I dag måtte jeg avsted og ta blodprøvene mine, så de er klar til Lars Omdal ringer meg, siste uka før jul.
Jeg ser folk er svært opptatt av julefeiring.
Det er ikke jeg.
Merkelig hvordan dette har endret seg med årene.
Før var jeg veldig “julete”.
Nå gjør det meg ingenting om jeg hadde sittet alene julaften.
Men jeg husker hvor sint jeg var på min mor som ikke orket å pynte til jul lenger.
Før var julen magi.
Den brakte med seg så mye vi ikke hadde resten av året.
Nå lever vi i overflod, veldig mange av oss.
Og for de som har dårlig råd, blir julen verre enn noe.
Og her jeg sitter i stolen min, tenker jeg på alle de smilende ansiktene jeg har møtt på denne lille turen min.
På legesenteret blir du tatt hjertelig imot og en hyggelig prat.
Etterpå er jeg innom Norli Åndalsnes for å kjøpe meg kopipapir.
Enda flere koselige mennesker.
Der møtte jeg også min søte, snille svigerdatter, som var på litt julehandel.
Og på apoteket er de smilende og blide.
Prøvene tas fastende og jeg ble fristet til å gå innom min tidligere arbeidsplass, Mixkiosken midt i sentrum.
Jeg ville ha med meg en fylt baguett hjem.
Jeg bestilte den, før jeg gikk til apoteket og bokhandelen, så han hadde holdt den varm til meg, i ovnen.
Og til og med skrevet en hyggelig hilsen.
Prøv hva som skjer med deg når du leser disse ordene.
Ha en fin dag.😊
Jeg er ikke så flink til å bruke disse ordene, for de faller liksom ikke naturlig for meg, men det gjør noe med deg, ikke sant?
Og om man ikke bruker akkurat de ordene, kan man ihvertfall smile.
Et smil kan løfte humøret både på seg selv og andre.
Med pepperoni og bacon og jeg toppet også med litt rømmedip, fra helga. Namnam.
Husk dette hvis du er på Åndalsnes,
I går hadde jeg to potetballer, jeg fant i fryseren.. Vi fikk en haug fra en venninne, for en stund siden og greide ikke å spise alle. Først stekte jeg en potet og litt kålrot, før jeg hadde i bacon, 1 grillpølse og potetballen. Fryseren min rommer nemlig mange små restemiddager.
I dag har jeg en boks med litt fiskeboller i karrisaus og en bit panert sei, pluss en boks med enda en fiskebit.
Så skal jeg koke en potet og en gulrot.
Jeg nei, jeg har ikke gjort noe galt.
Kjære vene, jeg er 16 år.
Fyker ikke rundt lenger jeg.
Ligger bare på badet og sover.
Ja jeg mjauer og mjauer for at du skal fyre opp og følger deg bort til ovnen, men du er håpløs.
Gleder meg til matfar kommer hjem.
En liten tur ut kanskje. Har ikke vært ute på en uke.
Vanligvis snur jeg i døra og går inn igjen.
Æsj, det er jo 10 minusgrader!!
Kanskje på tide å ta inn klærne, som har snurret seg rundt i vinden.
Mmmm, det lukter så frisk av klær som tørker ute.
Denne er ferdig lest og venter på omtale.
En svært sterk historie fra andre verdenskrig, der noen må gi barna sine til andre, for at de skal være trygge.
Jeg ble spurt i dag om hva jeg har i inntekt på bloggen.
Da kunne jeg ærlig svare at der er det ikke penger å hente.
For noen år siden tjente rosabloggerne rått på reklameavtaler, for de hadde 100 tusen lesere hver dag.
Den tiden er over, her er det ingen reklameavtaler og ikke 100 tusen lesere, men 3-400 lesere hver dag.
Jeg blogger ikke for pengene, men for å ha noe å gjøre på, når jeg er parkert hjemme.
Jeg får mange Leseeksemplarer, men de kunne jeg lånt på biblioteket.
Og jeg bruker tusenvis av kroner, på bokmøter av ulike slag, for de må jeg koste selv.
Nå blir det mindre inntekt i huset når gubben blir pensjonist, så da må nok også bokmøtene reduseres.
Men jeg kan å kose meg.
Jeg skal krølle meg ned i stolen her, med Vannets pakt.
Jeg har lest 100 sider og dette er en slik roman som suger deg inn og du kjenner tærne krøller seg under pleddet.
Jeg får besøk på ettermiddagen, men utenom det, skal det leses.
Kanskje se finalen av Kokkeskolen.
Vinneren ble avslørt for meg, men det gjør ikke så mye.
Kanskje er det et tegn på at jeg kan utsette tv-tittingen.
I morgen skal nemlig en ny bokstabel presenteres og fredag skal jeg oppsummere månedens leste.
Da skulle jo Vannets pakt vært ferdig lest, men 600 sider igjen, så det kan være den må være med litt inn i desember.
Etter suppa og litt sløsing, skal jeg begynne på denne sterke historien om Ritas liv på gaten i Oslo. Hun var gatebarn, ble rusmisbruker, er nå rusfri og lever for å hjelpe andre.
