Januar for to år siden tok jeg et valg.

Jeg måtte lære meg å bli mer glad i meg selv.

Jeg var flink til å godta den jeg var, inni meg.

Det har også tatt mye tid, frustrasjon og tårer, men jeg ble ulykkelig av hele tiden prøve å være noe annet, enn det jeg er.

 

Jeg vet at jeg kan virke kritisk og belærende.

Ofte er jeg negativ når noen kommer med innspill, ihvertfall til jeg har fått tenkt litt på det.

Jeg blander meg inn i ting jeg ikke har noe med.

Snakker i munnen på folk.

Ofte sier jeg ting uten å tenke over hva jeg sier og blir deretter forundret over at de reagerer på det jeg sa.

Jeg grubler og tenker og funderer på veldig mye.

Jeg liker nye tanker for så i neste øyeblikk vil ha alt ved det gamle.

Men alt dette og mer til, har jeg sluttet fred med.

Sånn er jeg bare.

Stort sett er jeg blid og snill og vil alle godt.

Men….

 

 

Det jeg ikke hadde fred med, er den store kroppen min.

Jeg kan ikke fordra at alle kgene, 40 kg for mye.

Jeg har et bra kosthold, spiser lite sukker og småspiser ikke.

Det er ikke kostholdet sin skyld, men medisinske tilstander.

Nå skal jeg tilføre mer bakterier i kosten for å se om det kan hjelpe.

At det er noe som mangler i tarmfloraen som hindrer vektnedgang.

Men jeg kunne ikke fordra å se kroppen min.

 

 

Det gjorde at jeg ikke likte å bli tatt bilde av.

Jeg kunne absolutt ikke fordra å se meg selv.

Derfor startet jeg min egen kampanje for å bedre dette.

For jeg er ikke kroppen min, jeg er det som er inni kroppen.

Januar for to år siden bestemte jeg meg derfor for å begynne med livesendinger på Lillasjel på Facebook.

Da måtte jeg også høre min egen stemme i tillegg til å se meg selv.

Det var rett og slett grusomt.

Likevel fortsatte jeg.

Det rareste var at jeg fikk så gode tilbakemeldinger om at jeg var god å høre på.

Jeg som alltid har fått høre at jeg høres så sint og gneldrende ut, hadde nå en beroligende stemme.

Vel jeg fortsatte med disse sendingene, uten helt å bli fortrolig med å se meg selv.

 

 

I fjor begynte jeg så bevisst å bruke bilder.

Eller egentlig begynte jeg sommeren året før, uten å tenke bevisst på det.

Da hadde jeg nemlig mange fine menneskemøter.

Jeg skrev om disse i bloggen og la ved bilde av oss sammen.

Så slo det meg plutselig i fjor at hei, nå har du begynt med bilder av deg selv.

Ser du at det går bra?

Og jeg la merke til en ting til, nemlig at når jeg nå legger bort bildeskrekken, stråler jeg mye mer.

Gleden min vises.

 

 

Da startet jeg å bruke mer bilder av meg selv, rare bilder.

Bilder der jeg skjærer grimaser for moro skyld.

Og oppdager at fader rullan, jeg driter i at jeg ser teit ut.

Og det slo meg at det spiller da ingen rolle hva folk synes om meg.

Det har absolutt ingen betydning.

Vel så begynte jeg å bruke bilder mer og oppdaget enda noe rart.

Bloggen og Lillasjel ble mer personligjort og jeg fikk flere lesere.

Stort sett er jeg nå på topp 40 listen.

For dere som ikke blogger, så er det en toppliste hver dag.

 

Først topp 20. Der var jeg også nå noen dager i januar.

Så er det topp 40. Der jeg vanligvis ligger nå.

 

 

Etter topp 40, er det ikke bildeplass, bare en liste.

Og det var da det skjedde noe rart.

Hver morgen ser jeg etter bildet mitt.

Og hva skjer da?

Jo jeg blir glad inni meg når jeg ser meg selv.

Jeg valgte da å skifte bilde, et bilde der jeg ser veldig glad ut.

Det bildet er nemlig tatt etter et nydelig menneskemøte i høst.

Et møte jeg var veldig glad for.

 

 

 

Slik har jeg nå i to år jobbet meg fremover med å lære meg å bli glad i meg selv.

Lære meg å tåle meg selv på film og bilder.

Dette er jo den jeg er og da må jeg bare være sånn.

At jeg er helt i mål, Neida det er jeg ikke.

Fortsatt er jeg jo ikke overbegeistret over de 40 kg-ene, men mye er overvunnet.

Jeg godtar mer at dette er meg, slik er jeg.

I dag