Jeg elsker jo å dra på snusejakt i bokhandelene. De har en merkelig dragningkraft på meg. Det er som om jeg blir sugd inn når jeg går forbi og jeg elsker å kjøpe bøker på impuls. Jeg tar de opp, snur og vender litt, leser litt bakpå og så kjenner jeg om følelsen er der for at dette er noe jeg skal ha. Noen ganger kjøper jeg noe jeg ikke liker, men mye oftere kjøper jeg små perler som gir meg stor glede.
Et slikt impulskjøp var Det litterære apotek. Jeg har sett tittelen sveve forbi meg på boknettsider og siden jeg nå fant den for 79,- pluss at jeg fikk en til for halv pris, ja da slo jeg til. to bøker for en hundrelapp, det er lottogevinst for meg.
Dette var en aldeles nydelig leseopplevelse.Jeg hadde ingen store forventninger for omtalene har vært så ymse. Men dette er en jeg ikke vil glemme. Den er magisk. Jeg forstår bare ikke at noen ikke kan like denne. Det er da slik en vakker historie. Så nydelig fortalt om han som selger bøker menneskenes sjel trenger. Han lese bokkjøperne akkurat slik jeg leser mennesker når jeg skriver Lillasjelord. Man ser dem i øynene og ser historien de bærer på.
Den handler om sorg, skuffelse, angst, for ikke å snakke om kjærlighet sammen med også mange andre følelser.
Nina George beskriver Provence og det gleder meg at jeg har vært i Marseille og Sanery sur mer.
Angst forandrer kroppen din slik en dårlig billedhugger mishandler en perfekt stein, hørte Perdu Vijayas stemme inni seg. «Bare at du blir hugget til fra innsiden, og ingen ser hvor mange splinter og lag som blir slått av deg. Du blir stadig tynnere og mer ustabil innvendig, helt til selv den minste følelse er nok til å slå deg om kull. En omfavnelse, og du tror du går i stykker og er fortapt. «
Sitat:
Den eneste feilen er bare at så mange, og hovedsakelig kvinner, tror kroppen deres må være perfekt for at noen skal elske den. Men det eneste som skal til, er at den kan elske. Og la seg elske.
……..
Elsket blir den som elsker – ennå en sannhet som ble så grundig glemt. Har du lagt merke til at de fleste helst vil bli elsket og legger seg voldsomt i selen for å oppnå det? Dietter, håve inn penger, rødt undertøy……hvis de bare ville elske like iherdig, halleluja! Da ville verden være utrolig vakker oh helt fri for hold-in-strømpebukser.
Sitat:
»Vet du at det finnes en mellomverden mellom avslutning og ny begynnelse? Det er den sårede tiden, Jean Perdu. Den er en myr, og der samler alle drømmer og sorger og glemte hensikter seg. Skrittene dine blir tyngre denne tiden. Ikke undervurder denne overgangen, Jeanno, mellom avskjed og ny begynnelse. Ta deg god tid. Ofte er det terskler så brede at man klarer ikke skritte over dem, med et skritt «
sitat:
Ja, sorgen bodde i brystet. . Den snørte han sammen når den kom, tok fra han pusten og gjorde verden liten. Men han var ikke redd den lenger. Når den kom, lot han den flyte gjennom han.
Angsten hørte hjemme i halsen. Når han puster ut, rolig og lenge, tok den mindre plass. Han kunne gjøre den mindre for hvert åndedrag, krølle den sammen og forestille seg at han kastet den bort til Psst, og at katten lekte med angstballen og jaget den ut av huset.
Tidligere i år leste jeg Den lille bistroen i Bretagne, av samme forfatter. Jeg likte den godt, men denne var bare fantastisk for meg.
Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.
Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times’ bestselgerliste
Webb skriver feelgood og er en av de bedre feelgoodforfatterne synes jeg. Jeg skal lese alle av henne, men jeg henger litt etter.
Jeg har lest Arven, Det du ikke ser og En sang fra fortiden. Det du ikke ser, likte jeg ikke så godt, men de to andre var ok. Det er jo lettlest feelgood dette, så man må ta det for hva det er. Dette er typiske feriebøker for meg, avslapping i solen.
Jeg har igjen å lese Den engelske piken, Italienske netter, Det forbudte barnet, Skjulestedene og Spor i støvet. Den siste er ny av året.
En engelske piken har vært med på ferie tidligere også, men fikk bli med hjem igjen, så nå var det klart for en ny runde, til Usa og Karibien, denne gangen.
Dette synes jeg er en av de beste så langt. Den ble mer og mer spennende. Hva er egentlig historien bak? Handlingen er for det meste lagt til Oman, fra tidlig 1900 tall og oppdagelsesreisende Maude og fra 1958, om Joan som gjerne vil møte Maude og det ønsket får hun så sannelig oppfylt og det blir nok mer spennende enn hun tror, i ørkenlandet Oman. Perfekt feriebok.
Bilde og tekst er hentet fra Gyldendal men boken har jeg kjøpt på Romsdal Libris
Året er 1958, og den nyutdannete arkeologen Joan Seabrook reiser fra England til den urgamle byen Muscat i Oman med forloveden Rory. I sin flukt fra smerten etter en personlig tragedie er Joan oppsatt på å dra til ørkenfortet Jabrin og grave opp skattene som skal være gjemt der.
Men Oman er et hemmelighetsfullt land herjet av voldelige omveltninger, og det skal vise seg å være umulig å få tillatelse til å utforske Jabrin. Joans trøst er at hun får møte sin heltinne fra barndommen, den oppdagelsesreisende Maude Vickery.
Møtet med den uvanlige og tilbakeholdne kvinnen endrer alt for Joan. Hun lar seg forføre av det spennende nye vennskapet, og begynner ikke før det er for sent å stille spørsmål ved sine egne handlinger. Da Joan skjønner at hun er blitt en brikke i et lumsk spill, må hun prøve å hindre begivenheter hun selv har satt i sving, før de får de frykteligste konsekvenser.
Vil piken som forlot England for å besøke dette vakre, men farlige landet, noensinne finne veien hjem?
Vi vender nesen hjem og reflekterer derfor over nye cruiseerfaringer. Dette er vel cruise nummer 17 tror jeg, nummer 3 med Norwegian cruiseline.
På bildet ser dere 8 solsenger noen har reservert. En person la håndklær på 18 solsenger klokka 07.30 og fire timer senere hadde ingen kommet. Når noen til slutt begynte å klage, ble hun sint og rapporterte til vakta. Noen er utrolig frekke. Vi måtte si som sant var, at det hadde ikke vært noen der. De var utrolig dårlig på å tømme senger ombord. På Celebrity sjekker de jevnlig. Er senga tom, setter de på en lapp med tidspunkt og har du ikke kommet tilbake når de sjekker om 30 min, tar de tingene dine.
Siste dagen lå vi bare og slappet av i skyggen. Jeg lot skliene være i fred. Det er nok ikke noe for meg. Svømmebassenget fikk også være for her var det rett og slett overbefolket. 4000 passasjerer og svømmebassenget er ikke noe større enn på skip med 2000 passajerer, heller mindre. Og her svømmer man ikke. Man sitter man som sild i tønne på bassengkanten eller står i kø, i bassenget. Vel vel, stod over jeg. Slik sett liker jeg voksenbassengene på Celebrity bedre.
Vi var på show med Alan Chamo fredagskvelden. På sjødagen, var det foredrag som jeg ville ha med meg. Han snakket om hypnose og det er jo egentlig mye likt meditasjon, noe han også påpekte.
De ulike stadiene vi går i og det dypeste er når vi sovner. Hypnose i likhet med transe, er ikke farlig. Man våkner jo opp av søvn også.
Han snakket om hvordan vi ved hjelp av tanker mens vi er i hypnose, kan snu ting positivt.
Noe jeg selv må bli flinkere til.
Hvis dere går inn på denne nettadressen, kan dere laste ned 3 programmer. Jeg skal teste de selv senere.
Det var fint når vi kom til Miami igjen søndag morgen.
Her står lastebilene klar med påfyll.
Norwegian Breakaway midt i skoleferien er ikke det jeg vil anbefale en førstegangscruiser. Det var hektisk på sjødager, mye folk og man må lete etter rolige steder. Amerikanerne er høylytte og engasjerte, så de høres.
Det er freestylecruising på Norwegian. Det betyr at du spiser når du vil og hvor du vil. Det er tre hovedrestauranter men det var samme many på de alle, så jeg forstår egentlig ikke vitsen.
Vi foretrekker spisesalen med faste spisetider. Der er det to bordsettinger. Det gjør spiseopplevelsen roligere for slik det var her, var det ofte stress hos kelnerne som skulle få mest mulig gjester gjennom på kortest mulig tid.
Jeg synes derfor servicen ble dårligere og smilene og personligheten til kelnerne mer fraværende. Har man samme bord og kelnere hver dag, blir det mer personlig. Men dette er jo en smakssak.
Vi vinker farvel til Breakaway. Det var kø for å forlate skipet selv om vi ble oppropet i grupper, men immigration var fantastisk. Køen for å gå av skipet skyldes at vi ble sendt kun i små grupper til immigranter og det eneste vi trengte å gjøre var å se inn i kameraet. Ansiktsgjenkjenning. I fort Lauderdale i desember var det jo ei mil kø.
Skorpiontower i midten, den billigste leiligheten her ble oss fortalt koster 5,8 mill dollar.
Ikke langt utenfor bykjernen, er det vanlige byområder med småhus.
Og det er ikke langt til flyplassen, ca 20-25 min
Fruen testet en donut til før hun forlater Usa
Ingen innsjekkingskø, rolig fin flyplass, den deler der vi var. Vi fikk sjekke inn fra klokka 13, selv om flyet går først klokka 17. Litt kø gjennom sikkerhetskontroll men ingen kø inn til England. Ganske så smooth hele turen, så langt.
Nå sitter vi på Gatwick og er litt tidsforvirret. Vi startet fra Miami 5 pm og plutselig er natten borte og klokka et 7 om morgenen, 6 timer frem.
Vi hadde bestilt Norwegian men det ble ingen drømmetur med Dreamlineren men mindre Style, nemlig Privilige Style. En mann var flyvert og smilte, de kvinnelige dro ikke på smilebåndet i det hele tatt, de så ut som roboter.
Underholningssystemet som er så supert på Dreamlineren, var erstattet med en liten skjerm der de sendte film med dårlig bilde og skurrete lyd. Vi håper vi får Dreamlineren når vi drar igjen i desember.
De som tror det er kjedelig å være på cruise, tar ihvertfall grundig feil. Hvis du ønsker det kan du ha dager smekkfulle av opplevelser.
Denne uken har vi vært i Honduras, Belize, Costa Maya og Cozumel i Mexico. Samt 4 dager i Miami.
I dag sang de til oss under frokosten, Washing hands 🙂
Litt vittig med drugstore. Ja vet at det er apotek. I dag gikk de gjennom bagasjen vår når vi gikk i land, også med narkotikahund.
Vi skal til Chankanaab Adventure Beach club. Det er også en resort bygd opp for turisme.
Ikke alle dekorasjoner som er like lekre kanskje. Her har dere frihetsgudinnen.
Det ble ikke noe bra bilder på turen i dag, gikk for fort, hadde taxi.
Slike biler kunne man leie.
De er fine disse fargerike papegøyene
Vi hadde meldt oss på Beach og snorkeling. Mest for gutta for snorkling ble for stor utfordring for fruen, så hun pyset ut. Man skal ha litt energi for å klare dette. Til og med de to yngste syntes det var utfordrende, ihvertfall var de enig om at det var riktig av gamlemor å holde seg på land.
Men fruen har det ypperlig her hun.
Guiden vår Jorge, lager guacamole. Avocado, løk, tomat, salt, pepper lime. Han bare moset den med en gaffel og finhakket resten. Han lagde en dressing av habonerochili, lime, salt, pepper. Den grønne er den mildeste. De som ville hadde på dressing. Sterkt men godt.
Det var et veldig fint område
Så var vi klar for tequilasmaking. Fruen er ikke glad i tequila men hun var med på smakingen. Kan jo ikke være pyse i alt.
Deretter var det sjøløveoppvisning, også morsomt
Noen måtte til og med nusses.
Her er delfinområdet. Det så rent og pent ut og området rundt var stort så her har de tumleplass og for ikke å snakke om, at det er i sjøen, ikke et lukket basseng.
Se på denne luringen her.
Jeg var mindre imponert over sumpen til krokodillene
Svart iguana har vi ikke sett før.
De har bygd en kopi av en Majalandsby og det var veldig fint.
Porten til landsbyen.
Her fikk vi smake lomper med en slags bønnestuing, vel vel, ikke noe vi kommer til å lage hjemme tror jeg.
Så går turen hjem igjen. Vi var litt lenger i parken enn turen egentlig var lagt opp til, men guiden fikset taxi for oss.
Fruen kom seg omsider i havet, hadde på meg maske så jeg fikk se de fargerike fiskene som svømte rundt meg.
Veldig morsomt, det var litt sjø og ikke så lett tilgjengelig så jeg greide ikke så lenge, men gutta var jo som fisken i vannet, ja utenom han som ikke flyter, heller ikke med flytevest. «Ja, han blir litt kjærlig mobbet «
Utenfor kjøpesenteret stod det fire soldater med våpen og slike transporter som dette virket det som om var veldig vanlig, for taxisjåføren var forundret når vi sa at militære med våpen, så ikke vi i Norge.
Sjåføren prøvde å slakke litt på når han skjønte at jeg prøvde å få med bilde av ett av disse vakre trærne. Han fortalte at de blomstret bare tre måneder, mai, juni og juli. Jeg sa ikke at vi kun har sommer i 3 måneder.
Etter å ha passert tusen turistsjapper, ser vi hjem. Fruen er ganske så sliten etter en innholdsrik dag.
Se hvor rent vannet er. Vi ble oppfordret til ikke å ha på solkrem før vi badet for å spare havet. Men vi nordboere kan jo ikke være ute i varmen uten, desverre, så den var allerede på.
Kvelden ble avsluttet med show av en mentalist før middag, briesalar og lammeskank. Nam.
Fruen sier god natt. De andre spiller nok bordtennis tenker jeg. De er jo ikke trøtting som meg.
Først frokost, i dag går vi i restauranten. Fruen synes det er deilig å få servert istedenfor buffet.
Utsikten i det vi går landgangen. I det vi passerer ene falleferdige skuret etter det andre, tenker jeg igjen på hvor mye disse besøkene betyr for lokalbefolkningen. 3 store skip i dag, 10 tusen mennesker.
Det var et fantastisk fint område i havnen med mange restauranter og salg av all verdens souvenirer.
Litt andre souvenirer enn hjemme.
Stor gutt må ha stor hatt.
Det var delfinsvømming her slik som når vi var i Cayman Island, men det var slett ikke så rent og fint og så mye plass å boltre seg på her.
Men det sies at de tar inn skadede delfiner, pleier de for så å slippe de ut igjen, men jeg håper de har et større område enn dette. I Cayman hadde de store områder der de kunne svømme fritt.
Jeg skulle kjøpe souvenirer på vei tilbake, men brukte mine siste dollar på taxi så jeg må se om jeg får kjøpt noe i morgen.
Det blir også sånn at når jeg er på vei tilbake, er jeg mettet av sol og inntrykk og vil gjerne inn i skipet igjen for å slappe av på balkongen.
Vi ble overtalt til å kjøre med en slik «buss», som ble trukket av en pick up. 4 dollar hver til stranden. Hadde vi bare gått utenfor ville vi fått en taxi for 8 dollar, men jeg fikk nå noen bilder underveis.
Sånne «hus» så vi overalt. Det er da jeg føler meg bortskjemt når jeg klager på at Internett er tregt. Jeg skulle skammer meg, men slik er det når vi tar alt for gitt.
Jeg nådde ikke å ta bilde av den lokale kafeen som var et lite skur, med noen plaststoler utenfor og det var fullt av folk der, både når vi kom og når vi dro. Eller fullt, det var kanskje tre eller fire bord. Sikkert god mat.
Det var ikke noe tipp topp strand for de hadde problem med at det fyltes opp av tang, så de måtte stenge av for å hindre tangen å fylle området. De brukte store river og raket og kjørte den bort i trillebårer.
De tre badeløvene der ute, syntes nok det var godt å avkjøle seg.
Han kompisen her gravde seg ned i sanda og tok en siesta.
Militærbiler og soldater i full utrustning er ikke dagligdags for oss.
Vi valgte å spise lunsj før vi dro på båten. Litt for å støtte de lokale og litt for å spise ekte meksikansk. Jeg bestilte Quesedillas med biff.
Gubben spiser Enchiladas og junior var fornøyd med sine fajitas mens den mest glupske av oss har bestilt tacos med choritzo og den fikk han når vi hadde spist ferdig. Men alle var fornøyd.
Her ser vi delfinene.
Det er et stort skip, Norwegian Breakaway.
Etter ønske fra den yngste i reisefølget ble det den irske puben O’Sheehan’s. Der ville han ha Fahitas, mens fruen spiste Shepherd’s pai.
Leo har livemusikk i lobbyen ikveld og vi har en liten dansestjerne med smokk.
Jeg digger å få en hel pose klær vasket, 19,95 dollar for en stor sekk.
Her har Norwegian Cruiseline en egen privat øy. Vi valgte å bruke den for der hadde vi gratis solsenger, både basseng og strand.
Det er overbygd vei fra skipet til øya og det passet fin i dag siden det kom en skikkelig regnskur mens vi gikk.
Vi synes det er morsomt med iguaner.
Det var en liten oversikt der over dyre og planteliv i Belize, men det var ikke noen dyr, bare noen få fugler, en slange og noen sommerfugler.
Første gang jeg smaker kokosnøttvann. Det var helt ok, men ikke noe jeg kommer til å springe langt etter.
Vi gikk tilbake til båten for å spise lunsj. Lille vennen haiket sammen med meg med en av bilene som går frem og tilbake. Et fint tiltak for de som er dårlig til beins. Noen av bilene har også plass til rullestoler.
I dag ble det fajitas med kylling til lunsj og det var yummi.
Googlebilde
I kveld ble det endelig show på meg. Vi gikk på første forestilling slik at jeg ikke skulle sovne før showet.
Jeg har ingen bilder for i motsetning til Rccl og Celebrity som oppfordrer til deling på sosiale medier, fikk vi her ikke lov å ta bilder.
Det er et Broadway show og det ligger masse bilder på nett, men Internett ombord er rett og slett elendig. Men betaler i dyre dommer men kommer ikke inn på nett. Jeg prøvde å klage men da får man bare beskjed om at de kan kansellere ordren. Man kan da ikke selge et produkt som ikke duger. Som om jeg skulle kjøpe meg er flott kamera, men et som bare kan ta bilder av og til. Det er for dårlig.
Jeg kunne jo bare latt være Internett på ferie men jeg synes jo det er så moro å lage disse innleggene så da velger jeg å sitte her i timesvis og laste opp bilder, men jeg slenger ut fraser som ikke egner seg på trykk.
Man kan si hva man vil om cruisetrafikk og vi i Norge klager gjerne over at de ikke legger igjen nok penger, men mange steder rundt om i verden vil de gå dukken, hvis det ikke kom cruiseturister. Slik som her i Roatan. Tusenvis av mennesker, som ellers ville vært uten arbeid.
Her bygger de derfor en ny kai.
Her gikk vi i lang til Karbiensk stemning. Her får de stå på kaien og selge souvenirene sine. Det var kjekt.
Disse to stod og spilte hele dagen.
Vi synes utfluktene som selges på skipet er altfor dyre, fra 99 dollar PR person for en strandtur. Vi visste derfor ikke om det ble strand på oss eller bare en rusletur. Fruen er jo gruelig redd for å bli kjørt uti busjen, rundstjålet og etterlatt.
Hun tok likevel til fornuften og skjønte at de som tilbydde skyss innenfor porten med bevæpnede vakter utenfor, neppe ville fått være der hvis de ranet kundene sine. Vi spurte derfor etter pris for taxi. Han skulle ha 25 dollar pr person. Det var dyrt syntes vi og så et skilt med Beachbuss. Oppglødd spurte vi om pris og han ville ha 15 dollar, barn gratis. Vi visste det var ca 20 min å kjøre så en dyr busstur, men skitt au, nå fristet stranda.
Så ble vi ført ut til denne herren her og en fin bil med aircondition og han hentet oss også, til den prisen. Helt presis. Hyggelig var han også og snakket godt engelsk.
Vi så flere skoleklasser på turen. Rudolph, guiden vår, fortalte at her har de ikke skoleferie på sommeren, men fra november til februar for da var det høysesong her. Det fordi da er det vinter i Amerika og selv om det regner mye på Roatan da, er dette tiden da det kommer flest cruiseskip.
Han fortalte at nå i lavsesongen er det 2-3 skip her hver uke men i høysesongen kommer det skip hver dag og gjerne flere samtidig. Han sa at de snakket spansk her i Roatan men at de fleste ble gode i engelsk på grunn av turistene.
Det var en offentlig strand her som var gratis, men det var mye bølger og det var også skittent der så vi ønsket å dra til den fineste stranda, West Beach.
Det var mye fattigdom å se på veien dit. Du verden vi er bortskjemte vi nordmenn.
Salsadans på stranden, det liker vi. Ja bare å se på da, de vonde knærne vil nok ikke være med på dette.
