Vi hadde bestilt utflukt, svømme med delfiner. Hvis alt klaffer og jeg får lastet opp bilder, skal dere få møte Lucy i morgen. Det er jo ikke lov å ta bilder for de skal selge dem til oss dyrt. 50 dollar for et bilde eller 60 for alle digitalt, så 120 dollar for to personer. Bra det er en once in a life experience.
Klart vann.
Aldri har jeg sett mer rotete oppstilling, busser og biler hulter til bulter. På andre steder bruker de å stå fint oppstilt ved siden av hverandre.
Vi er buss 41 i dag. Vanligvis er de superorganisert de utfluktene, i dag var de ikke det, selv om det er fint å bare lene seg tilbake og la andre organisere for en, særlig når det blir forsinkelser.
Mange rundkjøringer var julepyntet, ikke alt var liker fint.
Når vi kom til stranden var vi sultne for vi var oppe før klokka 6. Det er travelt å være cruiseturist hvis man vil se mer enn skipet. Man kan jo dra på tur på egen hånd. Mange drar nok på stranda.
For oss ble det altfor kaotisk på stranda. Det vrimlet av folk. Det var moro å sittegruppe betrakte menneskene som var der. Det var nesten som å gå rett inn i en amerikansk beachfilm.
På veien hjem, kjørte vi gjennom George Town, for noen ville ikke tilbake på skipet enda. Her lå to store turistskip, Carnivsl og Norwegian Eric. De hadde visst fått parkere i byen, kanskje de kom litt senere.
Det er venstrekjøring her på øya, men det var bilder der sjåføren satt både på høyre og venstre side.
Da er vi straks klar for å forlate Cayman Island. I morgen er det sjødag og jeg skal sove leeeeeenge.
Biblioteket har åpnet. To bøker leses allerede. Gubben leser Ahnhem, Den niende graven og jeg leser Kristin Hannah, Nattergalen.
Det regnet etter frokost i dag men temperaturen er nydelig.
Det kom en regnbyge så vi rømte ned på balkongen og her er det bare så deilig å sitte. Eneste lydene er havet og temperaturen er slik at du kan sitte der lettkledd.
Siden vi hadde avslappingsdag, gikk vi i restauranten til lunsj, istedenfor buffeten. Deilig bare å sette seg ned og bli servert og det er mye roligere enn i buffeten. Det er mer hektisk på denne seilingen, mye folk. Jeg trodde det ville bli roligere her enn når det er fullt av unger som det er i fellesferien, men her er det andre cruisere, nesten ikke barn, mer voksne folk.
Cobbsalat til lunsj, smakte fortreffelig.
Nytt mannskap hadde omvisning.
Vi slapper av på balkongen frem til middag for det var så deilig. Vi deler bord med et annet norsk par som er glad i å reise på cruise. Vi var litt spent på om vi fikk selskap ved bordet og tenkte at vi kanskje skulle be om open seating. Vi har første bordsetting, dvs vi må komme mellom 18 og 18.30 hver kveld, bord 242. Siden vi fikk så hyggelig selskap, velger vi nok samme bord hver kveld.
Man kan også velge fast 20.30 eller man kan ha open seating. Da kommer man når man vil. Eller buffeten eller en av spesialrestaurantene. Mange muligheter.
Det er ingen formelle aftener noe mer, Smart casual eller Evening chic. Ikke shorts eller tanktops for herrene, ellers går man kledd som man vil, stort sett. Ikke badeklær, barføtt eller i morgenkåpe. Blir vel som i syden at man kler seg om litt til middag.
Nå er klokken 15.12 her, så da er den vel ca 21.00 hjemme. Ha en fortreffelig aften, det skal vi.
Og i morgen skal jeg svømme med delfiner og det gleder jeg meg til.
Og se hva som skjedde nå da? Steketemperatur, oj oj
Lenge siden jeg har lest en Lindellbok, men har sett alle filmene og synes de er spennende.
Dronen er spennende i partier, men jeg liker ikke å vite hvem gjerningsmannen er, mens det etterforskes. Det ødelegger mye av spenningen for meg. Hadde boken vært skrevet, så vi fikk følge gjerningsmannen, uten likevel å vite hvem det er, hadde boken vært gruelig spennende.
Jeg synes også det blitt litt manisk, med Heine, bikkje, Leo, Agnes. Kunne klart meg med halvparten av alle tankene. Litt må jo til for at vi skal lære personene å kjenne, men det ble litt mye for meg
Men likevel en velskrevet krimbok uten makabre detaljer for de som ikke liker det. Anbefaler gjerne Unni Lindell.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehougs sider og boken er et leseeksemplar.
En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne. Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.
Etter en brannulykke for halvannet år siden, er politiførstebetjent Marian Dahle tilbake. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.
Jeg skriver bestandig navnet til den som eier bildet på bildet når jeg tekster.
Når jeg var i Trondheim på bokmøte fikk jeg møte en av de jeg låner mange bilder av.
Inger Lefstad har vært med meg helt fra jeg startet å skrive blogg-
Jeg tror bildet over, er et av de første bildene jeg fikk låne og jeg er så glad i det bildet, selv om jeg ser at teksten skulle vært mer tydelig, en annen skrifttype og farge.
Instagram ingercanonlefstad
meg finner du på marianntokle, tenk Lillasjelnavnet var opptatt av en utenlandsk person 🙂
Inger og meg oktober 2018
Alle de vakre bildene med vanndråper på, som jeg er så glad i, her er noen av dem.
. Jeg liker å bruke ulike typer bilder og hun er en av de som tar mange bilder av fugler.
Fuglebildene gir meg gjerne ord på en annen måte enn de mer kunstneriske bildene.
Ofte setter hun sitt eget preg på bildene så de blir mer humoristiske og det liker jeg.
Det jeg liker så godt med Ingers bilde er at de skaper følelser i meg og med følelsene kommer også ordene.
Tusen takk for at jeg får velge fritt blant dine bilder Inger Lefstad.
