Engelen er av jordisk karakter, men den er veldig vis
Den fortalte henne at “Det du har , er ikke det du er”
Jeg har tenkt mye på den setningen
Den var så fantastisk riktig og så fantastisk viktig
Om vi er rik på penger og har i overflod eller om vi har smått av kronasje, så har ikke det noe med hvilket menneske vi er inni oss
Ordene kan brukes på så mange måter
For min egen del ,kan jeg bruke den om kroppen min
Jeg er ikke så glad i egen kropp
Det er mange som ikke er glad i eget utseende eller kroppsfasong
Vi ser hele tiden på hva som er feil med oss, men det er ikke noe feil
Kroppen vår er ikke den vi er, den er kun et verktøy, en fasade, et skall
Den er et hjelpemiddel vi kan bruke for å komme oss dit vi skal i livet
Vi hadde ikke kommet noe lenger om vi hadde en annen kropp
Vi kan ikke la oss definere ut fra innpakningen
Det kan være gull innpakket i gråpapir
Båndet rundt kan være frynsete, men innholdet er like bra
Kroppen min er ikke det jeg er inni meg, den er ikke personligheten min, den er der kun for å bære meg
Den er der for å beskytte sjelen min
Kanskje det er derfor noen av oss tar på oss så mye kropp
Vi føler vi trenger mer beskyttelse i livet
Mange har det vondt i dag fordi de bærer på en ryggsekk som heter fortid
Den sekken kan være tung og vond
Da kan vi og bruke engelens ord
Din fortid, den er ikke det du er
Mange har gjort ting de angrer på, vonde ting
Andre har måtte gjennomgå av andres ondskap
Alt dette bærer kroppen vår rundt på
Som en stor tung byrde som preger alt vi tenker og alt vi gjør
Fortiden din eller handlingene dine, det er ikke den du er, den er ikke det du er skapt til
Den er hendelser du har vært ute for eller gjerninger du har gjort
Det er ting du har erfart for å lære av det
Det er de tingene som har gitt deg den styrken du trenger
Bruk den lærdommen til å rekke ut en hånd til andre du ser er i samme situasjon
Med din erfaring kan du være mye mer til støtte enn en som ikke har erfart de samme tingene
Du ville ikke vært den du er i dag hvis du ikke har fått smake på det vonde
Det er inni det vonde man finner ut hvilken styrke man har
Man finner ut hva som som er verd noe for en , hva er det jeg ønsker i livet
Du må finne ut hvem du er, uavhengig av utseende eller fortid eller hva du eier av ting og tang
Du er en pakke av alle de tingene livet har gitt deg av medgang og motgang
Bruk det for alt det er verdt når du skaper din egen fremtid
Nå kan du nemlig ta styringen selv
Du kan vise verden hvem du egentlig er
La oss få se lyset inni deg
La oss få se hvor vakker du er
La oss få se det stråler livsglede av deg
I dag
I give you these wings To fly out of this darkness That binds you, traps you I give you these wings Out of the kindness of my heart I hate seeing you in pain So wear these wings Fly higher than ever Drag yourself out of the darkness Unstuck yourself, untrap yourself I give you these wings To fly
Da har jeg lest den fjerde boken i syvsøstreserien til Lucinda Riley.
Jeg er ikke så begeistret nå, som jeg var med de to første. Særlig i starten syntes jeg den var langdryg og at det kunnet vært kuttet mye. Boken er nesten 600 sider og kunne med fordel ha vært 500. For når man kom lenger ut i boken, da tok den seg opp og ble bedre, synes jeg.
CeCe starter sin reise med å dra til Thailand og det er der jeg synes det kunne vært kuttet mye, for der skjer det svært lite. Deretter drar hun til Australia og også første biten der er langdryg. Det er lite interessant å lese hvor mange ganger hun trenger en flaske vann. Det føles også for meg, uten at jeg skal røpe mye av handlingen, som om Riley ombestemmer seg underveis om kjærlighetsforholdene til CeCe, men uten å endre det hun allerede har skrevet. Det har liksom vært samme malen i alle bøkene hittil, de drar dit de kommer fra og der dukker idealmannen opp. Det blir litt forutsigbart og det er kanskje det hun har prøvd å gjøre noe med. Det kan nok være vanskelig å skrive så mange bøker så tett etter hverandre og likevel holde de interessante og skjerpet.
Og selvfølgelig må jeg lese alle. Den neste heter Månesøsteren og den er jeg spent på, for hun skal være den mest spirituelle av søstrene og det er jo et tema som opptar meg, men som jeg også er veldig kritisk til hvordan det blir skrevet, så jeg er spent.
Jeg har sett at mange synes Perlesøsteren har vært den beste av de fire som til nå er utgitt, så veldig mange vil nok like denne også, i likhet med de tre første. Og Riley har solgt over 1 million bøker i lille Norge, noe som sier meg at damen er populær.
Det er ihvertfall mye, mye bedre enn de Stjernebøkene vi hadde før i gamle dager. For ikke å snakke om Legeromanen, de som kom i små hefter. Mer forutsigbart enn de går det ikke an å få, så heldigvis er feelgood stort sett blitt mye bedre.
Skyggesøsteren og i den linken, finner du linkene til de to første også.
Perlesøsteren er bok nummer fire i den fascinerende og spennende serien De syv søstre.
CeCe har alltid følt at hun ikke passer inn. Etter at søstrenes far ? den mystiske Pa Salt ? er død, og søsteren Star har funnet den store kjærligheten, kjenner hun seg ekstra ensom. Hun slutter på kunstutdanningen for å finne sitt biologiske opphav. Det eneste sporet hun har er et gammelt fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden.
Hundre år tidligere får Kitty McBride, en prestedatter fra Edinburgh, muligheten til å reise til Australia som ledsagerske. Her møter hun sin skjebne i form av tvillingbrødrene Drummond og Andrew ? den ene vilter og ustyrlig, den andre ambisiøs arving til en formue basert på perlefiske. Når CeCe kommer til Australia, er det noe dypt inne i henne som påvirkes av energien i området og den gamle aboriginkulturen. Kreativiteten våkner og med hjelp fra de hun møter på reisen, begynner hun å tro at dette enorme kontinentet kan tilby henne noe hun ikke trodde var mulig: en følelse av å høre til.
Bøkene kan leses frittstående men jeg anbefaler å lese de i rekkefølge da vi følger historien til den amerikanske journalisten Paul og hans kjæreste Christine, i tillegg får vi i Ensomhetens språk, høre historien til Christines bror og hans familie.
Hadde jeg ikke vært så veldig forgapt i de første bøkene til Sendker, ville jeg sagt at de to bøkene fra Kina er kjempebra, men det henger igjen en liten skuffelse inni meg. For meg er det en vesensforskjell, Jeg er en som trekkes mot bøker der forfatteren skriver fra hjertet, der det føles som om historien er en del av dem på et vis og jeg får ikke denne følelsen i disse to bøkene.
Nå er det mange som ikke liker bøker typen, Kunsten å høre hjerteslag, så de vil nok bedømme bøkene fra Kina på en helt annen måte. Da vil de si at bøkene er godt skrevet og de er spennende og lærerik og tankevekkende.
Så for all del, bra romaner og jeg anbefaler dem gjerne, men bittelitt skuffet er jeg likevel. Og jeg ser fortsatt frem til den tredje i trilogien. Og det sies at han skriver på en ny bok fra Burma, så den skal også leses når den kommer ut.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og de har også sponset boken.
Ensomhetens språk er en frittstående oppfølger til Hviskende skygger, og vi møter igjen den amerikanske journalisten Paul Leibovitz. Kjærligheten til den kinesiske kjæresten Christine har fått ham til å glemme sorgen over den døde sønnen, og han trives bedre med livet i Hongkong. Men en dag får Christine et brev fra broren sin som leder dem inn på farlige veier. Broren forteller at landsbyen utenfor Shanghai har blitt rammet av en mystisk sykdom, og ber om hjelp.
Når Paul og Christine kommer dit, oppdager de en miljøkatastrofe ingen vil ta ansvar for. Det kinesiske samfunnet preges av kynisme, maktmisbruk og korrupsjon, men Paul er fast bestemt på å ta opp kampen for rettferdighet – til tross for at både forholdet til Christine og hans eget liv er i fare.
