Jeg skrev i går at dette er ikke en blogg man leser, fordi det er gøy hele tiden.

Det handler om mitt liv.

Det er veldig ofte gøy, men det kan også være veldig slitsomt.

Å være to uker i syden sammen med venner, kan være ganske utmattende.

Selv om de er snille og omsorgsfulle på alle vis.

Det er mitt ansvar å passe på meg selv.

Jeg har vært sliten,  siden jeg kom igjen fra Australiaturen gubben og jeg hadde 4 uker  i januar/februar.

Når man har utmattelse i ryggsekken, må man alltid passe på.

Det er vanskelig å øve opp utholdenhet, samtidig som ikke viljen må få overstyre kroppen.

Det er hele tiden en balansegang.

Mine venner vet at jeg liker svært lite å motta omsorg.

Er jeg sliten blir velmenende hjelp, møtt med et glefs.

Jeg vil ikke ha stakkars deg og en klapp på skulderen.

Jeg vil bare ha fred.

La meg bare hvile nok, så går det fint.

Og heldigvis er det ingen her som presser meg, kun meg selv.

Men nå har jeg en vilje og stahet inni meg.

Den kan ofte spenne ben på meg.

Jeg vet jo at jeg må prøve å gå en del, for å trene meg sterkere.

Vi gikk mye på Australiaturen.

Jeg har prøvd å gå det jeg har klart her nede også.

Små og store utflukter.

Men nå nærmer det seg slutt og kroppen er sliten.

Jeg må motivere meg veldig, hver gang jeg skal opp eller ned en trapp.

Det blir som når du kjenner deg dødssliten i kroppen, men du må fortsette å gå.

Som et gammelt batteri som lader sent og dårlig, det restitueres ikke helt og det tappes igjen raskt.

Å ligge på solsengene her, er vondt.

Vondt å ligge, enda vondere å reise seg, knær og hofter vil ikke.

Og det vonde trekker enda mer krefter ut av kroppen.

Jeg kjenner det er svært lite lading igjen og jeg må passe meg.

Derfor har jeg krøpet opp i senga mi.

Klokka er 4 på ettermiddagen.

Jeg senker skuldrene, nyter stillheten, ja for både lyd og mennesker trekker energi.

De siste kveldene har jeg gått rett på rommet etter middag.

Men jeg har det godt.

Jeg hadde to ønsker denne gangen, opp trappene til Puerto Rico og over til andre siden av dalen, og jeg har gjennomført begge deler.

Da føler jeg meg privilegert.

I dag har jeg ikke gjort noe som helst, men likevel forsert et par hundre trappetrinn.

I morgen skal jeg en siste tur opp på Europasenteret, for å kjøpe med litt pålegg hjem.

Jeg føler meg ferdig med Gran Canaria, jeg har ikke lyst hit flere ganger.

Tenerife frister mye mer.

Nå blir det rolig fremover.

Jeg har treneren som må dra meg ut på trimturer hjemme og jeg har også noen trenerassistenter som vil bidra.

Og selv om jeg føler meg ganske så tom nå, vet jeg at kroppen er mye sterkere enn for noen år siden.

Da måtte jeg ha flere pauser for å komme meg opp på Europasenteret, nå traver jeg lett avgårde.

Det går fremover og det er det jeg må ha fokus på.

Heldig er jeg med alle mine trenere og tjenere, som alle vil meg vel.

Jeg har det godt og er takknemlig.

I dag