Kroppen min er superstresset i dag.

Den skal ut å reise igjen i morgen.

Dette har den sagt fra at den er ikke klar for akkurat nå.

Den ber om mer ro.

Samtidig kan den ikke få ro hele tiden, for da blir den enda mer stresset….for ingenting.

Jo mindre jeg gjør, jo mindre vil den være med på.

Derfor er ikke løsningen kun å sitte hjemme.

Husk dette er mine tanker, min forståelse.

Jeg er ikke lege eller psykolog og jeg kan ta feil.

 

Hos meg kjennes dette stresset ut som om jeg bærer på en stor klump i magen.

Det kan kjennes ut akkurat som når du er redd for noe.

Og jeg er ikke redd for noe, når jeg skal ut å reise.

Jeg kunne glatt reist helt alene og vært borte i to uker, blant fremmede mennesker.

Jeg er ikke redd for noe sånt og derfor blir det feil for meg å kalle det angst.

 

Det er ikke “svake”, redde mennesker som kjenner slikt stress, som feilaktig kalles angst.

Ja ikke det at det er negativt å føle seg nedstemt og redd, men det er ikke kun de, som har indre stress.

Og det er indre stress, ikke angst, det er opphengt nervesystem.

Dette kan ofte komme av store, psykiske og fysiske belastninger fra du var barn.

Overgrep, alkolisme, sorg, sykdom, usikker hverdag.

Hos voksne kommer gjerne fysisk stress i tillegg.

Belastningen over tid fører til at kroppen er i  konstant alarmberedskap, slik at den kan være beredt hvis noe skal skje deg.

Det har ingenting med at du har angst for noe.

 

Men….

Hvis du tenker du har angst, vil tankene dine følge på.

Du vil gruble, begynne å føle deg nedstemt, irritere deg over deg selv, føle deg deprimert.

Og da vil dette stresset øke.

I tillegg er det belastningen av selve ordet.

Stakkars deg, er du plaget av angst, gjerne litt nedlatende, du svake menneske.

Men se på alle de sterke, flotte, entusiastiske og flinke menneskene rundt deg, som innimellom blir slått ut av indre stress.

De er jo ikke mennesker som er redde for alt?

Men er du ikke klar over dette, kan det utvikle seg, så du tror og føler du er redd.

Ja, for det er ubehagelig når presset i brystet er sterkt eller magen føles som en ballong med stein.

 

Men hva hvis vi endrer ordet.

Å ja, kroppen min har indre stress, opphengt nervesystem ja.

Kommer ofte av litt for stor belastning serru.

Selv skylder jeg på mye sykdom som barn, en far som døde når jeg var 11, ny hverdag over natten, en mor som hadde nok med å klare eget liv.

Hverdagen ble aldri så trygg som det er barn trenger.

Tenk over hva du har vært gjennom?

Ofte blir det da svært logisk at kroppen passer på deg.

 

Ofte er det verst om morgenen når jeg våkner.

Stresset vårt er ofte høyt om morgenen

 

I et typisk søvnmønster vil binyrene like etter midnatt begynne å produsere et hormon som heter kortisol. Etter en hel natts søvn, vil kroppens kortisolnivåer nå en topp rett før du våkner. Dette får deg ut av hvilemodus og inn i et mer energifylt dagmodus

 

Noen av oss våkner før kortisolnivået har sunket og vi vil derfor oppleve indre stress om morgenen.

Slik som i dag når jeg våknet med denne store klumpen i magen.

Så da er vi enig om å kaste ordet angst, bare det gir mer ro inni en.

Så hva gjør vi når dette blir kastet over oss, når vi trenger det minst.

Meditasjon er gull verd, det roer systemet.

Å tenke på det som en fysisk reaksjon på indre stress, ikke begynne å gruble.

Jeg sier ok, er det slik nå ja, jojo, det får nå bare være der, ikke noe farlig, det går over.

Jeg ufarliggjør det og godtar det, det er bare sånn, selv om det er irriterende.

Meditasjon, pust, musikk, snakke med noen, natur, alt som gir deg ro.

Jeg hadde besøk av ei venninne fra reisefølget mitt nå.

Det var nok til å roe mitt stress.

 

 

Og jeg gleder meg innmari.

Nå skal vi to uker sammen med venner på Gran Canaria.

Venner som godtar deg som du er, både når du er blid og sur.

Ja, sure bruker vi ikke å være.

 

Kofferten er pakket.

Bøker er pakket, tatt ut igjen, lagd nedi igjen.

Gubben klager over at jeg har med altfor mange og ja, det har jeg.

Men jeg greier ikke å ta ut igjen flere, jeg klarer ikke å velge noen bort.

Slik er det bare.

Og husk dette er bare mine tanker.

I dag