Jeg hører ofte folk skryte av helsevesenet når de må ha hjelp.
Alle disse englene som står på pinne og gjør sitt beste.
Ja heldigvis er det mange av de.
Ja skulle det ikke bare mangle kanskje.
I likhet med alle andre har de en jobb å skjøtte.
Men jeg kan fortelle dere at det er ikke bestandig slik at alle får møte disse englene som gjør sitt beste.
Kanskje er de der for dem som har synlige skader og sykdommer.
Men jeg kjenner mange, altfor mange, som ikke har møtt dem.
Det er altfor mange som ikke blir trodd.
Altfor mange som ikke får hjelp.
Som blir møtt på en nedlatende måte.
Mange blir sendt hjem igjen uten å bli tatt på alvor.
Noen dør fordi ingen trodde på dem.
Noen gir til slutt opp og greier ikke mer.
Andre har liv de lever med store begrensninger.
Utallige ganger trygler de om å bli hørt.
De ber på sine knær om at noen skal tro dem.
Men nei, vi vet best, du feiler ingenting
De er ikke få disse historiene.
Og når jeg alene, kjenner til mange, hvor mange er det da i hele landet.
Ja det er kanskje enkelt å hjelpe når årsaken er åpenbar.
Men det er når de ikke ser årsaken, mange blir mistrodd.
Hvor mange ganger har du hørt: De psyker det nok på seg.
Ja kanskje er det i utgangspunktet mulig at noen gjør, men hva med alle de andre.
De man kunne ha hjulpet hvis man bare hadde prøvd.
Jeg vet fra egen erfaring hvordan det er å ikke bli trodd.
Å bli sendt hjem med beskjed om å ta antidepressiva hvis ikke vil du miste sykepengene dine.
Nå må du høre på legen din.
Vi kan alle ha tunge dager på jobben.
Det hjelper ikke at du forklarer at du ikke er deprimert, du har ikke behov for noen tabletter.
Nei de ser ned på deg som en unnasluntrer som sutrer og ikke gidder.
Da er det ingen engler på vakt.
Hvor er de da som ikke vet hva godt de skal gjøre for deg.
Jeg blir så eitrende sint at jeg har ikke godt av det.
Ofte er det ikke bare den syke som strever, men også hjelpere som tror på pasienten, men møter veggen i det de prøver å hjelpe dem.
Som prøver å sende dem videre til spesialister, som så sender dem hjem igjen.
Arrogante drittsekker kaller jeg dem.
De vil ikke vise at de ikke vet, at de ikke forstår hvordan dette henger sammen.
Hun som lå på akutt og nesten ikke fikk puste og hører de si at nei, hun skal hjem igjen, for det feiler henne ingenting.
Som når hun endelig finner noen som tror henne, opererer for hun har nesten ikke passasje i halsen og vil aldri bli bra.
Eller hun som tre ganger ble sendt hjem med magesmerter med beskjed om ikke å komme igjen, helt til hun ble sendt med ulende sirener med tarmslyng.
Eller hun som til slutt endte opp med en alvorlig diagnose som egentlig skulle vært oppdaget mange år tidligere.
Å det er så mange.
Det er så altfor altfor mange.
Og det er så inderlig urettferdig og unødvendig.
Heldigvis er nok englene i overtall.
De som lytter og gjør en god jobb.
Dessverre er det altfor mange som ikke gjør det.
I dag
Del gjerne
