Lucinda Riley, Sommerfuglrommet
Jeg er veldig glad i De syv søstre serien til Lucinda Riley. De gir meg lærdom om historie og geografi og jeg synes hun skriver bra. Så ga hun ut Kjærlighetsbrevet som veldig mange likte, og som jeg syntes var ok, men ikke så mye mer enn det.
Kjærlighetsbrevet, Lucinda Riley
Nå kom altså Sommerfuglrommet og jeg synes dette ble altfor lett, banalt og forutsigbart og slett ikke bra skrevet. Må hun virkelig pøse på med bøker. Er det ikke noe å konsentrere seg om den serien.
Alt er så rosenrødt, joda det er tragiske hendelser men de er rosenrøde de også. Og barna de tar alt så flott, mødre som dør og far som er voldelig og stemødre som ikke vet om de vil bli stemor, men så er jo barna så snille og elskelige så man blir så glad i dem. Og vi drikker. Vi tar oss et glass vin fordi vi er nedstemt, vi åpner en flaske vin for å finne mot, vi må ha en brandy til trøst, vi skal ha champagne for å feire og det om og om igjen, side etter side. Over 500 sider, sikker på at hadde man utelatt noe av drikkingen ville man vært nede i 450. Ja kanskje overdriver jeg litt men jeg blir skuffet. Dette er akkurat det de hater de som ikke liker feelgood. Det er jo så mange gode bøker i den sjangeren men dette ble for mye pjatt og hjerte og smerte for meg.
Men………………..
Så langt har jeg sett bare gode omtaler. Jeg ser veldig mange skrive at dette er en god bok. Det betyr at veldig mange liker denne type bøker. De vil ha lette kjærlighetsromaner og hvis du ønsker det, kan du lese Sommerfuglrommet. Ta deg et glass vin til.(det var en ironisk spøk ):
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken har jeg fått som leseeksemplar men som dere skjønner fra omtalen står jeg fritt i om jeg vil omtale den og hva jeg skriver om den.
«Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet»
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.
Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.
«En gripende historie om familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.»
Jeg er også glad i å lese serien de syv søstre. Skal vente med siste bok til den årlige kyprosturen i september. Har ikke lest de andre bøkene men takk for omtale. tror det holder med syv søstre for min del
Ja syv søstre liker jeg svært godt.
Høres kjedelig ut. Takk for tipset. 🙂 Og fin dag.
Men veldig mange sier de liker den, så man har ulik smak 🙂