Jeg likte svært godt Sara Gruens første bok, Vann til elefantene. Jeg likte filmen også. Jeg var derfor spent på Apehuset. Jeg må si jeg funderer på om det kan være samme forfatteren som har skrevet begge bøkene. Vann til elefantene var så hjertevarm og fin, Apehuset er et makkverk for meg. Apehuset kunne også vært en kjempfin bok om bonoboer, apene som ligner oss mennesker og hvordan de læres opp til tegnspråk og hvordan det jobbes mot forsking på dyr osv. Istedetfor er det et rot uten like med masse beskrivelser av tull og vas som ikke har noe med historien å gjøre. Lange avhandlinger om svigermor, botox og hollywoodlook, dopfabrikker, moteller med gebrokkentspråklige prostituerte og mer og mer og mer vas.
Hadde hun holdt seg til historien, så kunne dette blitt veldig bra det. Nå skal den visstnok være underholdende og det var den ikke for meg. Jeg dro ikke på smilebåndet en eneste gang. Jeg hadde store problemer med å fullføre den, men gjorde det for jeg ønsker å se hva som skjedde med apene. Dette holder ikke Sara Gruen, gå tilbake og skriv den på nytt. Men jeg ser at mange andre likte den godt, så det kan jo være meg det er noe galt med.
Kjøpt på Boklageret, 3 for 199,-
Isabel Duncan forsker på apers språk. Hun føler seg mye mer komfortabel sammen med aper enn med mennesker – inntil hun møter den gifte journalisten John Thigpen. Etter en eksplosjon i laboratoriet blir Isabel hardt skadd, og apene sluppet løs. De dukker opp i et realityshow på tv, og sender beskjeder med tegnspråk til Isabel om at hun må komme og hente dem.
