Jeg er så heldig at jeg kjenner så mange nydelige, hjertevarme mennesker.

Jeg har så mange jeg er glad i.

Mange har jeg rundt meg i hverdagen og kan møte de oftere, mens andre bor langt unna.

At de bruker av sin ferie og besøker oss, setter jeg stor pris på.

 

 

Først kom Lise, som har vært her to netter.

Vi har pratet i munnen på hverandre, ja der er vi helt like.

Vi er så ivrig at vi har ikke tid å vente på at det blir stille.

Og vi har fnist og ledd og vi har tørket en og annen rørt tåre som har funnet veien nedover kinnet.

 

I går, før Lise dro, kom også Anne Marie og Kåre innom.

De farter rundt omkring med bobilen sin.

Vi har ikke sett dem siden vi overnattet hos dem i 2020, når vi var på corona-rundturen vår.

Da kjørte vi Bergen, Stavanger, Søgne, Kristiansand, Sandefjord, Halden, og møtte både familie og mange  av våre venner

Stavanger – Søgne

Anne Marie og Kåre hadde for noen dager siden besøkt hjemmet til Småsamannen.

 

 

Og når hun sitter salig her på balkongen, midt i trafikkstøyen og påstår at hun finner like mye fred her, som det var hos utenfor huset hans, ja da ble jeg jo rørt.

Gode energier, ro og fred i hjemmet er viktig for meg og da tyder det på at det har vi ❤️

 

Tilfeldig var det nok ikke at jeg hadde lagd rabarbragrøt og gjestene, uten å vite at jeg hadde gjort det, hadde de med seg sprudlende alkoholfri rabarbradrikke. Den var veldig godt, så den må jeg få tak i.

Morsomt var det også når vi satt og spiste pizza og Kåre sier at han forstod dialekten vår lett, men når gubben og jeg snakket sammen, da slo vi over på et eget språk, som var helt uforståelig, hihi

Neste år blir gubben pensjonist og vi får fri hele året.
Når våren kommer, da må vi prøve å ta turen til Søgne igjen.

 

Pizza er fint når man får gjester og egentlig ikke har tid å lage mat.

HJEMMELAGD PIZZA med kålsalat

Jeg lagde ferdig fyllet tidligere på dagen.

Og det er kun få minutter tilberedning.

Jeg kunne jo ikke kaste bort mye av Lise-tiden, på matlaging.

Så lagde jeg deigen på to minutter i foodprosessoren.

Så var der bare å slenge alt sammen og hive den i ovnen.

Og den ble veldig god, ja, jeg sier det selv jeg 😄

Glemte å ta bilde, så det blir bare bilde av restene.

I dag blir det restegryte av kylling fra torsdag, når Lise kom,  og pizzarester til kvelds og sannelig er det igjen litt rabarbra/jordbærgrøt også.

Her har det  vært lagd lite og svært enkel mat denne uken.

Men du verden for noen fine dager.

 

I går kveld var det et rart lys ute.

Det var helt mørk gult.

Jeg tok bilder, men de ble ikke klare, for alt var så diffust.

Det var kveldssol på ene siden av huset og styrtregn på andre siden.

 

 

I dag skal jeg lese ut Appelsinlunden, Leseeksemplar fra Cappelen.

Deretter skal jeg ta fatt på en ny krimserie som har fått gode kritikker.

Også fra Cappelen, som gir denne serien rett ut i pocket.

May Lis Ruus, Alle mine barn, kom hjem.

Ruus treffer vi når vi skal på krimhelg på Osterøy, siste helga i september.

 

Det blir ikke lest flere av feriebøkene nå, men Ruus sin bok er pocket og passer derfor fint inn i pocketsommertema.

Lesestabel juli 23, pocketsommer

I morgen kommer presentasjonen av auguststabel.

Men akkurat nå og resten av dagen, skal jeg kun være lat, utenom et par bokomtaler som skal skrives og litt mat for å mette magen.

I dag

 

Min lille engleverden:

https://www.facebook.com/profile.php?id=100057213018255

 

Jeg har kjøpt to fine engler hos Min lille Engleverden.

I dag skrev hun noen ord som gikk til hjertet på meg.

 

Bare de tamme fuglene har en lengsel , de ville flyr.

Kanskje setter det ord på det jeg føler her jeg sitter og venter.

Jeg er nok ingen tam fugl.

Jeg elsker å fly.

Det er når jeg er i luften, jeg føler jeg lever fullt ut som meg.

Opplevelser, mennesker, annen atmosfære, andre lukter.

Jeg suger det til meg.

Jeg føler det beriker meg.

Sjelen min danser av glede.

Jeg er ikke skapt for stillstans

Jeg er ikke et menneske som nyter å være akkurat her og nå.

Jeg greier det i små perioder, men så må jeg ut og fly.

Kanskje er det derfor jeg liker engler, for de har vinger.

Jeg er som en liten engel som har mistet vingene sine og må ty til kunstige.

Jeg føler for å bruke alle sansene mine.

Jeg vil se det lever rundt meg.

 

Men jeg vet at jeg kan ikke alltid være på farten.

Kroppen min vil ikke det.

Den må ha store porsjoner med ro og hvile.

Det er derfor en drakamp mellom min fysiske kropp og den jeg er inni meg.

De sloss og ingen av de blir helt fornøyd.

Derfor blir heller ikke jeg fornøyd.

De trekker og drar i meg, så jeg finner ikke fred.

 

Noe får jeg reist i bøkene.

Denne måneden har jeg vært i store deler av verden.

I Ukraina, i Australia, Nigeria, Frankrike, Sverige, England og Hellas, blant annet.

Det roer meg litt ned, men det er ikke alltid nok.

Så gremmes jeg litt, hvorfor må jeg være sånn.

Jeg er så kravstor, hele tiden vil jeg har mer og mer, som en avhengighet.

Det er som om jeg aldri blir mett.

Så tenker jeg på om der har en hensikt, at jeg har et oppdrag.

For å utvikles, skal jeg ut og hente energi, legge igjen spor etter meg.

Knytte punkter i energinettet mitt.

Som en edderkopp som spinner sitt nett.

Nettet blir større for hver knute.

Tja, ikke vet jeg hvorfor jeg er som jeg er.

Men noen ganger kunne jeg tenke meg å være av den rolige typen.

Men det er ikke bytterett på meg, har jeg funnet ut.

Jeg får nå bare være som jeg er.

Nå skal jeg ihvertfall på posten og hente nye bøker.

Det er en lykke hver gang.

Stor glede.

I dag

 

Nå skal jeg straks begynne på denne.

Venner

I vennegjengen vår er ikke jeg den som ordner og fikser alt det praktiske, det gjør de andre, men det er min jobb å bruke ordene, når jeg kan og når jeg greier.

Når vi er på tur sammen, skriver jeg derfor rapport fra dagen.

Det er imidlertid en intern humor som ikke kan deles utenom gjengen.

Å skulle skrive minneord til Kjell Magne var derimot slett ikke enkelt.

Grunnen til at det er vanskelig å skulle skrive til Kjell, er at han var som en grunnmur, den som kunne alt og fikset alt.

Han var bestandig til å stole på.

Han var en slik som Nils Ivar Heggem omtaler som hel ved. Hel ved og cowboy er slagordet til Nils Ivar. Slik var kjell Magne. Rolig og stødig og bestandig opptatt at alt skulle gjøres på best mulig måte, men likevel glad i humor og nyte livet, enten det var i bobil eller på ski eller på en solseng på gran Canaria.

Han stakk ikke nesen frem og lagde rabalder og episoder, som jeg kan ta med i en slik tale, for å prøve å muntre oss opp.

Til og med hvordan han forlot oss, beskriver han. Ikke på bobiltur. Ikke i syden. Ikke slik at en av hans kjæreste fant han. Men Alene ute i naturen han elsket. Raskt og effektivt. Ikke noe styr. For han ville et langt sykdomsliv, der han måtte pleies, vært et mareritt som ville ødelagt det gode livet han elsket.

Og dagen i dag, eneste dagen med sol, akkurat som når han dro. Og fuglene fløy i formasjon over oss som en siste hilsen.

Venner, det er er fint ord.

Vi er en fantastisk gjeng venner og jeg vet at Kjell hadde mange sånne vennegjenger.

Men vi har ingen å miste.

Først ble Willy syk og måtte gi tapt og han har vært i minnet vårt hver gang vi har møttes.

Så kom sjokket om at Kjell Magne brått gikk bort.

Og vi vet ikke helt hvordan vi går videre.

Enda et stort tap og vi roper inni oss, vi vil ikke, vi vil ikke

Men vi har ikke noe valg

Vi må igjen finne fotfestet, for videre må vi

Men vi blir redd

Redd for morgendagen.

Vi har ingen flere å miste.

Vi mennesker er oftest opptatt av å få være oss selv.

Mange tenker ikke over at man må også la andre få være som de er.

Og det var der vårt lille felleskap, har vokst seg sterkere og sterkere.

Vi er så ulike, på alle vis, men likevel sklir vi sammen og utfyller hverandre.

Vi får en varm følelse av å høre til.

Som en egen liten familie.

Kjell var ikke av de som ropte høyest. Han forholdt seg rolig til det meste.

Unntak var hvis det var snakk om å konkurrere. Konkurranseinstinktet var alltid på topp og ordet tape, nei det likte han ikke, enten det gjalt tennis eller gocartkjøring, på våre ferieturer.

Nei, Han var ikke så glad i å være den det var fokus på. Men når det gjalt sport, da var han ivrig og i de diskusjonene, ja da kunne vi høre ett og annet verbalt utbrudd.

Siste gang jeg så Kjell, var når han kjørte meg hjem etter påskelunsj.

Selv ville han tidlig hjem den dagen, for det var viktig for han at hele familien var samlet.

Det var lett å høre på stemmen hans, all kjærligheten i den, hvor mye dette betydde for han.

Nå må vi nok en gang bygge opp igjen felleskapet

Akkurat  nå føles det som om det blir umulig å få til.

Livet blir ikke det samme lenger.

En svært god, lojal venn er borte.

Og enda en må gjemmes i hjertet vårt og vi må gå videre.

Sammen må vi bygge ny grunnmur enda en gang.

Neste gang vi møter gjengen, vet vi at både du og Willy er der sammen med oss, Kjell, inne i hjertene våre. For Alltid.

Farvel for nå Kjell Magne

 

 

Dikt av Kjell Baalsrud

Vi bøyer vårt hode i sorg,
ditt blikk og din stemme er borte,
vi savner ditt nærvær, ditt vesen,
vi skal ikke se deg igjen.

Vi bøyer vårt hode ærbødig,
for alt hva du var, hva du gjorde,
og det som ga mening til livet,
for den som fikk være deg nær.

Vi løfter vårt hode i glede,
ved minner om deg og din tid.
Om din tid i blant oss er over,
så er du en del av vårt liv.

Så har jeg noen ord jeg skrev etter at det triste budskapet nådde meg.

 

Når man er i sorg, føler man avgrunnen åpner seg og man faller

Man faller ned i et endeløst dyp

Man kan ikke se bunnen

Man mister fotfestet

Man mister alt

Man mister alt man er og alt hva man har vært

Man faller og faller uten å finne noe å holde seg fast i

Ingen kan holde en oppe

Man må bare få falle

 

Tiden må få gå sin gang

Og uten at en helt enser det, gjør den det

Minutt for minutt, time for time

Det er som om man vil stoppe den, men samtidig ikke

Man vil bort fra smerten men man kommer seg ikke unna

Den fysiske kroppen smerter

Man vet ikke hvordan man skal noen gang  skal klare å leve igjen

 

Men så en dag ser man en sommerfugl flagre forbi

Man legger merke til at solen skinner

Man hører et barn le

Likevel slipper ikke sorgen taket

Den holder deg nede i et fast grep

Tiden fortsetter å gå

 

Minutt for minutt, time for time

Man kjenner at litt lettere er det å puste i små øyeblikk

Før man igjen trekkes ned i mørket

Man vil ikke slippe taket

Man er redd for å huske men likevel redd for å glemme

Det kjennes som om følelsene river og sliter en i stykker

Man vil aldri bli hel igjen

Man vil aldri bli den man var

Minutt for minutt, time for time

Man blir ikke den man var, men man våkner sakte men sikkert til live igjen

Som en selv, men likevel en annen

For sorgen bærer en alltid med seg

Man slipper ikke unna den

Men kjærligheten til den man har mistet, vil også være der

Savnet, smerten og kjærligheten, vokser sammen og skaper en om til noe annet

Det samme mennesket, men likevel en annen

 

Så begynner letingen etter livet på nytt

Gledene begynner så smått å vise seg enda mer

Flere sommerfugler, fuglesang og barnelatter

Man kan igjen begynne å ta frem de gode minnene

Man kan le og man kan gråte, men nå med en litt lettere følelse

Nemlig av kjærlighet

For det er ikke bare sorg

Sorg er følelsen av å miste en stor kjærlighet

Sorgen er å savne den kjærligheten

Det er da man må huske at kjærligheten er der for evig tid

Den blir aldri borte

Den vil holde seg like sterk

Heldig er den som har kjent en slik kjærlighet

Derfor er savnet så stort

Minutt for minutt, time for time

Helt inn i evigheten

Når man lar seg lede av sitt indre kompass, skjer det mye fint.

Jeg er på Stansted AirPort.

Her bruker det å være kaos.

Fullstendig kaos.

Men vi hadde god tid når vi kom forrige lørdag og møtte en hyggelig hjelper som kunne fortelle oss at det var om morgenen det var verst, for da stod alle flyene klar til avgang.

Greit med litt opplæring på forhånd, hvor vi skal gå.

Når vi kom klokka 8 var det ikke ille.

Jeg måtte vente etter å ha sendt Lise avgårde, men allerede klokka 11 fikk jeg sjekke inn, 4 timer før.

Jeg hadde betalt for fast track gjennom Security, så det gikk greit.

Så kom jeg inn i kaoset.

 

Men det var da radaren min begynte å sondere.

Hvor skal jeg?

Kaffe har hovedprioritet etter vann.

Inn på kaffebar skulle jeg.

Den første ? Nei, ikke den

Den neste, ja, der er den.

Og hva fant jeg?

Nydelig kaffe ja, men det viktigste, en god stol.

 

Bildet viste veien.

Selvfølgelig var dette mitt sted.

Bøker.

Det satt en mann der og jeg spurte jo om stolen var ledig ved siden av han og det var den.

En nydelig godstol, med armlener , i et hjørne, skjermet fra resten av flyplassen.

Blant bøkene.

Når jeg pakket i dag, tenkte jeg at den kontaktdingsen har jeg ikke bruk for nå.

Skal jeg putte den i kofferten?

Nei, ta den i veska sier stemmen.

Plutselig tenkte jeg, hmmm, lite strøm her.

Så meg rundt og der er kontakten, 30 cm unna.

At det går an?

Det er som om det rulles en rød løper som er selvgående.

Jeg går på og det ruller avgårde.

 

 

Så her sitter jeg i min lille oase.

Jeg kommer meg ikke hjem før i morgen.

Her jeg sitter stenger jeg ute alt, unntatt tankene.

Takknemlig for livet og opplevelsene.

Sett ikke livet på vent, kjære dere.

Grip dagen, skap gleder.

I dag

 

 

Når man er i sorg, føler man avgrunnen åpner seg og man faller

Man faller ned i et endeløst dyp

Man kan ikke se bunnen

Man mister fotfestet

Man mister alt

Man mister alt man er og alt hva man har vært

Man faller og faller uten å finne noe å holde seg fast i

Ingen kan holde en oppe

Man må bare få falle

 

Tiden må få gå sin gang

Og uten at en helt enser det, gjør den det

Minutt for minutt, time for time

Det er som om man vil stoppe den, men samtidig ikke

Man vil bort fra smerten men man kommer seg ikke unna

Den fysiske kroppen smerter

Man vet ikke hvordan man skal noen gang  skal klare å leve igjen

 

Men så en dag ser man en sommerfugl flagre forbi

Man legger merke til at solen skinner

Man hører et barn le

Likevel slipper ikke sorgen taket

Den holder deg nede i et fast grep

 

Tiden fortsetter å gå

Minutt for minutt, time for time

Man kjenner at litt lettere er det å puste i små øyeblikk

Før man igjen trekkes ned i mørket

Man vil ikke slippe taket

Man er redd for å huske men likevel redd for å glemme

Det kjennes som om følelsene river og sliter en i stykker

Man vil aldri bli hel igjen

Man vil aldri bli den man var

 

Minutt for minutt, time for time

Man blir ikke den man var, men man våkner sakte men sikkert til live igjen

Som en selv, men likevel en annen

For sorgen bærer en alltid med seg

Man slipper ikke unna den

Men kjærligheten til den man har mistet, vil også være der

Savnet, smerten og kjærligheten, vokser sammen og skaper en om til noe annet

Det samme mennesket, men likevel en annen

 

Så begynner letingen etter livet på nytt

Gledene begynner så smått å vise seg enda mer

Flere sommerfugler, fuglesang og barnelatter

Man kan igjen begynne å ta frem de gode minnene

Man kan le og man kan gråte, men nå med en litt lettere følelse

Nemlig av kjærlighet

For det er ikke bare sorg

Sorg er følelsen av å miste en stor kjærlighet

Sorgen er å savne den kjærligheten

Det er da man må huske at kjærligheten er der for evig tid

Den blir aldri borte

Den vil holde seg like sterk

Heldig er den som har kjent en slik kjærlighet

Derfor er savnet så stort

Minutt for minutt, time for time

Helt inn i evigheten

 

 

Jeg tenker på vennen min både natt og dag.

Ja, nå må jeg bare avklare med en gang at det er ingen tragedier på gang.

Jeg har jo fortalt mye om mitt gjenstridige og hyperaktive hode.

Akkurat nå tenker jeg på en venn av meg mange ganger hver dag og om natten også.

Det er korrekt, ikke tull.

Det var da den sangen begynte å gjøre meg gal.

Jeg måtte Google for å finne den.

Til slutt gikk det opp et lys.

Det var ingen venn, det var en hund.

Barnesangen med Anita Hegerland, Jeg vil ha en liten hund, jeg tenker på hunden hver dag, hvert sekund.

Da er det oppklart, men da begynner hodet å tenke at den sangen brukes sikkert ikke i dag.

 

I dag er jo alle barnesanger vi brukte før i tiden, nesten fy fy.

Synger du, jeg vil ha en liten hund i dag, blir du sikkert beskyldt for å påvirke unger til å kjøpe hund.

Best å ikke synge den mer, ikke høyt ihvertfall.

Dessuten er den slitsom for et hode som allerede er overaktivt, langt over gjennomsnittet.

 

Men det var den vennen ja, egentlig slitsomt nok.

Dere kjenner sikkert til hun Hverdagsnettdama.

Jeg har nevnt henne noen ganger, Anne Lise heter hun.

Hun gir ut Hverdagsnettmagasinet på nett, annenhver måned.

Helt gratis

Det kommer et nytt nå om et par dager.

https://hverdagsnett.no/magasin

 

Vi startet som Facebook-venner, med en felles interesse, bøker.

Etterhvert har vi møttes mange ganger.

Vi er som personer veldig forskjellige, noe som skaper mye morsomt.

Her om dagen hadde hun fått en pakke med lesesokker.

Lesesokker ja, de finnes

 

Bra det var du som fikk de da, og ikke jeg,sa jeg

Jeg går jo ikke med sokker.

Da ble hun forundret, kan du tro.

Jeg fikk bilde.

Bildet har jeg delt uten å bedt om tillatelse, så kanskje er vi ikke venner mer.

Uff, sa jeg, når jeg så bildet.

Det begynner allerede å klø oppover leggene mine, bare av synet.

Jeg klarer nesten ikke å ha sokker lengre, ikke bukser heller.

Jeg går i kjole med bare bein og drar på en tights når jeg må ut i ruskevær.

 

I dag var jeg ute og hengte opp klær.

Jeg henger klærne opp ute hele året, under tak på balkongen.

Og gjerne barbeint.

Så fremt det er mulig.

Da tenker jeg jo på henne med sokkene.

Når jeg er oppe på do om natta…….. i bare trusa……da tenker jeg på henne.

Jeg gjør mitt ærende og legger meg igjen.

Ofte er da dyna for varm og jeg må ta den av meg noen minutter for å avkjøle meg.

Hvis det ikke er nok å snu den, slik at det kalde er ned mot kroppen.

 

Vel, så forskjellig kan vi være vi mennesker.

Er ikke det flott?

Og hadde det ikke vært gruelig kjedelig hvis du bare hadde venner som var likedan som du selv.

Da fikk du jo aldri ny input, bare det samme om og om igjen.

Det blir du faktisk ikke klok av.

Det beste for hjernen vår er å omgås de som er uenig med oss.

Det holder oss på tå hev og inspirerer oss til nytenking og holder hjernen vår aktiv.

Har du tenkt over det eller?

I dag

Bilde fra når Anne Lise, til venstre og meg, til høyre, fikk møte forfatter Heather Morris,midten,  til lunsj hos Aschehoug,  nå i begynnelsen av november.

Snakk om jubeldag

Vi er tilbake til den vakre bygda vår, Isfjorden i Rauma kommune.

Mange begynner vel å bli kjent her i kommunen etter mange Kompani Lauritzen episoder.

I dag har jeg vært og stripet hår.

Det begynte å bli så mørkt og da blir det også flatt og fett og ganske så umulig.

Derfor bleket jeg noen striper et par ganger i året og får litt mer luft i det, på et vis.

 

Jeg er sliten etter reisen og skal ha dager jeg ikke gjør noe.

Men nyter jo utsikten på vei hjem.

Vi er så heldig med været.

Pluss 8 og selv om vi ikke har sol lenger, for den gjemmer seg bak fjellene, er det fint.

 

Jeg skal kun vaske litt klær og lage middag, men ellers sitte i ro og det er greit.

Det som bekymrer meg litt er at jeg leser for lite.

Lite sier du kanskje, synes du leser mye, mer enn jeg gjør på et år.

Ja, kanskje det, men lesingen er viktig for meg.

Det er jobben min, selv om den er ubetalt.

Jeg har ikke behov for den, fordi den gir meg mange bøker gratis, men fordi den gir meg jobb-følelse.

Det er nemlig mye viktigere for meg.

Det trener hjernen min og det er kanskje like viktig når man sitter hjemme, med lite input.

 

 

Og det som stjeler tiden min er dette spillet. Township.

De finner hele tiden på nye ting slik at jeg “må bare” spille.

Det er ikke penger som er utfordringen. Jeg bruker bare kr 55,- i måneden og man kan la være det, men det er tiden jeg bruker.

Det er ok for avkobling og jeg kan ikke lese hele tiden, da blir jeg lei.

Ikke kan jeg glo på tv hele dagen heller.

Det er like bortkastet og mer slitsomt.

Så å spille litt noe som ikke er stressende, er ok, men det blir litt for mye.

Vi er en allianse med 30 medlemmer fra hele verden, med en chat på engelsk, så det er også fint.

Men hele tiden lurer de inn ting for å holde meg her.

Nå kom det er minispill inni spillet med nye brett, med sommerfugler.

Morsomt.

Og så kan man vinne cash.

Og kommer du så og så langt, vinner du mer cash.

Og hva bruker jeg denne cachen til, jo å kjøpe hjelpemidler og ekstra trekk, for å klare nye brett.

Så egentlig vinner jeg ingenting.

Jeg bruker jo opp denne cachen, like fort som jeg vinner den.

Det er slik de gjør for å få deg til å bruke rette penger.

Akkurat samme mekanisme som i pengespill.

Du bruker for å få mer og når du får, har du plutselig brukt de opp igjen og er like blakk.

Facebookspill har jo ingen ende.

De er der for at noen skal tjene penger.

 

Heldigvis taper jeg ikke penger, da jeg ikke er hekta på den måten.

Men jeg forstår de som blir det.

Det er så lett tilgjengelig, det er gøy og du blir dratt inn i det, men du vinner ingenting.

Jeg taper ikke penger, men tid.

Den tiden jeg bør bruke på å lese.

Nå gjør jo jeg akkurat hva jeg vil, men jeg ønsker ikke være for avhengig.

Kose meg litt er ok, men ikke når jeg blir sittende her og trykke i timesvis.

Akkurat nå leser jeg bok to i serien til Emilie Schepp.

Jeg har ikke lest det halve av hva jeg planla for november.

Jeg har så mange bokstabler at de snart faller ned og begraver meg.

Og enda venter jeg flere julebøker jeg ønsker å lese.

Jeg blir derfor litt frustrert over at jeg ikke klarer å rive meg løs fra Townskip.

Men jeg kan vinne både 300 cash og 500 cash, hvis jeg klarer mange nok brett, innen 2 dager og 14 timer.

Og hva skjer når jeg vinner de?

Jo, svisj, svusj, så har jeg brukt de igjen.

For å klare nye brett.

Det er egentlig utrolig tåpelig, men jeg er hekta, fordi det er gøy.

Så jeg har ingen tro på at jeg slutter

I dag

 

 

I helga som kommer,  blir det rock i fokus på Åndalsnes.

https://www.raumarock.no/

20 års jubileum har de.

Gubben gjør seg klar for å rocke.

Vi var jo på silent disco når vi var på cruise nå nettopp.

Det kan nok hende det våknet opp igjen noen ungdomsceller da.

Ja, ikke med meg, mine er nok gravlagt,  for jeg hadde nok med å se på han.

Han var så engasjert at jeg måtte filme.

Den filmen sjokkerte våre venner så mye at de har vurdert et krisemøte.

Den rolige, sindige karen, tok jo helt av.

En av våre venner innrømte at han hadde sett på opptaket et dusin ganger, for han trodde ikke det han så.

Jeg måtte laste det opp på YouTube,  så dere kunne få se.

 

 

Mange av dere kjenner ikke denne karen jeg er gift med.

Snart har det vært oss to i 44 år.

Når vi møttes var han en mann med få ord.

Nå slår han seg løs med silent disco.

Ja, hadde jeg vært med, ville han nok vært på gulvet, tenker jeg.

 

Men i helga skal han på Raumarock.

Jeg har vært med noen år jeg også, men nå er det lenge siden.

Jeg har falt av lasset litt.

Vi har også vært barnevakt noen år.

Det krever energi å være på rock på kveldstid.

Det er noe han  silent disco- karen har.

Kjerringa har mindre så hun vil sitte hjemme, sammen med katten.

Tutta ville heller ikke på rock, sa hun.

Jeg håper bare inderlig at værgudene spiller på lag.

De har vært i usedvanlig dårlig humør i sommer.

Jeg krysser fingrene

I dag

 

 

 

 

Jeg kjøpte meg en liten souvenir fra reisen.

 

 

Ja i tillegg til disse.

Vi spiser souvenirer, servert med grillspyd og salat

Det er, som du ser,  ei lita kjerring med stor mage.

Jeg tenkte at det der er jo meg.

 

 

Den kan jeg ha stående i samlingen min

 

Her kunne jeg vel passet inn?

Det er jo slik når man er litt “rar”, at man ikke er helt slik som andre.

Og slik ble det vel egentlig nå også.

Når jeg pakket opp kjerringa, var den nemlig haulaus (oversatt uten hode)

 

Dagene går litt i surr når man er på ferie.

Ikke slutter det om man kommer hjem heller.

I dag tenkte jeg at det er Kristi Himmelfartsdag.

Ja, det er torsdag og gubben har fri.

I tillegg gratulerte jeg ei venninne med dagen.

Det var en måned siden.

Av og til tar det litt tid før tankene kommer helt frem i dagen, kan du si.

Jeg glemte det i fjor også.

Da sa hun at en hilsen er fint å få, uansett når på året det er.

Og er du sen nok, sa hun, så er du jo bare tidlig ute, til neste år.

Når jeg skriver nå, så begynner jeg å fundere på, om jeg kanskje ringte henne.

Kanskje husket jeg det likevel.

Ja, slik går dagene her i huset.

Er det rart at kjerringa er haulaus.

Det er jo meg på rett

I dag

Ps. Hva er dagens moral? Vær som du er, med eller uten “hau”

 

 

 

Jeg er veldig takknemlig for hvor privilegert vi er gubben og jeg.

Vi har det godt sammen.

Vi har famile og mange gode venner.

Ingenting av dette er en selvfølge.

Derfor skal man være takknemlig.

 

Jeg brukte å strikke mye for noen år siden.

Særlig når barna var små og det var mange julegaver som skulle gis.

Et år tror jeg at jeg strikket 10 barnegensere før jul.

Etter at barnebarna kom, har jeg strikket litt, men ikke mye.

Siste plagget ble jeg nesten ikke ferdig med.

Og jeg har prosjekt som aldri ble ferdig.

Jeg strikket også dukkeklær, noe jeg syntes var gøy.

Men så ble jeg lei av å strikke.

Fingrene ble mindre bevegelige og finmotorikken dårligere.

Jeg synes det er blitt bedre etter at jeg fikk tappet  bort litt jern.

Kanskje bare innbildning.

 

 

Vi har jo Raumagarn her i kommunen.

Der har de et stort utvalg av garn og oppskrifter.

Jeg elsker å sitte og bla i katalogene med oppskrifter.

Stor var overraskelsen min når jeg kom til utsalget og det var ikke noe å bla i.

Alt er på skjerm.

Hva er sjarmen i det liksom.

Covid, sa de, kunne ikke ha kataloger.

Ærlig talt, er ikke det å gå litt for langt?

Og dumme meg, jeg tenkte jo ikke på at vi lever i en internettverden.

Nå blar man visst i oppskriftene hjemme.

Sukk, glad jeg er så gammel at jeg ikke får oppleve at bøkene kun kan sees på nett også.

Men de var snille mot meg da, så de fant noen kataloger jeg kunne få titte i.

Så nå er jeg i gang.

Jeg strikker kjole og det er jo så koselig.

Kanskje blir det også dukkeklær igjen også.

Jeg må lete frem dukkeklærbøkene.

Nå husket jeg at jeg nok har noen barneklærhefter liggende også.

Ja, jeg blir rørt, snufs

I dag