Temaet er er tema som begynner å gå igjen i mange krimbøker for tiden og er dessverre også veldig aktuelt, men Larsen har mange uventede vinklinger, som gjør boken spennende.
Lettlest, men jeg liker ikke skrifttypen, men det er nå bare pirk fra min side.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Forlagshuset Vestfold og boken er et leseeksemplar.
Mens høststormene herjer, rystes det vesle stedet Helgeroa av en grusom forbrytelse. Idyllen slår sprekker, og i en bygd der alle kjenner alle, vokser mistro og splid frem. Vet man egentlig hva som skjuler seg bak lukkede dører? Kan man virkelig stole på naboen?
Eddi Stubb må manøvrere dunkle farvann, mens mørke skyer truer. Klarer han å finne løsningen, før gjerningsmannen slår til igjen? Sammen med sin nye makker, står Eddi overfor sin hittil mest spektakulære og komplekse sak
Frode Eie Larsen bokdebuterte med Hemmeligheten i 2011, og har siden etablert seg som manges krimfavoritt. Bøkene med den joviale etterforskeren, Eddi Stubb, oppdages av stadig flere, og mange – deriblant en rekke av Larsens forfatterkolleger – mener det bare er et tidsspørsmål før han slår gjennom for alvor. Fjorårets bok, På overflaten flyter vannliljene, ble hyllet av anmeldere, bloggere og lesere, og var blant de mest lånte bøkene – både fysisk og elektronisk – på bibliotekene i 2017.
Årets bok, Slå på ring, er utvilsomt Larsens aller beste. Det er tempo, driv og stadige overraskelser, skrevet med en penn som er både tydelig og sikker. Forfatteren har perfeksjonert både plott og språk, og med Slå på ring treffer han midt i blinken.
Da har jeg hatt med meg Hugo på sengekanten i ukesvis. 900 tettskrevne sider, liten skrift og få avsnitt i typisk Falcones-stil og akkurat like fengende som de andre han har skrevet.
Noen har kanskje sett Havets katedral som går på en av filmtilbyderne for tiden. Boken begynner der Havets katedral slutter.
Arnau er blitt en gammel mann. Vi får følge Hugo, en ung gutt Arnau har tatt under sine vinger.
Jeg må bare innrømme at jeg greier ikke å holde styr på alle landområder, grever og konger og slektninger og navn, men for meg gjør ikke det nå for handlingen får jeg med meg likevel.
Jeg har også lest Fatimas Hånd, en annen av Falcones bøker og den er like bra. Jeg har Barfotdronningen stående i hylla på vent men gleder meg til jeg får tid til å begynne på den også. De er jo så innmari tykke de bøkene hans.
Hugo Llor får et innholdsrikt og spennende liv og for meg ble ikke noe dødperiode i boken, det skjer noe hele tiden.
Bilde og tekst er hentet fra Cappelen og dette er et leseeksemplar.
For 10 år siden tok Ildefonso Falcones verden med storm med debutromanen Havets katedral. I oppfølgeren Jordens arvinger, tar Falcones oss igjen med til det fargerike og dramatiske Barcelona på 1300-tallet.
Barcelona 1387: Klokkene ringer i alle byens kirketårn, og folk stimler sammen for å se hva som skjer. I folkemengden befinner Arnau Estanyol seg, sammen med 12-årige Hugo Llor, som Arnau har tatt under sine vinger. Arnau har jobbet seg opp til å bli en av byens mest ansette menn, og han har hjulpet Hugo til å få arbeid ved et byens store skipsverft.
Klokkene, som varslet kongens død, varslet også starten på en ny og vanskelig tid for byens borgere, og det går ikke mange dager før det nye regimet får skjebnesvangre konsekvenser for Arnau og Hugo.
Kanskje dere møtes igjen en dag og personen ser like frisk og opplagt ut.
Det er da du må forstå at du får se glansbildet.
Det er glansbildene våre vi liker å vise frem til andre.
Alle vil vise frem sine gode sider, de vil nyte øyeblikkene, når kroppen er med dem.
De stundene kroppen spiller på lag
Man vil kjenne beruselsen det er, når man kan få være den man egentlig er.
Disse øyeblikkene, de gode dagene, de er så verdifulle.
Du får ikke se når vedkommende ligger til sengs med store smerter på et mørkt rom i tre dager for å klare å komme seg opp igjen.
Du får ikke se frykten de bærer på inni seg, hver gang de skal på noe, for de er redd de må avlyse
Du får ikke se alle….. Nei, dessverre det kan jeg ikke bli med på, for jeg har allerede en avtale denne uken.
De vet selv at for å klare den avtalen, må de hvile både før og etter, mens det du ser er et smilende opplagt og engasjert menneske.
Slik kunne jeg forklart side opp og side ned, men vi skal komme til poenget.
Det er der du kommer inn.
Eller rettere sagt, det er i de møtene du ikke skal komme inn med……
-Ja, du må begynne å bevege deg mer, ikke rart du blir fort sliten, når du er så mye i to.
-Alle blir jo slitne når de trimmer, det går over etter noen dager.
-Man må være holde ut litt så blir det bedre.
-Hvis man er mye hjemme, kommer man seg ikke ut til slutt, så man må bare presse seg litt.
-Jeg kjenner noen som begynte å trene og de ble friske, så du må bare stå på.
-Har du tenkt over kostholdet ditt.
-Ta deg sammen litt du nå da for en gangs skyld, du trenger nå ikke å gå hjem enda.
-Jeg husker nå du fortalte du var på tur hele dagen, hvordan greide du det da hvis du ikke greier noe nå.
-I går når jeg møtte deg så du jo helt fin ut.
-Du må tenke positivt vettu, ikke tro på forhånd at du ikke får til.
Lytt til det som blir fortalt deg og tro på det.
Ja, gode råd kan være fine, men la det være opp til den enkelte å bestemme om det er riktig for dem.
Du vet ikke noe om hvor mye positiv tenking de bruker i en vanlig hverdag, for å klare de tingene de må.
De er ikke dumme.
De vet at bevegelse er viktig, at kosthold er viktig, at de ikke bør røyke, osv, men de har kanskje ikke krefter nok til å deale med alt, for de har så mye de må bruke positiv energi og krefter til.
Viljestyrken kan føles innimellom som den er oppbrukt.
Mandag 15. oktober skulle jeg ta toget til Trondheim på Aschehougs høstmøte. Fordi det var rødt farenivå ved fjellpartiet Mannen, var det buss fra Åndalsnes til Dombås istedetfor tog. Toglinjen ligger nærmere fjellet enn veien, derfor blir toglinjen stengt når det er rødt farenivå.
Romsdalen var svært vakker denne dagen så å bivåne den fra bussvindu var ikke noe ulempe. Selvfølgelig får man ikke topp kvalitet på bildene når man tar dem ut av vinduet i fart og ofte blir det gjenskinn i ruten, men bildene kan godt nytes likevel.
Der oppe i dalen ser vi Bispen, Kongen og Dronninga. Trollstigveien går halvveis opp i fjellet Bispen som vi kan skimte toppen på litt til venstre i bildet.
Romsdalshorn prøvde å gjemme seg litt når vi nærmet oss.
Vi nærmer oss Trolltindene
Trolltindene med Trollveggen, Europas høyeste loddrette fall på 1000 meter. bestandig like vakkert.
Men trolsk var det også å se nedover dalen der tåken lå igjen som små bomullsdotter
Fjellpartiet ved Mannen som man håper så inderlig snart vil rase fra seg så mye at det blir fred for de som bor der som gang på gang må flytte. Denne uken er det meldt regn hele uken så vi får håpe noe skjer, hvis det da ikke blir så kaldt at det snør,
Litt høyere oppe er dalen så trang at det er bare vei, jernbane og elv som får plass. Elva som bruker å være bitteliten på denne tiden, er nå flomstor.
Vermafossen. Her er det et kraftverk og det var enorme krefter i vannet nå når fossen var så stor.
Det står utenpå boken at Lippman er en av de beste romanforfattere som finnes. Washington Post står for det utsagnet. Jeg er ikke enig med Washington Post.
Flere krimforfattere har uttalt seg at hun skriver som en drøm og er en av de beste krimforfatterne i dag så det må være noe jeg har oversett.
Jeg fant ikke denne spennende og jeg synes mye av det var patetisk skrevet rett og slett.
Sitat: Han senker blikket og får øye på en flekk på skjorta, kaffe fra frokosten. Birdy ville aldri latt ham gå ut av huset slik. Det plager Irving at han har gått rundt med en flekk, selv om de eneste han har truffet hele formiddagen, er Susie og Pauline.
Sitat:
Kanskje han burde sette det smørbrødet på menyen. Ikke med tomater, de er ikke i sesong, men bacon og ost går aldri av moten.
Sukk, kan ikke ha tomater på smørbrødet, for det er utenfor tomatsesong? Hvorfor bry seg med å skrive om en flekk på skjorta når det har ingenting med hverken person og handling å gjøre, nesten som om det trengs litt flere ord for å fylle boken.
Det skal være en spenningsroman og mange liker sikkert denne sjangeren. Ikke noen blodige detaljer og sakte men sikkert får man vite mer og mer til det kommer en avslutning, men for meg, dette ble mer irritasjon enn spenning og glede.
Men jeg likte ikke Stoner heller, som millioner av mennesker skryter opp i skyene, så det kan være de samme millionene liker denne også.
Bilde og tekst er hentet fra forlaget Font sine sider og boken er et leseeksemplar.
Den amerikanske forfatteren Laura Lippman har vunnet et tyvetalls priser for sine glimrende spenningsromaner, og hun har Gillian Flynn og Stephen King blant sine største fans. Brent av solen er en psykologisk spenningsroman og en forførende og moderne krim-noir som får deg til å minnes mesterverket Postmannen ringer alltid to ganger.
Tobarnsmoren Pauline og selgeren Adam møtes på en nedslitt kro i den lille byen Belleville, et sted som virker «lappet sammen av andre byers levninger». Hun har tenkt seg vestover, og han hevder å være på gjennomreise. Likevel blir begge værende. I løpet av sommeren hengir de seg ubønnhørlig til et lidenskapelig kjærlighetsforhold. Men begge holder noe igjen fra den andre farlige, kanskje dødelige hemmeligheter. Så mister noen livet. Var det en ulykke, eller ledd i en plan? Adam og Polly er nå så fanget i hverandres liv og løgner at ingen av dem vet hvordan de skal unnslippe ikke engang om de ønsker det. Er kjærligheten sterk nok til å tåle sannheten, eller vil den ødelegge dem?
Når jeg la boken sammen, tenkte jeg at nå må jeg slutte å lese bøker. Nok en gang må jeg ta farvel med mennesker jeg blir så inderlig glad i. Familien i En lykkes dag, Ernest og Gracie i boken Kjærlighet og andre trøstepremier og nå Eleanor og Raymond i Eleanor Oliphant har det helt fint.
Foreløbig har jeg ikke sett noen som ikke har likt denne boken og jeg kan ikke forstå at det kan bli noen heller. Den er et mesterverk, hverken mer eller mindre. Måten den er skrevet på er bare helt utrolig bra. Hvordan Eleanor ser seg selv og det hun opplever, med klokskap og innsikt og galgenhumor, men samtidig hvordan hun har gjemt de vonde minnene så langt inni seg at hun ikke finner de igjen og ikke vil finne de heller.
Vi forstår jo umiddelbart at det er mye som ligger bak Eleanors væremåte og sakte, men sikkert blir vi kjent med både henne og historien hennes og det føles som om vi får høre den samtidig med henne på et vis, at vi får være med i hennes prosesser.
Romanen er også lærerik for det omhandler menneskets følelser og hvordan man blir preget av det man opplever og hvordan man kan kjempe seg tilbake til den virkelighet som andre opplever, å leve, ikke bare å overleve.
Takk til Eleanor Oliphant at du har latt meg bli kjent med deg, jeg vil gjerne være din venn.
Det er drøssevis av nydelig skrevne sitater å plukke fra boken, men et knippe får dere her.
Sitat: Jeg smilte til henne. Tenk å være mottager av takknemlighet og varm aktelse to ganger på èn dag! Jeg har aldri ant at små velgjerninger kunne utløse slik uforfalsket, sjenerøs respons. Det føltes som om en glød ble tent inni meg – ingen flammende ild, men mer et lite, stødig stearinlys.
Sitat:
Livet mitt, såpass skjønte jeg, var blitt helt feil. Fullstendig og fullkomment feil. Jeg burde ikke leve på denne måten. Ingen burde leve på denne måten. Problemet var at jeg rett og slett ikke viste hvordan jeg skulle ordne opp i det. Mammas måte var feil, det visste jeg. Men ingen hadde noen gang vist meg den riktige måten å leve livet på. og selv om jeg hadde prøvd så godt jeg kunne i alle år, så visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle ordene opp i saker og ting. Jeg var et uløselig kryssord.
Humor er det masse av: Jeg lengtet etter å komme ut i naturlig lys og frisk luft igjen. Skjønnhetspalassets forgylte rammer var ikke mitt foretrukne habitat. I likhet med høna som hadde lagt eggene til smørbrødet mitt, var jeg av den mer frittgående typen.
Sitat:
Han gikk med hendene i lommen på den lavtsittende dongeribuksen og hadde på seg en merkelig, stor ull-lue jeg ikke hadde sett før. Den så ut som noe et ondskapsfullt tysk troll kunne ha hatt på hodet på illustrasjonen fra et 1800-talls eventyr, kanskje et som handler om en baker som var slem mot barn og som fikk sin velfortjente straff av en flokk med alver. Jeg likte den ganske godt,
Konklusjon: Alle som liker å lese må lese Eleanor Oliphant har det helt fint.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Eleanor Oliphant lever et enkelt liv. Hun har på seg de samme klærne på jobb hver dag, spiser den samme lunsjen hver dag, og drikker to flasker vodka hver helg. Eleanor Oliphant er lykkelig. Hun savner ingenting i sin nøye tilpassede tilværelse. Bortsett fra, kanskje, alt.
