Jeg elsker å betrakte mennesker.
Sitte på kafe og suge til meg synsinntrykk.
Disse to blinkskuddene er fra da vi var på cruise i sommer.
Mor og datter, går jeg ut fra, i like kjoler, sitter og koser seg med cupcakes utenfor cupcakesbutikken.
Og det morsomme er jo at de til og med matcher fargene til butikken.
Det er nesten så øyeblikket kunne vært plukket ut av en film.
Ja, jeg vet at det er ikke helt stuerent å ta bilder av fremmede mennesker.
Men de var så søte at jeg har ikke hjerte til å sladde dem heller.
Jeg tar sjansen.
Henning Mankel fortalte en gang at han elsket å betrakte mennesker.
Han brukte også å smuglytte til samtaler.
Det gav han inspirasjon til bøkene hans, for på den måten lærte han om mennesker.
Når vi var i Mogan, så jeg paret på bildet under her.
Hele historier går gjennom hodet mitt når jeg observerer.
Ja, jeg vet at det er uhøflig, men jeg tror likevel vi gjør det de fleste av oss.
Disse to hadde akkurat de samme klærne, bare i ulik farge.
Det synes jo jeg var litt fascinerende.
Disse har nok vært lenge gift og er veldig samstemte.
Og misforstå meg ikke, det er ikke for å le av noen.
Jeg synes bare det er koselig å se hvor ulike vi mennesker er.
På et cruiseskip er det ca 3000 mennesker.
I alle aldre, fra 40-50 land, friske og handicappede.
Det er nesten en hel verden samlet på et sted.
Eneste likheten er nok at alle har råd til å reise på cruise.
Alle typer klær, fra slaskete joggedresser til fotside gullpaljettkjoler.
Det er så koselig å sitte og betrakte folkelivet.
Når jeg så disse to, sa jeg til gubben at der er du og jeg om noen år.
Da er vi i syden lange perioder om vinteren.
Jeg vil nok ha det behagelig og derfor ha med meg mest mulig, for det er typisk meg.
Du lager system og sørger for transporten.
De hadde med seg tralle der de stablet utstyr.
Stoler, bord, kjølebag, parasoll, osv
Alt utstyr til å bruke på stranden dro de med seg.
De koste seg helt sikkert med å være på stranden hele dagen.
En jeg møtte på Kreta har jeg aldri glemt.
Han oppfordret meg til og med til å ta bilde og var stolt etterpå.
Han var så stolt over pynten utenfor døren, det var det han ville ha bilde av.
Møtet med han finner du i linken her:
http://lillasjel.blogg.no/1447078298_09112015.html
Sånn sitter jeg og koser meg og betrakter menneskene som passerer meg.
Da tenker jeg ofte også på de menneskene jeg ikke kan forstå.
De som er fullstendig uten empati, som utfører onde handlinger.
Vår lille verden rommer alle typer mennesker.
La oss ta vare på hverandre, verne om hverandre.
Det skal ofte så lite til.
Når vi var på ferie nå i november, ruslet vi inn til Puerto Rico fra Amadores en kveld for å spise middag.
Jeg ble sliten og måtte sette meg litt.
Jeg ser tre benker foran meg, to av dem er full av fugleskitt.
Den tredje er ren og der sitter et menneske.
Benken er rund så jeg setter meg med ryggen til.
Da hører jeg hun snufser og snufser.
Jeg forstår etterhvert at hun gråter.
Jeg snur meg, klapper henne på skulderen og spør, are you ok?
Hun nikker og smiler og takker og tørker tårer.
Enda en gang i det vi går, takker hun oss.
Det var så tydelig at bittelitt menneskelig oppmerksomhet, gjorde underverker for henne akkurat da.
Så vær ikke redd dine medmennesker.
Vær ikke så redd for å se dem, for å snakke med dem.
Noen ganger er det bare et smil som skal til for å gjøre dagen bedre.
I dag
