Dette var en bok jeg likte godt. Den var spennende, men siden det handler om hvordan nazistene gikk frem i Frankrike under 2.verdenskrig, er det også trist lesestoff.
Forfatteren har tatt utgangspunkt i eget yrke, arkitekt. Han ble inspirert av historien i England, der de gjemte katolikker i hemmelige rom i hus. Han så derfor for seg at dette kunne bli gjort i Paris for å skjule jøder som var på flukt.
Anbefales
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug.
Krig, kjærlighet og karriere – i “Arkitekten i Paris” havner den begavede arkitekten Lucien Bernard i et svimlende krigsdrama mer eller mindre mot sin vilje. Fortellingen starter i Paris i 1942. Bernard sliter med å få oppdrag og tjene penger til familien under 2. verdenskrig. Men en dag får han et tilbud fra en av byens rikeste menn. Oppdraget vil kunne gjøre ham rik – men også kanskje få ham drept. Det han trenger å gjøre er å tegne hemmelige skjulesteder for jøder, som er så usynlige at selv de mest målbevisste tyske offiserene ikke vil finne dem. Han takker ja, men da et av Luciens gjemmesteder feiler katastrofalt, blir det også svært personlig for ham. Han skjønner at uskyldige liv står på spill, og at det bare er han selv som kan redde dem.
“Arkitekten i Paris” får oss til å tenke på hva vi skylder hverandre og hvor langt vi vil gå for å gjøre det riktige. Dette er en gripende historie som kan minne om “Schindlers liste”
Den er faktisk ganske så lett og forutsigbar men en romantisk bok som nok mange vil like.
For meg er den underholdende nok her i solen, men den kommer fort til å bli glemt. Liker du lette romantiske underholdningsbøker, er dette boken for deg.
Bildet stjal jeg fra bloggen Hverdagsnett, teksten er hentet fra Aschehoug. Selv om jeg har fått boken, er jeg ikke pålagt eller betalt for å skrive om den.
Tre engelske kvinner møtes på et italienskkurs. Anna leter etter sin ukjente far – kanskje finner hun ham i Italia? Catherines mann har forlatt henne og barna for en annen kvinne. Omfanget av mannens utroskap og enorme svik begynner å gå opp for henne. Sophie er læreren på kurset. Hun ville mye heller vært tilbake i Sorrento enn å bo hjemme hos foreldrene sine. Mens kvinnene blir stadig bedre i italiensk, knytter de også nære vennskap. Det oppstår romantiske forbindelser i klassen. Hemmeligheter avsløres og det er tid for store avgjørelser. Livet tar noen uventede omveier og det kommer en tid for å si jeg elsker deg ¬- ikke bare på italiensk¿
Amanda Prowse innfrir igjen. Jeg var rørt til tårer mange ganger mens jeg leste Kunsten å forsvinne. Det er så tydelig at Prowse kjenner situasjonene hun beskriver. Hun har tilbragt barndommen med nesen i bøkene på biblioteket, for hun elsket å lese og drømte om å skrive bok.
Hun forstod ikke hvordan hun skulle få til det, for de hadde så dårlig råd at de var aldri på reiser eller opplevelser av noe slag. Først i 2012, gikk det opp for henne at hun kunne bruke nettopp det hverdagslige som inspirasjon og det har gjort henne til dronningen av hverdagsdrama. Hun har gitt ut 21 bøker, 4 av de er oversatt til norsk.
Alt var så bra. Ninas mann, Finn, var en vellykket forretningsmann og familien levde et privilegert liv. Ninas største utfordring var å håndtere de andre privatskole-mødrene og deres sosiale koder. Så en dag forandres alt. Finn dør i en trafikkulykke, og Nina blir alene med barna. Stort er sjokket når hun oppdager at familien er på konkursens rand. Finn hadde jo alltid full kontroll på økonomien? Hun hadde stolt blindt på ham, hva annet hadde han skjult for henne? Burde hun fulgt bedre med? Dette er en historie om å ta kontroll over sitt eget liv. En fortelling om å tørre å vise svakhet og å be andre om hjelp, og finne fram til sin egen styrke.
Det vrimler av nordiske krimforfattere jeg ikke har lest noe av og Anders de la Motte var en av de. Nå har jeg lest de tre første av årstidsbøkene hans og likte de godt.
Han har skrevet to fra Stockholm og jeg er nå ferdig med den første, MemoRandom.
Jeg likte også den svært godt og gleder meg til å ta fatt på nummer to, Ultimatum, som visstnok er en fortsettelse av MemoRandom. Boken har jeg kjøpt selv, derfor ikke reklame.
David Sarac er politimann. Han rekrutterer og beskytter tystere og topp hemmelige kilder i Stockholms kriminelle miljø. Manipulering, bestikkelser og trusler – så lenge David leverer resultater er det ingen som stiller spørsmål ved metodene.
Etter en voldsom bilulykke mister David hukommelsen. Kontrollen over det avanserte nettet av svik og løgner blir borte. Plutselig er David fritt vilt for alle som vil ha tak i hemmelighetene hans. For å beskytte seg selv og kildene sine er han nødt til å gjenopprette kontakten med den forsvunne infiltratøren Janus, som befinner seg høyt oppe i det kriminelle hierarkiet. Flere, på begge sider av loven, virker villige til å gå over lik for å avsløre Janus’ rette identitet. Eller kanskje beskytte den?
I dag lurte jeg gubben. Han er oppe i seks-tiden. Ca 7.30 kommer han ned med kaffe, så vi kan drikke kaffe på balkongen. Jeg bruker å sove til han kommer, men i dag våknet jeg litt tidligere, lot lyset være av og lurte meg ut på balkongen, så når han kom listende inn døra, var fruen borte.
Frokostutsikten var også bra.
Vi vannet plena før vi gikk i land,
Det ser veldig fint ut her. Dette er en øy der man burde reist på utflukt, men jeg har ikke nok energi til å være på farten hver dag og det koster jo penger. Kjøper man utflukt på land, blir det nok mye rimeligere, men jeg er kontrollfreak og jeg liker tryggheten med å kjøpe utflukter ombord, der de har ansvaret for meg. En halvdagsutflukt koster fra 400 og oppover. De tre utfluktene vi bestille på denne turen, kostet kr 2000,- pr person. Ubåten var rundt 900,- så den var dyrest.
Vel vel, vi dristet oss en tur på land. Vi gikk bare et par hundre meter før vi snudde og gikk tilbake. Det første er alle selgerne som skal selge deg turer til stranda eller rundt øya. Alle de i grønt. Det var nesten slik at vi var glad for å bli “satt i fengsel”, bak gjerdet. Dette er jo levebrødet deres, så jeg forstår de må selge, men jeg får ikke puste når de maser rundt meg.
Gamle norske ferger. Når vi synes de er for dårlige, ja da selger vi de. Så er de på vannet i fattigere land, til de faller fra hverandre.
I dag kan jeg derfor ikke presentere mange bilder fra bybildet, for vi rømte hjem igjen. Det var kaos i havnen med biler som slukke på ferga og vi så det som lite sannsynlig at hovedgatene var så mye vakrere her enn på de andre øyene.
Men lokalt brygget øl, ble det. Jeg tror det er første gang vi har satt oss ned på kafé på selve havnen.
Som regel er det mange turistbutikker inne på området. I sommer ble vi veldig imponert over uteområdet når vi var i Mexico. Der hadde de lagt det kjempekoselig med mange lokale varer. Her var det typisk turist.
Vi rømte ombord igjen, men i morgen, Basseterre, er siste havn og der skal vi på tur.
Nå blir det avslapping på dekk, i skyggen, så jeg kommer nok hjem uten å bli brun, men det bryr meg ikke. Soling er for varmt for meg.
Vi har så langt vært fire turer i teateret. Vi var på konsert med disse to, Raegar. Vi har hørt de før og de er dritbra. Skikkelig trøkk, country og rock.
Showet Cosmopolitan, det var veldig bra.
Vi var også på en komiker med kortkunster som var veldig gøy.
I går var vi på en sjonglør
Jeg tror det var den samme som i fjor, her på bildet, men er ikke sikker. Det jeg vet er at han i fjor var veldig morsom. Det var ikke han i år. Var mest bare tullprat som vi ble lei av.
Middagen i går ble sprøstekt innbakt kylling og den ser akkurat likedan ut som denne, men bildet er fra i fjor.
Årets versjon.
I kveld skal vi på offiserparty. Der er det gratis drinker, men vi har jo drikkepakke så det spiller ingen rolle. Det er oppe i 14. I sky lounge og der liker vi oss godt. Det er fra der jeg bruker å ta oversiktbildene mens vi tar en drink og spiser kanapeer. Moro å gjøre noe som er langt fra det man gjør i hverdagslivet hjemme.
Celebrity Silhouette, Saint George’s, Grenada, dag 8, 8.des, 2019
Fra balkongen
Losen forlater oss.
Vi klager ikke på utsikten fra frokosten i dag.
Gubben seiler rundt i balja si.
Vi rusler i land for å se oss rundt. Kroppen er mørbanket etter gårsdagen så det blir ikke gått så langt. Det er som om beina ikke flytter seg fra første til andre gir.
Det ser ut til å være en flott øy.
Ved kaia ligger et merkelig skip. Det ser gammelt ut. Se på den Langangen. Med sikkerhetsnett.
Når man ser Freevinds, forventer man nesten å være i en annen tidsalder.
Siden kroppen ikke spiller på lag i dag, tar vi turisttoget og det er jeg glad vi gjorde, for hadde vi bare gått rundt ved båten, ville vi ikke fått sett noe.
Ikke så mye å se her.
Det som er veldig karakteristisk på alle øyene er kontrastene mellom velholdt og forfall.
Like forundret blir vi når vi ser strømnettet. Det må være mye branner, kan ikke forstå noe annet.
Noen ganger trenger man ikke si mer.
Det er også en annen stor forskjell fra Middelhavsbyene. Ingenting er vedlikeholdt av det som er turistattraksjoner. Bare ruiner. Det så vi på programmet til Bachstad på TV også.
Bestandig moro å se hjem.
Mange har banantrær i hagen.
Freewinds blir liten i forhold til Silhouette, men den tar over 500 passasjerer og over 300 mannskap, bygd på sekstitallet.
Som bildene viser, er det både vakkert og stygt her på samme tid.
I denne bukta var det mye finere enn der vi lå docked.
Presten har akkurat hatt vielse for vi møtte et stivpyntet bryllupsfølge.
Dette er utenfor den kirkeruinen, så kanskje var vielsen der.
På bildene over, ser dere kontrastene, mellom gammelt, nytt, forfall og velstand.
Se der er huset vårt, det ruver i bakgrunnen.
Så er det man funderer. Når det er så vakkert, hvordan finne på å bruke malte bildekk som blomsterkrukker.
Vi kjører tog.
Dette er en kunst og teknologi skole. Det jeg reagerte på, er piggtråden rundt skolen. På alle disse øyene er det forbudt å gå med militærlignende klær. Da kan man bli arrestert. Derfor var jeg veldig forundret når de solgte denne type klær på taxfree butikkene på havna.
Er dette et papayatre skal tro. Grenada kalles gjerne muskatøya eller krydderøya, da det dyrkes mye muskat her, blant annet.
Vi får ta med en statue.
Rudolf er ute på tokt, vel vel
Dette treet lå nede, men har fortsatt å vokse.
Jeg vil også ha hus og banantrær i Hagen.
Se på denne tykke stammen.
Plutselig en lysende lukket port. Her bor nok rikmannsfolk. Det er mye kriminalitet på de karibiske øyene.
Denne restauranten var søndagsstengt.
Brann og politi, så ikke så verst ut her.
Denne tunnelen skiller bydelene.
Gubben liker å kjøpe lokalt øl, så etter togturen, lette vi etter en uterestaurant for å leske oss litt, men uterestauranter er mangelvare på disse øyene.
Men det stod en blid dame foran hovedinngangen og solgte brus og vann og når vi spurte etter øl, fulgte hun oss over gaten, der døtrene hennes stod og der hadde hun iskald lokal øl. Hun tilbydde seg å rydde benken hun hadde så vi kunne sitte, men vi tok ølen med oss. Det er slike situasjoner, som blir til gode minner.
Litt avslapping i skyggen. Amanda Prowse og en alkoholfri drink.
Vi er noen rutinedyr og hver ettermiddag før middag, liker vi å gå opp i Sky lounge for drinker og kanapeer. Det er så lyst og lett å sitte her oppe. I dag stod drinkene og ventet på oss når vi kom.
Og utsikten må nytes, for her er klokken 17. Før klokken er 18, er det mørkt.
Gjett om jeg var spent. Under vann i en ubåt, vil jeg greie det.
Jeg fikk testet klaustrofobien allerede på vei til ubåten. Jeg kan ikke fordra å sitte slik at jeg ikke har dør så jeg kan komme meg ut. Her var det bare å legge fra seg kontrollen og fobien.
Slik ser den ut, huttetu.
Vi måtte ta en ferge ut til ubåten.
Vi sitter på ferga og venter på at den skal komme opp fra forrige tur.
Der er den. Båten man ser ved siden av kommuniserer hele tiden med ubåten
Jeg hater vanligvis slike landganger, livredd for at det skal bli smerter i de vonde knærne, men de oppførte seg eksemplarisk. Og jeg hadde både energi og styrke i beina.
Tenk, jeg var helt rolig, ikke stresset i det hele tatt. Her er jeg klar for å gå ned.
Førstemann ned, 11 trinn, var meg. Det roet meg at det var med en svaksynt og en som hadde vansker med bevegelse. Når de tør og de klarer, da skal ihvertfall jeg.
Da har vi funnet plassene våre. Jeg har sett film på YouTube, så jeg var forberedt
Her ser vi bunnen på ferga. Vi er 6 feet under, men fortsatt over vann, som dere ser hos kapteinen.
I det vi startet opp, var det luftbobleshow, det var så vakkert, kunstverk.
På dette punktet var jeg litt smånervøs, for jeg trodde vi skulle bare 50 feet, men vi skulle jo 50 m ned. Jeg prøvde ikke å fokusere på at vi var under vannet eller hvor dypt. Det var aircondition og helt greit, men litt vonde seter.
En fisketype var visst særlig nysgjerrig for det var som den trodde vi var en av flokken.
Vi så flere baracudaer, men de virket ikke sultne for de angrep ikke stimene med småfisk.
Nesten 50 m ned
Han der så skikkelig irritert ut.
Vi kommer ned til vraket. Det dumme er jo at alt er blått så vi ser lite fargene på korallrevet.
Dumt at alt er blått, men heldigvis var jeg forberedt på det.
De siste kommer ombord.
Vi vinker farvel til Atlantis Xv (15)
I denne gata, like ved havna, hadde visst artisten Rihanna vokst opp.
Jeg er veldig stolt av at jeg har gjort dette, utfordret meg selv, så tårene bare rant når jeg satt på ferga igjen. Vel blåst. Flink pike.
