Jeg reagerer ofte litt krast, når folk sier jeg er flink.

Ja, noen ting er jeg flink til og setter pris på å høre.

Det gjelder blant annet healingen og ord jeg skriver, da er gode tilbakemeldinger fint.

Eller når maten jeg lager er god.

Noe helt annet er det når det gjelder fysisk bevegelse.

Når jeg er på ferie, slik jeg var nå nettopp, da går jeg mye.

Så mye jeg kan.

Det betyr ikke at jeg er flink, det betyr bare at kroppen fungerer bedre akkurat da.

 

Når man har kroniske tilstander i kroppen, har man helt andre kriterier for det å være flink.

Man kan være flink hvis man lar være å gjøre noe som helst den dagen, for kroppen trenger hvile.

Jeg hører gjerne folk si: Nå har du vært flink, nå må du fortsette når du kommer hjem nå da.

I mitt hode betyr det at når jeg ikke gjør noe, da er jeg ikke flink.

Det jeg hører er at jeg egentlig er lat.

Dette er så langt fra sannheten som en kan komme.

Når jeg kommer hjem fra tur og har brukt kroppen mye, da må min kropp hvile.

Hvis jeg da presser for mye, ja da blir jeg syk.

Da kan det være jeg ikke kommer i form igjen på flere uker.

Det å være flink da, betyr slett ikke at jeg skal forsette å presse meg for enhver pris.

Det jeg må være flink til, er å lytte til kroppen og gi den den hvilen den har behov for.

Dette er svært vanskelig for grensene er usynlige.

Det å sette på en vaskemaskin eller lage middag, kan være kjempebra denne dagen.

 

Slik er det for alle som har kroniske tilstander i kroppen.

Er du plaget av angst men går opp til postkassa den dagen, kan det være nok press for kroppen.

Har du ligget i migrene i to dager og greier å trekke på senga di, har det ikke noe med at du er flink, men du er blitt litt bedre.

Er du veldig nedfor, men har en dag du kan gå på kafé og møte en venn, ja da føles kroppen lettere den dagen.

Har du vært nesten søvnløs i flere netter av fibromyalgi,  men greier så å vaske gulvet, er det fordi kroppen tillater det.

Forstår dere hva jeg mener?

 

Vi er ikke late eller mindre flinke.

Det vi må være flink til, er å passe på kroppen,  så vi ikke overbelaster den.

Det er et arbeid vi aldri kan ta fri fra.

Det arbeidet vi må være flink til.

Så  vær gjerne glad på andres vegne når du ser de greier ting.

Men tro ikke at de gjør det fordi de plutselig er blitt flinkere.

De gjør det fordi de kan tillate kroppen å gjøre dette akkurat da.

Vær heller hoppende glad på deres vegne for at de er blitt flink til å passe på kroppen sin.

Det kan være derfor de sier nei, husk det.

Ikke tro eller si at de må ta seg sammen.

Det er noe av det styggeste jeg hører.

Sykdom forsvinner ikke om man tar seg sammen.

Heller motsatt.

Ikke press, lytt til kroppen din, ikke hør på alle andre, ikke tving deg selv, ta vare på deg selv.

I dag