Det vrimler av nordiske krimforfattere jeg ikke har lest noe av og Anders de la Motte var en av de. Nå har jeg lest de tre første av årstidsbøkene hans og likte de godt.
Han har skrevet to fra Stockholm og jeg er nå ferdig med den første, MemoRandom.
Jeg likte også den svært godt og gleder meg til å ta fatt på nummer to, Ultimatum, som visstnok er en fortsettelse av MemoRandom. Boken har jeg kjøpt selv, derfor ikke reklame.
David Sarac er politimann. Han rekrutterer og beskytter tystere og topp hemmelige kilder i Stockholms kriminelle miljø. Manipulering, bestikkelser og trusler – så lenge David leverer resultater er det ingen som stiller spørsmål ved metodene.
Etter en voldsom bilulykke mister David hukommelsen. Kontrollen over det avanserte nettet av svik og løgner blir borte. Plutselig er David fritt vilt for alle som vil ha tak i hemmelighetene hans. For å beskytte seg selv og kildene sine er han nødt til å gjenopprette kontakten med den forsvunne infiltratøren Janus, som befinner seg høyt oppe i det kriminelle hierarkiet. Flere, på begge sider av loven, virker villige til å gå over lik for å avsløre Janus’ rette identitet. Eller kanskje beskytte den?
I dag lurte jeg gubben. Han er oppe i seks-tiden. Ca 7.30 kommer han ned med kaffe, så vi kan drikke kaffe på balkongen. Jeg bruker å sove til han kommer, men i dag våknet jeg litt tidligere, lot lyset være av og lurte meg ut på balkongen, så når han kom listende inn døra, var fruen borte.
Frokostutsikten var også bra.
Vi vannet plena før vi gikk i land,
Det ser veldig fint ut her. Dette er en øy der man burde reist på utflukt, men jeg har ikke nok energi til å være på farten hver dag og det koster jo penger. Kjøper man utflukt på land, blir det nok mye rimeligere, men jeg er kontrollfreak og jeg liker tryggheten med å kjøpe utflukter ombord, der de har ansvaret for meg. En halvdagsutflukt koster fra 400 og oppover. De tre utfluktene vi bestille på denne turen, kostet kr 2000,- pr person. Ubåten var rundt 900,- så den var dyrest.
Vel vel, vi dristet oss en tur på land. Vi gikk bare et par hundre meter før vi snudde og gikk tilbake. Det første er alle selgerne som skal selge deg turer til stranda eller rundt øya. Alle de i grønt. Det var nesten slik at vi var glad for å bli “satt i fengsel”, bak gjerdet. Dette er jo levebrødet deres, så jeg forstår de må selge, men jeg får ikke puste når de maser rundt meg.
Gamle norske ferger. Når vi synes de er for dårlige, ja da selger vi de. Så er de på vannet i fattigere land, til de faller fra hverandre.
I dag kan jeg derfor ikke presentere mange bilder fra bybildet, for vi rømte hjem igjen. Det var kaos i havnen med biler som slukke på ferga og vi så det som lite sannsynlig at hovedgatene var så mye vakrere her enn på de andre øyene.
Men lokalt brygget øl, ble det. Jeg tror det er første gang vi har satt oss ned på kafé på selve havnen.
Som regel er det mange turistbutikker inne på området. I sommer ble vi veldig imponert over uteområdet når vi var i Mexico. Der hadde de lagt det kjempekoselig med mange lokale varer. Her var det typisk turist.
Vi rømte ombord igjen, men i morgen, Basseterre, er siste havn og der skal vi på tur.
Nå blir det avslapping på dekk, i skyggen, så jeg kommer nok hjem uten å bli brun, men det bryr meg ikke. Soling er for varmt for meg.
Vi har så langt vært fire turer i teateret. Vi var på konsert med disse to, Raegar. Vi har hørt de før og de er dritbra. Skikkelig trøkk, country og rock.
Showet Cosmopolitan, det var veldig bra.
Vi var også på en komiker med kortkunster som var veldig gøy.
I går var vi på en sjonglør
Jeg tror det var den samme som i fjor, her på bildet, men er ikke sikker. Det jeg vet er at han i fjor var veldig morsom. Det var ikke han i år. Var mest bare tullprat som vi ble lei av.
Middagen i går ble sprøstekt innbakt kylling og den ser akkurat likedan ut som denne, men bildet er fra i fjor.
Årets versjon.
I kveld skal vi på offiserparty. Der er det gratis drinker, men vi har jo drikkepakke så det spiller ingen rolle. Det er oppe i 14. I sky lounge og der liker vi oss godt. Det er fra der jeg bruker å ta oversiktbildene mens vi tar en drink og spiser kanapeer. Moro å gjøre noe som er langt fra det man gjør i hverdagslivet hjemme.
Vi rusler i land for å se oss rundt. Kroppen er mørbanket etter gårsdagen så det blir ikke gått så langt. Det er som om beina ikke flytter seg fra første til andre gir.
Det ser ut til å være en flott øy.
Ved kaia ligger et merkelig skip. Det ser gammelt ut. Se på den Langangen. Med sikkerhetsnett.
Når man ser Freevinds, forventer man nesten å være i en annen tidsalder.
Siden kroppen ikke spiller på lag i dag, tar vi turisttoget og det er jeg glad vi gjorde, for hadde vi bare gått rundt ved båten, ville vi ikke fått sett noe.
Ikke så mye å se her.
Det som er veldig karakteristisk på alle øyene er kontrastene mellom velholdt og forfall.
Like forundret blir vi når vi ser strømnettet. Det må være mye branner, kan ikke forstå noe annet.
Noen ganger trenger man ikke si mer.
Det er også en annen stor forskjell fra Middelhavsbyene. Ingenting er vedlikeholdt av det som er turistattraksjoner. Bare ruiner. Det så vi på programmet til Bachstad på TV også.
Bestandig moro å se hjem.
Mange har banantrær i hagen.
Freewinds blir liten i forhold til Silhouette, men den tar over 500 passasjerer og over 300 mannskap, bygd på sekstitallet.
Som bildene viser, er det både vakkert og stygt her på samme tid.
I denne bukta var det mye finere enn der vi lå docked.
Presten har akkurat hatt vielse for vi møtte et stivpyntet bryllupsfølge.
Dette er utenfor den kirkeruinen, så kanskje var vielsen der.
På bildene over, ser dere kontrastene, mellom gammelt, nytt, forfall og velstand.
Se der er huset vårt, det ruver i bakgrunnen.
Så er det man funderer. Når det er så vakkert, hvordan finne på å bruke malte bildekk som blomsterkrukker.
Vi kjører tog.
Dette er en kunst og teknologi skole. Det jeg reagerte på, er piggtråden rundt skolen. På alle disse øyene er det forbudt å gå med militærlignende klær. Da kan man bli arrestert. Derfor var jeg veldig forundret når de solgte denne type klær på taxfree butikkene på havna.
Er dette et papayatre skal tro. Grenada kalles gjerne muskatøya eller krydderøya, da det dyrkes mye muskat her, blant annet.
Vi får ta med en statue.
Rudolf er ute på tokt, vel vel
Dette treet lå nede, men har fortsatt å vokse.
Jeg vil også ha hus og banantrær i Hagen.
Se på denne tykke stammen.
Plutselig en lysende lukket port. Her bor nok rikmannsfolk. Det er mye kriminalitet på de karibiske øyene.
Denne restauranten var søndagsstengt.
Brann og politi, så ikke så verst ut her.
Denne tunnelen skiller bydelene.
Gubben liker å kjøpe lokalt øl, så etter togturen, lette vi etter en uterestaurant for å leske oss litt, men uterestauranter er mangelvare på disse øyene.
Men det stod en blid dame foran hovedinngangen og solgte brus og vann og når vi spurte etter øl, fulgte hun oss over gaten, der døtrene hennes stod og der hadde hun iskald lokal øl. Hun tilbydde seg å rydde benken hun hadde så vi kunne sitte, men vi tok ølen med oss. Det er slike situasjoner, som blir til gode minner.
Litt avslapping i skyggen. Amanda Prowse og en alkoholfri drink.
Vi er noen rutinedyr og hver ettermiddag før middag, liker vi å gå opp i Sky lounge for drinker og kanapeer. Det er så lyst og lett å sitte her oppe. I dag stod drinkene og ventet på oss når vi kom.
Og utsikten må nytes, for her er klokken 17. Før klokken er 18, er det mørkt.
Celebrity Silhouette, Bridgetown, Barbados, dag 7, 7.des 2019
Utsikten fra balkongen i dag, var til de andre cruiseskipene som lå her.
Vi vet egentlig ikke hvordan det ser ut på Barbados, for vi har vært på en annerledes utflukt.
Nemlig under vann.
Gubben holder styr på hvor vi er.
Kaia var superlang så det var skytteltog og buss.
Gjett om jeg var spent. Under vann i en ubåt, vil jeg greie det.
Jeg fikk testet klaustrofobien allerede på vei til ubåten. Jeg kan ikke fordra å sitte slik at jeg ikke har dør så jeg kan komme meg ut. Her var det bare å legge fra seg kontrollen og fobien.
Slik ser den ut, huttetu.
Vi måtte ta en ferge ut til ubåten.
Vi sitter på ferga og venter på at den skal komme opp fra forrige tur.
Der er den. Båten man ser ved siden av kommuniserer hele tiden med ubåten
Jeg hater vanligvis slike landganger, livredd for at det skal bli smerter i de vonde knærne, men de oppførte seg eksemplarisk. Og jeg hadde både energi og styrke i beina.
Tenk, jeg var helt rolig, ikke stresset i det hele tatt. Her er jeg klar for å gå ned.
Førstemann ned, 11 trinn, var meg. Det roet meg at det var med en svaksynt og en som hadde vansker med bevegelse. Når de tør og de klarer, da skal ihvertfall jeg.
Da har vi funnet plassene våre. Jeg har sett film på YouTube, så jeg var forberedt
Her ser vi bunnen på ferga. Vi er 6 feet under, men fortsatt over vann, som dere ser hos kapteinen.
I det vi startet opp, var det luftbobleshow, det var så vakkert, kunstverk.
På dette punktet var jeg litt smånervøs, for jeg trodde vi skulle bare 50 feet, men vi skulle jo 50 m ned. Jeg prøvde ikke å fokusere på at vi var under vannet eller hvor dypt. Det var aircondition og helt greit, men litt vonde seter.
En fisketype var visst særlig nysgjerrig for det var som den trodde vi var en av flokken.
Vi så flere baracudaer, men de virket ikke sultne for de angrep ikke stimene med småfisk.
Nesten 50 m ned
Han der så skikkelig irritert ut.
Vi kommer ned til vraket. Det dumme er jo at alt er blått så vi ser lite fargene på korallrevet.
Dumt at alt er blått, men heldigvis var jeg forberedt på det.
De siste kommer ombord.
Vi vinker farvel til Atlantis Xv (15)
I denne gata, like ved havna, hadde visst artisten Rihanna vokst opp.
Jeg er veldig stolt av at jeg har gjort dette, utfordret meg selv, så tårene bare rant når jeg satt på ferga igjen. Vel blåst. Flink pike.
Før hadde vi innvendig lugar, ingen drikkepakke, ingen wifi. Ikke følte vi noe behov for det. Ikke drikker vi så mye, vi var lite på balkongen og Internett hadde vi da ikke bruk for på ferie.
Så dukker det opp noen tilbud med disse fordelene inkludert og vips har man skapt et behov.
Å reise på cruise er jo som å dra på et flyttbart luksushotell. Utsikten ved morgenkaffen er det ikke noe å si på.
Det er fantastisk hvor liten plass disse skipene trenger. Vi kom gjennom denne smale passasjen.
Vi spiser frokost mens vi legger til uten at vi merker bevegelse i skipet. Noen skip rister litt når de går ut, dette er helt stille.
Alle disse husene er taxfree butikker og souvenirer.
Jeg digger jo bilder som viser logistikk og små detaljer og denne bilen stod der hele dagen. Kan se ut som den henter spillolje.
Vi skulle nok vært på tur rundt denne nydelige øya, men jeg har ikke energi nok til å dra på tur hver dag, så vi tar en tur til sentrum. Det er ca 1,6 km å gå, men det er en liten ferge som tar oss til sentrum, t/r 5 dollar.
Det ble en fin tur.
De er grenseløst masete. Det føles som om man blir angrepet av gribber. Det var ei på ferga som sa hun følte det stod target, mål, på brystet. Men de er jo avhengig av inntekt så det er forståelig men jeg følte det klaustrofobisk og svært stressende.
På leting etter en uterestaurant passerte vi grønnsakmarkedet, i tillegg til dusinvis av turistbutikker.
De er ikke så nøye på veivedlikehold.
Er de ikke søte, storebror knytter skoene til lillebror.
Vi finner et vannhull og betrakter gatebildet.
Ny forsyning av det lokale ølen, Piton
Det var ikke gullbelagte stoler, men de dugde.
En liten søting på balkongen.
De har visst skoleuniformer her også.
Veldig mange bærer all verden på hodet. Grønnsaker og pakker av all slag.
Vi er ikke så lenge på land før vi tusler oss hjem igjen. Jeg liker nok de europeiske byene bedre for byvandring. Der er det vakre husfasader og uterestauranter mens det er en helt annen standard her. Vi er nok ganske bortskjemt.
Det er en litt mer moderne by dette.
Livbåtøvelse og testing av livbåter.
Søppelbil. Tror den er moden for utskifting.
Foran skipet venter de bestandig med vann og våte vaskekluter. Deilig på varme dager.
Ettermiddagen tilbrakte vi på balkongen, leste og så på folkelivet. Herlig.
Det ble en regnbyge og det så litt komisk ut de to med håndklær på hodet.
Celebrity Silhouette, St. John’s, Antigua, dag 5, 5.des 2019
Klokken er 07.00 på morgenen og vi nærmer oss St. John’s Antigua.
90000 innbyggere. 12 % arbeidsledighet, hovednæring turisme og jordbruk. Mye fruktdyrking.
En av de tingene jeg elsker med cruise, er nettopp dette at vi er i bevegelse. Ny utsikt hver morgen.
Det er veldig fint her, ser helt annerledes ut enn i går. I dag skal vi på sightseeing med buss.
Mens vi ventet på Avreise, fikk vi litt skulder og nakkemassasje, noe jeg var svært glad for, for jeg hadde begynt å stivne. Hun som masserte meg hadde varme hender, det passet meg fint med litt healing og massasje til å starte dagen med.
Det var kvinner fra Syria og Libanon, som hadde butikkene med håndarbeid. Det er et yrende folkeliv her med butikker og restauranter. 4 cruiseskip lå til kai.
Ett digert flunkende nytt og moderne bygg og der var det tele og Internett som holdt hus.
travel gate. Jeg tror det lå 4 cruiseskip her i dag.
Hver buss hadde sitt eget navn.
Morsomme var også skiltene. Land of sea and sun.
Guiden vår var entusiastisk og sprudlende. Hun fortalte at hver landsby var oppkalt etter den personen som en gang eide jorda her og hadde slaver. Når slavene ble fri, ble så området kalt opp etter landeierne.
Ishona heter guiden og her forteller hun om cricket som er nasjonalsporten her på øya. Det er også venstrekjøring her, så de har mye etter engelskmennene.
Hun fortalte at det var en mann PR 7 kvinner på øya, så mennene skiftet fort fra den ene til den andre. Hennes far hadde 23 barn med ulike kvinner. Sjåføren vår hadde 14 unger og selv hadde hun 5.
Det var utrolig mange flotte hus på øya.
Mange hus var bygd av stein og betong for ikke å bli ødelagt av orkaner.
Sukkerroer. I gamle dager lagde de sukker på øya, som på flere av de andre øyene, men mange får malt opp sukker til eget bruk.
På alle øyene vi har vært til nå er det stor variasjon. Mye velholdt og mye forfall.
Det er stor variasjon i frukttyper som blir dyrket på øya. Her bananer og plantains, det siste er kokebanan, den kan ikke spises rå. Den smakte vi når vi spiste på Cubansk restaurant når vi var i Miami i sommer.
Ananas, paprika, mango, papaya, agurk, blant annet.
Brødfrukt og cassava, ble også mye brukt.
Jeg har prøvd å lage stappe av cassava, det blir som en potetstappe.
Brødfrukt har jeg ikke noe kjennskap til.
Typiske farger her i Karibien
Politiet så du ikke sa hun, de var nest opptatt av å glo på TV. Hun var morsom den dama der.
Her er et undergrunnshotell. Når du sjekker inn her, sjekker du ikke ut igjen. Løgnere gravde de ned på 12 fot i motsetning til resten på 6 fot, sa hun, dette for å forsikre seg om at de ikke kom opp igjen.
Men de var nå trist de gravstedene vi så. Jeg lurer på om det var mange private gravsteder for det var så få graver.
De bruker ikke kremasjon på Antigua.
Veiene hadde ikke all verdens standard, smale og humpete.
Første stopp var ved denne nydelige havnen.
Vi passerte utrolige mange kirker. Jeg synes hun sa det var 23 trossamfunn på øya, men er ikke sikker. Vi så blant annet Jehovas vitne og Adventistene.
Jeg tror ikke det blir disse fargene når vi skal beise hus.
Her selger de gas.
De ser nå litt triste ut disse gravstedene.
Skolene er gratis frem til college. Alle trinn må bruke uniformer.
8 uker sommerferie, 3 uker i jula og hvis jeg husker riktig, var det enda er par uker.
Det er plantet mye trær på øya. Mahognitrærne er plantet som vindstoppere, for de står stødig selv om det er orkan. Det er store bøter hvis noen sager ned et mahagnitre. Fra minimum 500 dollar.
Her er det høstet ananas. 18 mnd tar det fra den er plantet til alt kan høstes.
Vi var innom en urtehage der vi fikk lukte på ulike urter og høre hva han brukte de til, men det var vanskelig å få med seg hva han sa.
Her er et fenomen vi så veldig mange av. Det står et forfallent skur på ei tomt sammen med et flott nybygd hus. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje er rønna det opprinnelige huset på tomta. Man arver jord etter sine slektninger så det kan være årsaken.
Det var noen nydelige strender underveis og der var det selvfølgelig flotte femstjerners hotell. Men de hadde ikke lov å stenge strendene for vanlige folk.
Se på det nydelige havet og den nydelige stranda. Sukk.
Her viste hun oss flagget og sang første vers i nasjonalsangen.
Som sagt, ikke alt var like lekkert. Det var også mye forfall.
I sentrum var det alle typer marked.
Elkjøp
Vi ser hjem.
Ser du nøye på bildet, ser du to rekker a to prikker. Der seiler vi mellom.
Denne har stått i årevis i hylla og ventet, både bok 1 og 2. Jeg kjøpte e-bøker nummer 3 og 4, for å ha hele serien, for de begynner å bli vanskelig å få tak i.
Jeg tror nok mange vil elske disse bøkene men for meg ble det for mye hjerte, smerte og altfor klisje og forutsigbart.
sitat:
Min elskede, de siste timene har vært som år av meningsløst liv.
eller
sitat:
Hun ble knust inn i armene hans, de fuktige kinnene hennes ble klemt mot brystet hans. Hun hørte en lyd som minnet om et hulk komme fra halsen hans?
Mange liker jo sånne romantiske bøker men jeg ønsker meg mer real life, ikke romantisk suppe, så jeg håper de neste blir bedre. Bok to blir ikke lest før neste ferie.
Jet har lest de to første av henne og har to igjen.
Kjærlighet, lidenskap og dramatikk – en storslagen slektsroman fra et Australia under utvikling. Mine drømmers land er første bok i en trilogi med handling fra England og Australia på 1800-tallet. Meggan Collins vokser opp i et lite gruvesamfunn i England der hennes far og brødre jobber i gruvene for den mektige familien Tremayne. Da det kommer for en dag at Meggans søster venter barn med godseierens sønn, avdekkes en ubehagelig familiehemmelighet. Avsløringen fører til en rekke dramatiske hendelser som ender med at familien Collins emigrerer til Australia. Det nye samfunnet på den andre siden av jorda byr på nye muligheter for familien, men de blir raskt innhentet av fortiden. De to familienes skjebner forblir uløselig knyttet sammen.
En regnbyge gikk over St. Croix i det vi la til kai, men så kom solen.
Vi er nabo med Grandeur of the Seas i dag, en litt mindre og eldre Rccl.
Vi rusler en tur i land.
Det er ofte de små opplevelsene man husker, som denne lille skilpadden som var oppe og luftet seg, før den dykket igjen.
Fredriksted heter dette lille stedet og det var ikke all verden å se her. Vi har jo vært mest i Middelhavet og der er jo hver by vakker. Vel, vel, det er en annen standard her.
Jeg liker å ha med noen smakebiter av miljøet, ikke bare strand og sol.
Slik som dette skiltet her. Slike har vi ikke i Norge.
Vi leter etter et vannhull, en uterestaurant med leskende kald drikke.
Tja, her gikk vi videre.
Rauma Energi, her er jobb for dere.
Å helledussan, så søt.
Her prøvde vi oss med å sette oss ned men det var ikke noe servering. Vi må nok inn for å få kjøpt noe.
Litt spesiell standard her i byen, fascinerende og vi føler oss litt
bortskjemt.
Politikammeret
Å se gubben min, der er vannhullet
Her var det vel bare fantastisk. Vi fikk det plakatene lovte, nemlig kald drikke. Selskap fikk vi også, våre nye venner fra Harstad, kom ruslende og det var koselig.
Hvorfor spikre vinduskarmer når man kan bruke tape.
Det er slett ikke overbefolket på solsengene.
Vi er tilbake på skipet. Det ble ikke noe lang tur i land.
Nå lukter vi lunsj.
Jeg valgte Meksikansk i dag, en biff og en kylling fahita og litt nachos. Nam
I går skulle vi stille klokka frem en time. Jeg hadde ikke sett så nøye på det så jeg trodde det var i natt.
Når jeg syntes jeg hadde klart å sitte lenge oppe, hadde jeg ikke det, den var bare åtte på kvelden.
Det er ikke enkelt å innstille kroppen på at vi er flere timer bak i tid, fra den er vant til.
Bilder tatt fra en av heisene.
min favorittvin, Hvite Zinfandel fra Beringer. Det blir ikke drukket mye alkohol når vi er på cruise, bare som kos.
Som et glass på balkongen etter lunsj
Og en Apple martini og en cosmopolitan til kanapeer, i Sky lounge, før middag.
Det er slutten på orkansesongen og det går mot regntid. Det kommer derfor noen regnskurer innimellom, for så å klarne opp igjen, etter få minutter.
her er fra ene siden av skipet.
Og her er andre siden, på samme tid.
Snegler i hvitløksaus er en av rettene som kan bestilles hver dag. Noen retter er fast hver kveld, mens resten er nye hver dag. Jeg spiser snegler sikkert 7 ganger for de er bare så innmari gode.
Pancettarullet svinefilet
Lavakake, den er himmelsk, men så mektig at man må ha is til. Det er samme meny på de ulike Celebrityskipene så en del av rettene er kjente. Jeg hadde derfor gledet meg til lavakake.
Klokken er 7.00. Gubben har hentet kaffe til oss og vi ser vi nærmer oss St. Croix.
vi har lagt til kai og vi koser oss med frokost. En stor regnbue ønsker oss en god dag på St.Croix.
