Dette er min tredje Prowse-bok. Jeg likte denne også selv om jeg likte de to andre bedre. Prowse beskriver hverdagen og følelser svært gjenkjennende og du verden hvor irritert jeg ble over hvordan måten Rosie ble behandlet på. Litt klisje er det nok med den rike, egoistiske lykkejegeren, som mannen hennes faller for, men samtidig er det et bilde på hvordan vi tror alle er lykkeligere og har det bedre enn oss selv og at som regel er det ikke grønnere på den andre siden av gjerdet, selv on vi ofte tror det,
Jeg gleder meg allerede til neste bok. Feelgood slik jeg liker det, uten prinser og hertuger, men med snørr og tårer og kjærlighet og latter. Perfekt feriebok for meg.
Bilde og tekst under bildet er fra Aschehoug, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.
Rosie lever lykkelig med familien sin i en liten by i Sør-England. Hun elsker sin mann og er stolt av de to jentene de har sammen. Dårlig økonomi og hverdagsutfordringer til tross ¿ de har hverandre og kjærligheten. Tror hun. En dag kommer mannen og sier at det er slutt. Han har truffet en annen. Den andre kvinnen er rik, pen og vellykket ¿ alt Rosie opplever at hun selv ikke er. Rosies hjerte er knust. Hverdagen blir snudd opp ned, barna blir sendt hit og dit. Hun vokste selv opp uten en mor, og frykter nå for hvordan det skal gå med henne og barna.
Amanda Prowse er en internasjonal bestselgerforfatter som har skrevet 16 romaner, utgitt på en rekke språk. Den andre kvinnen er en av de som har ligget lengst på bestselgerlistene. Hun er en populær radio- og TV- personlighet i Storbritannia. Mer info: www.amandaprowse.com
Jeg har de siste årene utviklet mer og mer “varme hender” ,og i den forbindelse får jeg en del spørsmål.
Jeg har lyst til å ta for meg en del av de spørsmålene her, og skrive litt om hva jeg tenker.
Ingen kan ikke påberope seg noe full sannhet, for det er etter min mening helt umulig.
Vi kan ikke vite, vi kan bare tro og mene.
Jeg googlet litt om healing for å se om det var noe info jeg kunne bruke, men kom frem til at jeg skriver kun ut fra mitt hjerte hva jeg opplever, og hva jeg tror.
Dette er ikke noe propaganda som skal overbevise noen om at de skal tro på healing.
Det må få være opp til hver enkelt.
Det er ingen som kan komme til meg og overtbevise meg om at healing er bare humbug, og da kan heller ikke jeg forvente at jeg skal overbevise noen til å tro det jeg tror.
Jeg deler derfor kun de tanker jeg har om emnet, og hver enkelt kan velge om de vil kaste det over skulderen som tøys og tull, eller om de finner noe interessant ved det.
Hva er healing?
Jeg tror healingevner er en helt naturlig ting, ikke noe hokus pokus eller overnaturlig
Alle kan ta det i bruk, hvis de sier seg villig til det.
Alle og alt har et energifelt rundt seg, og i det energifeltet ligger det masse informasjon.
Kroppen gjemmer på masse informasjon som vi ikke ser eller vet om bevisst.
Den har masse minner om traumer vi har vært igjennom, og smerter den har vært utsatt for.
Det er veldig mange som kan ha smerter i kroppen mange år etter at de egentlig skal være frisk i følge legen og røntgenbildene.
Hjertet vårt har både kort og langtidsminne
Det er flere som har fått transplantert nytt hjerte som får med seg minnet om hva personen som har hatt hjertet har vært igjennom
Jeg leste nettopp om ei som oppklarte drapet på den personen hun fikk hjertet transplantert fra.
Kroppen er mye mer intelligent enn vi har trodd, og den er i stand til å utføre mye mer enn det vi kan fatte.
Men den er og sårbar og kan bli skadet.
Jeg tror at kroppen vår kan i de fleste tilfeller heale seg selv, hvis grunnlaget for det blir lagt.
Healing er derfor å ta i bruk de energiene vi har rundt oss og hjelpe kroppen å huske hvordan det var å være frisk
Vi må komme til bunns i hvorfor sykdommen/traumet er der
Det forskes mer og mer på placeboeffekten, nemlig at vi tror at vi blir friske, og da blir vi det( Jeg sier ikke at alle blir det)
Det er utført operasjoner der de spretter opp kroppen og syr igjen uten å gjøre noe, og pasienten blir like frisk som ved en ordentlig operasjon
Jeg leste og et forsøk med astmamedisiner til en gruppe som var sterkt plaget av astma. Først fikk de placebomedisin med den beskjeden at den hadde en del bivirkninger, og at det var en del som ikke tålte den. Resultatet var at få ble bedre. Mange fikk bivirkninger, og noen ble verre av astmaen. Deretter fikk de akkuarat samme behandlingen med beskjed om at dette var en ny type med veldig god effekt og nesten ikke bivirkninge,r med det resultat at mange ble mye bedre og hadde nesten ikke bivirkninger.
Det viser for meg at kroppen kan heale seg selv hvis den tror den blir frisk
Det er viktig for meg å påpeke at jeg påstår ikke at alle kan bli friske.
Jeg må og få si fra at sykdommene vi har, ikke er noe vi går rundt og innbiller oss at vi har. Sykdommene kan dokumenteres så de er helt reelle.
Jeg sier derfor ikke at dette er hypokondere, for det er det langt fra
Mange spør meg om jeg får smerter selv når jeg behandler folk og om jeg blir tappet?
Det blir jeg ikke. Jeg kan få forbigående smerter av og til, etter at folk har vært hos meg til behandling, men de er der bare så jeg registrerer dem, og så forvinner de igjen. Noen ganger kan jeg få vondt dagen etter at folk har vært hos meg. Jeg tror det er i det smertene forløses at jeg av og til kjenner dem, men det vet jeg ikke sikkert. Jeg fokuserer ikke så mye på det, for jeg tror at hvis jeg begynner å tro at jeg får andres smerter, så vil jeg få mer av det.
Jeg tror nemlig ikke at det er noe jeg gjør eller gir. Jeg gir ikke fra meg noe som helst. Jeg fomidler bare det som er her, og det er ikke noe bestemt mengde ,det er en utømmelig kilde.
Jeg ser det som jeg er en strømkontakt som settes i veggen som leder strøm, jeg leder energi.
Hvis jeg ikke gir fra meg noe, kan jeg heller ikke bli tappet.
Tvert i mot , jeg får like mye som jeg formidler, for energien går igjennom meg.
Healing er energibølger vi ikke kan se med det blotte øyet, lkedan som lyd og lysbølger, som faktisk og kan brukes til healing.
Biothononbehandlinger er lysbølger som brukes til å gjenopprette svakheter i kroppen. Healing ved hjelp av lyd forskes og mer og mer på.
Selvfølgelig kan man likevel bli sliten, for man har jo med menneskeskjebner å gjøre, og mange får jo opp sine traumer og har vært gjennom mye tungt, men jeg blir det ikke av selve healingen.
Jeg blir veldig fasinert over de historiene om mennesker som er oppgitt av legene og likevel klarer de å bli friske.
Hvorfor klarer noen det og noen klarer det ikke?
Det er ikke alt man kan svare på innen healing, og det er vel derfor det ofte kan være vanskelig å tro.
Jeg elsker å forske og å stille meg undrende til hva som skjer i helbredelsesprosessen.
Mange tror at går de til en healer, så skal denne ta på dem, og vips så er de friske.
Sånn kan det være, men oftest er det ikke så enkelt.
Vi kan ta noe som oftest er ganske enkelt å kurere, nemlig senebetennelser.
Noen blir friske med en gang, de fleste trenger noen flere behandlinger før det slipper taket, noen blir bedre, men ikke helt bra, mens noen blir ikke bedre i det hele tatt
Hvorfor det?
Det kan jeg rett og slett ikke svare på, for jeg vet ikke svaret.
Men ofte er det ting de utsetter seg for, konflikter de er inne i, mye som skjer på en gang, mistrivsel osv, som kan hindre bedring. Kroppen vil ha en endring av noe.
Jeg ser ikke som mange andre, hva som feiler folk.
Jeg vil heller ikke se det, for det er ikke noe jeg har bruk for. Det vil bare være en plage for meg, gå rundt og se at folk har det vondt, det er ikke moro.
Jeg lever jo og etter tankens kraft og loven om tiltrekning.
Det betyr at jeg tror at det jeg fokuserer på, får jeg mer av. Derfor vil jeg ikke fokusere på sykdom.
Forskning viser at de som har tro på at ting går bra når de blir operert, de blir fortere frisk enn de som er redd og har dårlig tro. Sårene gror raskere, og de kommer fortere tilbake på jobb.
Tankens kraft er mye mer viktig enn vi har trodd, i alle aspekter i livet
Når jeg healer, enten personen er hos meg eller jeg fjernhealer, ber jeg kun om å få sende energi til denne, og at denne skal være frisk og ha det godt. Jeg ser ikke for meg at vedkommende er syk, for det tror jeg gagner dem ikke. Det er jo ikke opp til meg hverken å diagnostisere hva som feiler folk(Jeg er ikke lege), eller å gjøre dem friske, for det er det deres egen kropp som må gjøre. Jeg tar bare på meg å være senderen, strømledningen. Hva som skjer er helt ute av min kontroll.
Det eneste jeg er helt sikker på er at det skjer ikke noe galt, for det vil kroppen deres ikke. Den vil hele tiden få hjelp til å bli bedre, ikke bli verre. Enkelte kan likevel bli litt verre før det slipper taket eller at smerten flytter litt på seg før den blir borte. Uansett er det ikke noe jeg gjør.
Det jeg innimellom kan få opp, er årsaken bak traumer kroppen bærer på.
Plutselig vet jeg bare at vedkommende har sorg etter å ha mistet et barn, har blitt misbrukt i barndommen, osv
Det er ikke noe jeg tenker på eller funderer på, men plutselig “vet” jeg det bare.
Det jeg har sett mer og mer er at kroppen vår sier fra hvis vi ikke tar hensyn til den.
Hvis det er for mye stress, slår det gjerne ut i sykdom.
Traumer tidlig i livet kan utløse sykdom senere i voksen alder.
Kroppen vår er nemlig så smart at den ofte opererer på egen hånd, uten din viten.
Hvis den føler det er viktig for meg å vite dette om deg, det vil hjelpe deg, lekker den informasjon
Hvis kroppen din er lukket, slipper den ikke noe ut.
Det kan og være at kroppen lukker seg og vil ikke ha hjelp, for den vil ikke huske traumet den har vært igjennom for den er redd det skal gjøre vondt igjen.
Healing kan hjelpe til å lege traumet, men du blir ikke sporenstreks fysisk bedre , derfor tror du at healingen ikke har hjelpt deg.
Min erfaring er at det ofte er nok å bli klar over hvilket minne som skaper problemet.
Da kan vi si til kroppen at dette er over, det er ikke noe du trenger å tenke mer på.
Vi healer minnet på en måte og kroppen kan gjøre seg frisk.
Vi skal ikke grave oss ned i traumene på nytt, bare se at de er der, og så gi kroppen lov til å kaste de.
Mange blir forbløffet når de begynner å gå litt tilbake i tid og se når de har vært syke.
Ofte kan de se at de har vært syke i bestemte perioder, når de har hatt det ekstra travelt eller vonde ting har skjedd.
Hvis de da ikke tar hensyn til det, vil kroppen gi deg beskjed ved å få vondt.
Tar du ikke hintet vil du få mer og mer. Plutselig faller du og bryter en fot, ødelegger en skulder, får influensa med høy feber eller lignende, og blir faktisk fysisk nødt til å ta livet med ro.
Mange spør og om jeg bruker noen bestemte metoder når jeg healer.
Det finnes utallige retninger innen healing og alle mener jo at sin retning er best.
Mange har og patenterte måter å gjøre healing på. De har sitt varemerke som de promoterer og holder kurs i.
Det alternative er blitt en større og større industri.
Jeg lever i den troen at kroppen min vet hvordan jeg skal gjøre ting.
Jeg trenger ikke å lære noen bestemt måte.
Jeg liker å være med på kurs og samlinger innimellom.
Jeg tror imidlertid ikke at det er et spesielt kurs jeg trenger eller en måte å gjøre ting på.
Når mange er samlet er det masse energier der, og de åpner en opp og en kjenner at det gjør en godt.
Jeg bruker hendene mine helt intuitivt og lar dem leve i sin egen verden uten at jeg blander meg inn.
Ofte holder jeg på andre plasser enn der folk sier de har vondt.
Jeg holder der hendene vil holde, i den tro at de vet best.
Jeg tror nemlig at ofte kan blokkeringen være på en helt annen plass enn der vondtet sitter.
Jeg kjenner ofte kulde på plasser, nesten som du setter hendene i en trekkfylt vinduskarm midt på kaldeste vinteren.
I tillegg kjenner jeg ofte energier. Jeg blir helt matt, på en måte salig, som en rus, en tyngdefølelse i kroppen, en avslappenhet, nesten som et par glass vin:)
Ofte sovner den som sitter i stolen, for vedkommende får slappe så godt av.
Man kan og heale på avstand.
Jeg vet det høres merkelig ut, men det funker faktisk som oftest.
Man kan jo heale dyr og barn, så det kan ikke bare være innbildning.
Det gjøres mer og mer forskning på healing på andre ting enn mennesker, nettopp for å unngå placeboeffekten.
Det heales krefceller i reagensrør, vann som blir renset, planter, osv
Det er vel gammelt nytt at de som prater mye med blomstene sine, får finere planter:)
Mange spør meg og om når og hvordan jeg fant ut at jeg kunne heale.
Jeg vet ikke når jeg fikk varme hender. Jeg har vært varm i mange år, men jeg har ikke trodd at jeg kunne heale noen med dem.
Vi er jo og opptatt av at folk ikke må snakke om oss, eller at vi skal tro vi er noe bedre enn de.
Hva vil nå vel folk si om jeg begynner å si at de kan få healing av å være sammen med meg,hehe
Jeg kjenner ikke selv denne varmen, den kommer når jeg legger den på andre. De blir varme, mens jeg blir ikke varm, unntatt ved betennelser og feber, da kan jeg bli varm og klam i hendene.
Jeg var på en alternativ samling og satt og kjente på de sterke energiene som kom når vi beveget hendene våre, og det gikk bare opp for meg at nå må jeg begynne å bruke dette.
Jeg må bare bestemme meg for å bruke dem.
Virker det ikke, ja da virker det ikke.
Vil folk snakke bak ryggen min, så får de bare gjøre det. Ja, det var ikke så enkelt, jeg måtte ha noen runder med meg selv om det temaet, men i dag har jeg kommet dit.
Vi må tørre å være oss selv.
Det er da en grunn til at vi er blitt den vi er, det kan da ikke være til ingen nytte:)
Jeg begynte å øve på folk,har nok som mange andre til tider nesten truet meg på folk,hehe, men jeg håper de har tålt det.
Jo mer jeg har brukt dem, jo sterkere er de blitt.
Nå skjer det mye mer og mye fortere enn før.
Hva som skjer er ikke opp til meg heldigvis.
Det jeg har oppdaget er at jeg aldri er lykkeligere enn i de øyeblikkene jeg møter menneskene ved healing.
Det at de lar meg berøre dem, de lar meg få deltagelse i deres liv, det gjør meg veldig ydmyk.
Jeg er utrolig takknemlig for alle de som lar meg få hjelpe dem i prosessene.
Det gir meg en stor glede.
Det gjør godt i sjelen og det healer meg like mye som dem.
Det er da jeg kjenner at jeg er meg, den meg jeg er ment til å være inni meg
Vassdal skriver litt annerledes historier på et vis, ltt sånn underfundige med et lite mysterie i seg. I denne boken er det en kirkeskatt som er forsvunnet og vi funderer litt på hvor den er blitt av.
Jeg koser meg når jeg leser bøkene til Vassdal selv om jeg nok ikke kommer til å huske dem for livstid, er det avslappende underholdning og han skriver godt. Fine bøker når man bare vil slappe av uten å ta stilling til de store problemstillinger i verden. 200 sider blir unnagjort på en kveld og man blir jo fristet til å dra til Italia, dit handlingen i boken foregår.
Boken er gitt meg av Liv forlag som et leseksemplar men jeg bestemmer selv om jeg vil lese den og det er ikke lagt noe føring i hva som eventuelt skal skrives om den.
Lasse reiser ofte til feriehuset sitt, i den lille, sjarmerende landsbyen Col del Bosco i Italia. På flyet møter han Siena, som har arvet en oliven- og vingård i den samme landsbyen. Det er sensommer i Col del Bosco. Druer og olivenen nærmer seg innhøsting og Siena må snart avgjøre hva hun skal gjøre med gården hun har arvet. Hun nyter den fredelige tilværelsen, spiser tradisjonell mat og drikker god vin under de gamle kastanjetrærne i vingårdens hage. Men det ulmer under overflaten, og en dag forteller antikvitetshandleren Alberto henne om en kirkeskatt som er stjålet. Lasse kjenner allerede til tyveriet, og en natt bestemmer han seg for å finne ut av mysteriet. Dette fører til en jakt på liv eller død , og da Sienas ungdomskjæreste Stefano også dukker opp, går alt fra galt til verre.
Victoria Bø er en ny forfatter for meg, og kanskje er dette noe av det jeg liker best når det drypper bøker fra forlagene at jeg får snusen i forfattere jeg ikke ellers ville oppdaget. Dette er Bøs femte roman.
Grunnen til at den har måtte vente i kø noen måneder er at jeg trodde når jeg leste baksiden at dette ble en forrykende spenningsbok om motstandskampen under krigen. Men det var det slett ikke.
Ja, det stemmer at hovedpersonen, Eilif Alf Abelsen gjerne vil gjøre noe bra for landet og han blir sendt ut på oppdrag uten å helt skjønne hva han holder på med. Han er ganske så naiv vil jeg påstå. Han forstår nok ikke rekkevidden av den jobben motstandsbevegelsen gjorde.
Han blir sendt fra Oslo til Valdres der han bor hos presten og er organist i kirken. Han er forelsket i en av studentene som gikk i lære hos han for å lære å spilleklaver, Astri.
Jeg synes romanen er mesterlig skrevet. Det jeg vil kalle en gammeldags fortelling er historien til Eilif.
Sitat:
Norheim snakket for oss begge. Han fortalte meg om kona som hadde gått bort i fjor. Og barna de ikke fikk. Jeg tenkte at det var derfor jeg følte at huset var forlatt. Det hadde vært et menneske til her, en som stelte, som sto i alt med husholdningen. Men nå var hun borte,. Helst ville Norheim snakke om bygda. Allerede denne første morgenen vokste bygda fram for meg som noe helt annet enn hus rundt en frossen innlandsfjord, sognepresten gjorde bygda til et eget vesen, noe som levde og pustet og led og strevde med vær og steinete jord – og med krigen. Og jeg satt der og strirret på den grå pelsdotten av en katt som kroet seg i varmen ved ovnen, og syntes nesten han fortalte meg for mye.
Sitat:
Det kommer en tid da en vikler seg ut av hammen en har med seg fra barndommen. En sommerfugl, den henger der stengt inne i et stram substans og aner ikke at den har vinger engang. Først når den blir tvunget ut av hammen, finner den vingene sine, og de er jo som ofest vakre, med intrikate, egenartede mønstre i sterke farger. Men skapningen må ut av hammen for å se seg selv slik.
Sitat:
Flora sto foran meg i sola, jeg så henne slik hun var foran hotellet, og det sprang toner ut av det bildet også, og det var flokete, dette, det at jeg hadde begynt å skrive dette stykket til en jente og nå satt her og skrev den andre inn. Og hengebjerkene nedenfor kirken, Kristusfiguren over alteret, jeg syntes jeg så han løsne naglene og gå ut i verden, og korset var tomt og alt ble noter, selv om det sprikte i alle retninger. Men skaperkraten gikk kanskje ikke vanlige veier, den var ikke rettlinjet, og det var ikke jeg som bestemte, det var musikken som skrev seg frem gjennom meg, alt trakk gjennom meg som om et vindu sto åpent i et hus hvor noen samtidig hadde satt opp en dør, og alt føyde seg inn i musikken, i meg, fant sin plass i helheten.
Er det ikke vakkert? Det er bare virkelig gode forfattere, som kan skrive så vakkert og hun skriver fra krigsårene med et språk det fornemmer meg de brukte da, slik jeg kan forestille meg det. En av de virkelig gode bøkene jeg har lest i år, som jeg gjerne vil anbefale varmt, til de som liker gode romaner, gode historier, uten heseblesende spenning, men beskriver et menneske og et lite samfunn, i en vanskelig tid, første året av den andre verdenskrig.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra forlaget Vigmostad og Bjørke og boken er et leseeksemplar.
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.
Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. Dagene er annerledes i bygda, roligere, men samtidig blir alt mer synlig der mellom de mektige fjellene. Også de tingene Eilif gjerne vil holde skjult.
Victoria Bø er født i Oslo og oppvokst i Fredrikstad. Jeg vet meg et land er hennes femte roman.
Strandkafeen er en lettlest underholdningsbok, for alle de som elsker dette.
Ja, forutsigbar, men koselig.
I starten reagerte jeg veldig på hvor nedlatende hovedpersonen var til andre mennesker og andre yrker.
Sitat: Nå var han en fleskete, middelaldrende far.
Av og til føler jeg at forfatterne glemmer at de faktisk omtaler leserne sine. Greit nok at man skal vise til at personen er misfornøyd med tilværelsen, men her ble det litt mye.
Men……………
Etterhvert utover boken blir det bedre. Når Evie kommer i gang med strandkafeen sin så viser hun seg fra en annen side, en mer menneskelig side. Og kanskje er det nettopp det forfatteren ønsker å vise at når man selv er fornøyd med det man holder på med, blir omverdenen annerledes og man oppfører seg bedre.
En fin sommerbok for de som liker lett feelgood.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Evie Flynn har alltid vært familiens sorte får. En drømmer uten store ambisiøse planer. Helt ulik sine perfekte søstre med sine perfekte barn og perfekte familier. Evie bor i London sammen med kjæresten Matthew. Han er en ryddige og organisert mann som får hennes rot til å virke verre og hennes manglende planer til å framstå enda mer svevende. Evie har ikke funnet en jobb hun trives med, så hun driver omkring i en rekke meningsløse vikariater.
Så dør plutselig hennes kjære tante Jo. Til familiens store overraskelse er det Evie som arver strandkafeen hennes i Cornwall. Evie må bestemme seg. Er det dette hun vil? Drive kafé og flytte til Cornwall? Hva så med kjæresten Matthew? Og hva med Ed, den kjekke sjarmerende stamgjesten som åpenbart har mye å skjule.
