Jeg prøvde noe rart i dag.

Jeg så meg selv i speilet og møtte mine egne øyne.

Jeg stod nok ikke mer enn ett minutt for det var tøffe greier.

Her er jeg liksom.

Dette er meg.

Det er som å se en person man ikke kjenner men som man kjenner likevel.

Jeg måtte faktisk tørke en tåre jeg.

Og så sa jeg at du gjør så godt du kan, lille venn.

Heis opp bhstroppen din og senk skuldrene.

Ta ting som de kommer, mer kan du ikke gjøre.

 

Ja for forskingen min gikk rett vest.

Jeg har det man kaller insulinresistens.

Det vil si at jeg produserer alt for mye insulin.

Jeg har nok til tre personer.

Det gjør at jeg også blir trøtt og sliten og lagrer fett, på tross av et noenlunde sunt kosthold.

I tillegg er stoffskiftet for lavt.

Jeg har to ganger prøvd å slutte med stoffskiftemedisiner, ja i samsvar med lege, men det funker ikke.

Det går en stund og så begynner stoffskiftet å synke.

Jeg har ikke hatt et regulert stoffskifte på mange år og det tærer på kroppen.

Derfor forsker jeg fortsatt på hva jeg kan gjøre for å bli friskere.

 

I fjor sommer viste prøvene mine plutselig at insulinet var sunket drastisk, fettstoffer i blodet lavere, leverprøver bedre.

Jeg funderte derfor fælt på hva det kunne skyldes, for kostholdet hadde ikke vært bra denne tiden.

Jeg hadde vært en uke på healingkurs, der vi brukte dyp transe.

Jeg satt også mye ute i fjor, siden det var så fin sommer.

Jeg prøvde derfor å være flink med meditasjoner i sommer også, selv om jeg kanskje ikke var flink nok.

Jeg har også sittet på balkongen og lest, så mye jeg bare har fått til.

Men nå var prøvene like ille som før, ja nesten verre noen av dem.

Heldigvis har jeg ikke fått sukkersyke, noe som ofte skjer når man har overproduksjon av insulin i årevis.

Kanskje det kan være fordi jeg spiser lite sukker.

 

Akkurat nå ser jeg meg derfor i speilet og spør hva nå, lille venn.

Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, jeg må øke medisinene fortsatt.

Det er bare at kroppen responderer så lite på medisinene.

Det er som om mitt eget stoffskifte synker i takt med at jeg tilfører medisin.

Men jeg er bedre form enn jeg var i vinter, jeg er det.

Men nå har jeg holdt på i årevis uten å finne nøkkelen til hvorfor.

Prøvene er liksom likedan uansett hva jeg gjør.

På grunn av smerter i knærne får jeg ikke trimmet noe særlig, men insulinet var høyt i de årene jeg gikk mye tur også.

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg skal prøve.

Skulle vært til legen igjen for ledd i fingrer og tær stivner og til fysioterapeut for knærne, men jeg er så lei av styr at jeg vegrer meg.

Jeg har altfor mye jern i blodet men ingen vil hjelpe meg, så jeg får prøve å tappe litt blod for å se om det kan hjelpe på.

Ikke får jeg bli blodgiver på grunn av medisin jeg bruker.

 

Men….

Jeg har det godt

Dagene mine er fine.

Jeg drar på reiser og får opplevelser.

Immunforsvaret mitt må være bedre, for jeg har nesten ikke vært syk av noe infeksjon de siste to årene.

Men jeg funderer litt på hva som er neste prosjekt

I dag