Ritualer har jeg sett har fått mange gode omtaler i bokgruppene. Jeg synes det var en fin roman, men ikke en som sprengte seg vei inn i hjertet mitt. Jeg klarte ikke å komme innunder huden på personene som fortalte sin historie, enda den virket reell nok. Det er tre fortellerstemmer og for meg blir det litt at jeg føler de ramser opp, jeg har ikke noe bedre forklaring på det. De kommer med sine tanker og sine observasjoner, men jeg føler de ikke. Høres sikkert tullete ut, men en sånn leser er jeg.
Det står bak at det er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve og det er jo det det er. Tre personer, mor, far og datter som har hver sine perspektiv på det de opplever, hver for seg og sammen. Jeg syntes det var fint å lese den, men den har ikke satt dype spor i meg, desverre. Men siden så mange liker den svært godt, må du lese den selv og danne deg din mening. Slik er det jo med bøker
Hva gjør vi når døden puster oss i nakken? Søker ut, søker ly, eller søker sammen?
Vi møter tre personer i denne romanen: Ally og foreldrene Viktor og Harriet. Ally er på vei hjem fra utenrikstjeneste i Afghanistan. Victor får en tung beskjed hos fastlegen. Harriet skal ut på reise. Livene deres er fremdeles preget av skilsmissen for mange år siden. De har hemmeligheter for hverandre, og klarer ikke å snakke med hverandre om det viktigste. Nå står de overfor hvert sitt livsvalg. Vil valgene de tar føre dem lenger fra hverandre eller nærmere?
Ritualer er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve, og kunsten å dø, fra en av våre mest interessante, nye forfattere.
Kristin Hauge (født 1958) har vært diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Kabul og Khartoum. Hun er i dag ansatt i Norad. Hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen Tiggerne i 2018. Kristin Hauge er født og bosatt i Oslo.
Ja, da har også jeg lest Kastanjemannen og slutter meg til alle hurraropene. Fy fabian den var spennende, helt altoppslukende. Helt umulig å legge fra seg, noe jeg heller nesten ikke har gjort siden jeg begynte på første side.
For de som hater bloddryppende detaljer, så er det litt, men ikke mer enn man tåler tror jeg.
Jeg forstår ikke hvordan disse krimforfatteren greier å få sammen et slikt komplott som er så omfattende. Gratulerer sier jeg bare.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har sendt meg boken vederlagsfritt som et leseeksemplar, men jeg har ikke blitt betalt eller oppfordret til å skrive om den.
I en av Københavns forsteder gjør politiet et uhyggelig funn. En yngre kvinne er drept og etterlatt på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av. Over henne henger en liten kastanjemann.
Den unge etterforskeren Naia Thulin settes på saken. Som makker får hun den utbrente etterforskeren Mark Hess. Han er nettopp blitt sendt hjem fra Europols hovedkvarter i Haag. Snart oppdager de at den lille kastanjemannen har et fingeravtrykk fra en jente, som politiet tror er blitt drept. Sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. En mann har tilstått drapet på jenta, og saken regnes for oppklart.
Kort tid etter blir enda en kvinne funnet drept. På stedet finner politiet en ny kastanjemann, som også har fingeravtrykk fra den savnede jenta. Thulin og Hess leter nå etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Drapene skaper angst over hele landet.
Thulin og Hess kjemper mot tiden, de frykter at morderen har en plan og at flere liv står i fare.
«Nifs krim. Skaperen av TV-serien Forbrytelsen skriver også godt i bokformat.» Elin Brend Bjørhei, VG
«Kastanjemannen har blitt en demonstrasjon av hvordan en roman av dette slaget skal sys sammen. Resultatet er vanvittig spennende!»
Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet
«…, Kastanjemannen kan bli høstens mest spennende krimsuksess. Sitrende, hoderystende, spennende krim.» Asbjørn Slettemark, A-magasinet
«Sveistrup er en dreven plotbygger med evne til å overraske og med godt utviklet sans for tempopreget spenning og action.» Leif Gjerstad, BOK365
«Kastanjemannen er en spennende fortelling.» Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen
«Kastanjemannen er en helstøpt kriminalroman. Kan kun anbefales på det sterkeste.» Beate Ellingsen, Heartart bok blog
«En perfekt krim!» Liv Lysaker, LO Media
«Her er tempo, driv og spenning til siste side, …» TARA ‹5 av 6 stjerner›
Denne romanen har jeg ikke sett mange omtalt og det er trist, hvis det betyr at den ikke blir lest, for dette er et mesterverk som går rett inn på topp 5 lista mi i år. Jeg har nesten ikke ord til å beskrive hvor bra den er.
Vi får historien til tre generasjoner, fra bestefar Alis historie fra da han bodde i Algerie, men ble tvunget ut av landet fordi han holdt seg inne med franskmennene som hadde kolonisert Algerie. Han gjorde det han måtte for å berge livet til familen sin
Vi får historien til sønnen, Hamid, som blir med på flyttelasset til Frankrike og velger å la sin historie forbigå i taushet, det var for tøffe tak til at han klarte å sette ord på det. Det er datteren Naïma som drar tilbake til Algerie og finner igjen historien til familien.
Zeniter mestrer så fint å se historien fra ulike vinkler og den minner meg derved litt om romanen, De som dro og de som ble igjen.
Det er ingen dans på roser for de som er nødt til å flykte til Frankrike og bo i flyktningeleire og triste blokkleiligheter, der de blir stuet bort og tøff er situasjonen for de som blir igjen i Algerie. Dette er definitivt ikke noe feelgood, bare så det er sagt.
Det er en lærerik bok som setter spor etter seg.
Igjen tenker jeg på alle disse krigene som har vært, ikke så langt tilbake i tid, som vi liker å tro.
I tillegg til at Zeniter fengsler meg med historien til tre generasjoner og viser meg hvor stor forskjell det er på oppveksten, levevilkår og hvilken tidsalder de lever i , så er den fantastisk skrevet. Vakre maleriske beskrivelser om både gode og vonde situasjoner.
Ikke noe sluke bok, enda den er ganske så altoppslukende, men her må man holde tunga beint i munnen for setningene er ofte ganske lange. Jeg som er en slukeleser, måtte ofte ta meg på tak og lese avsnitt om igjen,for å få med meg alt.
Sitat:
Nettene i leiren blir skueplass for skygger og skrik. Det er som om usynlige troll streifer rundt i leirgatene, kommer inn i teltene og klemmer sine tykke never, svarte av blod og krutt, rundt halsen på folk, presser de digre håndflatene sine mot brystet på dem, trykker det inn, eller kysser med store munner – med råtne tenner og en pust av død – de bitte små barnefjesene. Det er lenge siden det bare fantes ett felles troll som het Sètif. Nå bærer alle med seg sitt private lommetroll, som også har tatt båten, og som kommer ut om nettene. Da lyder skrikene fra telt til telt, og deretter mammastemmer som synger vuggeviser, klager fra naboer som vil ha stillhet, mumling depet av teltduken.
Natt-trollene fødes av minner, men styrkes av frykten for nåtiden og fremtiden. Når de som i mangel av noe bedre blir kalt harkier spør hvorfor de har blitt stuet inn der, og hvor Frankrike er, resten av landet, får de som svar at det er til deres eget besta, at FLN fremdeles er på jakt etter dem, og at de trenger beskyttelse. Siden er de hver eneste natt livredde for at noen skal skjære over strupen på dem uten en lyd, en etter en , for å fullføre jobben. Om morgenen tar de seg automatisk til halsen.
FLN: den nasjonale frigjøringsfronten i Algeri. Ledet i 1954 opprøret som ble starten på frigjøringskrigen. Ble regjeringsparti i Algerie etter våpenhvilen i 1962
harki: Innfødt algerisk hjelpesoldat i den franske hæren under Algeries frigjøringskrig. Ordet brukes i utvidet betydning også om alle muslimske algeriere som støtte franskmennene under denne krigen.
Er det noe jeg savner i boken, er det flere ordforklaringer. Kun noen ord er forklart bak i boken, men mange ord blir brukt som kan være vanskelig å tyde ut fra teksten
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet hos Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Naïma arbeider på et fint galleri i Paris og lever stort sett et spennende liv. En dag ber sjefen hennes henne om å reise til Algérie. Plutselig går det opp for henne hvor lite hun vet om familiens historie og landet de en gang forlot. Det har aldri vært noe annet enn et bakgrunnsteppe uten betydning. Bestfar Ali var fjellbonde i Algerie, og ble tvunget ut av landet da franskmennene tapte krigen. Slik var det for mange algeriere, som hadde samarbeidet med okkupantene. De ble kalt harkier. I Frankrike ble de satt i leire, før de befolket de nybygde drabantbyene og måtte ta til takke med de dårligste jobbene. Tre generasjoner senere er alt endret, men hvordan skal man kunne forstå sin egen historie når ingenting er blitt fortalt. Alice Zeniter har skrevet en kraftfull og modig fortelling som er mer aktuell enn noen gang. Den handler om å være fengslet av sin fortid. Men også om friheten til å være seg selv, utover både sosiale og private stengsler.
Sagt om Kunsten å miste
«Fortellingen (…) er så sterk og god at både hodet og hjertet suger til seg kunnskap under lesningen. Det er rett og slett en empatisk genistrek den unge, franske forfatteren Alice Zeniter har levert, en bok som fengsler både i de store linjene og helt ned på setningsnivå». (…) oversetter Egil Halmøy har gjort en formidabel jobb med denne lange, vakre og gripende fortellingen.» Ellen Engelstad, Klassekampen
«På en imponerende tålmodig måte, med flere overraskende vendinger som kyndig er blitt oversatt av Egil Halmøy vikles familiehistorien til hovedpersonen ut.» Erik Engblad, Vårt Land
Jeg er ikke så glad i å lese bøker på nynorsk men jeg var så spent på denne boken siden jeg har sett den har fått så fine omtaler.
Du verden for en nydelig bok. Hvordan kan vel en ung kvinne som Susanne Skogstad, skrive så sårt og så vakkert om en livslang kjærlighet og sorg. Om hvordan det er å miste halve livet i det ektefellen gjennom et langt liv, dør.
Hun beskriver også nydelig med nedstemtheten den gamle kvinna har levd med i perioder av livet.
Sårbarheten i det barna vil rive henne ut av sorgen og få henne til å pakke bort alle minnene.
En helt nydelig bok rett og slett.
Kun 155 sider, men et praktverk. Anbefales de som liker såre, nære bøker, som griper deg i hjertet.
Boka er et leseeksemplar som jeg har fått låne på Romsdal Libris
I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik – og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve. Svartstilla er ein liten, men likevel stor roman, om store spørsmål om kva eit menneskeliv er, kva kjærleiken er verdt, og kva den kostar. I den gamle kvinna sin kamp for å halde fast på den store sorga skildras og menneskes søken etter meining i ei stadig meir opplyst verd. Susanne Skogstad er fødd i 1992 og bur i Oslo, men vaks opp på Eid i Nordfjord. Svartstilla er hennar debutbok. Ho går på manuslinja på Westerdals.
Dette er en kjærlighetsroman av det lette slaget som jeg vet mange vil kose seg med, når de leser. Småhumoristisk om Justine som endrer teksten i horoskopet til vannmannen, for å få barndomskjæresten til å forlate forloveden og komme til henne istedenfor, men det blir jo forviklinger av slikt.
Dere som leser omtalene mine vet at jeg liker feelgood, jeg liker kjærlighetsromaner, men de skal ha det lille ekstra og det hadde ikke denne for meg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er er leseeksemplar.
Det kan være tilfeldig at barndomskjærestene Justine (skeptisk skytte) og Nick (vannmann og sterkt troende) støter på hverandre igjen som voksne. Eller det kan være skrevet i stjernene. For Justine virker det i alle fall som om et livsendrende kjærlighetsforhold er uunngåelig. Etter hvert forstår hun at Nick er en ivrig horoskopleser som tar beslutninger basert på astrologi, nærmere bestemt horoskopet i magasinet Alexandria Park Star, der Justine jobber. Hun bestemmer seg for å ta horoskopet – og dermed skjebnen – i egne hender.
«Jeg elsket denne boken. Skrevet i stjernene handler om den menneskelige trangen til å støtte seg på andre når vi føler oss fortapt, og den er så vidunderlig gjenkjennbar (…). Det er en gnistrende god, frydefull kjærlighetshistorie som sprer seg ut over en hel liten by, med et kor av fortellerstemmer og gamle hus og barndommer og sladder. Den er en triumf.» Josie Silver, forfatter av bestselgeren En dag i desember
Ja, jeg var spent på denne boken som så mange har skrytt opp i skyene, og etter 50 sider var jeg fengslet og det er jo nå også, etter at jeg er ferdig med den. For en bok, at det går an å skrive noe slikt. Jeg så i en av omtalene sammenligningen med Sherlock Holmes og kanskje var det ideen til Niemi, en Sherlock Holmes som pastor oppe i nord. En blanding av Holmes og Læstadius.
Samme tid som det er en krim, er det en roman og et historisk dokument på sitt vis og så mesterlig skrevet, noen ganger hardt og brutalt mens andre ganger som ren poesi, at man kan bli helt matt. Tenk at det går an å skrive en så fantastisk historie og all honnør også til oversetteren, Erik Krogstad.
Jeg trodde jeg måtte bruke litt tid på denne, 450 sider, men jeg greide ikke å legge den fra meg. Dette blir en bok jeg vil huske og anbefale.
Slik står det forklart bak på boken og det stemmer på en prikk: Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest
Sitat:
Når det blir for stille, går jeg ned til elven. Gjerne om kvelden når dagens sysler er unnagjort, når både mennesker og dyr kommer til ro. Jeg står på de steinene som er blitt synlige etter hvert som vannstanden har sunket etter vårflommen. Rett foran meg flyter elven. Den er som glass, bruker jeg å tenke, som vindusrutene på prestegården. Et evig glassgulv som glir av sted og rives opp til skår og skum i strykene. Vannets følsomme hud flerres og åpner seg så det indre kan velle opp av dypet. Lyden av et fossestryk er urovekkende, det varsler om fare. Svarte steinskaller ses i virvlene, båtkjøler stryker forbi med en hårsbredds klaring. Men så planer alt ut igjen, elven brer favnen ut til et vidstrakt speil. Den opphissede røsten stilner, den frådene overflaten heels og sletter seg ut. Samtidig finnes alt sammen der fortsatt under overflaten.
Elven skyller bort alt stygt. Jeg balanserer på steinene ved bredden og lar uroen renne fra meg. Jeg overgir meg, lar de innerste tankene mine fraktes bort og forsvinne. Kanskje er elven det fineste bildet på livet. Sjelen som aldri fødes eller opphører, som bare er. Elven tenker for meg. Den hjelper meg å holde ut. Jeg kan føle meg naglet fast, men den svarer at alt er i beveglese, ingenting består. Betrakter jeg elven lenge nok, forvandles jeg til vann. Det er en mektig opplevesle. som elv er det jeg som ligger stille mens breddene begynner å røre på seg. Jeg ligger utstrakt i min fulle lengde mens landskapet seier forbi på hver side med sine urskoger og myrdrag. Jeg lar alt være og favner min sommerhimmel.
Sitat:
Umerkelig glad jeg bort. Det var en så uvant måte for meg å sovne på, uten å frykte eller høre magen skrike, uten å måtte dekke ansiktet mot bitende insekter. Ikke engang kjeppen lå klar, den jeg pleide å bruke hvis en eller annen løshund skulle nærme seg. Det var som å ligge i en båt på en stor, stilleflytende elv. Hendene mine var foldet under nakken, blikket vendt mot himmelen. Skyene der oppe var på reise som jeg, de stevnet som skip mot horisonten. Noen rodde båten min med rolige åretak, det må ha vært en engel. Jeg torde sove på ryggen, selv om det var det farligste. I den stillingen blottla man magen, det mykeste på et menneske, buken som var så lett å gjennombore med kniver eller tenner. Mer her var alt trygt. Jeg befant meg lang fra de farlige breddene med sine rovdyr. Her ute kunne ingenting ondt nå meg. Og rorskaren, lysskikkelsen, ville lose meg trygt gjennom alle skummende stryk.
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.
Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.
Den het Alt jeg ikke sa. Og det er litt det som er temaet her i denne boken også. Det vi ikke sier, det vi sier, det vi ikke gjør men burde ha gjort og det vi gjør, og ikke burde gjort. Det handler om å være menneske rett og slett, å være familie.
Bøkene til Celeste Ng, får meg til å tenke over hva jeg selv ville gjort, og hva jeg selv ville ha sagt. Vi er alle preget av oppvekst og miljø og det påvirker måten vi er på, sammen med personligheten vår.
Det går noen sider ut i boken før man blir kjent med persongalleriet. Vi må under huden på hver enkelt og det krever noen sider, men etterhvert blir jeg så glad i dem alle sammen.
Jeg synes boken er mesterlig skrevet og enda har jeg ikke helt bestemt meg for hva som er min mening i de temaene som er diskutert og nettopp det er jo så spennende, at hun får mine små grå til å våkne opp litt og fundere på hvordan er jeg selv som menneske, hva ville jeg gjort hvis det var meg.
Jeg gleder meg allerede til neste bok av Celeste Ng, en av mine favoritter som jeg må lese alle av.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.
I Shaker Heights er alt nøye planlagt, fra de symmetriske veiene og husenes avstemte farger til de vellykkede livene til menneskene som bor der. Og ingen speiler dette bedre enn Elena Richardson, som har det å følge reglene som sin rettesnor i livet.
En dag kommer den gåtefulle kunstneren Mia og hennes tenåringsdatter Pearl til nabolaget og leier et hus av familien Richardson. Mia og Pearl knytter seg raskt til de fire barna i Richardson-familien. Men Mia bærer med seg en mørk fortid og en faretruende lettbent holdning til hva man bør og ikke bør gjøre.
Da gamle venner av Richardson-familien forsøker å adoptere et kinesisk-amerikansk spedbarn, bryter det ut en opprivende kamp om foreldreretten. Mia og Elena havner på hver sin side, og Elena bestemmer seg for å få Mias hemmeligheter opp og fram i lyset. Men Elenas besettelse etter å finne sannheten viser seg å få uventede og dramatiske konsekvenser.
Små branner overalt er en dypt fascinerende og elegant fortalt roman om hemmeligheter, identitet og forholdet mellom mødre og døtre – og avslører faren ved å tro at du er trygg om du bare følger reglene.
Jeg har sett mange bra omtaler av debutboken til Sven Petter Næss og de er berettiget alle som en.
En kjempespennende og velskrevet krim med overraskende vendinger og en tvist på slutten, som gjorde meg litt lei meg. Nei da jeg røper ikke mer. Men de som liker spennende krim, uten makabre utbroderinger, de vil like denne, det er jeg sikker på.
Jeg håper neste er under planlegging for jeg vil ha mer.
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet fra Aschehoug. Boken har jeg fått låne hos Romsdal Libris, der jeg har en avtale om at de får låne mine omtaler, hvis de ønsker det. Boken er et leseeksemplar.
Kripos-etterforsker Harinder Singh vender motvillig tilbake til småbyen han vokste opp i for å bistå det lokale politiet med å oppklare en drapssak. Den halvt indiske Singh ble aldri helt godtatt i Elvestad, og møtet med hjemstedet får gamle konflikter til å vekkes til live. Mye er ved det samme i byen han forlot. Familien Davidsen eier fremdeles Elvestads hjørnestensbedrift og tilhører fortsatt byens maktelite. Men nå er Axel, fabrikkdirektørens sønn, drept. Tjue måneder tidligere forsvant dessuten en ung jente som vanket i samme gjeng som Axel sporløst. Når Singh begynner å nøste i trådene, viser det seg snart at mange har noe å skjule, og at langt fra alle forteller sannheten om hvor de var drapsnatten.
Med Den stille uke har Sven Petter Næss skrevet en kløktig, troverdig og underholdende politikrim.
Tatovøren i Auschwitz ble første bok ut i juli og det er en av de bøkene som bør leses. Veldig mange leste Saras nøkkel og denne her er like bra om ikke bedre. Velskrevet men trist selvfølgelig, men med en likevel noenlunde happy ending, siden de overlever. Noe som ikke er en hemmelighet siden det er hovedpersonen som selv har fortalt sin historie til forfatteren.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra aschehoug og boken har jeg fått som et leseeksemlar.
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser. Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem. Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig – også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.
Victoria Bø, Jeg vet meg et land
Jeg vet meg et land var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg ut fra å lese på baksiden. Jeg trodde den handlet om motstandskampen og på et vis gjorde den det, men det var ikke hovedsaken.
Ja, det stemmer at hovedpersonen, Eilif Alf Abelsen gjerne vil gjøre noe bra for landet og han blir sendt ut på oppdrag uten å helt skjønne hva han holder på med. Han er ganske så naiv vil jeg påstå. Han forstår nok ikke rekkevidden av den jobben motstandsbevegelsen gjorde.
Han blir sendt fra Oslo til Valdres der han bor hos presten og er organist i kirken. Han er forelsket i en av studentene som gikk i lære hos han for å lære å spilleklaver, Astri.
Jeg synes romanen er mesterlig skrevet. Det jeg vil kalle en gammeldags fortelling er historien til Eilif. Anbefales.
I omtalen under, kan du lese flere sitater som jeg synes er så fine.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlaget Vigmostad og Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.
Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. Dagene er annerledes i bygda, roligere, men samtidig blir alt mer synlig der mellom de mektige fjellene. Også de tingene Eilif gjerne vil holde skjult.
Victoria Bø er født i Oslo og oppvokst i Fredrikstad. Jeg vet meg et land er hennes femte roman.
Åge Baste Vassdal, Natt i Liguria
Jeg har lest en bok av Vassdal før, nemlig Vinhandleren.
Vassdal skriver litt annerledes historier på et vis, ltt sånn underfundige med et lite mysterie i seg. I denne boken er det en kirkeskatt som er forsvunnet og vi funderer litt på hvor den er blitt av.
Jeg koser meg når jeg leser bøkene til Vassdal selv om jeg nok ikke kommer til å huske dem for livstid, er det avslappende underholdning og han skriver godt. Fine bøker når man bare vil slappe av uten å ta stilling til de store problemstillinger i verden. 200 sider blir unnagjort på en kveld og man blir jo fristet til å dra til Italia, dit handlingen i boken foregår.
Boken er gitt meg av Liv forlag som et leseksemplar men jeg bestemmer selv om jeg vil lese den og det er ikke lagt noe føring i hva som eventuelt skal skrives om den.
Lasse reiser ofte til feriehuset sitt, i den lille, sjarmerende landsbyen Col del Bosco i Italia. På flyet møter han Siena, som har arvet en oliven- og vingård i den samme landsbyen. Det er sensommer i Col del Bosco. Druer og olivenen nærmer seg innhøsting og Siena må snart avgjøre hva hun skal gjøre med gården hun har arvet. Hun nyter den fredelige tilværelsen, spiser tradisjonell mat og drikker god vin under de gamle kastanjetrærne i vingårdens hage. Men det ulmer under overflaten, og en dag forteller antikvitetshandleren Alberto henne om en kirkeskatt som er stjålet. Lasse kjenner allerede til tyveriet, og en natt bestemmer han seg for å finne ut av mysteriet. Dette fører til en jakt på liv eller død , og da Sienas ungdomskjæreste Stefano også dukker opp, går alt fra galt til verre.
Margit Walsø, Parmfymeorgelet
Walsø er en ny forfatter for meg og jeg likte boken og leser gjerne flere romaner av Walsø.
Likevel følte jeg noe manglet på et vis, at det skulle vært litt mer om hovedpersonen og hva hun følte og hvordan hun handlet som hun gjorde og kanskje bittelitt mindre parfymelaging, selv om mye av det var interessant. Jeg ville også at det ikke sluttet når det gjorde, ble litt uferdig.
Så ja jeg likte men ville hatt mer kjøtt på beina, flere sider rett og slett.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått av forlaget som leseeksemplar, men er ikke forpliktet eller har noe avtale om å skrive om den og står fritt i å mene hva jeg vil.
Ingrid er tjuefem år gammel og mistrives i jobben ved et laboratorium i Trondheim.
I barndomshjemmet finner hun en dag et parfymeorgel i kjelleren: en spesiallagd hylle med farens samling av parfymeessenser. Hun bestemmer seg da for å reise til Grasse i Provence, på jakt etter de skjulte delene av den avdøde farens liv. Det leder henne til den mystiske Sonja Remy på den berømte parfymefabrikken, med kunder som Chanel, Dior og Guerlain. Ingrid får jobb på fabrikken, men forteller ikke Sonja hvem hun er.
I parfymebransjen er det økende konkurranse om å lage nye, syntetiske duftmolekyler. Dette skaper uro blant innbyggerne i Grasse, som i alle år har levd av sine appelsintrær, roser, jasmin og lavendel.
Det bygger seg opp en maktkamp mellom den eldre og yngre kvinnen, som topper seg når Ingrid gjennomskuer Sonjas hemmelighet.
Margit Walsø (1968) er direktør i NORLA, Norwegian Literature Abroad, og har tidligere arbeidet mange år i forlag. Parfymeorgelet er hennes tredje roman. Forfatteren kommer fra Sunndalsøra på Nordmøre, men hun bor i Oslo med mann og to døtre.
Amanda Prowse, Den andre kvinnen
Dette er min tredje Prowse-bok. Jeg likte denne også selv om jeg likte de to andre bedre. Prowse beskriver hverdagen og følelser svært gjenkjennende og du verden hvor irritert jeg ble over hvordan måten Rosie ble behandlet på. Litt klisje er det nok med den rike, egoistiske lykkejegeren, som mannen hennes faller for, men samtidig er det et bilde på hvordan vi tror alle er lykkeligere og har det bedre enn oss selv og at som regel er det ikke grønnere på den andre siden av gjerdet, selv om vi ofte tror det, Paradoksalt opplevde jeg når jeg kom hjem fra ferie, å høre en slik historie fra virkeligheten.
Jeg gleder meg allerede til neste bok. Feelgood slik jeg liker det, uten prinser og hertuger, men med snørr og tårer og kjærlighet og latter. Perfekt feriebok for meg.
Bilde og tekst under bildet er fra Aschehoug, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.
Rosie lever lykkelig med familien sin i en liten by i Sør-England. Hun elsker sin mann og er stolt av de to jentene de har sammen. Dårlig økonomi og hverdagsutfordringer til tross ¿ de har hverandre og kjærligheten. Tror hun. En dag kommer mannen og sier at det er slutt. Han har truffet en annen. Den andre kvinnen er rik, pen og vellykket ¿ alt Rosie opplever at hun selv ikke er. Rosies hjerte er knust. Hverdagen blir snudd opp ned, barna blir sendt hit og dit. Hun vokste selv opp uten en mor, og frykter nå for hvordan det skal gå med henne og barna.
Amanda Prowse er en internasjonal bestselgerforfatter som har skrevet 16 romaner, utgitt på en rekke språk. Den andre kvinnen er en av de som har ligget lengst på bestselgerlistene. Hun er en populær radio- og TV- personlighet i Storbritannia. Mer info: www.amandaprowse.com
Rebecca Rasmussen, Svanesøstrene
Svanesøstrene er et impulskjøp, kanskje på tre for 199,- på Boklageret, hvis jeg ikke tar feil. Der kan man også gjøre mange fine kupp.
Dette er en oppvekstroman om søstrene Milly og Twiss. Rett og slett, en fin historie om en oppvekst, full av utfordringer. Angrer ikke på dette kjøpet og boken anbefales. Teksten bak på boken, oppsummerer egentlig det meste.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra bokklubben
Når en fugl flyr inn i et vindu i Spring Green, Wisconsin, får søstrene Milly og Twiss besøk. Twiss lytter til fuglens hjerteslag og finner ut hva som kan gjøres for å redde den. Milly lytter til hjertets anliggender hos menneskene som har bragt fuglen til dem. De to ugifte søstrene har viet sitt liv til å være reddende engler for fugler og mennesker. Men en gang for lenge siden, sommeren 1947, da visste ikke Milly og Twiss noe om å reparere det brukne og vonde. Det var sommeren faren deres hadde en ulykke, moren endelig kom til en erkjennelse, fader Rice erklærte at Gud ikke finnes og stakk av til Mexico, og Milly forelsket seg i en gutt som het Asa. Men det som likevel var vanskeligst å glemme, skjedde da kusinen Bett kom på besøk fra en by kalt Deadwater, og forandret livene deres for alltid. Rebecca Rasmussens mesterlige debutroman er full av håp og skjønnhet, hjerteskjærende levet liv og offer, kjærlighet og kraften mellom søstre . og byr leseren på vidunderlige overraskelser hele veien.
Katherine Webb, Den engelske piken
Dette synes jeg er en av de beste så langt av Webb, for det er ikke alle jeg har vært like begeistret for, ikke har jeg lest alle heller.. Den ble mer og mer spennende. Hva er egentlig historien bak? Handlingen er for det meste lagt til Oman, fra tidlig 1900 tall og oppdagelsesreisende Maude og fra 1958, om Joan som gjerne vil møte Maude og det ønsket får hun så sannelig oppfylt og det blir nok mer spennende enn hun tror, i ørkenlandet Oman. Perfekt feriebok.
Jeg syntes ikke denne var så forutsigbar som feelgood men opplever at andre sier det helt motsatte. Slik er det med bøker og det er nettopp derfor det er nesten skummelt å skrive omtaler, for da kan man hindre noen å lese noe de ville ha likt svært godt. Samtidig må man jo være ærlig, skal man påstå å like noe man ikke liker, ja da er det ikke ærlig og blir da lite troverdig.
Året er 1958, og den nyutdannete arkeologen Joan Seabrook reiser fra England til den urgamle byen Muscat i Oman med forloveden Rory. I sin flukt fra smerten etter en personlig tragedie er Joan oppsatt på å dra til ørkenfortet Jabrin og grave opp skattene som skal være gjemt der.
Men Oman er et hemmelighetsfullt land herjet av voldelige omveltninger, og det skal vise seg å være umulig å få tillatelse til å utforske Jabrin. Joans trøst er at hun får møte sin heltinne fra barndommen, den oppdagelsesreisende Maude Vickery.
Møtet med den uvanlige og tilbakeholdne kvinnen endrer alt for Joan. Hun lar seg forføre av det spennende nye vennskapet, og begynner ikke før det er for sent å stille spørsmål ved sine egne handlinger. Da Joan skjønner at hun er blitt en brikke i et lumsk spill, må hun prøve å hindre begivenheter hun selv har satt i sving, før de får de frykteligste konsekvenser.
Vil piken som forlot England for å besøke dette vakre, men farlige landet, noensinne finne veien hjem?
Nina George, Det litterære apotek
Dette var ferieboken for meg i år. Den gikk rett i hjertet på meg. Ja, det er feelgood men det er også nydelig skrevet og mye livsvisdom.
Jeg hadde ingen store forventninger for omtalene har vært så ymse. Men dette er en jeg ikke vil glemme. Den er magisk. Jeg forstår bare ikke at noen ikke kan like denne. Det er da slik en vakker historie. Så nydelig fortalt om han som selger bøker menneskenes sjel trenger. Han lese bokkjøperne akkurat slik jeg leser mennesker når jeg skriver Lillasjelord. Man ser dem i øynene og ser historien de bærer på.
Den handler om sorg, skuffelse, angst, for ikke å snakke om kjærlighet sammen med også mange andre følelser.
Nina George beskriver Provence og det gleder meg at jeg har vært i Marseille og Sanery sur mer.
Boken var tidligere oversatt til Den lille bokhandelen i Paris
Jean Perdu er en bokhandler av det helt spesielle slaget. Han vet nøyaktig hva slags bok som skal til for å kurere oss som lider av diverse sjelekvaler, og derfor kaller han bokbåten sin ved Seinen for Det litterære apotek.
Det er bare én person han ikke klarer å kurere: seg selv. Jean Perdu sørger fortsatt over sin tapte kjærlighet, den vakre Manon fra Provence, som forlot ham for 21 år siden. Hun etterlot seg bare et brev, et brev Perdu aldri har fått seg til å åpne. Ikke før nå, denne sommeren da alt kommer til å forandre seg. Endelig tør bokhandleren å kaste loss, og han legger ut på en reise oppover kanalene, mot hjertet av Provence. Med seg på reisen har han en ung og frustrert bestselgerforfatter som ikke greier å komme i gang med bok nummer to, samt to katter ved navn Kafka og Lindgren. Det blir en uforglemmelig reise både for vår venn Jean Perdu og for leseren.
Det litterære apotek er solgt til 30 land, og romanen har ligget på New York Times’ bestselgerliste
Dinah Jefferies, Safirhandlerens enke
For meg er ferie, avslappingstid, ingen tunge bøker, men lett underholdning.
Jeg har lest en bok før av Jefferies, Til vi ses igjen og jeg likte den godt.
Dere finner omtalen av den nederst i innlegget her.
Bilde og tekst under bildet er fra Vigmostad og Bjørke, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.
Åpner du linken under, ser du alle bøkene hun har gitt ut på norsk.
Et ekteskap bygget på løgner.
En frodig historie om kjærlighet og svik.
Ceylon, 1935. Louisa Reeve er datteren til en fremstående britisk safirhandler. Hun og ektemannen Elliot, en sjarmerende og eventyrlysten forretningsmann, er et par som ser ut til å ha alt. Bortsett fra det de ønsker seg mest av alt et barn. Mens Louisa strever med å takle de følelsesmessige utfordringene, blir Elliot mer og mer fraværende. Han tilbringer mye av tiden på en nærliggende kanelplantasje. Da Elliot plutselig dør, forsøker Louisa å finne ut hva som skjedde. Hun oppdager hva ektemannen skjulte for henne, og det hun får vite, snur opp ned på livet hennes.
Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas
Ferie er for meg lett underholdning og avslapping, men etter at jeg kom hjem, leste jeg Det ble natt i Caracas og det er langt fra lett underholdning. En av de beste og tristeste bøker jeg har lest i år og de som leser Tatovøren i Auschvitz, bør også lese denne fre Venezuela. Det er barbarisk hvor mye ondskap mennesker kan ha i seg. Hva er det som gjør at man greier å torturere og lemleste andre mennesker på denne måten, jeg kan bare ikke forstå det.
Boken er en debutroman, men den er mesterlig skrevet. En av årets topp fem for meg.
Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.
Det ble natt i Caracas
Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.
Peter James, Jeg er død
Peter James har gitt ut 10 bøker i denne serien og det jeg så når jeg la ut omtale at veldig mange liker denne serien godt. Det var mitt første møte og gå rett inn i bok nummer 10, krevde at jeg holdt tunga beint i munnen. Det er jo sånn med disse seriene der man følger et persongalleri, at det oftest er best å starte med bok nummer 1.
Boken var spennende nok, men kanskje nettopp fordi jeg begynte i feil ende, ble jeg ikke helt revet med. Kanskje like mye fordi vi følger morderen, noe jeg vanligvis ikke liker så godt. Men jeg anbefaler gjerne Peter James. Ikke uten grunn at han har solgt 17 millioner bøker.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått som leseeksemplar men er ikke forpliktet hverken til å skrive eller like den.
Jamie Ball får en desperat oppringing fra sin forlovede Logan Sommerville, som nettopp har kjørt ned i parkeringshuset under boligen deres i Brighton. Det siste han hører, er at hun skriker, så kuttes samtalen. Etter noen minutter er politiet på plass. Logan er forsvunnet og etterlater seg både bilen og mobilen. Samme ettermiddag avdekker gravearbeider i en park i en annen del av byen liket av en ung kvinne. Kvinnen har vært død i tretti år. De to sakene kobles ikke sammen før nok en ung kvinne i Brighton forsvinner og enda et lik fra fortiden avdekkes. I mellomtiden har en velrenommert London-psykiater møte med en person som hevder å vite noe om Logan. Og Roy Grace blir kald om hjertet når han innser at informasjonen er relevant for både de fortidige og nåtidige forbrytelsene. Er Brighton herjet av en seriemorder for første gang på åtti år?
Siste bok ut i juli ble Sommerfuglrommet av Lucinda Riley
Lucinda Riley har en stor tilhengerskare som elsker bøkene hennes og en nok også stor skare som hater sjangeren feelgood. Jeg liker sjangeren, men er kresen likevel. Det skal være bra skrevet og det synes jeg at de syv søstre serien hennes er, men denne likte jeg ikke så godt.
Ja, koselig nok, men for forutsigbart, for banalt for meg. Jeg føler boken skulle vært bedre gjennomarbeidet før den gikk i trykken. Hun gir ofte ut to bøker i året, det sier seg selv at her går det fort i svingene. 50 sider kortere, hadde gjort mye, luket bort en del banale uttrykk.
Jeg kan ikke for det, men jeg lar meg irritere, slik som når man skal se om man vil være stemor og må møte barnet først og når barnet er så elskelig, ja da tar man på seg stemorsrollen, det blir for tåpelig for meg. Uten å røpe for mye så har vi her med et traumatisert barn å gjøre, og det er vel ikke så naturlig at barna bare er snille og greie og gjør alt de blir bedt om uten protester. Hvis man ikke “likte” barnet, skulle man da si at nei du jeg takker nei for du er ufordragelig. Jeg setter det sikkert litt på spissen, men slik tenkte jeg når jeg leste. Skulle vært gjort litt mer realistisk.
Det er derfor jeg elsker feelgood som beskriver livet slik det er, blant annet Amanda Prowse, synes jeg er god til det.
Men jeg leser alt av Lucinda Riley, har noen enda som venter, Engletreet, Helenas hemmelighet og Den italienske jenta.
Jeg får bare finne meg i at det er noe som ikke faller helt i smak og jeg har sett mange omtaler av de som har likt denne boken kjempegodt. De synes den er avslappende og koselig og glad de har lest den, så la ikke meg stoppe dere. Man har ulik smak, og preferanser, slik er det bare.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken har jeg fått som leseeksemplar men som dere skjønner fra omtalen står jeg fritt i om jeg vil omtale den og hva jeg skriver om den.
«Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet»
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.
Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.
«En gripende historie om familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.»
