Jeg leste Brente Skygger av Kamila Shamsie for noen år siden når jeg var prøveleser for Bokklubben en periode. Det var en bok som ble en av mine favoritter så forventningene var skyhøy når jeg startet på Ildhjerter. I starten var jeg veldig skuffet, syntes det var kjedelig, men plutselig var jeg inni historien og Shamsi skriver helt fantastisk. For meg føltes det som om hun hadde på et vis andre del av boken på hjertet men måtte forfatte en første del for å få historien til å henge sammen.
Svært aktuelt tema om rekrutteringen av IS-soldater og hvordan man sakte, men sikkert hjernevasker dem, så de lar seg lede uten helt å forstå hva de er med på, før de står midt oppe i kampen og kjennsgjerningen går opp for dem. Jeg synes hun kunne brukt noen sider mindre på kjærlighetsforholdet mellom Eamonn og Aneeka og heller mer om Parvaiz, så på ett vis føler jeg at historien ikke var ferdig bearbeidet. Men det er jo etter min smak.
En bra bok og jeg ser frem til neste bok av Shamsie. Håper jeg ikke må vente like lenge som jeg måtte på denne. Har du ikke lest Brente Skygger, anbefaler jeg den på det aller varmeste.
Isma er fri. Etter morens død måtte hun selv ta hånd om søsknene sine, og nå som de er voksne, kan hun endelig takke ja til et stipend, reise fra London til USA og få drømmene sine oppfylt. Men hun greier ikke å slippe tanken på Aneeka, den egenrådige søsteren som er hjemme i London, eller den uredde broren Parvaiz, som har reist ut i verden. Da Parvaiz endelig gir lyd fra seg, befinner han seg blant en gruppe jihadister, på verst tenkelige sted.
Samtidig dukker Eamonn opp i livet til søstrene. Som sønn av den britiske innenriksministeren, har han store forventninger å leve opp til. Men da han og Aneeka innleder et forhold, vikles de inn i et spill som er større enn dem selv.
Kamila Shamsie, forfatteren av suksessen Brente skygger, har skrevet en høyaktuell, politisk og hjerteskjærende roman om lojalitet mot familie og fedreland. Shamsie vant Women’s Prize for Fiction 2018 for Ildhjerter, og boken ble også nominert til Bookerprisen 2017.
Jeg er ikke kjent for å være så rolig i slike situasjoner.
De som kjenner meg, vet at jeg liker å ha god tid og alt under kontroll.
Det er siste tog i dag men SAS har ledige seter i kveld, så jeg kommer meg nok i så fall til Molde.
1700 fattigere og noen må hente meg, men det går bra.
Det er det jeg sier til meg selv.
Jeg bestemmer meg for å være avslappet og ha fokus på at alt går smooth.
I det jeg skulle dra i dag, stod det en bil og ventet.
ikke på meg men på Sandra, som ikke dukket opp før jeg dro.
I taxien tenkte jeg på Sandra DEE, hun fra Grease filmen.
Jeg så Grease på kino i London i 1978.
Når jeg kom til flyplassen, tenkte jeg at i dag får jeg være litt sånn.
Look at me, I’m Sandra Dee
Jeg var avslappet og rolig, stolt av meg selv.
Jeg har reist alene til London og vært på kurs og snakket engelsk en hel uke.
Jeg spiller et spill på Facebook som heter Township.
Der er det folk fra hele verden og det chattes på engelsk.
Det er faktisk til stor hjelp å bruke språket hele tiden.
Noen ganger savnet jeg ord, men jeg opplevde også at ord jeg en gang kunne, dukket opp igjen.
Å klare å kanalisere ord på engelsk, gikk faktisk strålende.
Ikke perfekt, men strålende.
Verst ble det hvis jeg ble veldig ivrig, for da snublet jeg i ordene.
Slike assosiasjoner som med Sandra, faller ned i hodet mitt hele tiden.
Jeg var på toalettet og i avlukket ved siden av, hørte jeg vannet rant og rant.
Jeg gikk inn og trykte på knappen igjen, så det stoppet.
Og da slår det ned i min crazy hjerne, if y do not like It , then stop it.
Hvis det er noe du Ikke er tilfreds med, så bestem deg for å endre det.
Ikke unnskyld deg med at det er umulig, men sett deg nye mål,
Kanskje skjer det ikke umiddelbart, men start på veien dit.
Begynn å la tankene jobbe den veien du vil.
Hvis det er riktig for deg, vil ting legge seg tilrette for deg.
Siste dagen var det mange som fortalte at det egentlig ikke var mulig for dem å dra på kurs, men mirakuløst løste flokene seg.
Selv hadde jeg jo bestilt det andre kurset, men byttet.
Ikke tro at noe du virkelig ønsker deg, er umulig, men jobb deg fremover skritt for skritt.
Og kanskje skal du ikke helt frem, for målet kan endres underveis.
Vel vel, da fikk jeg litt av en økt.
Flyet var superforsinket.
Mine gode hjelpere forsikret meg om at alt ville gå bra.
Jeg var nå ikke helt overbevist, men til meg å være, var jeg forbausende rolig.
Vi landet 13.50, toget skulle gå 14.29.
Jeg tenkte at dette kunne gå.
Vi kom raskt inn til flyplassen, jeg sorryet meg frem, trodde jo jeg fortsatt var i England.
Upps, der var passkøen.
Jeg så en endeløs kø foran meg og tenkte, skulle det virkelig stoppe her.
En passkontrollør skulle serve hele køen.
Hadde jeg ikke vært alene, ville jeg ikke nådd det.
Min rolige og sindige og null inpulsive mann, hadde ihvertfall ikke blitt med på dette eksperimentet.
Jeg spurte meg nemlig frem i køen.
Velvillige mennesker slapp meg forbi og jeg tråklet meg fremover.
Ja, Da Var jeg ihvertfall, look at me.
En aldri så liten og rund kjerring, heseblesende på norsk og engelsk om hverandre, tråklet seg fremover.
Noen lo og heiet, noen var sure og sa at alle hadde det vel travelt, men de slapp meg frem.
ca 10 personer frem til kontrollen, sa det stopp.
Der stod en mann som var sur for han måtte booke om flyet sitt.
Jeg lot være å si at da har du jo god tid.
Jeg stod der til det var min tur og så sprang jeg.
Og jeg eier jo ikke kondis og jeg prøvde å komme meg frem raskest mulig, slappet litt mer av, for jeg så at dette kunne gå.
På bagasjebåndet så jeg kofferten min ligge helt i ro og vente på meg.
Jeg har et trekk utenpå den med en London-buss på, så den er så lett gjenkjennelig.
Stemmen inni meg sa at jeg ville komme på stasjonen 10 min før toget skulle hå
Akkurat som jeg ble fortalt inni meg, stod jeg utenfor 14.19.
Da roet jeg meg ned så godt jeg kunne og med 7 min igjen, stod jeg på perrongen.
Jeg føler jeg får hjelp underveis, for meg er det viktig å tro dette.
Men…..Hvis jeg ikke hadde forstått at jeg også må hjelpe til selv, hadde toget gått uten meg.
Moralen er derfor, vær ikke redd for å spørre dine medmennesker om hjelp, når du er i en knipe.
De aller fleste er svært vennlige og velvillige.
Håper du når toget ditt, hørte jeg noen rope etter meg, når jeg grep passet mitt og sprang.
Look at me, I am Sanda DEE
Så nå er jeg på toger, akkurat nå på Hamar.
Jeg har tatt en dose astmaspray, har sluttet å hoste og er rolig igjen.
Nå kan jeg reflektere litt, med en matbit kjøpt på Stanstead.
Jeg liker jo å ha kontroll, så jeg kjøpte niste og vann.
Det er jeg glad for nå.
Ikke mer stress i dag.
Det har vært en spesiell uke.
Det er rart å tenke på at lille jeg gjør alle disse rare tingene som jeg for noen år siden, ikke ante var mulig en gang.
Hvordan havner jeg oppi alt dette rare liksom.
Hva kan det ha seg at jeg er så annerledes enn de aller fleste jeg omgås med.
Helsa mi, den dårlige sådan, har mye av skylden.
På grunn av den, begynte jeg å følge ei venninne til en healer regelmessig.
I en periode på over ihvertfall et år, kanskje to, var vi der ca hver andre eller tredje uke.
Det åpnet meg nok opp for det spirituelle uten at jeg var klar over det.
I oppveksten var jeg mye alene, fant min egen vei, oppdro meg selv.
Det har hatt enorm betydning.
Jeg er ikke så opptatt av fasader, det å følge flokken.
Jeg er som den sauen som beiter, som bestandig prøver å beite utenfor gjerdet.
Jeg er nysgjerrig og det jeg ikke forstår, fascinerer meg.
Ja, utenom tekniske dubbedingser, de holder jeg meg utenom.
Kanskje fordi de har en fasit, en bestemt måte å gjøre det på.
Jeg er ikke så glad i fasiter, tror jeg, gir ikke rom for undring.
Og så er jeg veldig glad i mennesker, det å kunne hjelpe.
Men mest av alt er det nok at jeg oppdaget at når jeg turde åpne hjertet mitt og følge min indre stemme, da la alt seg til rette og jeg ble så mye lykkeligere.
To av tre lærere.Lillian Steiner til venstre var min lærer og Simone Key, som var organisator of ansvarlig for kurset.
Har du vært elev før, prøver de å gi deg en annen lærer for at du skal få flest mulig innfallsvinkler.
Når du først har kjent denne enorme kjærlighetskraften, er du avhengig.
Den er umulig å beskrive med ord.
Hun her damen, med alle ordene, har ikke ord som kan beskrive den.
Når du sitter i stillhet og en enorm ro fyller deg og du føler deg så vel, ja, det er som en rus.
Helt gratis og uten andre bivirkninger enn at du blir mer tilfreds med livet ditt og at du blir avhengig.
Farvel for denne gang Arthur Findlay. Jeg kommer tilbake.
Jeg fikk ikke med meg hele forelesningen for jeg hadde en reading.
Den gav virkelig mening for meg.
Jeg har jo lært mye denne uken om ulike stadier man er i når man mediterer.
Jeg går veldig lett ned i transe.
Hun forteller meg at lærerne blir veldig trøtt og slitne under transekursene fordi de er så mye nede i de energiene.
Det er da det går opp for meg hva jeg selv har gjort.
Jeg har sittet hjemme dag ut og dag inn, uten krefter og meditert meg ned i transe.
Nå fikk jeg en øvelse der jeg skal heller gå opp og hente energi.
Hun fortalte at når hun var syk, så var det nettopp det hun gjorde.
Eureka, sier jeg , at jeg ikke har forstått dette.
Når jeg gikk opp på den måten, føltes energiene mye lettere med en gang.
Nå blir det hjem og teste ut dette.
I gruppen i dag, prøvde vi igjen å tale.
Det gikk fint.
Ordene kom lettere på engelsk i dag og energien var sterk og stabil.
Som læreren forteller oss, vil det variere hvor dypt åndeverden tar oss når vi mediterer og jeg er nå inne i en periode der jeg ikke går så dypt.
Det er nok for å lære meg at jeg kan være på ulike stadier ettersom hva jeg skal gjøre.
Jeg har jo visst dette før også men så gått meg fast i et spor.
Men så skulle vi tale igjen og da gikk jeg dypt. .
Når jeg snakket, rant tårene igjen og jeg kjente jeg skalv litt noen ganger, så sterkt var det.
De som observerte så det kom gråe skyer ut av munnen min mens jeg snakket.
Likedan som frostrøyk.
Det hadde vært morsomt å sett.
Nå koser jeg meg, dette er veldig spennende.
Siste økt før middag, delte vi opp to og to.
Først skulle vi gå i transe og snakke.
Vi føler det kommer er ord eller en setning i hodet og så begynner vi å si de ordene.
Deretter sier du de ordene som kommer dalende til deg i øyeblikket.
Men nå skulle vi ha en tvist.
Etter at den som fikk talen, følte den var ferdig, skulle vedkommende stille et spørsmål.
Det kunne være hva som helst, men ikke noe om fremtiden.
Jeg fikk et spørsmål om vedkommendes helse.
Jeg skyr jo helsespørsmål som pesten for jeg føler ikke at det er noe jeg skal begi meg inn på.
Så der satt jeg i transen min, og mitt rasjonelle hode, nærmest ropte til meg.
Du godeste, tenkte jeg, hva gjør jeg nå, nei og nei.
Så måtte jeg senke meg ned igjen og virkelig lytte til hva som ble sagt til meg og formidle de ordene.
Når man ikke har jobbet mye med tale før, blander man lett sammen egen hjerne og åndeverden, så man skal ikke blindt stole på det som kommer, men ta det med en klype salt.
Det som er veldig, veldig viktig når man jobber med transe, er å gi seg god tid før man åpner øynene og kommer tilbake.
Å komme for raskt tilbake, kan være tøft for kroppen.
Tenk hvor ubehagelig det er hvis du bråvåkner av søvn også og må stå opp før du er klar.
Det er ikke behagelig, man kan lett bli svimmel og forvirret og lite konsentrert.
Å drikke vann eller spise litt, er lurt, gjøre noe jordnært og praktisk.
I kveld skal vi få være publikum igjen.
Simone Key, skal demonstrere transetale og kommunikasjon.
Og demonstrerte gjorde hun til gangs. Først snakket hun fra åndeverden til oss.
Etterpå fikk vi stille spørsmål.
For meg var det noen fine betraktninger i de svarene som relaterte til det jeg selv tror.
Blant annet at vi arver følelse fra traumer, fra våre foreldre, besteforeldre osv.
At dette går i arv til vi anerkjenner og gir slipp på det.
Det var mange fine spørsmål og svar.
Men det mest fantastiske er når hun gjør transekommunikasjon.
Det var en bestemor som ville snakke med barnebarnet sitt.
Og hun snakker som om hun hadde sittet der i stolen, at det ikke var Simone.
Selvfølgelig er det Simones stemme, men ordene er ikke hennes.
Hun snakker lenge, om alt de to hadde sammen, helt ned til små detaljer om juksing i kortspill til at de brukte å gjemme sjokoladekjeksene, så ingen andre skulle få.
Hun snakket sikkert sammenhengende i 20 min.
Jeg vil se den som greier å matche dette hvis de tror dette er skuespill.
Har dere sjansen til å se dette live noengang, så slå til.
Energiene er også rørende, du kjenner følelsen av kjærlighet på kroppen.
Det var nok ikke et tørt øye.
To damer som stråler i solen, Anne Marie Ueland og meg.
Og her sammen med en annen solstråle, Siri Rød. Jeg er veldig takknemlig for å ha disse to sammen med meg her. To kloke damer og med et herlig, forfriskende humør
