Pass deg nå så du ikke faller

Reklame |

 

Våren og sommeren har vært litt for aktiv for meg.

Ja, jeg vet det og prøver å passe meg, men det er ikke så lett.

Jeg er nå nede på under halvparten av stoffskiftemedisinene.

Sist prøve i juni viste at nå var stoffskiftet mitt for lavt.

Så lavt at andre ville ha begynt på medisin.

Men samtidig følte jeg at kroppen ikke var mye dårligere enn i høst når jeg hadde full dose.

Jeg vet at aktivitetsnivået har vært altfor høyt for hva jeg tåler.

Mange reiser blir man sliten av, selv om det er aldri så morsomt.

Det er likevel ikke noe alternativ å sitte hjemme og spare seg.

Jeg vil oppleve ting og så får jeg heller ta hvilen når jeg kjenner jeg må.

Det er det som er utfordringen

Når må jeg?

 

Mange reiser med fly og tog og bil, blir man sliten av

Opp tidlig morgen, før fuglene.

Mange turer har vi gått, noen dager 10 tusen skritt.

Noe som for meg er kjempemye.

Hele tiden masse folk og lyder og musikk og ståk på alle kanter.

I tillegg fikk jeg en forkjølelse som gjorde nattesøvnen dårlig.

Det har også vært travelt her hjemme.

Folk og barn og stor ståhei fra morgen til kveld.

 

Nå merker jeg at grensen nærmer seg og jeg må passe meg.

Jeg har heldigvis fått vasket over gulvene, så det ser sånn noenlunde ut her.

Men jeg våkner om natten og er så sliten at jeg må opp og ta en ibux for å få sove igjen.

Det er et varseltegn på at nå må jeg snart hvile meg.

Jeg har trappet ned enda litt mer på medisin selv om jeg egentlig ikke skulle gjøre det.

Det er typisk meg å gjøre slike ting.

I morgen er det klart for å ta nye prøver.

I dag skal jeg derfor ta livet så rolig som jeg bare greier.

Det er bare så inderlig kjedelig å måtte mase på andre.

Man vil så gjerne bidra selv også.

Jeg skal være med en tur i skogen.

Det føler jeg at jeg skal, kanskje fordi de energiene vil gjøre meg godt.

Vi skal bare være der, ikke gå langt, så det skal jeg greie.

Så skal jeg lage middag, enkel sak med kylling i ovnen, salat og ris.

Utenom  det skal Jeg og Perlesøsteren sitte på balkongen sammen

 

 

Det er nemlig mitt eget ansvar å passe på kroppen min.

Det er jeg som kjenner mine grenser.

Jeg kan ikke skylde på noen andre.

Jeg må selv si fra når jeg ikke greier.

Jeg kan ikke fordra det egentlig for jeg hater hvis noen må ta hensyn til meg.

Men det er kun jeg som må passe på at jeg ikke faller.

I dag

4 kommentarer

Siste innlegg