Jeg sitter på flyplassen og venter på fly hjem,

Jeg er litt nervøs, men prøver å holde meg rolig.

Flyet er nemlig 1,5 time forsinket.

Jeg håper jeg når toget fra Gardermoen 14.29

Jeg er ikke kjent for å være så rolig i slike situasjoner.

De som kjenner meg, vet at jeg liker å ha god tid og alt under kontroll.

Det er siste tog i dag men SAS har ledige seter i kveld, så jeg kommer meg nok i så fall til Molde.

1700 fattigere og noen må hente meg, men det går bra.

Det er det jeg sier til meg selv.

Jeg bestemmer meg for å være avslappet og ha fokus på at alt går smooth.

 

 

I det jeg skulle dra i dag, stod det en bil og ventet.

ikke på meg men på Sandra, som ikke dukket opp før jeg dro.

I taxien tenkte jeg på Sandra DEE, hun fra Grease filmen.

Jeg så Grease på kino i London i 1978.

Når jeg kom til flyplassen, tenkte jeg at i dag får jeg være litt sånn.

Look at me, I’m Sandra Dee

Jeg var avslappet og rolig, stolt av meg selv.

Jeg har reist alene til London og vært på kurs og snakket engelsk en hel uke.

Jeg spiller et spill på Facebook som heter Township.

Der er det folk fra hele verden og det chattes på engelsk.

Det er faktisk til stor hjelp å bruke språket hele tiden.

Noen ganger savnet jeg ord, men jeg opplevde også at ord jeg en gang kunne, dukket opp igjen.

Å klare å kanalisere ord på engelsk, gikk faktisk strålende.

Ikke perfekt, men strålende.

Verst ble det hvis jeg ble veldig ivrig, for da snublet jeg i ordene.

 

 

Slike assosiasjoner som med Sandra, faller ned i hodet mitt hele tiden.

Jeg var på toalettet og i avlukket ved siden av, hørte jeg vannet rant og rant.

Jeg gikk inn og trykte på knappen igjen, så det stoppet.

Og da slår det ned i min crazy hjerne, if y do not like It , then stop it.

Hvis det er noe du Ikke er tilfreds med, så bestem deg for å endre det.

Ikke unnskyld deg med at det er umulig, men sett deg nye mål,

Kanskje skjer det ikke umiddelbart, men start på veien dit.

Begynn å la tankene jobbe den veien du vil.

Hvis det er riktig for deg, vil ting legge seg tilrette for deg.

Siste dagen var det mange som fortalte at det egentlig ikke var mulig for dem å dra på kurs, men mirakuløst løste flokene seg.

Selv hadde jeg jo bestilt det andre kurset, men byttet.

Ikke tro at noe du virkelig ønsker deg, er umulig, men jobb deg fremover skritt for skritt.

Og kanskje skal du ikke helt frem, for målet kan endres underveis.

Vel vel, da fikk jeg litt av en økt.

Flyet var superforsinket.

Mine gode hjelpere forsikret meg om at  alt ville gå bra.

Jeg var nå ikke helt overbevist, men til meg å være, var jeg forbausende rolig.

Vi landet 13.50, toget skulle gå 14.29.

Jeg tenkte at dette kunne gå.

Vi kom raskt inn til flyplassen, jeg sorryet meg frem, trodde jo jeg fortsatt var i England.

Upps, der var passkøen.

Jeg så en endeløs kø foran meg og tenkte, skulle det virkelig stoppe her.

En passkontrollør skulle serve hele køen.

Hadde jeg ikke vært alene, ville jeg ikke nådd det.

Min rolige og sindige og null inpulsive mann, hadde ihvertfall ikke blitt med på dette eksperimentet.

Jeg spurte meg nemlig frem i køen.

Velvillige mennesker slapp meg forbi og jeg tråklet meg fremover.

Ja, Da Var jeg ihvertfall, look at me.

En aldri så liten og rund kjerring, heseblesende på norsk og engelsk om hverandre, tråklet seg fremover.

Noen lo og heiet, noen var sure og sa at alle hadde det vel travelt, men de slapp meg frem.

ca 10 personer frem til kontrollen, sa det stopp.

Der stod en mann som var sur for han måtte booke om flyet sitt.

Jeg lot være å si at da har du jo god tid.

Jeg stod der til det var min tur og så sprang jeg.

Og jeg eier jo ikke kondis og jeg prøvde å komme meg frem raskest mulig, slappet litt mer av, for jeg så at dette kunne gå.

På bagasjebåndet så jeg kofferten min ligge helt i ro og vente på meg.

Jeg har et trekk utenpå den med en London-buss på, så den er så lett gjenkjennelig.

Stemmen inni meg sa at jeg ville komme på stasjonen 10 min før toget skulle hå

Akkurat som jeg ble fortalt inni meg, stod jeg utenfor 14.19.

Da roet jeg meg ned så godt jeg kunne og med 7 min igjen, stod jeg på perrongen.

Jeg føler jeg får hjelp underveis, for meg er det viktig å tro dette.

Men…..Hvis jeg ikke hadde forstått at jeg også må hjelpe til selv, hadde toget gått uten meg.

Moralen er derfor, vær ikke redd for å spørre dine medmennesker om hjelp, når du er i en knipe.

De aller fleste er svært vennlige og velvillige.

Håper du når toget ditt, hørte jeg noen rope etter meg, når jeg grep passet mitt og sprang.

Look at me, I am Sanda DEE

 

 

Så nå er jeg på toger, akkurat nå på Hamar.

Jeg har tatt en dose astmaspray, har sluttet å hoste og er rolig igjen.

Nå kan jeg reflektere litt, med en matbit kjøpt på Stanstead.

Jeg liker jo å ha kontroll, så jeg kjøpte niste og vann.

Det er jeg glad for nå.

Ikke mer stress i dag.

 

Det har vært en spesiell uke.

Det er rart å tenke på at lille jeg gjør alle disse rare tingene som jeg for noen år siden, ikke ante var mulig en gang.

Hvordan havner jeg oppi alt dette rare liksom.

Hva kan det ha seg at jeg er så annerledes enn de aller fleste jeg omgås med.

Helsa mi, den dårlige sådan, har mye av skylden.

På grunn av den, begynte jeg å følge ei venninne til en healer regelmessig.

I en periode på over ihvertfall et år, kanskje to, var vi der ca hver andre eller tredje uke.

Det åpnet meg nok opp for det spirituelle uten at jeg var klar over det.

 

I oppveksten var jeg mye alene, fant min egen vei, oppdro meg selv.

Det har hatt enorm betydning.

Jeg er ikke så opptatt av fasader, det å følge flokken.

Jeg er som den sauen som beiter, som bestandig prøver å beite utenfor gjerdet.

Jeg er nysgjerrig og det jeg ikke forstår, fascinerer meg.

Ja, utenom tekniske dubbedingser, de holder jeg meg utenom.

Kanskje fordi de har en fasit, en bestemt måte å gjøre det på.

Jeg er ikke så glad i fasiter, tror jeg, gir ikke rom for undring.

Og så er  jeg veldig glad i mennesker, det å kunne hjelpe.

Men mest av alt er det nok at jeg oppdaget at når jeg turde åpne hjertet mitt og følge min indre stemme, da la alt seg til rette og jeg ble så mye lykkeligere.

 

To av tre lærere.Lillian Steiner til venstre var  min lærer og Simone Key, som var organisator of ansvarlig for kurset.

Har du vært elev før, prøver de å gi deg en annen lærer for at du skal få flest mulig innfallsvinkler.

 

Når du først har kjent denne enorme kjærlighetskraften, er du avhengig.

Den er umulig å beskrive med ord.

Hun her damen, med alle ordene, har ikke ord som kan beskrive den.

Når du sitter i stillhet og en enorm ro fyller deg og du føler deg så vel, ja, det er som en rus.

Helt gratis og uten andre bivirkninger enn at du blir mer tilfreds med livet ditt og at du blir avhengig.

 

 

Farvel for denne gang Arthur Findlay. Jeg kommer tilbake.