Marie Næss, Er jeg på jorden som de sier

Marie Næss, Er jeg på jorden som de sier

Leseeksemplar fra Kagge forlag

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Denne så svært interessant ut og jeg slukte den i et jafs. Det er så direkte og gripende skrevet. Jeg føler jeg lærte enormt mye om hvordan det er å ha en alvorlig psykisk diagnose. Her er ikke noe fiksfakseri eller bortforklaringer, her fortelles det ekte og direkte om et grusomt liv med frykt og tvangstanker. Inn og ut av innleggelser på institusjoner, utallige behandlinger, proppet med medikamenter der stadig nye prøves ut, men ingenting tas bort. Selvmordsforsøk gang på gang. Jeg har ikke ord for hvor grusomt det må være å leve i en slik fryktboble.

Hun skriver også om de gode hjelperne som setter spor etter seg, men også de mange som er likegyldig eller ikke har kunnskap nok. Hun nevner blant annet en politimann som tegnet et strekmenneske og skrev noen gode ord, som grep henne slik at hun har hatt tegningen hengende på kjøleskapet sitt til oppmuntring hele tiden. Det er så viktig. Hvor lite det skal til. Hun husker alle de som strøk henne over kinnet og viste medfølelse og så henne inn i øynene med respekt, ikke nedlatenhet. Hvor viktig de er at de blir sett.

Vi må huske alltid at det er et menneske inne i diagnosen, at diagnosen ikke er mennesket, men en sykdom. Jeg ga bort boken til ambulansetjenesten her på stedet, i håp om at mange leser og at boken derfor kan bidra til at kanskje flere får en klapp på skulderen og noen gode ord, når de har sine verste dager.

Dette er en bok som bør leses av alle som dealer med mennesker som har en psykisk diagnose. Ikke forvent at du skal klare å forstå alt de går igjennom, for det er svært urealistisk for et friskt menneske, men lytt og tro på det vedkommende sier og respekter dem. Og vær veldig glad at du selv ikke har det så vondt. Dette må være en av de verste sykdommene en kan få, enten det er en selv eller en som står en nær. Å være pårørende er også svært vondt. Man føler seg jo så hjelpesløs og i tillegg blir man enormt sliten når ingenting av det man sier eller gjør nytter.

En stor takk til alle ildsjeler som gjør sitt beste for de som sliter med slike alvorlige psykiske diagnoser. Og husk at å si at man skal ta seg sammen eller vise ansvar, er bare dustete. Tror du de vil ha det sånn. Hadde det vært så enkelt ville de valgt å være friske. Og heldigvis går det bedre med henne nå og jeg ønsker henne alt godt i livet. Håper hun fortsetter å ha et liv hun føler det er godt å leve, ikke bare et helvete på jord.

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være.

Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube – alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk – ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.