Det er en ting som er fantastisk og det er mangfoldet av bøker og forfattere.
Hvit krysantemum føyer seg inn i rekken av Må bare lese bøker. Et trist tema, kvinner som blir brukt som slaver under kriger for å tilfredstille menns behov. Det aller mest tragiske er at det har ikke tatt slutt, men at det er sånn den dag i dag. Er det ikke ille nok at man går til krig mot hverandre om ikke man helt frivillig går løs på forsvarsløse kvinner og barn. Denne gangen er det fra krigen i Korea, 1943.
Boken er veldig bra skrevet og jeg anbefaler den sterkt. Vi følger historien til to søstre, Hana som redder søsteren og blir tatt selv som slave og den yngre søsteren som sliter med skyldfølelse fordi hun fikk gjemt seg og slapp unna. Mary Lynn Bracht er debutant men jeg håper inderlig hun har flere historier å fortelle.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal, som også har sponset boken
Korea, 1943. Hana har levd hele livet sitt under japansk okkupasjon. Hun er haenyeo, kvinnelig havdykker, og har en selvstendighet de færreste kvinner kan gjøre krav på selv i våre dager. Alt endrer seg den dagen Hana redder sin yngre søster fra en japansk soldat. Hana blir selv blir fanget og transportert til Mandsjuria, en japanskokkupert del av Kina, der hun tvinges til å bli «trøstekvinne» i et militærbordell. Men havdykkerne er sterke og kraftfulle kvinner. Hana skal finne veien hjem.
Sør-Korea, 2011. Emi har i over seksti år forsøkt å fortrenge hva søsteren ofret for henne, men hun må forholde seg til fortiden for å finne fred. Hun ser at hennes barn og hennes eget land heles fra krigens sår ? men kan hun selv komme seg hinsides traumene og finne tilgivelse?
Vi kjørte en rundtur der vi startet på Åndalsnes, kjørte Trollstigen, Valldal, ferge til Eidsdal, Geiranger, innom Dalsnibba, Gamle Strynefjellsvei, ned til Stryn, deretter Stranda, ferge til Liabygda og tilbake Trollstigen.
Her er Isterdalen, ved foten av Trollstigen. Det tar ca 10 min å kjøre hit fra Åndalsnes
Fjellet til venstre er Bispen. I høydemeter skal vi midt opp i fjellet. Det er her de kaster seg ut med flaggermusdrakt og suser forbi veien, oppe i øverste sving.
Ser dere trollet som stakk ut nesen sin for å vaske seg men så kom solen frem og gjorde den om til stein. Dere ser nesen til trollet midt i bildet, på høyre side i fossen.
Kanskje det er lettere å se trollnesen her.
Her er det en av rampene der man kan ta bilde. Helt nede i dalen kan dere se Åndalsnes og der ligger det et turistskip i dag. Åndalsnes har ca 50 anløp hvert år. De fleste om sommeren men også noen om vinteren.
Utallige busser kjører Trollstigen hver dag. Vi kjørte tidlig om morgenen og det var ikke kø enda, men senere på dagen i den travleste tiden er det kø av biler og busser. Det er ikke anbefalt å kjøre med campingvogn og skal man gjøre det, er det best på tider på døgnet når det er lite trafikk.
Det er små møteplasser der bil og buss kan møtes eller buss og buss.
Det er bygd opp tre utsiktsramper der man kan få tatt bilder.
Her ser dere turistskipet der i det fjerne.
Det er ganske så spektakulært. Det tar dog ikke så lang tid å kjøre opp når det er liten trafikk, 10- 15 min
Da har vi vært på toppen og er på vei ned til jordbærbygda Valldal. på den andre siden av fjellet. Går man inn i fjellet her fra toppen av Trollstigen, kommer man til fjellpartiet Mannen. Man er redd for at deler av fjellpartiet under Mannen kan rase ut og fjellpartiet overvåkes døgnet rundt og de som bor der, blir evakuert når farenivået er høyt. Men foreløbig har Mannen lurt alle og det kan det være han gjør i hundre år til.
På vei til Valldal, stoppet vi på Gudbrandsjuvet. Der har de et spesielt hotell der du kan bo over juvet. Det sies å være venteliste for å kunne bo der en natt.
LIkedan som på Trollstigen, er det bygd veier man kan gå på for å kunne se ned i juvet.
Vi har passert Valldal og er på vei til Linge for å ta ferge over til Eidsdal. Til venstre ligger bygda Nordal og til høyre er Eidsdal. Fra Valldal kan man også ta en liten avstikker til de små tettstedene Fjørå og Tafjord. Der er det et flott utendørs badeanlegg, men Tafjord er kanskje enda mer kjent fra filmen Bølgen der Tafjordulykken i 1934 er et brennbart tema for det spekuleres om at det kan skje et nytt stort ras.
Vi kjører forbi fruktbygda Linge. Kjører man gamleveien kjører man forbi utsalgssteder for frukt. Vi kjøpte noen nydelige plommer og tomater.
Vi er på ferga til Eidsdal. Ferga tar bare 10 min over men trafikken er så stor her at nå midt i turistsesongen, går det tre ferger her kontinuerlig hele dagen. Foran oss ser vi Stranda. Dit skal vi senere men ikke nå.
Nå skal vi til Eidsdal.
Så ble vi veldig sultne og vi rastet her ved Eidsvatnet, mellom Eidsdal og Geiranger.
Rene, skjære idyllen her.
Og så møtte vi disse søtingene. I dette området av landet, Eidsdal, Geiranger og Hellesylt er det veldig mange som driver med Geitedrift. Det er jo mye fjell i området og geita er en veldig god fjellklatrer.
Da er vi klar for å kjøre ned Ørnesvingene, ned til Geiranger. Eagle bends som de kaller det på engelsk. Blårøyken er ikke tåke, men fra turistskipet. Et av disse skipene var ganske gammelt og de gamle skipene forurenser mye mer enn de nye, der de er mer opptatt av å spare både drivstoff og miljøet.
Trailer fra katastrofefilmen Bølgen der katastrofen inntreffer og Geiranger blir oversvømmet.
Her ser vi inn fjorden, mot Hellesylt. Det går ferge fra Hellesylt til Geiranger, men vi hørte rykter om at det koster 15000 for en buss med passasjerer på denne ferga, men jeg kan ikke gå god for om det stemmer eller ei, men det skal visst være ganske så dyrt ihvertfall.
Det var folksomt på utsiktspunktet øverst på Ørneveien. Det vrimlet av folk og trafikk.
Folksomt var det også i sentrum. Det var nesten kaos. En buss la for tidlig over og fikk knust et vindu bak i bussen og dermed sperret den hele den ene parkeringsplassen så vi måtte vente for å komme oss videre.
Geiranger er et bittelite sted med bare 200 fastboende. Midt i fellesferien kan det komme 9000 besøkende, så det er klart at da blir det folksomt.
Her er Ørnesvingene hvor vi kjørte ned.
Vi kom oss til slutt videre fra trafikk-kaoset.
Vi stoppet ved Flydalsjuvet for å ta bilder og selvfølgelig er det her som mange andre steder i landet, mange som trosser inngjerdinger og begir seg ut på kantene. De setter seg på kanten og dingler med beina. Her står det folk i høyre kant i bildet og filmer og så bytter de på og gå og sette seg på kanten der oppe, hvor dere ser personen i rosa. De øverst oppe står på et område som er inngjerdet og beregnet til bildetaking.
Det er ganske så mange svinger opp igjen på denne siden også.
Her har vi kjørt opp på Dalsnibba. Det er en avstikker fra hovedveien med en fantastisk utsikt. Vi betalte 785 for en minibuss, men for bil kostet det kr 140,-, ingenting for passasjerer.
Det er fra Djupvatnet, veien går opp til Dalsnibba, 1500 høydemeter over havet
Vi tusler oss videre mot Stryn. Vi kjører ikke letteste vei, tunnelene,men gamle Strynefjellsvei. Det er grusvei og det humper og det rister. Vi ser for oss at vi kommer til å ha mareritt om svinger til natten, men det ble heldigvis ikke det.
Vakkert var det på fjellet.
Det var nok ikke til ære for oss at fjellet hadde pyntet seg i sølvstasen sin. Glimmer, er mineraler og kalles kråkesølv
Vi starter turen ned mot fagre Stryn og tror dere ikke at det ventet oss noen svinger her også. Stryn har på fjellet et skianlegg som bruker å være åpent om sommeren, men denne sommeren har vært så varm at snøen hadde forsvunnet.
Vi svinger oss nedover mot bygda og lettet var ihvertfall jeg når veiene ble bedre, asfalt og mindre svinger. Å sitte i en minibuss hele dagen med dårlig vei og mye svinger, ja det er ikke bare behagelig.
Men så kommer vi til Stryn og denne utsikten er jo en fin belønning.
I bakgrunnen ser vi en typisk fjellgård. Det finnes mange av disse gårdene langs vestlandsfjordene. De aller fleste av de uten vei.
Vi fortsetter ferden mot Stranda der vi vet det venter oss kaffe og kake og det gleder vi oss til. Horningdalsrokken ser vi i det fjerne her. Vi kjører langs Horningdalsvatnet som er Europas dypeste innsjø, maksdypde 514 m.
Vi tar en liten avstikker innom Strandafjellet der det er blitt gondolbane. Strandafjellet har om vinteren skiheiser og det er et område med mye nybygging av hytter.
Tettstedet Stranda. Mellom her og Hellesylt, ligger Stabburets Grandiosafabrikk. Stranda Spekemat ligger også her.
Vakkert er det her også og dette er siste bildet på rundturen vår, for herfra kjører vi en times tid, tilbake til Valldal, Trollstigen og Åndalsnes. Trollstigen er vinterstengt så da må man kjøre over Ørskogfjellet for å komme til Stranda fra Åndalsnes.
Vi koster likevel på oss et bilde av Trollveggen i det vi i mørket kjører våre turgjester hjem igjen etter en minnerik tur.
Vi har, inkludert små og store omveier inn på gamle veier, kjørt i dag 48 mil. Vi startet klokken 08.00 om morgenen og kom hjem klokken 23.00. Vi har hatt mange stopper underveis. Middag spiste vi i Stryn og heldig har vi også være med været.
Vi følger Helen gjennom hele livet fra hun er barn til hun er godt voksen. Fin bok om de valg man tar i livet og hovrdan man i tankene rettferdiggjør de valgene . Jeg må si at jeg ristet på hodet av og til over Helen, men det er kanskje nettopp det som gjør boken interessant. Blant annet hvor rasende hun er på mannen som da gjør de samme feilgrep som hun selv holder hemmelig. Slik er ofte vi mennesker. Vi ser hva andre gjør, men ikke hva vi selv gjør.
Vi får følge henne både i Norge, til Paris og til Hellas. En velskrevet roman er dette og det er flott med nye, norske kvinnelige romanforfattere.
Jeg tror mange vil like godt denne romanen og anbefaler den gjerne.
Et gnistrende psykologisk familiedrama. En bok om livet, om illusjoner og misforståelser. Helen er et vidunderbarn som vokser opp på Nordberg i Oslo. Hun spiller a-mollkonserten i en alder av tolv, er flink på skolen og løftes frem av familien. Som liten jente får Helen vite at moren angrer på livet sitt, at hun ikke gjorde noe med evnene sine. Helen bestemmer seg for at hun skal gjøre alt riktig. Men det viser seg å være vanskeligere enn hun hadde trodd. Helen får prestasjonsangst og bryter ut, går sine egne veier. Hun er trassig, sterk og svak, egenrådig og kreativ. Vi følger henne til Paris, Aten og New York, til de greske øyer og til havet. Vi følger henne gjennom et utsvevende bohemliv, som karrierekvinne og arbeidsledig, ektefelle og mor, gjennom gledesrus og bunnløs fortvilelse.
Min ulydige mor er en rik og dypt innsiktsfull roman om liv og død, om valg, samfunn og familieliv. En gripende roman om drivkreftene bak de livsvalg en kvinne tar, og prisen hun betaler for å leve på utsiden.
Parinoush Saniee, De som dro og de som ble igjen.
Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men det skal jeg absolutt gjøre. Denne er velskrevet. Den handler om det tittelen sier, De som dro fra Iran og de som ble igjen. En storfamilie har gjenforening og det er ikke bare solskinn og glede. Der kommer det frem hva hver enkelt synes om hverandre og alle misunner hverandre og tror de andre har hatt det så lett.
Det fantastiske med denne romanen er at Saniee belyser alle sider ved saken og jeg syntes den var lærerik og tankevekkende. Hvor snar er vi ikke selv til å dømme andre og tro de har det så mye bedre enn oss selv. Til og med vi som bor i et land som er fritt for krig og ufred og flesteparten lever med velstand.
Dette er en bok som går inn i hyllen som heter, Vil bli husket og anbefalt
Jeg gleder meg til å lese de andre bøkene hun har skrevet. Det som ventet meg og Den stumme gutten
Fra forfatteren av bestselgeren Det som ventet meg kommer nå fortellingen om en iransk storfamilie som etter mange års atskillelse møtes igjen et sted like utenfor Iran. Bestemoren, som nå er enke og syk, har ønsket å samle sine mange sønner og døtre og deres familier etter nesten tretti år. Men etter den første gjensynsgleden kommer oppdemmede konflikter til overflaten mellom de som til ulike tider og av forskjellige årsaker forlot Iran, og de som ble igjen.
Sterke følelser preget av misunnelse, skuffelse, nag og mistro får utløp, før familiemedlemmene bestemmer seg for å snakke ut og gi sin versjon. Et sammensatt bilde av årsaker og virkninger brettes ut etter hvert som de enkelte forteller og forklarer. Livet har ikke vært enkelt for noen av dem, verken for de som dro i utlendighet til Vesten eller de som ble værende etter den islamske revolusjonen. Og aller minst for Dokhi, barnebarnet som fører dagbok og bærer på en vond og hemmelig fortid.
De som dro og de som ble igjen er en klok og usminket beretning om mennesker som fanges i begivenhetenes vold og må se i øynene at livet ikke ble slik de hadde håpet og drømt om
Tredje bok ut var Nuria Pradas, Skreddersydde drømmer.
Jeg trodde dete var en ren feelgood og starten så også sånn ut. Et hopp i tid var det også, som var mer forvirrende enn fornuftig. Men når man så tok fatt på historien, ja da ble man imponert. Her er det ikke kun en kjærlighetshistorie mellom to men her får vi høre historien til flere familier i Barcelona, på en tid der det var mye uroligheter. Vi følger motehuset Santa Eulalia og deres ansatte gjennom gode og dårlige tider. Santa Eulalia er en familiebedrift som har eksistert i virkeligheten og dermed gitt inspirasjon til forfatteren.
Jeg tør å anbefale denne boken, også til de som ikke liker Feelgood. Her er det ikke bare happy endinger, men både gode og vonde dager. Ikke la dere lure av de første sidene, det blir mer innholdsrikt etter hvert.
En underholdende roman om mote og glamour, kjærlighet og sjalusi, rikdom og nød, politikk og historie.
Barcelona, 1917: Den vakre Laia begynner som ekspeditrise i tekstilforretningen Santa Eulalia der moren er syerske. Laia blir fascinert av de luksuriøse stoffene og vakre klærne ? og av den elegante Roser. Rosers bror Andreu, som overtar motehuset etter farens død, ønsker å forandre den tradisjonsrike familiebedriften til Spanias første moderne motehus. Til tross for alle sosiale motsetninger blir Laia venner med den privilegerte Roser. Men når de møter Ferran, motehusets karismatiske nye designer, endres livet til begge kvinnene.
Nå hadde jeg begynt på ferieturen min og kofferten inneholdt en del feelgood, noe jeg liker godt på en solseng i varmen. Den første var Postkort fra Hellas, av Vikoria Hislop. Jeg likte svært godt de første bøkene hennes, Øya og Hjemkomsten men etter det har hun dalt i popularitet hos meg.
Tråden er den eneste jeg har igjen å lese av henne og jeg skal lese den også. Soloppgang var ikke en bok jeg falt for. Den var fra øya Famagusta på Hellas og historien hun forteller i boken, er ganske bra, men den ble ikke bra nok skrevet for meg, så den grep meg ikke.
Det ble litt sånn i Postkort fra Hellas også. Ja, noe av det var koselig lesestoff, der hun drar rundt i Hellas og finner små lokale historier, men for meg er det rett og slett ikke fengende nok. Det ble litt tamt.
Uke etter uke kommer postkortene. Adressert til en person Ellie ikke kjenner, uten returadresse. Alle postkortene er signert med en forbokstav: A. Lys himmel, blått hav og fantastiske bilder fra Hellas. Postkortene lyser opp Ellies tilværelse. Etter seks måneder slutter postkortene å komme. Men bildene hun nå har hengt på veggen, fortsetter å inspirere henne. Hun vil reise og se landet med sine egne øyne. Den morgenen Ellie skal dra, kommer det en pakke på døren med en notisbok. Boken forteller om en reise gjennom Hellas, foretatt av en ukjent mann. Det er rørende, melankolske beretninger. De gir et innblikk i landets kultur, men beretter også om en drivkraft, et ønske om å leve livet til fulle én gang til. Sagt om boken: «En imponerende historie.» The Sunday Times «Hun gjør landet levende for oss, på uforlignelig vis. ( ) Fantasirike og fascinerende beretninger.» Sunday Express «Jeg nøt forflytningen til Hellas på Hislops vinger.» Express «En nydelig roman.» Fabulous mag «Et overdådig kjærlighetsbrev til Hellas.» Sunday Mirror «Hislops lidenskapelige kjærlighet til landet er til å ta og føle på.» Daily Mail Om forfatteren: Victoria Hislop erobret bestselgerlistene internasjonalt med debutboken «Øya», som utkom på norsk i 2007. Hun har senere utgitt bestselgerromanene «Hjemkomsten» (2009), «Tråden» (2012) og «Soloppgang» (2014), samt novellesamlingene «En aften på Kreta» (2011) og «Siste dans og andre fortellinger» (2013). Forfatteren bor i England og på Kreta.
Ja, jeg var i feel good modus og ønsket å gi Santa Montefiorre en sjanse til. Det er jo så mange som er så glad i henne. Jeg leste Villa Magdalena og syntes den var skikkelig dårlig så jeg har ikke lest Slottsserien som så mange har likt svært godt. Mange ganger har jeg nesten kjøpt de, de er jo på salg overalt, men de har ikke blitt med hjem likevel.
Nå fikk jeg Valentinas siste reise av en bokvenn jeg har og tenkte at da får jeg gi Montefiore en sjanse til. Men nei beklager, det ble mye stønning og uffing. Det der er bare ikke noe for meg.
Skal det bli lest noe mer Montefiore med meg, ja da må jeg være i mangel på bøker og det kommer vel ikke til å skje med det første.
Men veldig mange er glad i denne forfatteren, så for all del, liker du feelgood av det lette slaget, kan dette være tingen for deg.
Fra forfatteren av bestselgerne Villa Magdalena og Birøkterens datter kommer en historie om sterk kjærlighet og et utilgivelig bedrag.
Valentinas siste reise tar oss fra 60-tallets spenstige liv i London og til den vakre italienske Amalfikysten. En episk romanse med en dose spenning og mystikk!
Valentinas siste reise er den femte av Santa Montefiores bøker som er oversatt til norsk.
Neste feelgood gikk det bedre med. Alt i et øyeblikk av Erica James, hennes første på norsk.
Det jeg liker godt med Erica James er at hun er mer jordnær. Det er ikke bare solskinn og glede og søte kyss og lengsel, men også historie og dager der ikke alt er så rosenrødt.
Av feelgood forfattere en nok hun en av de på toppen for meg. Jeg liker måten hun skriver på. Hun skriver lett og godt, litt sånn vi prater egentlig, et hverdagslig språk, men likevel ikke skolestil. Ja, for meg da. Vi er jo forskjellig. Noen vil kanskje si helt motsatt, sånn er det med bøker.
Jeg anbefaler ihvertfall Erica James til alle som liker lett underholdning og gleder meg til ål lese neste bok av henne. For etter Alt i et øyeblikk, leste jeg Lyden av en lerke. Tidligere har jeg lest den nyeste av henne, Det lille pianohuset.
Omtalen finner du i linken under og der finner du linken til det lille pianohuset.
I det Floriana mottar invitasjonen til vakre Comosjøen i Italia for å se sitt livs kjærlighet gifte seg med en annen kvinne, vet hun umiddelbart at hun vil takke nei ?Alt i et øyeblikk er en vakker og rørende historie om kjærlighet og de små øyeblikkene som forandrer livet vårt for alltid.
Alt i et øyeblikk var en fabelaktig ligge på solsengbok og Lyden av en lerke var enda bedre. …..Synes jeg.
Jeg koste meg med boken og paraplydrinken og lurte meg tidlig til sengs for å lese slutten.
Jeg ble nemlig svært glad i hovedpersonene i denne boken. Det er nesten så jeg tror at de lever i det virkellige liv.
Hva om en annen persons historie kan endre ditt eget liv?
Lizzie lever det glade liv i London. Men en dag snur tilværelsen brått, og med kjærlighetssorg og uten jobb må hun flytte hjem til moren på de engelske landsbygda.
Der tar hun motvillig en jobb på det lokale pleiehjemmet hvor hun dagdrømmer om livet som kunne vært. Helt til hun plutselig og bokstavelig talt snubler inn i livet til en fremmed. Det blir et uvanlig møte som gir ringvirkninger ingen av dem kunne ane ?
I sin bestselgende og rørende roman skriver Erica James hjertevarmt og engasjerende om kjærlighet, livet og alle dets små mirakler.
I sin bestselgende og rørende roman skriver Erica James hjertevarmt og engasjerende om kjærlighet, livet og alle dets små mirakler.
På flyet hjem tok jeg fatt på en bok som slett ikke var noe feel good, men feel dårlig. Ikke fordi boken var dårlig, nei, den var glitrende skrevet. Jeg tror jeg har funnet meg en ny favorittforfatter. Jodi Picoult. Jeg leste tidligere i år, hennes nyeste, Det store i det lille og syntes den var veldig bra. En slik bok du husker og som lærer deg noe om deg selv. Slik var det også med denne, Historiefortelleren. Det store i det lille handlet om rasisme. Denne tar for seg Jødeforfølgelsen.
Det fantastisk med Picoult er at hun får fortalt historien fra to sider. I historiefortelleren, får vi høre historien til to brødre som er nazister under krigen, der en av de forteller selv hva han gjorde og hvor følelseløs han ble og det er grusomt å lese. I tillegg får vi høre historien til en eldre kvinne som var i konsentrasjonsleir, sammen med de to brødrene. Jeg måtte rett og slett bestemme meg for å la være å føle. Jeg kunne ikke ta ordene inn følelsesmessig, for da hadde jeg ikke greid å lese den. Hvordan tortur og henrettelser blir så dagligdags at man ikke reagerer, men bare ufører de bestialske handlingene, ja det er noe vi ikke skal helt forstå at det går an.
En etter en skal jeg kjøpe Picoults bøker for jeg ser at alle anbefaler de. Jeg har ikke sett en eneste negativ omtale om hennes bøker. Men de er sterke, så jeg vil ikke lese de etter hverandre. Det er bøker som sitter i kroppen lenge etter at du har lest de.
Sage Singer (23) er skadet i en ulykke og har et arr i ansiktet som gjør henne reservert overfor fremmede. Hun er baker, og kan dermed jobbe på natten og slippe å omgås så mange mennesker. Følelsene sine legger hun i de vakre bakverkene.
En dag blir hun kjent med Josef Weber (95), en respektert og avholdt mann i den vesle byen. Det oppstår et vennskap mellom de to, men en dag ber Josef Sage om en helt spesiell tjeneste: Han ber henne om hjelp til dø. Det viser seg at han var nazist under krigen, og nå vil han gjøre opp for seg. Det han ikke vet, er at Sages bestemor er en av de som overlevde holocaust.
Så ble jeg inspirert av en annen bokleser til å ta fatt på den nye trilogien av Jan-Philipp Sendker. Handlingen er lagt til Kina og Hong Kong. Bok nummer en heter Hviskende skygger og den nyeste heter Ensomhetens språk
Ja, jeg synes at bøkene er gode, lesbare men ikke skrevet med hjertet slik de første bøkene, Kunsten å høre hjerteslag og kunsten å være den man er.
De kan vel egentlig ikke sammenlignes. Det er mer spenning i de nye bøkene og jeg er jo spent på å lese den tredje boken, men jeg blir ikke så knyttet til hovedpersonene i disse bøkene som jeg ble i de første. Men Sendker kan å skrive og temaene er aktuelle.
Ensomhetens språk er en frittstående oppfølger til Hviskende skygger, og vi møter igjen den amerikanske journalisten Paul Leibovitz. Kjærligheten til den kinesiske kjæresten Christine har fått ham til å glemme sorgen over den døde sønnen, og han trives bedre med livet i Hongkong. Men en dag får Christine et brev fra broren sin som leder dem inn på farlige veier. Broren forteller at landsbyen utenfor Shanghai har blitt rammet av en mystisk sykdom, og ber om hjelp.
Når Paul og Christine kommer dit, oppdager de en miljøkatastrofe ingen vil ta ansvar for. Det kinesiske samfunnet preges av kynisme, maktmisbruk og korrupsjon, men Paul er fast bestemt på å ta opp kampen for rettferdighet – til tross for at både forholdet til Christine og hans eget liv er i fare.
Jeg avsluttet måneden med en ny feel good. 4. bok i syv søstre serien av Lucinda Riley, Perlesøsteren.
Mange har jeg sett, har denne som en favoritt. Hadde den vært kortere, ville kanskje jeg også hatt det, men jeg følte det ble for mye pjatt som kunne vært utelatt. For meg føltes det også som om hun skiftet retning underveis, uten å skrive om handlingen i starten, men det kan være at det skulle være sånn for å lure oss lesere. For meg funket det desverre ikke. Jeg følte hele første del der hun starter med å dra til Thailand kunne vært utelatt og heller hatt en annen vinkling på slutten. For ut i boken ett stykke syntes jeg den tok seg opp og da ble jeg oppslukt og måtte lese ferdig. Etter Thailand drar hun til Australia der hun har sine aner og da begynner det etter hvert å bli en fin historie utav det.
Jeg synes at boken bærer preg av at mange bøker er blitt skrevet med kort tid mellom. For lite gjennomarbeidet etter min smak. Men som sagt hører jeg andre si at dette er favoritten. Min favoritt var den fra Norge, nummer to, men jeg likte også godt den første fra Brasil, selv om jeg også ville kuttet 50 sider i den. Jeg forstår ikke at bøkene må ha 600 sider.
Da er det bare å lene seg tilbake og vente på nummer 5, Månesøsteren.
Skyggesøsteren og i den linken, finner du linkene til de to første også.
Perlesøsteren er bok nummer fire i den fascinerende og spennende serien De syv søstre.
CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far ? den mystiske Pa Salt ? er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom. Hun slutter på kunstutdanningen for å finne sitt biologiske opphav. Det eneste sporet hun har er et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden.
Hundre år tidligere får Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh, muligheten til å reise til Australia som ledsagerske. Her møter hun sin skjebne i form av tvillingbrødrene Drummond og Andrew ? den ene vilter og ustyrlig, den andre ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske. Når CeCe kommer til Australia, er det noe dypt inne i henne som påvirkes av energien i området og den gamle aboriginkulturen. Kreativiteten våkner og med hjelp fra de hun møter på reisen, begynner hun å tro at dette enorme kontinentet kan tilby henne noe hun ikke trodde var mulig: en følelse av å høre til.
Engelen er av jordisk karakter, men den er veldig vis
Den fortalte henne at “Det du har , er ikke det du er”
Jeg har tenkt mye på den setningen
Den var så fantastisk riktig og så fantastisk viktig
Om vi er rik på penger og har i overflod eller om vi har smått av kronasje, så har ikke det noe med hvilket menneske vi er inni oss
Ordene kan brukes på så mange måter
For min egen del ,kan jeg bruke den om kroppen min
Jeg er ikke så glad i egen kropp
Det er mange som ikke er glad i eget utseende eller kroppsfasong
Vi ser hele tiden på hva som er feil med oss, men det er ikke noe feil
Kroppen vår er ikke den vi er, den er kun et verktøy, en fasade, et skall
Den er et hjelpemiddel vi kan bruke for å komme oss dit vi skal i livet
Vi hadde ikke kommet noe lenger om vi hadde en annen kropp
Vi kan ikke la oss definere ut fra innpakningen
Det kan være gull innpakket i gråpapir
Båndet rundt kan være frynsete, men innholdet er like bra
Kroppen min er ikke det jeg er inni meg, den er ikke personligheten min, den er der kun for å bære meg
Den er der for å beskytte sjelen min
Kanskje det er derfor noen av oss tar på oss så mye kropp
Vi føler vi trenger mer beskyttelse i livet
Mange har det vondt i dag fordi de bærer på en ryggsekk som heter fortid
Den sekken kan være tung og vond
Da kan vi og bruke engelens ord
Din fortid, den er ikke det du er
Mange har gjort ting de angrer på, vonde ting
Andre har måtte gjennomgå av andres ondskap
Alt dette bærer kroppen vår rundt på
Som en stor tung byrde som preger alt vi tenker og alt vi gjør
Fortiden din eller handlingene dine, det er ikke den du er, den er ikke det du er skapt til
Den er hendelser du har vært ute for eller gjerninger du har gjort
Det er ting du har erfart for å lære av det
Det er de tingene som har gitt deg den styrken du trenger
Bruk den lærdommen til å rekke ut en hånd til andre du ser er i samme situasjon
Med din erfaring kan du være mye mer til støtte enn en som ikke har erfart de samme tingene
Du ville ikke vært den du er i dag hvis du ikke har fått smake på det vonde
Det er inni det vonde man finner ut hvilken styrke man har
Man finner ut hva som som er verd noe for en , hva er det jeg ønsker i livet
Du må finne ut hvem du er, uavhengig av utseende eller fortid eller hva du eier av ting og tang
Du er en pakke av alle de tingene livet har gitt deg av medgang og motgang
Bruk det for alt det er verdt når du skaper din egen fremtid
Nå kan du nemlig ta styringen selv
Du kan vise verden hvem du egentlig er
La oss få se lyset inni deg
La oss få se hvor vakker du er
La oss få se det stråler livsglede av deg
I dag
I give you these wings To fly out of this darkness That binds you, traps you I give you these wings Out of the kindness of my heart I hate seeing you in pain So wear these wings Fly higher than ever Drag yourself out of the darkness Unstuck yourself, untrap yourself I give you these wings To fly
Da har jeg lest den fjerde boken i syvsøstreserien til Lucinda Riley.
Jeg er ikke så begeistret nå, som jeg var med de to første. Særlig i starten syntes jeg den var langdryg og at det kunnet vært kuttet mye. Boken er nesten 600 sider og kunne med fordel ha vært 500. For når man kom lenger ut i boken, da tok den seg opp og ble bedre, synes jeg.
CeCe starter sin reise med å dra til Thailand og det er der jeg synes det kunne vært kuttet mye, for der skjer det svært lite. Deretter drar hun til Australia og også første biten der er langdryg. Det er lite interessant å lese hvor mange ganger hun trenger en flaske vann. Det føles også for meg, uten at jeg skal røpe mye av handlingen, som om Riley ombestemmer seg underveis om kjærlighetsforholdene til CeCe, men uten å endre det hun allerede har skrevet. Det har liksom vært samme malen i alle bøkene hittil, de drar dit de kommer fra og der dukker idealmannen opp. Det blir litt forutsigbart og det er kanskje det hun har prøvd å gjøre noe med. Det kan nok være vanskelig å skrive så mange bøker så tett etter hverandre og likevel holde de interessante og skjerpet.
Og selvfølgelig må jeg lese alle. Den neste heter Månesøsteren og den er jeg spent på, for hun skal være den mest spirituelle av søstrene og det er jo et tema som opptar meg, men som jeg også er veldig kritisk til hvordan det blir skrevet, så jeg er spent.
Jeg har sett at mange synes Perlesøsteren har vært den beste av de fire som til nå er utgitt, så veldig mange vil nok like denne også, i likhet med de tre første. Og Riley har solgt over 1 million bøker i lille Norge, noe som sier meg at damen er populær.
Det er ihvertfall mye, mye bedre enn de Stjernebøkene vi hadde før i gamle dager. For ikke å snakke om Legeromanen, de som kom i små hefter. Mer forutsigbart enn de går det ikke an å få, så heldigvis er feelgood stort sett blitt mye bedre.
Skyggesøsteren og i den linken, finner du linkene til de to første også.
Perlesøsteren er bok nummer fire i den fascinerende og spennende serien De syv søstre.
CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far ? den mystiske Pa Salt ? er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom. Hun slutter på kunstutdanningen for å finne sitt biologiske opphav. Det eneste sporet hun har er et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden.
Hundre år tidligere får Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh, muligheten til å reise til Australia som ledsagerske. Her møter hun sin skjebne i form av tvillingbrødrene Drummond og Andrew ? den ene vilter og ustyrlig, den andre ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske. Når CeCe kommer til Australia, er det noe dypt inne i henne som påvirkes av energien i området og den gamle aboriginkulturen. Kreativiteten våkner og med hjelp fra de hun møter på reisen, begynner hun å tro at dette enorme kontinentet kan tilby henne noe hun ikke trodde var mulig: en følelse av å høre til.
