Celeste Ng, Alt jeg ikke sa

Kanskje skulle den hett alt jeg sa og alt jeg ikke sa, for jeg ble rett trist av hva de sa og hva de ikke sa.

Det var en gripende bok, der vi ser hvor preget man blir av oppvekst og hvordan en overfører det til sine barn, selv om man prøver å gjøre det man tror er best for de.

Det er fælt å lese om hvordan barna blir ulikt behandlet og man kan si at det er en roman, men vi vet at dette skjer i veldig mange familier.

Dette er en bok som vil sitte i en stund hos meg og det rant noen tårer på slutten.

Hvordan man ofte rømmer fra det som er vanskelig, fremfor å snakke om det. Tenk på hva som kunne vært unngått hvis man hadde en god kommunikasjon, men ofte så er ting så såre, at man greier ikke å ta de opp. Man setter på seg skylapper, for man vil ikke se problemene. Man vil lulle seg inn i det man tror er bra.

Det eneste jeg ikke liker, er når en som har gått bort, forteller sin historie uten at vi får vite hvordan denne gjør det. Jeg liker de bøkene, når det finnes dagbøker eller historien blir fortalt til noen osv, men det er bare flisespikkeri, for jeg vet at det er en roman.

Det er en sår og fin roman og bør leses av mange og brukes til ettertanke.

Sitat:

Da det ble sengetid, pusset Nath og Lydia tennene sammen på badet. De spyttet ut etter tur og sa god natt som om det ver en hvilken som helst kveld. Det var for stort til at de kunne snakke om det, det som hadde skjedd. Det var som et landskap som var for stort til at de kunne se alt på en gang; det var som nattehimmelen, som snurret sakte rundt så de ikke kunne finne kantene. Det skulle alltid føles for stort. Han dyttet henne uti. Og så dro han henne opp. Hele livet skulle Lydia huske en ting. Hele livet skulle Nath huske noe annet.

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion forlag og boken er et leseeksemplar