Hege Kofstad, Grenselosene

Hege Kofstad, Grenselosene

Leseeksemplar fra Pax forlag

Grenselosene, er en svært spennende bok, om grenselosene som egentlig har fått altfor liten plass i litteraturen.

Jeg har lest mange bøker fra siste verdenskrig i Norge i det siste og har enda flere igjen som står på vent. Når jeg har lest de alle, skal jeg samle de i en blogg, tenker jeg. Det var en lur ide.

Grenselosene var velskrevet og nesten mer spennende enn krim. Det er helt ufattelig hva de gjorde for å hjelpe sine medmennesker.

Jeg tenker på det når jeg ser hvordan vi klager og syter over hverandre nå under pandemien. Tenk hadde vi hatt krig …..i fem år.

Og vi kunne risikere livet uansett hvor forsiktige vi var, i tillegg til at det var lite mat. Ville vi taklet det?

Jeg likte godt måten boken er skrevet på. Her beskrives det rett frem, klart og tydelig, uten utenomsnakk.

Mangler du gave til en voksen person, må dette være midt i blinken.

Anbefaler glødende varmt å lese Grenselosene og gi en applaus og stor hyllest til jobben de utførte, med det eneste som takk at hvis de overlevde, levde de fleste resten av livet med posttraumatisk stress og dårlig psykisk helse, av år på vakt for å hjelpe sine medmennesket.

Langs hele svenskegrensa bodde det nordmenn som under krigen loset flyktninger gjennom skog, over sjø og fjell, til tryggheten i Sverige. De var menn og kvinner, barn og ungdommer, omtrent tusen i alt. De meldte seg ikke til heltedåd. De var vanlige mennesker som bodde på strategiske steder og forstod at andres liv avhang av dem. Flyktningene var motstandsfolk, tyske desertører, jøder, russere, jugoslaver, polakker, syke, friske, unge, gamle eller gravide. Som grenselos kunne man aldri vite hva som ventet i løpet av turen, som ofte tok flere dager. Alltid med frykten for å bli oppdaget av grensepolitiet, av tyske soldater eller å bli infiltrert av falsk hjemmefront. Det var dødsstraff for å hjelpe flyktninger over grensa. Nervepresset var enormt. Men der andre motstandsfolk ble helter etter krigen, ble losenes innsats hverken anerkjent eller husket.

Jeg leser nå…….

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal lese nå.

Jeg har et par halvleste, som jeg kanskje leser ut.

Men aldri har jeg trodd at jeg skulle bli ferdig med hele novemberstabelen og ha 2,5 dag til gode.

Mest sannsynlig leser jeg ut de to jeg holder på med. Den ene er Siste jul i Paris. Leseksemplar fra Cappelen Damm. Den er litt treg synes jeg for alt er i brevform, så det blir mange gjentagelser når brevene går frem og tilbake og jeg er ikke en tålmodig leser.

August 1914. England er i krig. Evie Elliott vinker farvel til sin bror Will og hans beste venn Thomas Harding idet de drar til fronten, og hun tror — som alle andre — at krigen vil være over i god tid før jul, slik at de kan dra på sin planlagte tur til Paris og feire julen der. Slik går det ikke. Gjennom de grufulle krigsårene skriver Evie og Thomas jevnlig brev til hverandre, og i brevene deler de både frykt, ensomhet, håp og etter hvert en sterk kjærlighet.

Julen 1968. Thomas er gammel og har reist til Paris med en stor brevbunke i hendene, fast bestemt på å lukke døren til fortiden. Men det er ett brev han enda ikke har lest …

Den andre

Bjørn Bakken, Lang, lang rekke, leser jeg på iPaden og det er jeg heller ikke noe god på, så den har måtte vente en stund. Manus sendt fra forfatteren, som går og venter på å få debutboka sendt fra trykkeriet.