Ja, hvordan er det egentlig

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette med å være hjemmeværende hver dag

Høres det forlokkende ut

Jeg kan bare svare for min egen del

Ja, på et vis er det godt

Jeg må ikke presse meg selv lenger så jeg faller ned i kjelleren

Jeg kan porsjonere ut krefter

Jeg kan si nei og jeg kan si ja

Det er veldig godt å vite

Men…….

Egentlig er det en heldagsjobb uten fridager

Det er lite forskjell på hverdag og helg

Det må man skape selv

I tillegg må man sysselsette seg selv med postive opplevelser

For meg er husarbeid et ork

Jeg synes det er gørr kjedelig

Å si til meg selv hver morgen at tjo hei, i dag gleder jeg meg til husarbeid

Nei, det funker ikke

Det er noe grunnleggende inni meg som ikke tror meg

Men jeg sier at jeg kan gjøre noe for at det skal bli renere og ryddigere hos meg

Det liker jeg

Men ofte når jeg våkner om morgenen, er jeg litt nedstemt

Derfor begynner min jobb i det jeg slår opp øynene

Det første jeg da sier er at dette blir en god dag

I dag skal jeg kose meg

Jeg kan ikke starte dagen med å tenke gjøremål, hvis det da ikke er noe jeg gleder meg til

Det andre jeg sier at ingen har skyld i at jeg er nedstemt

Det er ingen bekymring eller noe noen har gjort

Det er kroppen min som bare protesterer litt

Jeg lukker derfor øynene og tenker gleder

Hva gleder jeg meg til i tiden fremover

Og er ikke noe planlagt, ja da tenker jeg på hva jeg liker å gjøre

Etter at jeg har stått opp, liker jeg å sitte og slappe av med frokost

Det har en tendens til å bli litt for lenge

Og det er nettopp dette som er faren med å ha hver eneste dag fri

Man må hele tiden jobbe med å få rævva i gir

Hvis man sitter og sitter, så blir dagene kjedeligere

Løsningen er derfor å begynne med ett eller annet, samme hva det er

Komme i gang liksom

Om det så er å sette på en maskin klær eller ta ut av oppvaskmaskinen

Når man først har kommet i gang, er det lettere å gjøre litt til

For det er ikke til å komme bort fra, at det er lett å sige ned i intetsigenheten

Slik fortsetter det nemlig utover dagen

Enda  har jeg litt panikk hvis jeg har mye planlagt

Derfor kan jeg ikke legge for mye planer for dagen

Jeg konsentrerer meg om en ting av gangen

Dette fordi kroppen min ikke liker at jeg stresser meg opp

Men jeg lager meg ofte en liten liste slik at jeg ser at jeg har gjøremål

Jeg fyller den med plikter og med gleder

Jeg prøver å tenke arbeidsdag

Etter middag er arbeidsdagen slutt

Da kan jeg kose meg med bøker og tv eller andre sysler, som andre gjør

Likedan i helgen, er det viktig å prøve å gjøre andre ting enn i hverdagen

Bare for å skille litt på dagene

Så prøv det den som vil og ikke må, å gå hjemme hele dagen hver dag året rundt

Det krever mye av deg tankemessig

Mange blir utålmodig bare de har ferie noen uker, vil tilbake på jobb

Selv om du har en frisk kropp, krever det at du får rævva i gir

Også de kan sige ned og føle at dagene går i ett når de har alle dager fri

Mange gleder seg til å bli pensjonister

Når så dagen kommer, er de kjempeglad og storkoser seg

Men ofte får mange av de en liten knekk etter en stund, når man ikke har fast rutine lenger

Flinke er de som er nevenyttige og har mange ting å holde på med som de liker

Men ikke alle har den muligheten

Selv har jeg Lillasjel som gir meg sysselsetting

Det gir meg glede og tar mye av min tid

Det gir meg kontakt med mennesker som når jeg jobbet i butikk

I tillegg anmelder jeg nå bøker

Det er ingen betalt jobb, men likevel av stor verdi

Kontakten med forlagene gir meg en god følelse

Det minner meg på tiden der jeg hadde kontakt med leverandører på jobb

En profesjonell kontakt som gir meg en følelse av å være på arbeid

Den kontakten minner kroppen min på at jeg er verdifull

Det er noe også jeg kan være god til

Og akkurat den biten er det mange som har vansker med når de er blitt hjemmeværende

De føler seg verdiløse

De måler seg selv ut fra hva de får gjort

Det er derfor vi hjemmeværende må tenke at vi er på jobb

Jobben vår er å gjøre hver eneste dag så god som vi har mulighet til

Noen dager er enklere enn andre, men vi gjør så godt vi kan

Vi må skape vår egen hverdag, fylle hver eneste dag med positivitet så langt vi får til

Det er en tøff og utfordrende jobb

All ære til oss som greier å gjøre denne jobben hver dag året rundt

Hurra for oss hjemmeværende

I dag

Noen er flinkere til å stresse ned, enn andre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg hadde legetime denne uken, tok jeg opp noe som jeg har undret meg over.

Ofte når jeg står opp om morgenen, er jeg stresset.

Jeg må sette meg i en stol og hvile.

Det går lett et par timer før jeg har fått ro i kroppen.

Bare det å lage meg frokost, kan være  en belastning.

Går det litt for fort i svingene, blir jeg potte tett i nese og hals og brekker meg.

Dette kan også skje hvis jeg er på steder med mye støy og jeg blir sliten.

At man kan bli stresset, hvis man har det travelt, det forstår jeg.

Men jeg gjør jo ikke noe.

– Stress er en naturlig respons i kroppen, som du trenger for å mobilisere. Det som er problematisk er når du utsettes for mye stress over lang tid. Da vil ikke stressresponsen skru seg av, og det blir ubalanse i det autonome nervesystemet, sier Ragnhild Skari Iuell, lege ved Balderklinikken.

https://www.nrk.no/livsstil/tegnene-pa-at-du-er-i-ferd-med-a-bli-utbrent-1.13885763

https://nhi.no/kroppen-var/organer/autonome-nervesystem/

De som kjenner meg, vil nok protestere.

De vil kanskje si at hvorfor i all verden skulle hun være stresset.

Hun vet ikke hva stress er en gang.

Hun har jo nesten ikke jobbet.

Nei, mitt stress kommer nok ikke av tusen jern i ilden.

Mitt stress kommer fra utallige infeksjoner, helt fra jeg hadde astma fra 3 mnd alder.

I tillegg var jeg 9 mnd, eller 8 var det vel, i en stresset kvinnes livmor.

En mor med en kropp full av traumer og slit.

Så legger man på dusinvis av antibiotikakurer.

Til slutt svikter immunforsvaret.

Hvis man tar med alle de årene dette pågikk og man ikke ble trodd, ja da blir belastningen på kroppen for stor.

Man vil, man vil, men man får ikke til.

Derfor stemmer det nok det Lars Omdal, legen min ved Balderklinikken sier.

Det autoimmune nervesystemet har hengt seg opp.

Jeg har ikke stressmestring.

Adrenalinet stiger av absolutt ingenting.

Fordi stoffskiftemedisinene bidrar til å stresse kroppen min enda mer, ville derfor ikke Omdal, at jeg skulle øke, selv om stoffskiftet ikke er helt marginalt.

Stresset øker insulinet og allerede er det så høyt at sukkersyke lurer i bakgrunnen.

Jeg synes at det å lese litt om dette, har hjulpet meg.

All forståelse er en god ting.

Jeg har også et verktøy jeg må bruke enda mer.

Det klarer nemlig det miraklet å slå av igjen adrenalinstigningen.

Det er meditasjon og healing.

De to verktøyene er for meg mirakler.

De er nok årsaken bak mitt gode humør og mental helse.

Før jeg oppdaget hvor godt disse hjalp meg, var jeg ofte deprimert.

Jeg kunne se ganske så svart på både meg og min situasjon.

Jeg syntes synd i meg selv og syntes alt og alle var imot meg.

Jeg taklet svært dårlig kritikk.

Du verden for en forandring.

Selvfølgelig blir jeg motløs innimellom, som alle andre, særlig når høstmørket tar dagslyset vekk eller jeg har hatt håp om bedring, som brister.

Men jevnt over fryder jeg meg over dagene mine.

Jeg føler meg priviligert som har en fin familie, et godt hjem og romslig økonomi, takket være han jeg bor sammen med.

Moralen i historien er derfor, lytt til kroppen din.

Er du mye sliten, vær forsiktig.

Pc-en din henger seg opp innimellom, må restartes.

Også kroppen din kan si stopp, hvis du ikke tar hensyn til den.

Så ta tegnene på alvor

I dag

Her testes det stadig noe nytt.

De som følger meg vet at kroppen min ikke er helt samarbeidsvillig.

Den er faktisk ganske så ustabil.

Insulinet mitt er altfor høyt, jeg har det som kalles insulinresistens eller metabolsk syndrom.

Blodtrykket er for høyt.

Kolestrolet ligger i grenseland.

Skjoldbruskkjertelen produserer for lite.

Leverprøvene er for høye.

I tillegg har jeg altfor mye jern i blodet.

Det er en sykdom som heter Hemokromatose.

https://nhi.no/sykdommer/blod/ulike-blodsykdommer/hemokromatose/

Har du det, kan du bli sliten og utmattet.

I tillegg kan det gå utover organene i kroppen.

Den er genetisk.

Du må ha to gener fra samme foreldre står det i papirene.

Fastlegen tok blodprøve og jeg hadde en fra hver foreldre.

Han ville derfor ikke at jeg skulle tappe blod.

Han sendte med meg et ark med informasjon hjem.

Sitat fra artikkelen:

Symptomer

Genfeilen vil som regel ikke medføre noen plager i svært mange år, og mange oppdages nå ved at det tas blodprøver som viser økte jernlager (økt ferritin), uten at kroppen har tatt skade. Kun 1-3% får symptomer, og da typisk i 30-40-års alder hos menn, hos kvinner noe senere, i 45-50-års alder. I tillegg er det stort individuelt sprik i forhold til hvor stor jernbelastning som gir symptomer. 

Sitat

Sekundær (ervervet) hemokromatose kan forekomme ved talassemi, etter gjentatte blodoverføringer, leversykdom, høyt alkoholinntak og ved såkalt metabolsk syndrom, for å nevne noen.

Etter en tid bestilte jeg ny time og da sa han ja.

Da hadde jeg også litt høytlesing for han, fra det arket.

Han sa  at det ikke trengtes å tappe før man var over 800.

Jeg ligger på 350-400.

Det normale er opp til 200.

På arket står det nemlig at det er veldig individuelt hva som kan være skadelig for hver enkelt person.

Det står også at de med metabolsk syndrom, kan få sykdommen.

Kanskje har han lest seg opp litt mer, for når jeg nå kom tilbake, sa han ja med en gang.

Så nå tester jeg blodtapping for å få ned jernet.

Jeg tappet i går, skal ta blodprøver om 14 dager.

Om en måned tapper jeg igjen.

Vi prøver tre måneder og ser hvordan det går.

Jeg er så drittlei av at ting jeg prøver, ikke funker, så jeg er spent.

I dag

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Man vil jo så gjerne

Jeg er i utgangspunktet en svært sosial person.

Jeg elsker mennesker.

Men som alle andre med noen utfordringer med helsen, er jeg litt redd.

Vi er redde det blir for mye for oss.

Derfor kan vi være veldig unnvikende når vi blir spurt om å være med på noe.

Da gjerne ting vi før, aldri hadde problemer med.

Denne uken har for meg vært utfordrende.

Jeg har hatt mye besøk og jeg har i tillegg vært med på mye utenfor huset.

For meg er det den største utfordringen.

Noen dager har jeg nok med en tur på butikken før jeg må hvile.

Derfor legger jeg det oftest til helg når jeg har sjåfør.

Det er utfordrende at man ikke vet hvordan kroppen oppfører seg dager frem i tid.

Og jeg vet at det høres litt hypokonder ut når man sier at man ikke vet om man kommer.

Denne uken gikk det imidlertid veldig bra.

Jeg har hatt mye besøk av venner, vært på flere besøk selv, vært på kurs og lært om eteriske oljer og  pizzakveld på fredagskvelden.

Vi hadde nemlig skolereunion i helga, 40 år siden vi gikk ut fra videregående.

Derfor møttes vi først fredagskvelden og deretter hele dagen og kvelden i går.

Jeg var der hele dagen og helt til midnatt.

Det var kjempekoselig.

Det er så sykt deilig når man har fått være med  på så mye.

Og for ikke å snakke om at jeg også har fått vasket gulv, så jeg har ikke det hengende over meg.

I dag er jeg ganske så sliten.

Jeg satte en brøddeig og beina skjelver.

I dag og et par dager fremover, har jeg lesedager.

Jeg skal ta livet med ro og bare slappe av.

Så hva er dagens tema utenom min takknemlighet?

Jo det er for det første at hvis du hører noen er unnvikende, når de blir bedt om noe, forstå at det kan være grunner bak, som du ikke vet.

Hvis vedkommende sier hvorfor, tro på dem.

Ofte kan man nemlig se ganske så frisk og opplagt ut når man er ute, selv  om man sitter eller ligger som et slakt når man kommer hjem.

Jeg hviler når jeg sitter og slapper av og jeg har ikke smerter, men mange kan ligge i flere dager, gjerne i mørke, etter å ha utfordret kroppen.

Det andre er oppfordring til de som har utfordringer.

Lytt til kroppen din, lytt til deg selv.

Ikke la noen pushe deg utenfor dine grenser.

Det er ditt eget ansvar å passe på deg selv.

Bry deg ikke med de som ikke forstår.

Det spiller ingen rolle om de forstår eller ei, når du bare forstår selv.

Hver og en av oss må gjøre det som for oss er riktig.

Jeg skal bake ut brødene mine, lage middag og utenom det, nyte solen som igjen er tilbake.

I dag

Jeg prøvde noe rart i dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg så meg selv i speilet og møtte mine egne øyne.

Jeg stod nok ikke mer enn ett minutt for det var tøffe greier.

Her er jeg liksom.

Dette er meg.

Det er som å se en person man ikke kjenner men som man kjenner likevel.

Jeg måtte faktisk tørke en tåre jeg.

Og så sa jeg at du gjør så godt du kan, lille venn.

Heis opp bhstroppen din og senk skuldrene.

Ta ting som de kommer, mer kan du ikke gjøre.

Ja for forskingen min gikk rett vest.

Jeg har det man kaller insulinresistens.

Det vil si at jeg produserer alt for mye insulin.

Jeg har nok til tre personer.

Det gjør at jeg også blir trøtt og sliten og lagrer fett, på tross av et noenlunde sunt kosthold.

I tillegg er stoffskiftet for lavt.

Jeg har to ganger prøvd å slutte med stoffskiftemedisiner, ja i samsvar med lege, men det funker ikke.

Det går en stund og så begynner stoffskiftet å synke.

Jeg har ikke hatt et regulert stoffskifte på mange år og det tærer på kroppen.

Derfor forsker jeg fortsatt på hva jeg kan gjøre for å bli friskere.

I fjor sommer viste prøvene mine plutselig at insulinet var sunket drastisk, fettstoffer i blodet lavere, leverprøver bedre.

Jeg funderte derfor fælt på hva det kunne skyldes, for kostholdet hadde ikke vært bra denne tiden.

Jeg hadde vært en uke på healingkurs, der vi brukte dyp transe.

Jeg satt også mye ute i fjor, siden det var så fin sommer.

Jeg prøvde derfor å være flink med meditasjoner i sommer også, selv om jeg kanskje ikke var flink nok.

Jeg har også sittet på balkongen og lest, så mye jeg bare har fått til.

Men nå var prøvene like ille som før, ja nesten verre noen av dem.

Heldigvis har jeg ikke fått sukkersyke, noe som ofte skjer når man har overproduksjon av insulin i årevis.

Kanskje det kan være fordi jeg spiser lite sukker.

Akkurat nå ser jeg meg derfor i speilet og spør hva nå, lille venn.

Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, jeg må øke medisinene fortsatt.

Det er bare at kroppen responderer så lite på medisinene.

Det er som om mitt eget stoffskifte synker i takt med at jeg tilfører medisin.

Men jeg er bedre form enn jeg var i vinter, jeg er det.

Men nå har jeg holdt på i årevis uten å finne nøkkelen til hvorfor.

Prøvene er liksom likedan uansett hva jeg gjør.

På grunn av smerter i knærne får jeg ikke trimmet noe særlig, men insulinet var høyt i de årene jeg gikk mye tur også.

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg skal prøve.

Skulle vært til legen igjen for ledd i fingrer og tær stivner og til fysioterapeut for knærne, men jeg er så lei av styr at jeg vegrer meg.

Jeg har altfor mye jern i blodet men ingen vil hjelpe meg, så jeg får prøve å tappe litt blod for å se om det kan hjelpe på.

Ikke får jeg bli blodgiver på grunn av medisin jeg bruker.

Men….

Jeg har det godt

Dagene mine er fine.

Jeg drar på reiser og får opplevelser.

Immunforsvaret mitt må være bedre, for jeg har nesten ikke vært syk av noe infeksjon de siste to årene.

Men jeg funderer litt på hva som er neste prosjekt

I dag

Kan man bli sliten av det man ikke gjør?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ja, det kan man.

Man kan bli innmari sliten.

Hvorfor spør du kanskje.

Jo fordi det skaper indre stress.

Jeg kjenner på det selv akkurat nå.

Jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort.

Den lista er superlang.

Når alt har forfalt i årevis blir det en lang liste.

Hver gang jeg holder på å friske til, kommer disse tankene.

Når jeg har for lite energi, da legger jeg det bort.

Når formen stiger, da kommer de.

Så hva skjer da?

Jo kroppen girer seg opp i stress innvendig.

De negative tankene, den evige rundgangen.

For en med dårlig stressmestring er dette svært ødeleggende.

For lar jeg den negative tankestrømmen ta over hodet mitt, ja da mister jeg de kreftene jeg nå opparbeider meg.

En evig runddans.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært der.

Hva gjør jeg nå skal tro.

Det første jeg vet jeg må er å skrive ut tankene på det som skal gjøres.

Få de ned på papiret, så de ikke kverner rundt i hodet.

Det aller viktigste er å overvåke tankene.

Det rare er nemlig at når jeg er dårlig, da er jeg flinkere til å se det jeg faktisk gjør.

Er jeg friskere, ser jeg det jeg ikke gjør.

Er jeg energitom, ser jeg ikke rotet rundt meg, jeg blir blind.

Når mer krefter kommer, begynner jeg å legge merke til alt.

Denne gangen vil jeg ikke falle i, «jeg greier ikke alt gryta»

Jeg må finne en vei til bedring og da er det å igjen lage nye spor i hjernen.

Nå skal jeg lage meg en liste over alt som skal gjøres ute og inne.

Frem til ferien, skal jeg kun konsentrere meg om bevegelse.

Ett minutts trimmen min er jeg allerede i gang med.

Nå har jeg jo et forskningsprosjekt gående.

Være ute hele dagen for å se hva lyset gjør med insulinet.

Da kan jeg begynne med de tingene som skal gjøres utenfor huset.

Beising av hus foreksempel.

I og med at kroppen har vært lite aktiv og stoffskiftet fortsatt er for lavt, må det bli små porsjoner hver gang.

Men det er helt i orden, for jeg har det ikke travelt.

Litt er mye bedre enn ingenting.

Kanskje skal jeg lage meg en egen kategori på bloggen.

En gjøremålskategori der jeg legger ut hva som blir gjort.

Kanskje kan det være en motivasjonsfaktor for meg selv.

At jeg ser selv hva jeg har fått gjort i året som kommet.

Ja det vil jeg gjøre.

Men det aller aller viktigste.

Det er å tenke på at jeg blir bedre.

Tenke at jeg tåler å gjøre noe, fremfor fokuset på det jeg ikke kan gjøre.

For tankens kraft er mektig.

Selvfølgelig skal man ikke overdrive.

Men samtidig er det fort gjort å lage seg et negativt tankemønster.

Da vil kroppen automatisk bryte sammen når den får en trigger.

Nå vet jeg at stoffskiftet bedres.

Jeg trenger ikke være så redd for at kreftene forsvinner helt.

Jeg kan legge på forsiktig belastning

Jeg gir meg aldri

Bedring er målet

I dag

https://www.side2.no/helse/hva-skjer-nar-man-stresser-6765345

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har jo ikke en vanlig A4 blogg, der man forteller hva man gjør på hver dag.

Men jeg hadde en i går der jeg fortalte at jeg skulle til fastlegen i dag.

Jeg gruet meg litt fordi jeg går litt utradisjonelle veier med helsen min.

Dette fordi jeg ikke har fått hjelpen jeg har bruk for hos det offentlige.

Jeg går hos Balderklinikken i Oslo, for de har leger som ser på hele kroppen og årsakene bak sykdommen din.

De behandler ikke kun symptomer.

Og for ikke å snakke om det viktigste.

De tar deg på alvor og tror på det du forteller dem.

Dette er derfor et innlegg i kategorien, Bli frisk prosjekt.

Kun for spesielt interesserte.

Men jeg ble gledelig overrasket i dag.

Det var en flott legetime.

Selv om han var forsinket, gikk han gjennom alle prøvene mine.

Jeg fortalte at jeg sjekket både stoffskifte, kolesterol, insulin, osv ca hver annen måned.

Jeg sa jeg brukte Armour og hvorfor.

Vi var enige om at stoffskiftet var altfor lavt.

Jeg sa jeg økte medisinene forsiktig så kroppen ikke ble stresset.

Jeg tror han ble forundret over hvor fin form jeg er i, selv om TSH var høy, 4,9, skal under 2.

Jeg sa jeg ville ikke ha medisin for kolesterolet, men tar ultralyd av blodårer, og prøver av fettstoffer i blodet og spiser sunt.

Han spurte om b12 og d-vitaminer og jeg sa at det tok jeg.

Så jeg tror han var ganske så fornøyd.

Jeg spurte om det jeg kom for, høyt ferritin, jern, i blodet.

Da la han inn flere testresultater for å sjekke om jeg var i grenseland for en tilstand som ikke var bra, husker ikke navn.

Siden jeg var i grenseland, skulle jeg ta en gentest.

Hvis den var positiv, skal jeg tappe, hvis ikke var jeg en av de som naturlig lå høyt.

Blodprøve ble tatt.

Jeg spurte om han kjente til kosttilskuddet, Lipoic Acid, som jeg tar for leveren, men det gjorde han ikke,

Apotekeren, som er fra Serbia, sa at det var veldig vanlig i hennes hjemland og kunne kjøpes reseptfritt i USA.

Legen min er fra Tsjekkia. Jeg spurte også på apotek i Sverige.

De hadde heller ikke hørt om det.

Men gjett hvem som skal til USA om noen måneder, jo det er jeg.

Det er ganske typisk egentlig.

Det heter kosttilskudd men i Norge kalles det medisin.

479 kroner på apotek 1 for 60 tabletter.

Jeg tar en hver dag pga prisen, men burde ta to.

Leverprøvene mine var litt forbedret nå sist, så det blir spennende å se om det fortsatt blir fremgang, hvis ikke dropper jeg de.

I mange land er dette vanlig å ta for opptrening etter slag, sa apotekeren.

Det er så herlig å få nyttig informasjon, akkurat når man har bruk for det.

Til og med de vonde knærne mine var vi innom.

Jeg sa jeg hadde vært på røntgen med det venstre og de sa slitasjegikt og at begge er vonde, også om natten.

Da sa han at siden det var på innsiden av kneet, ikke utsiden, stemte ikke den diagnosen.

Han mente det var betennelse i senefestet og at det vil hjelpe å smøre med voltarol forte, to ganger hver dag, en måned.

Hvis det stemmer og knærne blir god, ja da tror jeg må kysse han.

Ja nå er det ikke sikkert han blir så glad for det, så jeg får droppe det.

Men formen min har blitt veldig mye bedre de siste tre ukene og hvis det ikke blir vondt å gå lenger, ja da tar jeg vel helt av her og blir spinnevill.

Blir sikkert ikke til å være i hus med.

Nå har temperaturen steget litt også og jeg kan sitte ute igjen.

Akkurat nå føler jeg meg som verdens lykkeligste

Det er ingen dum følelse å ha i kroppen.

I dag.

Det er merkelig hvor vanskelig jeg har for å gjøre det jeg bør gjøre.

Det kan være fordi jeg kun har lyst å gjøre det jeg har lyst å gjøre.

Ja, er jeg ikke morsom nå? Er det ikke slik for alle.

Formen stiger hos meg, jeg har litt mer energi og jeg har tusen ting jeg skulle ha gjort.

Men så koker liksom alt bort føler jeg.

Jeg surrer rundt her uten å få gjort det jeg vil.

Jeg hadde legetime forrige tirsdag.

Da ble legen overbeistret over at jeg ville prøve om dyp meditasjon hadde noe innvirkning på prøvene mine.

Fettstoffer i blodet, insulin, fettstoffer i blodet, leverprøver, var mye redusert fra 22.05-27.07

Men når vi kom til neste time 19.10, var alt tilbake på plass.

Det ene jeg da funderte på var om det var lyset og solen og naturen, for sist sommer satt jeg ute nesten hver eneste dag.

I tillegg lanserte jeg nå en teori om kurset jeg var på i juni, kunne være en del av årsaken.

Da hadde jeg en uke med mye dyp meditasjon.

Ja, for kostholdet som skal være så viktig, den var helt rævva denne tiden.

Mye mer sukker og usunn mat, enn jeg vanligvis har.

Han synes dette hørtes spennende ut for nettopp stress i kroppen er jo en triggerfaktor for insulinet.

Jeg har nok insulin  til tre personer.

Derfor lovet jeg å gjøre et forsøk med mye dyp meditasjon i tillegg til å være mye ute.

Helst burde jeg nok sittet i  meditasjon to perioder pr dag.

Men………………

Så står jeg opp her litt sent, er veldig trøtt, og suller litt rundt.

Og vegrer meg mot å sette meg ned og meditere.

Enda jeg vet hvor deilig det er.

Det er bare at jeg er utålmodig inni meg.

Jeg har så mye jeg har lyst til å komme i gang med.

Og selv om jeg sover 9-10 timer, sovner jeg gjerne i stolen etter meditasjon.

(Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, derfor krever kroppen mye hvile)

Derfor går det lett en time.

Men……………..

Jeg kjenner at når jeg gjør dette, får jeg en annen letthet i kroppen.

Noe av det tunge, lavt stoffskiftetunge i kroppen, letter.

Og faktisk har energiene vært så sterke hver morgen nå, at de nesten har tvunget meg til å sette meg ned.

Derfor er nok dette noe jeg absolutt bør prioritere.

Jeg får heller legge meg tidligere, stå opp tidligere, så jeg har mer dagtid.

Det blir lest færre bøker for de som venter på omtaler.

Det er mange som venter på tegnede sjelebilder, ja jeg gjør så godt jeg kan der.

Men det var et jeg ikke var fornøyd med så jeg bestemte meg for å gjøre det om igjen.

Så jeg håper dere har tålmodighet med meg.

Jeg kan ikke hastetegne for da blir det ikke riktig for den som har bestilt.

Det beste er at jeg koser meg og at formen er bedre enn den var i vinter.

Det er kjempedeilig følelse

I dag

Det regner i dag, skodde over Romsdalseggen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kun ti grader, men jeg måtte ut litt.

Jeg holder på med et eksperiment.

Dere som følger meg, vet at jeg har noen små helsemessige utfordringer.

Blant annet insulinresistens.

Det betyr at kroppen min ikke helt forstår at jeg har nok insulin, så den produserer altfor mye.

Indre stress trigger insulinproduksjon, gjør at man produserer mer.

Insulinet gjør at man også lagrer fett.

Dette er slik jeg har forstått det.

Legger man mye på seg fra magen og opp, kan det være insulinproduksjonen som har skylden.

Kombinert med lavt stoffskifte, blir det enda mer trøblete.

Det viktige når man har denne utfordringen, er trim og kosthold.

Alt som er søtt, trigger insulinet, så det bør man holde seg unna.

Da også kunstig søtning, også tyggegummi, pastiller og slike ting man lett putter i seg.

Jeg er i hverdagen flink med kostholdet.

I fjor sommer var jeg i juni på Arthur Findlay.

Jeg spiste da dessert eller kake, to ganger hver dag ei uke.

Så dro jeg på cruise i Middelhavet, levde godt med sukkerholdige drikker og mat.

I slutten av juli tok jeg nye prøver og hva hadde skjedd?

Jo, det mest besynderlige.

Når jeg hadde syndet og fråtset i dårlig kosthold, hadde prøvene mine bedret seg betraktelig.

Fettstoffer i blodet sank drastisk, likeså insulinet.

Det var et mirakel.

Men så kom høsten, september, og alt var falt tilbake.

Det store spørsmålet er da hva som var årsaken?

Jeg tenkte det kunne være alkoholinntak.

Jeg drakk mer vin når jeg var på cruise enn jeg bruker.

Det sies at det skal ha en effekt.

Jeg er ellers veldig skeptisk til alkohol midt i uken, men gjorde et forsøk på en enhet hver kveld en måned.

Det hadde ingen effekt.

Jeg prøver derfor å finne ut hva annet som var annerledes.

Jo det var været.

Jeg har aldri i mitt liv, opplevd en sånn sommer.

Det var fint vær fra vår til langt ut på høsten.

Jeg har aldri sittet så mye ute.

Ja jeg ble rett og slett avhengig.

Jeg luftet ideen for legen min og han fant tanken svært interessant.

Men hvorfor ble prøvene i så fall dårligere igjen i september.

Jeg satt jo ute hele august også.

Det var ei som foreslå at det kunne være lyset.

Når det blir høst, blir det mørkere igjen.

Derfor vil jeg igjen prøve å sitte mest mulig ute denne sommeren.

Jeg håper på godt vær.

Derfor sitter jeg her i ti grader og regn, for å få litt utelys.

Kanskje skal jeg også prøve med lyslampen min hver morgen.

Ja, der falt det ned enda en ide som er verd å prøve ut.

Ja slik forsker jeg på egen helse.

Trim og bevegelse er viktig men det er det som er så vanskelig når kroppen er utmattet og knærne vonde.

Da får vi gjøre det vi kan få til.

En annen tanke er også at kurset i juni, var et kurs i transe, med mye healing.

Kan det være en del av årsaken?

Jeg får prøve å kombinere de nye ideene.

Healing, meditasjon og lys.

Filosofen og forskeren i meg, liker jo å fundere.

Tenk om jeg kunne funnet ut hva jeg skal gjøre for å bli friskere.

Det hadde vært magisk.

Litt magi ble det også i stekepannen i dag

Litt magisk er det også at Tuttapusen, som har vært så redd i mange år, nå igjen kommer på fanget for å kose.

La oss legge til rette for litt magi.

La oss være nysgjerrige forskere.

La oss se mulighetene vi har, ikke grave oss ned i begrensningene.

I dag

Men nå ble det litt kaldt, så Tutta og jeg krøp inn på sofaen.

Man skal ikke overdrive heller.

Alt med måte.

Balanse

I dag

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi ser mange skriver om de usynlige sykdommene

At det skal være så ille.

Og ja, det kan være ille.

Like ille kan det være om det er synlig.

Den store forskjellen ligger nok i det med om man møter forståelse

Det som er synlig, er lettere å forstå.

Men jeg er litt opptatt at vi må lytte og forstå, uansett hva noen strir med.

Selv om jeg selv er en av de med usynlige utfordringer.

Ingen ser hvor mye krefter det kan koste meg, å gjøre små ting.

Man må bruke så mye energi på det som andre ikke tenker over.

Jeg har vært på ferie en uke og gjort meg noen tanker om dette.

Ligge på en solseng hele dagen, blir man vel ikke sliten av.

Gå til dekket bord, bare slappe av og lese, være sammen med gode venner.

Jo, jeg blir dødssliten.

Lyder, lukter, mennesker, musikk, varme, sol, alt blir utmattende.

Spisesalen har høyt lydnivå som suger energien ut av meg.

Av og til kjenner jeg at kroppen holder på å få panikk.

Jeg må redde meg selv og rømme ut i stillheten.

Ingen ser stressanfallene kroppen setter inn, når jeg fylles med slim og brekker meg.

Når man kjenner kreftene renner ut av en og man må komme seg i sikkerhet.

Likevel er det viktig å ikke isolere seg.

Nye impulser har kroppen behov for.

Man må være sosial, skape gode opplevelser, når man er så heldig å ha mulighet til det.

Jeg må derfor lære meg å forstå meg selv, ikke være opptatt av hva andre forstår.

Jeg har utfordringer med slitasje i knærne.

Denne gangen var det høyre kne som sviktet.

Da blir det synlig, når jeg nesten ikke greier å gå, for det er så smertefullt.

Det som ikke er synlig, er at smertene stjeler kreftene.

Den lille energien man har, forsvinner.

Jeg føler meg heldig selv om jeg har noen utfordringer

Lykkelig og takknemlig

Jeg vet nemlig at det jeg har å stri med, er bagateller i forhold til mange andre.

Så om noe er synlig eller usynlig, er for meg uvesentlig.

Ja folk tar mer hensyn når de ser jeg halter.

Men for meg er det uvesentlig.

Det viktigste er å finne ut hvordan leve best mulig med de utfordringer man har.

Veldig, veldig ofte, er det de med de vanskeligste utfordringene, som takler det best.

Da snakker vi ikke om mine små begrensninger, men de som virkelig sliter.

Synlig eller usynlig.

Det er som om de er mye flinkere til å gjøre det beste ut av det de kan få til, mens mange av oss andre, fokuserer på det vi ikke får til.

Vi kan ikke bytte utfordringer med noen.

Vi må ta det livet byr oss.

Å synes synd i seg selv, hjelper ikke for noe som helst.

Ja, det er lov å slippe ut frustrasjon, ingen klarer å være positiv hele tiden.

Jeg synes derfor dette fokuset på usynlige sykdommer, blir overdrevet.

Sykdommer eller andre helsemessige utfordringer, fysiske og psykiske, kan ikke sammenlignes.

De må takles individuelt uavhengig av hvordan andre mennesker møter en.

Jeg oppfordrer derfor alle om å ta ansvar for seg selv, ha fokus på muligheter, fremfor begrensninger eller hva andre mener.

Jeg oppfordrer også de som møter mennesker med utfordringer, om å ta de på alvor og tro dem og vise dem respekt, selv om du ikke forstår.

Selv skal jeg ha noen dager i ro, før jeg igjen skal ut på eventyr.

Føler meg takknemlig

I dag

12 Simple Steps to Waking Up Happier and More Positive