De er så fine bøkene til Bjørg Thorhallsdottir. Hun skriver små epistler om livet, som små visdomsord og så tegner hun til. Små historier som vi kjenner oss igjen i de fleste av oss. En kjempefin gavebok er dette. En fin bok å lese litt i hver kveld før man sovner og nydelige, små søte bilder. Anbefales
Utrdag fra forordet:
Vi mennesker lever parallelle liv og deler ofte de samme følelsene og erfaringene i livet. Jeg tror det er derfor så mange kjenner seg igjen i bildene mine. De grafiske trykkene som blir til i atelieret mitt i Barcelona, starter egentlig inne i hjertet og tankene mine. jeg skisser hver dag og skissene er mine dagbøker. en samtale, en sms fra en venn, en tilbakemelding i sosiale medier, er mtøe, en fest , en reise- hver dag byr på nye opplevelser og nye erfaringer. og det som rører seg i mitt indre, finner sin vei ned på papiret.
En del av livsreisen handler om å bli kjent med seg selv og stadig utvikle seg som menneske. Når vi deler med andre, lærer vi også noe om oss selv. Jeg inspireres kontinuerlig av den verden og de mennesker jeg møter på min vei. Vi speiler oss i hverandre. Derfor velger jeg å leve et liv uten maske og deler mine gleder og sorger gjennom fargene som passer dagen min.
Her er et eksempel:
Mammaen min, Herdis, storesøster Dora og lillesøster Svava er alle utdannet relasjonsterapeuter. Og jeg har over de siste tre årene tatt samme utdannesle. Litt for min egen utvikling og litt for å bli en bedre mamma for Tolli. for meg har det vært en stor gave, for jeg var ikke selv klar over hvor mye angst jeg bar på. Jeg var blitt så vant til angsten at jeg ikke lenger visste at jeg hadde den. Etter å ha opplevd flere overfall og overgrep, utviklet jeg angst for å gå på åpen gate. Spiren til denne redselen ble sådd allerede da jeg var åtte år gammel. Den var blitt normalisert. Jeg var hele tiden redd for at det skulle komme noen bak meg eller mot meg, som ikke ville meg vel. Nå kan jeg gå ned en gate uten bankende harehjerte, uten åv være livredd for å bli overfalt. Det er en gave som jeg ikke klarer å beskrve i ord.
Det viktigste jeg har lært de siste tre årene og som har gjort at jeg har det bedre med meg selv- er å ta frem det lille barnet i meg. Jeg tar frem lille Bjørg på 8,10,12,14 år og ser for meg at hun sitter på fanget mitt og så forteller jeg at jeg elsker henne og skal ta godt vare på henne.
Jeg likte svært godt Sara Gruens første bok, Vann til elefantene. Jeg likte filmen også. Jeg var derfor spent på Apehuset. Jeg må si jeg funderer på om det kan være samme forfatteren som har skrevet begge bøkene. Vann til elefantene var så hjertevarm og fin, Apehuset er et makkverk for meg. Apehuset kunne også vært en kjempfin bok om bonoboer, apene som ligner oss mennesker og hvordan de læres opp til tegnspråk og hvordan det jobbes mot forsking på dyr osv. Istedetfor er det et rot uten like med masse beskrivelser av tull og vas som ikke har noe med historien å gjøre. Lange avhandlinger om svigermor, botox og hollywoodlook, dopfabrikker, moteller med gebrokkentspråklige prostituerte og mer og mer og mer vas.
Hadde hun holdt seg til historien, så kunne dette blitt veldig bra det. Nå skal den visstnok være underholdende og det var den ikke for meg. Jeg dro ikke på smilebåndet en eneste gang. Jeg hadde store problemer med å fullføre den, men gjorde det for jeg ønsker å se hva som skjedde med apene. Dette holder ikke Sara Gruen, gå tilbake og skriv den på nytt. Men jeg ser at mange andre likte den godt, så det kan jo være meg det er noe galt med.
Isabel Duncan forsker på apers språk. Hun føler seg mye mer komfortabel sammen med aper enn med mennesker – inntil hun møter den gifte journalisten John Thigpen. Etter en eksplosjon i laboratoriet blir Isabel hardt skadd, og apene sluppet løs. De dukker opp i et realityshow på tv, og sender beskjeder med tegnspråk til Isabel om at hun må komme og hente dem.
Uten vesentlige feil eller mangler, Linda Skomakerstuen
Jeg som ikke liker humoristiske bøker, har lest flere av de denne høsten. Denne gangen, fornøyelig krim, uten blod og gørr, men jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg humret og lo. Vi følger Elvira, som er revisor og bor i Risør. Hun er et fornøyelig menneske med et litt traumatisk liv. Hun er veldig glad i den pensjonerte jordmoren, som bor i nabohuset og tar det veldig tungt når hun blir funnet død. En ukjent kvinne som ble observert på besøk hos jordmoren, forsvinner plutselig og de finner jakka hennes drivende i sjøen. Alt ligger an til at her er det både ett og to mord på gang og Elvira jobber med saken. Om ikke det var nok så dukker det opp en irriterende mann som hun ikke kan fordra.
Morsom bok, til gubbens fortvilelse måtte jeg bare ha høytlesing. Han er ikke så glad i å bli forstyrret med min lesing når han er dypt nede i sin egen bok, men jeg måtte bare når de morsomme avsnittene kom.
Som når hun er på marked:
Jeg rister høflig på hodet og går videre til et bord som flyter over av ull i alle mulige farger. En lut bodkone sitter på en campingstol og smeller strikkepinnene sammen med noe som ligner hat. Jeg er villig til å sette en tusenlapp på at hun har strikket ved giljotinen i et tidligere liv. Skal det være raggsokker? Bodkona resier seg og holder opp et par som klør lang vei. Men de er ikke like store, ler jeg. Hun skuler på meg, munnvikene peker nedover. Vet du ikke at den venstre foten pleier å være større enn den høyre, sier hun. Folk vil vel ha sokker som passer til føttene.
Boken er sponset av og bilde og tekst hentet fra Gyldendal
Elvira er revisor og skjønner ikke helt vitsen med andre mennesker. Når hun ikke sitter nedsunket i kalkyler og regneark, holder hun omgivelsene på trygg avstand fra den hvitmalte stua si i enden av Lille Trappegata.
Slik kunne det fortsatt, men en dag skjer det noe. Den pensjonerte jordmoren som bor i nabohuset dør, og kvinnen som leier stua på toppen av heia forsvinner på mystisk vis. Elvira er overbevist om at noen i den lille sørlandsbyen ruger på en mørk hemmelighet.
Med skarpt revisorblikk og jordmorens innpåslitne hund på slep tar hun saken i egne hender. Motvillig blir hun nødt til å snakke med menneskene rundt seg, som kanskje ikke er så ille likevel. Og når Elvira minst venter det, dukker den velstående mannen fra Engholmen opp, herregården som inntil nylig har stått tom i årevis.
Første bok ut i desember var Englefjær av Frode Eie Larsen. Eie Larsen var et nytt bekjentskap for meg og jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av han før. Det var et fint møte ihvertfall. En lettlest og spennende krim, med en litt innviklet historie, selv om jeg dog plukket ut morderen rimelig raskt. Han lurte meg ikke der. Et godt komplott, der mennesker blir funnet døde med en fjær i munnen. Etterforsker Eddi Stubb får raskt mistanke om at det er noe kriminelt på gang når han finner Borgny Larsen i sengen sin død etter at hun dagen før ringte 112 og sa hun var så redd.
Dette må være fantastisk krim for de som liker spenning, men ikke liker bloddryppende beskrivelser. Jeg kommer defintivt til å lese flere bøker av Frode Eie Larsen.
Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?
Frode Eie Larsen har på kort tid etablert seg som en av de mest spennende krimforfatterne her til lands. Bøkene om Eddi Stubb høster lovord fra lesere, bokbloggere og anmeldere over hele Norge.
