Du er lat, sa sjefen min i dag.

Høyt og tydelig fikk jeg så øra flaggra.

Hersens drittkjerring sa jeg.

Du har ikke noe med å kjefte på meg.

Du skjønner at jeg har ansvaret for egen kropp og den roper HVILE.

Ja, den roper i munnen på drittkjerringa.

Og kroppen vinner.

Derfor har jeg en dag der jeg bare sitter i ro.

Ja, utenom at jeg bare må en liten tur for å hilse på småpikene mine.

I latskapens tegn, har jeg rotet bort halve dagen på township.

Jeg måtte ta meg selv i nakken nå og rive meg løs.

 

I dag må jeg lese.

Jeg holder på med vikingetokter og det er gøy.

Brødskive med torskerogn i dag og hjemmelagd juice.

Prøver så godt jeg kan å ha et fornuftig kosthold.

Ikke noe hjemmebakt brød, for mandag er det diett og hjemmebakt brød er det beste jeg vet, derfor vil jeg ikke at pensjonisten skal friste meg med brødskiver.

 

 

Menyen er planlagt, handleliste skrevet.

Pensjonisten blir delvis med.

Han kommer nok til å hoppe over smoothier og han vil nok spise noen knekkebrød, men varmrettene skal han få.

Ja, det er helt frivillig,  men er glad han gjør det, så slipper jeg å tenke på å lage mat til han.

 

Men jeg hadde ikke fått hjernen til å våkne enda, før han kom med denne.

Vi fikk nemlig denne geniale ringeklokka til jul.

Vi kan se hvem som ringer og snakke med de.

Jeg har nemlig tenkt tanken at når jeg har healingkunde og det ringer på, vil jeg gjerne se hvem som kommer uten å måtte gå og åpne.

Nå ser jeg hvem det er og ikke nok med det, det er høytaler så jeg kan snakke med de fra iPaden.

Men…..

Så måtte vi ha en ringeklokke inne, for hvis ikke ringer det kun på telefon og iPad.

Den kom i posten i dag og gubben skulle installere og da involverte han jo den kjerringa som fortsatt halvsov i stolen.

Foreløpig har vi ikke fått det til, mulig vi må kalle inn assistanse.

Men så ringte heldigvis sønnen og rekvirerte gubben ut på oppdrag.

Freden i heimen senket seg og jeg kunne ta jobben med å være lat, inn på et dypere plan.

Det er jeg god på.

Det er så deilig å være skikkelig god til noe, synes jeg.

Man vokser på det.

 

 

 

Sammen med ringeklokka, kom denne i posten i dag.

 

 

Det fikk pensjonisten med seg.

Han fikk hilsen i boka.

Da ble han kry.

Hadde han vært av de som bruker å ha sterke fysiske reaksjoner, ville han nok jublet høyt og klappet.

Men nå er han ikke av den typen, så man må være god på å lese mennesker, for å forstå at han syntes det var svært hyggelig.

Jeg har kanskje ikke vist dere videoen der han åpner julegava si?

Tre dagers billett til formel 1 i Budapest.

Ja, jeg har det på film fir vi skulle jo filme begeistringen.

Å ja, skal vi dit, sa han.

Så når han nå nikker med hodet, du ser så vidt rykninger i munnviken som tolkes som et smil og sier, å ja, når jeg leser hilsenen, ja da vet Myriam at han var svært fornøyd.
Dere skal få se julegavevideoen en dag.

Nå skal jeg fortsette med det jeg er god på.

Ikke gjøre en dritt.

I dag

 

Jeg fortalte i går om pensjonisten som fikk gamingstol.

Pensjonisten blir gaminghøvding.

Barnebarna himlet med øynene.

De reiste hjem i dag og savnet blir stort.

Håper vi får se dem igjen snart.

 

Nå plutselig, når han er hjemme og fyrer i ovnen hver dag, ja da er ovnen for liten plutselig.

Ny ovn måtte han ha og vi var heldig å få et godt tilbud.

 

Målstokken kom frem og det ble målt i alle retninger.

39 cm konstaterer han strålende fornøyd.

Ja, det er nesten så det brenner i øynene hans, slik som det vil gjøre i ovnen.

Ja for det er bredde i ovnen vi snakker om ja.

Det var bare 30 i den gamle visstnok.

Ja vidunderet får stå i garasjen til våren og vente på å få komme inn.

 

Den som fikk komme inn, var Tutta.

Når vi var på vei ut i bilen i dag, jeg måtte innom fastlegen igjen.

Da fikk hun plutselig et anfall og sprang ut.

Solen skinte, 5 grader, vår tenkte Tutta.

Men hun ble jo da utestengt, til vi kom tilbake.

Tenk for et dyreplageri.

Dere ser vel hvor fornærmet hun er.

En hel time ute i frisk luft, gud bedre, bare så vidt hun overlever.

Og hva sier hun?

Og når jeg endelig fikk komme inn, er det forsyne meg svart ovn.

Fyr opp matfar.

 

Angående fastlegen kom jeg med trusler i dag.

Han blir nemlig ny kommunelege og jeg er engstelig for kutt av pasienter.

Han trøstet meg med at de hadde ikke planer om å kutte, han skulle prøve å fortsette slik som før.

Men hvis han må kutte, er det en maskin som bestemmer hvem som må bytte lege.

Jeg truet han med at hvis jeg fikk en ny, skulle jeg plage de slik at de ikke ville ha meg og han måtte ta meg inn igjen.

Jeg orker ikke enda en gang å måtte forholde meg til en ny.

Forklare alt på nytt og håpe på vedkommende forstår og godtar.

Enn så lenge krysser jeg fingrene og håper det går bra.

 

 

 

 

I går når vi var i Molde, kjøpte vi fersk skrei, lever og rogn.

Da er det bare å si, hjelp hvor jeg er mett.

Og trøtt ja.

Snork

I dag

 

Det ble en liten utflukt på pensjonisten og meg i dag.

Han skulle på sjekk for øynene.

Han hadde nemlig høyt blodsukker for norn år siden, ja omtrent som det jeg har hatt i 15 år.

Da ble han innkalt til øyesjekk.

Selv om legen sa senere at han ikke hadde diabetes.

 

Jojo, forskjell på folk.

Jeg har aldri blitt innkalt men egentlig får jeg være glad for det, for det betyr at jeg ikke har noe diabetes.

Jeg får håpe jeg klarer å holde meg unna.

 

Bilde Julie Bjørneboe Lie

Siden vi var på bytur, tenkte jeg at vi måtte innom Bohus.

Jeg skulle hatt et par bokhyller, er litt fullt serru.

Men de hadde ikke bokhyller på lager.

Ekspeditøren lurte på om det var lenge siden jeg hadde kjøpt de forrige.

Vi har nemlig planer om å bygge i høyden.

De var nemlig litt endret.

 

 

Hvor lenge er lenge, måtte jeg spørre.

Jeg er jo ikke den som er størst i endring av interiør.

Men hun fant meg på dataen, ikke bare med en konto, men to, du store min, sa jeg.

Vi får planlegge litt, for bilen må inn på Bavaria en tur og jeg har en gratis synskontroll til gode hos specksavers.

Det tok visst en ukes tid å få de på lager.

 

 

Men jeg kjøpte meg nattbord til leserommet mitt.

Ja, kanskje jeg sovner?

Eller healingkundene sovner kanskje?

Men nei, har ikke bruk for nattbord, men et lite bord med et par skuffer er fint, særlig til halv pris.

Kanskje har jeg sjanse til å få bordet mitt ryddigere?

Man kan alltids håpe.

 

 

Det første jeg gjorde, var å sette litt pynt på det.

Jeg pyntet med det fineste jeg vet om.

Der var det jo plass til minst en bokstabel.

 

 

Og gamle pensjonisten, han fikk seg gamingstol.

Ja, nå tror jeg nok ikke han blir noen gamer.

Jeg fleipet med barnebarna, bestemor har YouTubekanal og bestefar har gamingstol, hvordan skal dette ende?

Nei da, den ble kjøpt, fordi han trenger en stol foran pc-en og denne så bra ut og var til halv pris.

Har jo en baktanke om hvor fredelig det blir inne hos meg, hvis jeg klarer å holde han opptatt på naborommet.

 

 

Og vi kjøpte fisk.

Fersk fisk er mangelvare på Åndalsnes.

I morgen blir det skrei, lever og rogn.

Og hyse så jeg kan lage blandaball igjen.

Det er bare så sykt godt, synes jeg.

Hyse koster over 230 for kg-en, det er helt rått.

Men når jeg lager blandaball, blir det minst tre middager av 600 gr fisk.

Og en potte sitronmelisse for på tema har de kun i boks.

Når en kopp te blir til en treretter

Jeg bruker det i teen min.

 

Bra det ikke jeg som skal skru sammen det nattbordet.

Jeg må bare innrømme at da hadde det kommet så mange stygge verbale utbrudd at naboene hadde blitt skremt.

Best å sette den tålmodige til det arbeidet.

I dag

Gaminghøvdingen.

 

 

Ja bloggen har fått ny kategori, Mitt liv med pensjonisten.

Dette ser pensjonisten ut til å like godt.

Tror han synes det er gøy å være litt i fokus.

Men dette er min blogg, så han må ikke innbille seg at han skal på kuppe den helt.

Jeg tror han har fått den tanken, særlig etter at jeg var i avisa.

I går kom han jaggu det inn i mi private bule og slengte seg ned.

Nå er gode råd dyre.

Alle tips til hva jeg kan sette han i gang med, mottas med takk.

 

Og der kom jeg i avisa, huttetu
Han var litt overrasket over å se at det var bilde av han også i avisen, men det var kanskje da ideen slo han.

Ja for han kaster seg i gang med oppgaver og jeg lurer på om det er fordi han vet at da er jeg frempå og tar bilder.

Her er han i gang med å reparere karusellen i ene hjørneskapet.

Han er jo handyman, ikke mye han ikke greier å fikse.

Og han fikset karusellen. Flink.

 

Det luktet vår her i går.

Mildt og fint.

Vi mangler bare den blå himmelen så vi kan ønske solen tilbake, for nå er den her.

Tutta ville ut.

For en sensasjon.

Hun har ikke vært ute på over to måneder.

Gleder meg sånn til deilige dager ute.

Det gjør Tutta også.

 

Men nå er det håp om at freden senker seg, for han har fått opp pc-en sin.

Hvis jeg er musestille nå, så kan det være det blir fred en stund.

Vi venter på gutta fra Halden.

Det var så dårlig føre og mye trafikk i går at de overnattet  på Lillehammer.

Det var et klokt valg.

Det var deilig å legge seg i går kveld og ikke være urolig for dem.

Vi gleder oss veldig mye.

I dag

 

 

 

Pensjonisten og jeg er svært takknemlig for den fine familien vi har.

Og i dag får vi besøk fra Halden.

Det er 7 timers kjøring, så vi kan ikke sees så ofte.

Vi gleder oss derfor stort til de kommer på vinterferie.

Vi er nesten litt som sånn hundene, som virrer rundt og rundt i iver og logrer med halen og snubler i beina på hverandre.

 

Vi har to sønner, den ene langt unna og den andre bare 5 minutts kjøring.

Og forrige uke kom det et splitter nytt familiemedlem, Ada.

Nå har vi tre guttebarnebarn  og to jenter.

Ei venninne spurte her forleden om vi spurte om det passet, før vi dro på besøk til barna.

Ja, stort sett gjør vi det.

Det kan hende vi stikker innom hvis noe skal leveres eller hentes eller at det passer sånn akkurat da, men regelen er at vi spør.

Ja ikke at vi har fått beskjed om å gjøre det, men fordi vi vil ha det sånn.

Det er ikke alltid det passer å få besøk og det må man respektere.

De har fått streng beskjed om å si fra hvis det ikke passer.

 

Det er travelt å ha en pensjonist i hus.

I dag kom han til og med inn i bula mi.

Han skulle ta i bruk BankID app og det er ikke bare enkelt.

Vi disponerer jo hverandres kontoer, det har vi alltid gjort, så jeg har logget meg inn på hans konto.

Det er ikke lov, sier telefonstemmen.

Og vi flirer i skjegget, som vi begge har, og sier nei da, han lager seg nytt nå, les jeg.

Mye frem og tilbake, men nå er snart app klar for aktivering.

Huff det er så mye slik dill som skal gjøres, som skaper hodebry.

 

I desember betalte vi for seter vi ikke fikk, hjem fra Gran Canaria.

Vi flyr Norwegian charter via TUI.

Jeg skal sende klage til Norwegian men TUI har andre reservasjonsnummer, ikke flightnummer.

Så jeg kontakter TUI for å få flightnummer og får da beskjed om å sende klagen til de.

Jeg så gjør og får svar at nei, det skal Norwegian ha, gå inn hit og få flightnummer.

Jeg sender til Norwegian og får svar at det skal ikke de ha, det skal til paxport.

Jeg har ikke så mange grå hår enda, men jeg føler formelig håret skifter farge, i det jeg stønner oppgitt.

 

Så skal jeg sende inn skademelding til europeiske, for å få igjen penger jeg brukte til lege ombord.

Huff, ikke i dag.

Så må jeg ordne så gubben får dele overvåking av Mail og avg viruskontroll.

Huff, ikke i dag.

Vi får ta en ting i gangen.

 

 

Og går dro han meg ut på oppdrag.

Han måtte ha nye bukser.

Og da må kjerringa være med.

Og kjerringa sa at nei den blir du sidrævva i og den er for lys.

 

Og så endte vi opp med disse to.

De satt som et skudd på en gammel gubbe.

Nå har jeg akkurat holdt kurs i “husk å alltid ha ren mopp på robot”.

For han får i oppdrag å sette på vask både her og der.

 

Og jeg har fått beskjed om at jeg er altfor brutal

Jeg har nemlig slitt i stykker snora til rullegardin.

Jeg fikk hjelp med strekklakenet, mens jeg trekte på dynene.

Bare til opplysning…. Lakenet er hatt på på vrangen.

Slik går nå dagene med pensjonisten.

Heldigvis med humor og latter, innimellom irriterte utbrudd.

Han påstår han har det så travelt med husarbeid at han får ikke tid til noe annet.

Stakkars mann.

Og jeg har det så travelt med pensjonistoppdrag at jeg får ikke tid å lese.

Det er travelt å være to hjemmeværende ja.

Takknemlig ❤️

I dag

 

Ja jeg har jo fått en pensjonist i hus, etter å ha hatt en pendler i hus, stort sett i over 40 år.

Pensjonisten er vant til å gå til dekket bord og få diettpenger.

Vel, nå er det jeg som skal fø på han, skrekk og gru.

Nå er det slutt på å varme en boks rester i mikroen og spise fra boksen når det passer meg.

Nå må jeg lage middag hver dag.

Nei, vent nå litt, tenke, tenke.

Rester ja, jaggu skal han få rester.

 

Merkelige greier, men jeg mangler noen bilder.

Kan det være at pensjonisten lurer seg inn og sletter de?

For at ingen skal se hvordan han vansmekter.

Jeg hadde nemlig en kotelett og en løvsteik og poteter og diverse i en boks.

Og så tok jeg opp em boks fra fryseren med noe som lignet en gryterett av noe slag.

Vel, gryte var det. Klippfiskgryte.

Ja da ble det klippfiskgryte til forrett, pytt i panne til hovedrett.

 

 

Neste dag dykket jeg inn i fryser og kjøleskap på nytt.

Tacokjøttdeig. En boks hummus(kikertpure), noen tacolompebeger og pølsebrød.

Ost som har vært frosset så lenge at den har tørket inn og nekter å smelte.

Det betyr ikke at den ikke vil spises.

 

 

Brød og lomper fylles med hummus, kjøtt, rømme,salsa,paprika,tomat,løk og ost.

I AirFryer 200 grader 10 minutt.

Toppes med ruccula, ser ut som et takras, eller jordras kanskje, men smaker godt

Ja slik forer man pensjonisten.

Vi må leve nøkternt vi som sparer til neste lange ferietur.

Og apropos det.

 

Jeg er reisearrangør, pensjonisten er med.

Jeg sørger for å fore han med lesestoff til reisene.

Og ikke bare til reisene lenger, men hysj, vær stille, nå har jeg fått han ned i stolen på stua med ei bok.

Ja, midt på dagen.

Ikke forstyrr han, det er så stille og fredelig her nå.

 

 

Vi drar jo hvert år på krimfestivalen på Osterøy.

Den eneste vi så langt har fått vite kommer, er danske Julie Hastrup.

Hun har gitt ut ni bøker og jeg har ikke hørt om henne før.

Men i dag dukket de to første, som nå er utgitt på norsk, opp i postkassa.

De kommer  i pocket og selges i 8 uker i dagligvare og kiosk, etter det må du spørre i bokhandelen.

Gleder meg over at de får være med sammen med Ingrid Berglund og Marit Reiersgård, til Gran Canaria.

Pensjonisten og jeg hadde en diskusjon om det.

Jeg kunne høre en panikk i stemmen hans som var ny.

Av erfaring fra Australiaturen når jeg pakket 20 bøker og kom hjem med 10, mener han hardnakket at antallet må ned.

Jeg derimot fnyser bare, for bøker må vi ha….mange bøker.

Han truer med at det blir for tungt, vi har jo fysiske bøker, ikke e-bøker, fordi vi liker bøkene.

14 dager i syden, pluss to halvlange flyreiser, tja 12 kanskje.

Han skal jo ha krim, 5 leser han nok, kanskje 6.

Så skal jeg ha andre bøker i tillegg, jeg vil ikke ha kun krim.

Nå er det jeg som pakker og kanskje blir det slik at jeg må lure med meg bøker, slik at han ikke ser hvor mange jeg har.

Jeg elsker jo å stable de opp til feriebibliotek.

 

 

 

21 hadde jeg med på cruise, for jeg ga bort ei på flyet, Venninner til evig tid.

Den fikk lov å dra videre til Thailand.

Så 10 må jeg ihvertfall ha, jeg har vel noen som vil arve de etterhvert som jeg leser de ut.

På cruise gikk det jo bort mye tid til blogging og hvile når jeg var syk.

Nå skal jeg bare slappe av på solseng.

Jeg skal nok få det til tenker jeg.

Han truer med at vi kan ha bare 20 kg, inkl håndbagasjen og at jeg vil kjøpe med meg skinke og salchiccon hjem.

Slik går nå dagene her i mitt liv sammen med pensjonisten.

Jeg har allerede plukket ut alle bøker som skal i marsstabelen.

I dag

 

 

Jeg skal lage en ny kategori på bloggen, Mitt liv med pensjonisten.

Stakkars mann, sier du kanskje.

Tenk å ha en slik kjerring som bretter ut alt de gjør.

Ja, du kan så si.

Det ville vært vanskelig tror jeg å finne en mer tålmodig en, enn det jeg har.

Han finner seg i det meste.

Og det underlige er jo at han venner seg til det.

Han stiller opp på selfier og er ivrig snapper selv.

Jeg tror han liker det jeg.

 

I utgangspunktet når vi møttes, jeg var knapt 18, han ble 23, var vi på hver vår planet.

Hen den rolige, trauste og tause, jeg den urolige, sårbare og snakkesalige.

Egentlig et under at vi fortsatt er her.

Ære være han for hans tålmodighet.

Ære være meg for iherdig arbeid med å finne meg selv.

Og på ett eller annet stadie, begynner vi å nærme oss hverandre.

Med barn og barnebarn som felles forankring.

På toget hjem fra flyplassen fant han sete ved siden av ei ungjente og de pratet så mye hele turen, at jeg tenkte skrekk og gru, stakkars medpassasjerer.

Jeg prøvde å gjøre tegn til at han måtte være mer stille, men nei da, de popler videre.

Så taus er han ikke lenger nei.

 

 

 

Så har vi nå begynt på et nytt liv, begge er hjemmeværende på fulltid.

Wow, hvordan skal det gå?

En mann som er vant til å være borte fra hjemmet, jobbe 12 timers dag.

Ei kjerring som har vært borte fra arbeidslivet i over 10 år og for det meste sitter i en stol, omringet av bøkene sine.

Han har tidligere fått titlene trener og tjener, og nå pensjonisten.

Treneren påstår at når våren kommer, da skal vi gå mye på tur.

Tjeneren( kanskje min favoritt), kommer med kaffe og stikker av med vannglasset mitt, før jeg når å drikke fra meg.

Må sette på vaskemaskina, må du skjønne.

Og oppvaskmaskinen holder jeg meg langt unna, for jeg setter ikke koppene inn der de skal, visstnok.

Jeg tror ikke han har forstått at jeg egentlig er litt slu.

Lettvint å bare sette de på benken og borte blir de.

 

 

Men hva så med pensjonisten?

Ja, han er vi ikke blitt helt kjent med enda.

Vi har vært på reisefot og han har ikke helt fått prøve et stillestående liv.

Det er vinter og pensjonisten er blitt mer frossen med åra, selv om han hardnakket nekter.

Han er litt kvisam ut å jobbe med prosjekter rundt huset, nå når det er kaldt.

 

 

Plutselig gikk han til angrep på garderoben.

Det begynte vel egentlig med at jeg spurte om han ville finne frem klesstativet i kjelleren og henge opp klær.

Jeg henger jo stort sett opp ute, men med gradestokken ned i mørkeblå, var det utelukket.

Han følte ansvaret med å følge opp klesfillene og plutselig var de hengt opp i garderoben.

 

 

Hjelp, ropte jeg.

Jeg har system.

Hæ, kjerringa har system? Se det var nytt for han.

Du kan ikke henge hverdagsklærne mine sammen med finklærne, skjønner du.

Å?

Og denne ser du, har fortsatt flekker, den er ikke blitt ren og må vaskes på nytt.

Å?

Jeg så han falt litt sammen. Hmmmm, kjerringa har system, jeg må ligge unna.

 

Og med det begynte han å dra frem fra benken alt jeg hadde stablet opp.

Du vet slike ting man skal sortere en dag.

En dag man er i humør til det.

Men nei, nei, ikke i dag!!

For med det, kommer spørsmålene haglende.

Hva er dette? Hvorfor ligger dette her? Er dette noe du skal ha? Dette må da kunne kastes? Samler du på alt dette? Hører dette ungene til? Har vi ikke et annet sted dette bruker å ligge.

Hjelp!!!

Jeg orker ikke rydde akkurat nå, i dag er ingen dag jeg orker å ta avgjørelser.

Stakkars mann, jeg tar jo helt initiativet fra han.

 

 

Men så kommer jeg på det, jeg må få han over på noe ufarlig.

Noe der jeg kan slippe unna.

Jeg lanserer ideen med overivrig iver.

Du? Du har jo et helt rom i kjelleren du kan bruke.

Rom? Hvor? Jo, det hobbyrommet ditt med høvelbenken.

Jeg tenkte yes, steike kor smart i e.

Jeg ser han for meg står der og lager ting eller reparerer og skrur fra hverandre all verdens dubbedingser.

Jeg ser skrivepult med den nye pc-en hans.

Et helt rom der jeg lover å holde meg unna.

Et rom fullt av verktøy og skruer og spikere og hammer og sag.

Akkurat slikt rom som jeg har, til healing og bibliotek.

Hmmm, det er kaldt der, vi kan ikke varme opp der, hører jeg i ropet fra stuen.

Ja, han sitter på stua, jeg i bula mi og så roper vi over gangen.

Med visse hørselsforviklinger der hjørneskap forveksles med kjøleskap.

Jo da, gauler jeg tilbake, det er jo bare et lite rom ved siden av varmepumpa.

Det må vi kunne varme opp, så ille står det ikke til med det økonomiske her i huset.

Det er ikke noe å gjøre der, hører jeg.

Jommen, sa jeg smør, tenker jeg.

Der kan store mirakler skje og det største er at jeg holder meg unna.

Ja, for han er blitt flink, han innredet badet i kjelleren helt selv uten kjerringråd og der ble så fint.

Han kan når han vil.

Ja det er slik jeg må skrive så jeg oppmuntrer han til å gå i gang, det skjønner dere vel?

 

Vel, slik går vi oss nok til.

Humor og kjærlighet har vi ihvertfall.

Kanskje ringer VG igjen.

De ringte etter at jeg skrev om når ungene flyttet ut.

https://lillasjel.blogg.no/1372515540_nr_fuglene_flyr_ut_av.html

https://lillasjel.blogg.no/1421682956_er_du_interessert_i_v.html

Det stadiet gikk helt fint.

Det gjør nok dette også.

Måtte vi bare få tid nok.

I vår alder opplever vi dessverre ofte at vi kjenner ikke morgendagen.

 

 

I morgen er det valentine, sa jeg. (Vi bryr oss ikke en dust om slike dager).

Å ja, sa han.

Her har du to sjokoladebiter igjen.

Du kan ta de.

Ferdig snakka.

Vi humrer litt i skjegget.

Ja, for nå har vi jo skjegg begge to også.

I dag

 

 

 

Og siden alt rotet var dratt frem, har jeg tatt bort litt til.

Litt komme i gang hjelp, er faktisk litt fint.

Men i sakte tempo, ikke for overveldende.

Akkurat nå pustet jeg godt.

Hysj, han leser.