Stein Arne Nistad, Den tapte våren

Leseeksemplar fra Señorc forlag

I April leste jeg første boken i serien til Nistad fra den andre verdenskrig i Norge, Seks dager i april.

Stein Arne Nistad, Seks dager i april

Den var utrolig bra skrevet og kjempespennende.

Den tapte våren var også bra.

Det er romaner, men basert på sanne historier, tidsvitner  som forteller om det de har opplevd.

Men det er romaner, så noe er selvsagt oppdiktet.

Litt morsomt i alt det triste er at en av de omtalte, Synni, ble som nittenåring mor til Anni-Frid, som har tysk far og ble en av pophistoriens store idoler, som en av Abba.

Likedan som den mindre berømte bokbloggeren, som heller ikke hadde vært født hvis ikke krigen jagde hennes mor til Romsdalen så hun kunne møte hennes far. Så på grunn av krigen kan jeg derfor skrive bokomtaler.||

Nistad er god til å skrive, mange partier i boken er rene skjære poesien.

Sitat:

Når begynner egentlig en krig? Som slutten på en lang rekke valg, en opptrapping over dager og måneder? Eller som en plutselig hendelse som kommer ingensteds fra? Det var ikke det at det ikke hadde vært signaler. Hotellet i byen var fullt av folk med fremmede stemmer og språk. Folk som ikke hørte til her.

Men var de en del av en krig?

Kanskje en forberedelse eller et forsvar, de som skulle hindre den i å komme? En del av noe som skulle bringe verden en omdreining videre til en mer fredfull utgave av seg selv eller motsatt? En del av de som skulle forkulle fremtiden?

For Elise kom krigen som en ukjent lyd gjennom stormen. Lyder fra menn som marsjerte i gatene. Svake lyder som vinden skjulte blant sine egne lyder, men som likevel var der, og som forstyrret Elise der hun sov seg gjennom den urolige natta, slik at hun kastet seg rundt uten å forstå at det var lyden av krig hun hørte.

Søvnen bar henne på urolige hender ennå et par timer, før et par tunge drønn kom drivende med vinden og vekket henne. Hun ble liggende overrasket med oppsperrede øyne og lytte etter mer, men det var bare stormen hun hørte. Så, plutselig og uten forvarsel, flere drønn, tunge og skremmende, som måtte vekke opp hele byen.

Oppkavede stemmer i huset, folk som løp ut i gatene for å forstå hva som pågikk, tunge trinn i trappa, en dør som smalt i, og opphissede stemmer med spørsmål uten svar. Men fortsatt var krigen forkledd, den var en del av vinden og de tunge snøbygene som sveipet gjennom gatene og virvlet opp snøen som allerede hadde falt. Noen ganger som et kav av hvitt, vind og snø som skjulte det som sto på og det som skulle komme om bare litt. Om noen få øyeblikk skulle det komme, for det som drev gjennom natta, var lyden av krig.

Sitat:

Hun visste vel bedre enn noen hva et liv var! Sju ganger hadde hun båret det frem, det som begynner som et skjult mysterium langt der nede. Et mysterium som vokser seg sterkere, først som en svak berøring som kanskje er der eller ikke. Så mer kraftfullt når det nye livet former seg, vokser med en egen vilje som til slutt fyller all plass – også seg selv. Mysteriet som til slutt krysser selvstendighetens barriere, barrieren som er smerte og skrik helt til mysteriet lar lufta fylle lungene, smaker på den, føler den for så skrike ut sin rett til å finnes.At det har rett til å leve. For henne var dette både det mest menneskelige og det mest gudommelige. Det å bære frem mysteriet til den nye uskylden, håpet som skulle oppfylle jorden slik at slekter kunne følge slekters gang.

Bok nummer tre i serien, som kan leses frittstående heter Askefall og jeg håper på å få med den i neste måneds bokstabel. Hvis ikke kan det hende den blir høstlesing, det får vi se etterhvert.

Askefall er kjøpt inn av kulturrådet.