Da har jeg lest tredje bok i syv søstre serien til Riley. De to første likte jeg godt, denne ble litt for klisjefylt for meg. Jeg er litt lei av slott og grever og deres avkom, ekte og uekte. Det jeg har likt så godt med de to første, De syv søstre og Stormens datter er at de har vært litt mer enn bare feelgood.
Vi holder oss altså i denne boken i England, The lake district og London og vi følger tredje søster, Star i hennes leting etter sine aner.
Mange sier at den fjerde Perlesøsteren er den beste, så da får jeg glede meg til den, for jeg skal selvfølgelig lese alle. Det er jo underholdning disse bøkene og det blir jo spennende å følge med helt til siste bok.
Dette er tredje bok i den storslåtte serien «De syv søstre».
Star er den mest gåtefulle av søstrene, og hun vil nødig gi slipp på tryggheten hun opplever i vennskapet med søsteren CeCe. Til slutt bestemmer hun seg likevel for å følge sporet faren har gitt henne for at hun skal finne opphavet sitt. Sporet fører henne til et gammelt antikvariat i London, og blir samtidig starten på en helt ny tilværelse.
Hundre år tidligere møter vi den sta og uavhengige Flora. Hun er lykkelig hjemme i Lake District, men krefter utenfor hennes kontroll fører henne til London og til en av sosietetsmiljøets største personligheter, Alice Keppel. Her blir hun en brikke i et spill der hun ikke kjenner reglene, men en dag møter hun en mystisk mann som avslører svarene Flora har vært på jakt etter hele livet.
Jeg tenker at omslaget på denne boken blir helt feil. Mange kjøper bøker etter omslaget og denne ser veldig typisk feelgood ut, et ungt pent par på stranden.
Dette er slett ikke noe feelgood. Det er en veldig bra skrevet bok der handlingen er lagt til Jugoslavia. Jeg har ikke lest noen bøker før om konflikten i de landene.
Helt fra Tito opprettet den føderale folkerepublikk Jugoslavia i 1945, bestående av seks Balkan-stater, Kroatia, Slovenia, Serbia, Bosnia-Herzegovina, Montenegro og Makedonia, har det i årenes løp vært mange konflikter og kriger. Bosniaker, serbere og kroater bodde hulter til bulter og det var en stor utfordring for de som kunne vokse opp som bestekamerater, ble plutselig fiender over natten.
Vi var i Slovenia i 2012 og guiden fortalte at fortsatt ulmet det i befolkningen. Når det var ufred, kunne naboer passe hverandres barn men når kvelden kom så sloss de. Han sa også at de var et svært misunnelig folk, de unte liksom ikke noen å ha noe som var bedre enn det de selv hadde. Vi var på tur til Ljublana og der var det svært vakkert.
Vi har også vært i Dubrovnik flere ganger og et par ganger i Split. Split virker for meg som om de har en varmere atmosfære enn i Dubrovnik. Det er rart å ha vært der og gått i disse gatene som er beskrevet i boken og som ble rasert.
Heldigvis har de fått bygget opp igjen byene, for de turismen er veldig viktig for den solfylte Dalmatiakysten.
Hovedpersonen Miro blir krigsreporter, for han har et sterkt ønske om å fortelle sannheten om hva som skjer via bilder og film. Mye av handlingen er derfor hans virkelighet i de krigsrammede områdene. Jeg forstår hvorfor de som lever av dette yrket på et vis blir avhengig av adrenalinrushet de får når de er midt oppe i kampene som raser rundt dem. Jeg har hørt noen si at aldri mer, men så ser vi de gang etter gang når det er krig i ulike land. Det er kanskje som Miro sier at det er som om det er da han føler seg mest levende.
Dette er en bok jeg sterkt anbefaler for det handler om konflikter som slett ikke tilhører gamle dager, men det foregikk på 1990- tallet. Norge var jo også engasjert med fredsbevarende styrker i Bosnia.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm sine sider og de har også sponset boken.
Jugoslavia sommeren 1979: Åtte år gamle Miro flytter med familien fra en liten by inne i landet og til den solfylte Dalmatiakysten. Etter som han vokser opp, forelsker seg og gifter seg, ser utsiktene stadig lysere ut.
Men truende skyer samler seg over Jugoslavia. Det bryter ut krig og en uoverveid avgjørelse ødelegger den tilværelsen Miro har bygd opp. Drevet av sinne og sorg flykter han til Dubrovnik og blir del av den tøffe gjengen av internasjonale krigsreportere.
Miro innser at selv om han overlever, fins det ikke noen vei tilbake til hans tidligere liv, og hans erfaringer vil forandre både ham selv og de han elsker.
Etter å ha lest Dødevaskeren, følte jeg for å lese noe lett og fant; I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson.
Jeg likte godt La meg synge deg stille sanger av samme forfatter og prøver å få lest alle hennes bøker. Det er nok den første jeg har likt aller best, men denne var også veldig vakker for meg.
Det er ikke så mye action i denne boken, det er en stille bok der vi får krype litt under huden på tre ulike mennesker som bor i samme blokk. Alle tre er litt ensomme og skadeskutt av livet men finner felles interesser og lærer å sette pris på hverandres selskap.
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang i en bygård i Stockholm. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn, tap og et uforløst liv. En dag havner en bokpakke som egentlig skulle til Elisabeth, hos Elias. Etter denne første kontakten oppstår den mystiske Elisabeth snart som en figur i Elias’ tegninger. Figuren er en svarttrost. Elias er dyslektiker. Otto er bokelsker. Elisabeth skriver. Langsomt kommer de hverandre inn på livet. Gradvis folder deres personlige livshistorier seg ut i takt med vennskapet som vokser. Linda Olsson, forfatteren av braksuksessen La meg synge deg stille sanger, er tilbake med en stillfaren og vakker beretning om ensomhet, vennskap, litteraturens kraft og mulighetene ethvert menneskeliv rommer. «En bok som berører sterkt». Dala-Demokraten Linda Olsson (f. 1948) vokste opp i Stockholm der hun studerte jus. Hun flyttet fra Sverige i 1986 og bodde blant annet i England, Kenya, Singapore og Japan. Hun arbeidet for det meste i bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned i Auckland i New Zealand der hun nå bor. Linda Olsson begeistrer millioner av lesere over hele verden med sine bøker. Debutromanen hennes, La meg synge deg stille sanger, kom på norsk i 2008 og solgte i flere hundre tusen eksemplarer.
Bokens handling var der lagt til Afghanistan. Jeg var rystet over kvinnesynet der. Man vet jo at det er sånn, men man tror liksom ikke på det likevel. Det var sånn det var her for 1000 år siden liksom. Jeg skrev den gang at jeg var redd når jeg tenkte på alle menn som kommer hit til landet med dette forkvaklede kvinnesynet. Og så hit til vesten der kvinner er fri til å både mene det de vil, kle seg som de vil og være sammen med den de vil.
Derfor gruet jeg meg litt, når jeg skulle begynne på Dødevaskeren. Hvor trist ville det bli liksom og igjen er jeg rystet inn i sjelen. Og det er ikke en gang i gamle dager, det foregår den dag i dag, selv om mye av denne historien foregår på åtti/nittitallet, er noe av fortellingen fra 2016. Om Frmesk, som har kommet seg til Danmark men fortsatt er redd for å bli funnet av sin far Anwar. Frmesk er kurder. Kurderne er ett av de eldste folkeslagene i verden. Sadam Hussein angrep kurdiske landsbyer med giftgass.
Men det er ikke nok at de er redd for Hussein. De angriper jo også sine egne.Jentebabyer blir kastet ut på gaten for å dø og mange kvinner blir skutt som uren og det uten at de har gjort noe annet enn å være kvinne. Uren er de døde også, men Frmesk sin mormor er dødevasker. Hun vasker de døde kroppene, så de skal være rene og blir spottet på grunn av dette. Frmesk vokser opp hos sin mormor for de er redd for at faren til Frmesk skal ta livet av henne.
Sitat:
Er det sant? utbrøt Anwar. En jente? Her har jeg ventet i fem år på at det kvinnemennesket skulle bli gravid igjen og så får jeg bare en jente.
De uverdige kvinners avkom, mumlet Tofiq
Men som Frmesk sier til legestudenten Darya, på et sykehus i Danmark, at sannheten må fortelles, hvis det skal det bli endring. Og det blir det merkeligste for meg. hvis de tror at dette er det eneste riktige, dette forkvaklede kvinnesynet, hvorfor er de så livredd for at det skal snakkes om. Jo, fordi angriperens beste våpen er tausheten til kvinnene og det er det uansett om overgrepene blir utført pga tro eller ikke. All misbruk av kvinner og barn må snakkes om, for å lære de neste generasjonene at de må stå frem når de blir utsatt for overgrep.
Sara Omar er derfor en modig kvinne som gir ut denne boken. Boken skapte store bølger når hun gav den ut i Danmark og hun ble satt under politibeskyttelse. En bok som bør leses av alle.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug sine sider og de har også sponset boken.
Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene. Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider. Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.
