og jeg bruker litt tid på å komme inn i denne. Det handler om å fortelle historier fra personers liv, små og store ting de har opplevd og i starten blir det litt tregt for meg, men sakte, men sikkert smyger roen seg inn hos meg og jeg nyter.
Det er dette som er så merkelig, for jeg greier ikke helt å forklare på hva denne forfatteren gjør. Hun smyger seg bare stille inn i hjertet mitt med disse ulike personene. For de med god hukommelse når det gjelder navn, vil dere nok huske de ulike personene fra bøkene Strout har skrevet. Jeg er ikke god til det. Jeg leser mye og jeg har ikke konsentrasjon til å huske alt, men litt husker jeg heldigvis.
Men det er bare et bevis på at man kan lese denne boken, selv om man ikke har lest de forrige.
Men det er en lese sakte bok. Det er ikke forrykende tempo, men rolige samtaler.
Mest av alt blir jeg slått av hjertevarmen til Bob, hva han gjør for å hjelpe andre. Han følger stemmen i hjertet sitt og handler etter det og med det hjelper han andre. Tenk hadde vi alle kunne vært slike medmennesker for hverandre. En fantastisk formidler er Elizabeth Strout.
Fra omslaget: Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.
Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»
Kongens grav er lest, venter på omtale, var spennende.
Marion L. Villekjær, Kongens grav
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Denne vil også bli prioritert for jeg synes den ser veldig spennende ut.
En eldgammel grav,en russisk sekt og relikvier med ukjent kraft …
Etter at vårflommen i Glomma har herjet ferdig, dukker en hesteskalle fra Bysants opp ved elvebredden i nærheten av Stor-Elvdal. I stedet for å melde inn funnet tar Kristoffer Ellestu med seg skallen til Historisk museum for å få en uoffisiell vurdering. Der møter han historiestudenten Amanda Meyer, og sammen forsøker de å finne ut hvordan den kan ha havnet i Østerdalen.
Underveis kommer de på sporet av et langt større mysterium og en langt større skatt – en relikvie selveste Rasputin mente kunne redde tsarfamilien.
I Kongens grav rulles det opp et historisk mysterium som involverer russiske myter og skjulte skatter fra vikingtiden, skatter som kanskje helst burde ha forblitt
Johan B. Mjønes, Spuria
Leseeksemplar fra Aschehoug
Gode kritikker overalt, gleder meg.
Denne har jeg lest, omtale kommer. Nydelig bok.
Fra omslaget:
En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.
For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?
På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter.
Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for
Krim blir det også denne måneden. Jeg har mange krim-bøker på vent, men jeg får ikke med alle denne måneden.
Jeg er nesten ajour med Bjerklis bøker. Den eneste jeg ikke har er Grønnøyd monster, som hun ble rivertonnominert for.
Jeg må prøve å få skaffet meg den.
De er ikke så oppmuntrende disse bøkene, for det har med noe vi har altfor mye av i samfunnet vårt dessverre, nemlig overgrep mot barn og kvinner. Men jeg synes Bjerkli skriver om temaet veldig virkelighetsnært og det er umulig å ikke bli grepet. Et svært viktig tema som må snakkes om, ikke ties ihjel.
Fra omslaget:
Politioverbetjent Håkon Haakonsen prøver desperat å stable livet på beina igjen etter det brutale tapet av kjæresten Sigrid. Han er alenefar for to små barn, sykmeldt, og dagene er fylt med sorg og savn. Det nye huset de har flyttet inn i, som skulle være et trygt hjem for dem alle, er nå bare et tomt skall, en påminnelse om alt som er tapt.
Da sjefen hans Sylvi Noor kommer på uanmeldt besøk for å informere om en ny sak, vekkes noe i Håkon. I Byparken i Sandefjord har politiet avdekket levningene etter et barn under en av rosebuskene. Den pågrepne har tilstått å ha begravd den lille jenta, samtidig som han hinter om flere mulige ofre. Og han nekter å snakke med noen andre enn Håkon Haakonsen.
Mens Håkon graver seg dypere ned i saken, avdekker han et fortidig mørke som tvinger ham til å konfrontere mer enn en nådeløs morder. For denne saken handler ikke kun om rettferdighet – den truer med å rive vekk alt Håkon har igjen å kjempe for.
Myriam H. Bjerkli (f. 1963) er forlegger, forfatter og oversetter. Bjerkli debuterte som krimforfatter i 2017 med Lille Linerle til strålende anmeldelser. For Grønnøyd monster (2022) vant hun Sølvkniven og ble nominert til Riverton-prisen.
Nå leser jeg på senga foreløpig, men blir nok dag-bok etterhvert.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
Fantastisk skrevet og det falt noen rørte tårer på slutten.
Om ei eldre dame, 87 år, som mister sin mann og da blir hun besatt etter å finne en sønn hun måtte adoptere bort en sønn som 16~åring. Dette har hun aldri fortalt til noen, ikke en gang til mannen sin.
Nå venter disse på omtaler.
Nå er jeg i gang med denne.
Hvilke flere blir lest i april?
Du droppet kjolen din når du gikk i dusjen.
Jeg tester om den er brukbar.
Nei, ikke godkjent. Tilbake til favorittplassen
Men i dag fikk jeg lurt meg til å klippe gamlefrøkenen litt.
Hallo der! Kan du følge meg til matskåla?
Ikke det, da sitter jeg her og mjauer til du kommer.
Jeg skal bare ete et par biter før jeg kommer tilbake og fortsetter å mase til du blir med på nytt.
Solen gjemte seg i dag, så vi har hatt en innedag, Tutta og jeg.
Dette var fantastisk synes jeg, for en bok, for en lesefest av de sjeldne.
Jeg brukte noen sider på å komme inn i den, men så var jeg solgt.
Máriddja som vet hun skal dø, det får vi vite i begynnelsen av historien og har bestemt seg for at det skal ingen vite, ihvertfall ikke hennes mann.
Og Siri blir hennes gode venninne som hun letter til sitt hjerte til og da forstår vi jo hvordan de samtalene blir. Hun forstår jo ikke at Siri ikke er et virkelig menneske.
Máriddja prøver å finne sønnen til svigerinnen, men metodene hun bruker er litt uortodokse.
Dette er bare fornøyelig rett og slett, men selvfølgelig også litt alvor, noe vi finner ut på slutten.
En fantastisk siste del når ting avsløres og vi får oss en gedigen overraskelse, for kanskje er ikke alt slik vi har forestilt oss.
Dette er en annerledes historie og jeg anbefaler den varmt både til de som liker lett humor, de som liker feelgood og de som liker gode, klassiske romaner. For både menn og kvinner, i alle aldre.
Kåret til Årets bok i Sverige i 2023!
Ingen skal komme og fortelle 85-årige Máriddja at hun skal dø. Og det er i hvert fall ingen som skal fortelle det til ektemannen Biera. Den eneste hun betror seg til, er Siri, den hjelpsomme damen i mobiltelefonen.
Det unge paret Kaj og Mimmi har nettopp flyttet til Norrbotten. Mimmi stortrives og drømmer om barn, men Kaj føler seg rotløs etter morens død. Alt hun etterlot seg, var en eske med samisk håndverk.
Samtidig som Kaj begynner å grave i fortiden, bestemmer Máriddja seg for å oppsøke gutten hun og Biera en gang elsket som sin egen sønn. Men hvordan skal hun finne ham? Kan det være noe i Bieras drømmesyn der han så gutten bære uniform?
Folk som sår i snø er en sjarmbombe av de sjeldne – morsom og velskrevet med karakterer du blir glad i, og dialoger som får deg til å le høyt. Samtidig er den en gripende fortelling om hva det vil si å elske og miste noen. Romanen er blitt sammenlignet med En mann ved navn Ove av Fredrik Backman og er under oversettelse til 20 språk, deriblant engelsk.
Elisabeth Strout, Fortell meg alt
Leseeksemplar fra forlaget Press.
Strout seiler opp som en av mine på topp favoritter. Det er noe spesielt å lese hennes bøker.
Det er vanskelig å sette ord på akkurat hva det er, for det er ganske så rolig og hverdagslig, men det er en varme og godhet inni der, selv når det er noen utfordrende personer involvert. De er ikke perfekte glansbilder. De er mennesker og ofte speiler det noe i oss som får gehør med egne følelser.
De er frittstående, men best å lese de kronologisk, så du blir kjent med personene for de samme menneskene dukker gjerne opp i flere bøker, gjesteopptredener. Det synes jeg er så fint, for jeg blir jo glad i disse menneskene og da er det kjekt å møte dem igjen.
Lucy og Olive har hver sine bøker men nå møtes de i denne.
Fra omslaget: Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.
Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»
Nå begynner jeg på
Marion L. Villekjær, Kongens grav
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Denne vil også bli prioritert for jeg synes den ser veldig spennende ut.
En eldgammel grav,en russisk sekt og relikvier med ukjent kraft …
Etter at vårflommen i Glomma har herjet ferdig, dukker en hesteskalle fra Bysants opp ved elvebredden i nærheten av Stor-Elvdal. I stedet for å melde inn funnet tar Kristoffer Ellestu med seg skallen til Historisk museum for å få en uoffisiell vurdering. Der møter han historiestudenten Amanda Meyer, og sammen forsøker de å finne ut hvordan den kan ha havnet i Østerdalen.
Underveis kommer de på sporet av et langt større mysterium og en langt større skatt – en relikvie selveste Rasputin mente kunne redde tsarfamilien.
I Kongens grav rulles det opp et historisk mysterium som involverer russiske myter og skjulte skatter fra vikingtiden, skatter som kanskje helst burde ha forblitt
Nå leser jeg på senga foreløpig, men blir nok dagbok etterhvert.
Elin Anna Labba, Dra ikke til havet
Leseeksemplar fra Pax forlag
Og samisk historie er jeg veldig glad i. Denne vil bli prioritert lest.
Fra omslaget:
Da Iŋga og moren Rávdná kommer hjem til sommerlandet, ligger landsbyen allerede under vann. Uten forvarsel har kraftselskapet demt opp sjøen, og det som en gang var et sammenhengende sjøsystem, er blitt et ugjestmildt hav. Bare taket på gammene stikker opp.
Rundt dem trenger det moderne samfunnet seg på, de nye kraftlinjene strekkes høyt over dem. Strømmen knitrer i luften, og fuglekvitteret forstummer. Da Rávdná bestemmer seg for a bygge et ordentlig hus til tross for at hun egentlig ikke har lov som nomadiserende same, blir den lille familien mer og mer isolert fra de andre i landsbyen.
Dra ikke til havet er augustprisvinnende Elin Anna Labbas første roman og bygger pa historier om samebyer som ble demt ned under de storstilte kraftutbyggingene i Sverige pa 1900-tallet. Labba romandebuterer med en sterk mor- og datter-skildring, der vannet som stiger, nærmest blir et eget levende vesen.
