Det er ikke tvil i min sjel, min favorittforfatter heter Isabel Allende.
Jeg har som mål å lese alle hennes bøker, men har mange igjen, for jeg oppdaget henne først når jeg fikk lese manuskriptet til Øya under havet, når jeg var prøveleser for Bokklubben.
Jeg har ikke lest den forrige boken enda heller, Den japanske elskeren, men jeg har lest noen av de eldre bøkene. Men jeg har mange igjen og de skal jeg lese etterhvert.
Hun skriver så fantastisk denne damen, og Etter vinteren er intet unntak.
Vi får historiene til Lucia og Richard og Evelyn, når disse vikles inn i hverandres liv, midt under den verste snøstormen på Manhatten i manns minne.
Ikke bare er det svært interessant å lese deres historier, men sammen vikles de inn i en annen spennende historie sammen.
Allende har en slik malerisk måte å skrive på. Hun er dronningen av ord for meg. Jeg liker å dra frem ett eller to sitater, når jeg skriver omtaler, men her kunne jeg skrevet hele boken og det er hjerteskjærende historier som blir fortalt.
Men jeg skal ta med et sitat fra begynnelsen av boken når Evelyn møter Lucia og Richard.
Lucìa henvendte seg til gjesten på spansk for å ta rede på hvor hun var fra og hva som hadde skjedd. Den andre våknet fra den katoniske tilstanden hun lot til å ha være i, og tok av seg hetten, men holdt blikket fast i gulvet. Hun var ikke kortvokst, men en veldig lav og og veldig tynn, ung kvinne, med et ansikt som lyst tre, og det svarte håret var festet i nakken. Lucìa antok at hun var urfolk, antagelig mayaindianer, selv om de typiske trekkene fra den urbefolkningen, ikke var spesielt fremtredende i henne; den ørneaktige nesa, brede kinnbein og mandelformede øyne.
Med veldig høy stemme sa Richard til jenta at hun kunne stole på Lucìa, med utgangspunkt i at utlendinger skjønner engelsk, hvis de bare blir ropt til. I dette tilffellet fungerte det, for jenta hentet frem en kanaristemme for å bringe på det rene at hun var fra Guatemala. Hun mumlet med så stort besvært at det var vanskelig å følge ordene hennes; når hun var ferdig med en setning, var det ingen som husket hvordan den hadde begynt.
Isabel Allende starter skrivingen av sine bøker, på samme dato hver gang, 8. januar. Ideen til boken fikk hun under et juleselskap i 2015, under en familiemiddag der de andre lurte på hva neste bok skulle handle om. De begynte å kaste ideer ut i luften og slik ble skjelettet til denne boka til.
Jeg anbefaler Isabel Allendes bøker til alle som liker å lese, unge og gamle, menn og kvinner. Jeg kan ikke forstå annet enn at alle må like hennes bøker.
Bilde og tekst er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Professor Richard Bowmaster kjører inn i bilen til den unge, ulovlige innvandreren Evelyn Ortega fra Guatemala, midt under den verste snøstormen i New York i manns minne. Det viser seg å få mer dramatiske konsekvenser enn ventet, og professoren henvender seg til sin kollega og leietaker Lucía Maraz for å be om råd. Disse tre svært forskjellige personene bringes sammen i en fortelling som beveger seg fra dagens Brooklyn til 1970-tallets Latin-Amerika og kaster Richard og Lucia inn i et forhold ingen av dem hadde kunnet se for seg.
En aktuell fortelling om migrasjon og identitet med hovedpersoner som finner håp og muligheter gjennom møtet med kjærligheten.
«Dette vintereventyret kan smelte ethvert frossent hjerte.» Kirkus
«Kan sammenlignes med Åndenes hus.» CBS Watch! Magazine
«Et dypdykk i hva det betyr å respektere, beskytte og elske.» Publishers Weekly
Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup
Det er slik det føles.
Som å ha sirup i systemet så alt er tregt.
Når du skal gå eller gjøre noe, må du dra med deg kroppen gjennom denne sirupen.
Til og med i hjernen, er det sirup.
Tjukk sirup.
Du husker ikke hva noe heter.
Du ser på glasset som står foran deg og du tenker at hva heter det.
Helt vanlige ord, må du lete etter i hodet.
Konsentrasjon er vanskelig, for ord du leser, går liksom ikke inn i hodet.
Du må lese avsnitt om og om igjen.
Bittesmå bekymringer du ellers ville ha ledd av, fylles også med sirup og tar mye større plass
Små oppgaver som å sette på vaskemaskinen, krever all din styrke.
Når du står opp om morgenen, må du hvile før du kan dusje.
Stå opp, dusje, spise, må skje i etapper.
Noen dager greier man ikke å sitte i en stol en hel dag, man må legge seg.
Heldigvis er jeg sjelden så fyllt av sirup lenger.
Nå tåler stoffskiftet mitt å være lavere, uten at det blir så ille som dette.
Men jeg har hatt en periode nå, som har vært sånn.
Det aller verste er kanskje det at man lurer på om det er sånn det vil fortsette.
Om det kan bli bedring igjen eller om kroppen er helt utmatttet.
Jeg har økt medisindosen og formen stiger igjen.
Det er som om sirupen smelter og blir tynnere.
Hodet føles lettere som om jeg svever mer.
Fortsatt er det lite fysiske krefter, men det er jeg vant til, så det er ok for meg.
Men jeg føler alt lettere inni meg og det er viktigst for meg.
De som har utmattelsessykdommer, kjenner nok til dette.
De som har det ille, tenk de må ligge i et mørkt rom hele dagen.
Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde Me.
Hun var så dårlig når hun skrev sin første bok at hun skrev små post it lapper og hengte på veggen
Noen dager skrev hun kun en lapp, for hun greide ikke mer.
Det finnes så mange som er så syk og mange av de er unge.
Og jeg blir så eitrende sint når jeg hører om hvordan de blir møtt i helsevesenet.
DE BLIR IKKE TRODD
Kan du tenke deg hvis du var så syk og ingen trodde på deg.
Samme hvem du møtte, så trodde de at dette er noe du bare finner på for å få oppmerksomhet.
Kan du lukke øynene litt og kjenne på den hjelpesløsheten du da må føle.
Du er så syk at du greier ingenting og du har kanskje i tillegg store smerter, men ingen er villig til å hjelpe deg.
KLARER DU Å TENKE DET
Tenk at man utdanner seg til lege eller sykepleier og ikke bryr seg med å finne ut hva som gjør at pasientene er syke.
Og ja, jeg vet det er mange av de som ikke er sånn, men desverre møter man altfor mange av de.
De tror ikke på en.
Og de sender en bare hjem igjen uten noe mer undersøkelser.
Jeg vet også at mange av de blir enda sykere når de kommer hjem.
Påkjenningen av å komme på sykehus og møtene med legene som avviser dem, trekker ut det siste de har av krefter.
For ikke snakke om psyken.
Alle begynner nå å forstå at alt i kroppen henger sammen. fysisk og psykisk.
Og det psykiske helsevesenet høres ut til å være fullstendig på villspor.
Mange blir dårligere av å bli innlagt, mye dårligere.
Jeg vet om de som har hentet pårørende hjem igjen fordi de ble enda sykere av å bli innlagt.
Jeg vet om de som er veldig mye sykere nesten et helt år, etter en slik innleggelse.
Bare de som har vært gjennom det, vet hva det koster fysisk og psykisk å møte helsevesenet, når en er så dårlig.
Ja, de fleste mennesker blir ofte berørt i møte med lege eller når de skal på et viktig møte.
Ja, tenk da hvordan du ville vært hvis du i tillegg var veldig, veldig syk og du var redd for igjen å ikke blir trodd.
LUKK ØYNENE OG TENK DET EN GANG TIL. DE TROR IKKE PÅ DEG. DE TROR DU LYVER, DE ER ARROGANTE OG LIKEGYLDIGE OG DE HØRER IKKE EN GANG PÅ HVA DU FORTELLER.
Jeg har vært gjennom det med å ikke bli trodd.
Jeg har fått brev fra trygdeetaten der det står “stoffskiftesykdommen” hun mener hun har.
Jeg har hørt det sagt at du skjønner det Mariann, at vi alle kan ha en tung dag på jobb.
Jeg er blitt fortalt at hvis jeg ikke tar antidepressiva som legen anbefaler, så vil jeg miste trygderettighetene mine fordi jeg ikke samarbeider.
Men den følge at jeg spydde i to dager og ble helt apatisk og fikk sluttet med de igjen.
Heldigvis for meg har jeg aldri vært så syk at jeg har måtte gi opp kampen.
Jeg måtte gå til privat lege for å bli trodd og for å bli tatt på alvor.
20 år har jeg holdt på med denne kampen.
Hvor mange som ikke har trodd meg på disse 20 årene, ja det har jeg ikke tall på.
Også venner og familie, som tror jeg er lat og ville blitt bedre om jeg bare trente nok.
Heldigvis har mine nærmeste bestandig støttet meg.
Nå har jeg endelig en lege som ser hele meg.
Han sier at kombinasjonen av født med stress, dusinvis av infeksjoner og antibiotika, mest sannsynlig har ført til immunforsvarsvikt.
Derfor har kroppen utmattelsessymptomer, der den slår til med betennelseslignende tilstander når jeg gjør litt for mye.
I tillegg greier ikke stoffskiftet å fungere uten litt tilskudd og jeg har insulinresistens.
De tre kombinert er komplisert, for de påvirker hverandre.
Ok, da vet jeg det og dette kan jeg leve veldig godt med, når jeg nå vet hvorfor.
Kanskje kan jeg bli riktig så frisk, kanskje vil jeg ha perioder der jeg ikke greier noe.
Men jeg er av de heldige.
Jeg har økonomi til å gå privat, til å reise og slipper å gruble på hvordan betaler regninger.
Jeg har ikke smerter stort sett, hvis jeg ikke bruker knærne for mye.
Jeg har det godt og for ikke å snakke om jeg blir trodd.
Jeg slipper å bruke kreftene mine på å kjempe med helsevesenet noe mer.
Den kampen er nemlig utrolig utmattende.
De som følger meg er kanskje lei av å lese om mine prosesser.
Men dette er et veldig viktig tema, ikke på grunn av meg, men for alle de som ikke har kommet dit jeg er.
De fortjener nemlig at noen ser dem og lytter til dem og TROR DEM
Derfor er jeg også svært opptatt av de som ER DEN ENE
De som tar på seg rollen med å se sine medmennesker.
De er som noen engler på jord og vi trenger flere av de.
Jeg sender i dag alle mine gode tanker til alle de som sliter og ikke blir trodd.
Lillasjelord skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker ord skrevet spesielt til deg. Det eneste jeg trenger for å skrive er navnet ditt og gjerne et bilde. Du bestemmer selv om du vil ha de postet anonymt i bloggen.
Dette er ingen stor bok, når det gjelder størrelse og sidetall, 136, små sider, men likevel var det en stor bok for meg, en bok til ettertanke. Av og til når bøker griper meg og jeg leser de på sengekanten, våkner jeg om natten med tanker om boken og det gjorde jeg i natt, etter å ha lest denne.
Jeg liker jo selv å filosofere litt og nettopp det er det Gaarder gjør og han gjør det så fint. Hvor fantastisk det er, at det i hele tatt er blitt liv på jorden.
Jeg liker også at hovedpersonen i boken velger å skrive, for å finne svarene inni seg før han skal ta en viktig avgjørelse. Å skrive er et nyttig verktøy når vi står overfor tøffe tak.
Sitater:
Alle de fire naturkreftene – gravitasjon, sterk kjernekraft, svak kjernekraft og elektromagnetiske krefter – er som finjustert for liv, og for tenkende vesener som oss. Og de kunne ha godt ha hatt helt andre verdier, det er astronomene nesten unisont enige om. Men om styrken hadde vært bare ørlite grann annerledes i èn av disse parameterne, ville universet vårt ha fremstått som sterilt, uten liv og uten himmellegemer.
……
Vi befinner oss i et “bærekraftig” univers, og, har det vist seg, et fruktbart univers. De grunnleggene kreftene i naturen, og en lang rekke såkalte fysiske konstanter, var akkurat passe til at atomene, stjernene og vi kunne oppstå.
Sitat:
Hjernen vår kunne ikke ha vært større enn den er, for da ville ikke kvinnen være i stand til å føde den, så sant hun samtidig skulle klare å gå oppreist på to bein,, og det er en viktig forutsetning for hjernens utvikling.
Men menneskets hjerne kunne ikke ha vært mindre enn den er heller. Da ville vi ikke kunne kommunisere fornuftsmessig med hverandre eller hatt en noenlunde forståelse av den verden vi lever i. Vi ville ikke vært mennesker, bare et hvilket som helst dyr.
Fysiologisk sett er altså menneskets hjerne preget av et forunderlig fint og nøye avstemt ekvilibrium. Hjernens behov for en bred fødselskanal er i prekær balanse med betingelsene en oppreist gange stiller for det stikk motsatte, altså en smal fødselskanal.
Men menneskets hjerne er akkurat passe stor til at kvinnen er i stand til å føde den, og til at vi – begrensningene til tross- kan ha en adekvat forståelse av naturen vi er omgitt av.
Bilde og tekst er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
På sin første studiedag kommer Albert inn i pauserommet på Universitetet i Oslo. Foran en kaffeautomat legger han merke til ei jente – Eirin. De har aldri møtt hverandre før. Likevel skvetter begge idet de får øye på hverandre. 37 år senere, i april 2009, er Eirin på en kongress for ferskvannsbiologer i Melbourne, og Albert er alene når han mottar en uhyggelig beskjed fra Marianne. Kan han leve videre med det han har fått vite? Han tar seg opp til Eventyrhuset, Eirins og Alberts ankerfeste gjennom mange år. Her gir han seg selv en tidsfrist på 24 timer til å skrive om sitt eget og Eirins liv. I løpet av dette døgnet vil han ta sitt livs viktigste avgjørelse
