Venner og familie har for mange år siden konkludert med, at jeg er litt rar.

Likevel er de nå glad i meg og det er sagt med kjærlighet.

Og det er sant, jeg er litt rar.

Jeg gjør og sier mange ting som de aldri ville kunne tenke seg å gjøre.

Slik som nå.

Som dere som følger meg vet, har jeg vært i England på kurs igjen.

Arthur Findlay Spritual college, Art & Soul.

Og så kommer det viktigste:

 

Tro for all del ikke, at jeg innbiller meg at nå er jeg en mester i tegning og maling.

Så langt langt i fra.

 

Og nå til den splitter pine gal, biten.

Jeg går likevel ut og sier at jeg vil tegne sjelebilder og skrive ord til dem.

Og jeg tar betalt for det.

Hvordan kan jeg finne på det, tenker du vel.

 

Jo, det skal jeg si deg.

For det første så føles dette inni meg, så innmari riktig.

Det er bare noe jeg skal utvikle og øve på.

Første gangen jeg var i England ville jeg absolutt ikke tegne.

Jeg hadde ikke tenkt at farger var så viktige heller.

Men vi fikk en øvelse der vi skulle kjenne på fargede papplapper.

Vi skulle med øynene igjen, si hva vi følte.

Det ga meg en ahaopplevelse at det er energierfrekvenser i farger, som vi kan lese.

Først høsten 2017, ba jeg om at vi måtte få tegne auragraph

Etter dette, har jeg nesten ikke øvd.

Nå visste jeg inni meg at nå var tiden inne til å finne igjen kreativiteten som bor i meg.

Men sier du kanskje, det er langt fra det til å tilby en tegning til andre.

Når jeg nesten ikke kan å tegne.

Ja, det er der galskapen kommer inn eller skal vi si troen.

Jeg tror så innmari at dette er noe jeg skal gjøre.

 

Jeg stoler på at jeg får hjelp fra mitt åndeteam.

At jeg nå har så sterk kontakt at det vil bli riktig.

Jeg stoler på at de som bestiller, vet at dette er riktig for dem.

De vet at jeg er i startfasen, de forventer ikke noe Rembrandt eller Picasso.

De håper på å få noe som griper dem i hjertet.

Og det er det jeg håper å kunne gi dem.

For i likhet med Lillasjelordene, er jeg sikker på at det følger energifrekvenser sammen med bilde og ord.

Noe som vil hjelpe, heale og forløse.

Og jeg kan ikke gjøre det gratis, for da vil jeg få altfor mange.

Jeg må stole på at jeg får akkurat de riktige.

 

Og jeg har allerede fått bestillinger

Modige mennesker som er villig til sammen med meg, hjelpe meg i min utvikling.

Jeg sitter her nå og aner ikke hvordan det blir.

Jeg er nervøs, men samtidig trygg.

Jeg må stole på at jeg får hjelp på veien, at det blir bra.

Og at de som bestiller er tålmodig med meg.

Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Kontakten med det åndelige i meg, med sjelen min og at jeg nå også løfter frem kreativiteten inni meg, føles nydelig.

Det er som om jeg selv har brettet ut enda flere av mine kronblader.

Som om sommerfuglen transformeres så den kan fly høyt.

I dag

 

ps.Og hvis du kjenner inni deg en stemme som sier at du vil være med på dette, ta kontakt på facebook.

www.facebook.com/Lillasjel eller sms 9946 7178. Prøvetilbud i en periode fremover, kr 400,-

Amanda Prowse, Den perfekte datteren

Jeg har nå lest to bøker av Prowse og jeg liker godt måten hun skriver på og om hverdagsliv. Jeg kjenner meg igjen i situasjoner og småler av beskrivelser. Ihvertfall de som har hatt familie og barn og er litt voksne, vil nok kjenne seg igjen i beskrivelsene.

Sitat:

De hadde giftet seg rett etter at de var blitt kjærester, og den gangen sov de tett sammen, hun med ansiktet trykket opp mot brystet hans, og armene og beina viklet inn i hverandre. Hvert minutt de ikke var sammen, hadde føltes som bortkastet tid. De våknet tidlig om morgenen og elsket før de sovnet igjen. Ikke at hun hadde trengt mye søvn, ikke den gaqngen. Hun hadde verken behov for mat eller søvn, det enste hun trenget var ham, ham og babyen. Synest av ham, tanken på ham, følelsen av kroppen hans mot hennes –  han var alt.

Jacks smøg seg ut av sengen og så på ham mens han knep øynene sammen, rynket på neste og prompet. Hun himlet med øyene. Det var den gangen, hvisket hun mens hun tok håndkleet som hang over ryggen på en gammel spisestuestol i hjørnet og gikk ut på badet.

 

Sitat:

Har jeg en ren skjorte til å ha på meg på skolen? Martha hoppet nesten opp og ned på stedet og stemmen var utålmodig. Det forundret Jacks at til tross for at de dro hjemmefra kvart på åtte hver morgen, virket det alltid som om tiden kom som en overaskelse på Martha, som om hver morgen var et sjokk eller et avvik fra normalen.

 

Jeg likte historien godt. Hun forteller så fint om hvor strevsomt hverdagslivet kan være, men at det likevel er det som egentlig er gull verd.

LIkevel sitter den forrige jeg leste av henne, Hva har jeg gjort, enda mer i sjelen, for der var historien bak mer gripende.

Nå har jeg igjen en bok av henne som skal leses, Den andre kvinnen. Gleder meg til den også, men den må vente litt på tur.

Jeg vil si at bøkene til Prowse er fine historier for den voksne kvinnen, som ikke bare vil ha prinser og hertuger og glamor og hjerte og smerte, men historier om vanlige mennesker.

Jeg anbefaler Amanda Prowse for den leseglade.

Her er omtalen fra Hva har jeg gjort.

Amanda Prowse, Hva har jeg gjort

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar

En gang for lenge siden hadde Jacks Morgan store planer om å reise verden rundt, og om en spennende karriere. Et hus på stranda hvor hun kunne tilbringe lange deilige kvelder under stjernene med kjæresten mens de løste verdensproblemer.
Men før hun rakk å starte studiene ble hun gravid. Om litt kom det enda et barn. Så flyttet den demente moren inn – og nå er huset fullt av mennesker og forpliktelser. Jacks tar seg i å dagdrømme om hva som kunne vært. Tenkt om hun i stedet hadde blitt med den spennende kjæresten ut i verden? En dag får hun anledning til å møte ham igjen. Vil gamle følelser blusse opp? Hva med familien? Er det fremdeles mulig å virkeliggjøre drømmene?

 

Personlige Lillasjelord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få dine ord, ta kontakt på facebook eller sms 9946 7178.

Du velger selv etter å ha lest ordene om du vil at de skal publiseres i bloggen.

 

Du har en indre skjønnhet du helst ikke viser

Du ser den heller ikke selv

Du holder deg tilbake, tar på deg en fasade

Alt skal gjøres riktig, profesjonelt ut til fingerspissene

Du gir deg selv ingen rom for å feile

Du gjør ikke noe du føler deg usikker på

Alt skal være helt perfekt

Det gjør at du ikke tør å slippe maska helt

Du tar på deg den rollen døgnet rundt

Du liker regler og du liker orden og når de ikke følges, blir du urolig inni deg

Det er så trygt når alt går som det skal

Selv om det ikke går bra, er det ok for deg, så lenge du har fulgt reglene

 

Men hva skjer hvis du prøver å slippe deg litt løs, skal tro

Du har en hel skattekiste inni deg som du ikke har tatt lokket av

Der er det farger og kreativitet i massevis, sterke farger, sterke streker, magisk kraft

Men det føles veldig, veldig skummelt å ta av lokket

Der er det nemlig ingen regler

Du som er opplært til å tro at følger du reglene, kan ingenting gå galt

Hva da hvis det ikke er regler der

Samtidig liker du tanken

Du liker jo å lære og du liker å bli inspirert til å prøve noe nytt

Du vil derfor ha godt av å kaste deg ut i noe som er langt fra trygghetssonen din

Du har også godt av å feile for å se at det går an uten at grunnen under deg åpner seg

At du faktisk står like støtt i kraften din

Du liker ikke å gi fra deg kontrollen, men akkurat det vil gjøre noe godt for deg

Det vil gi deg mer enn du tror du vil miste

Du vil plutselig se verden på en ny måte

Du vil finne nye sider av deg selv som du ikke har sett

 

Du er så fint et menneske

Du er så ordentlig i alt du gjør

Å være rampete er ikke din stil

Og vi sier ikke at du skal forandre din personlighet

Du må være den du er, men samtidig er du ikke hele deg når du legger lokk på deg

Vi sier derfor ikke at du skal kaste overbord alt du er

Du skal bare ta mot til deg og se hva mer du er

Selv om det er litt skummelt

Det vil nemlig berike livet ditt med mer glede

Mer spontanitet, mer lykkefølelse og du vil faktisk stå enda sterkere i kraften din

Du lukker litt hjertet ditt også, du verner om energiene, så du stenger de litt inne

Du har en liten vær varsom, kom meg ikke for nære, plakat

Kommer du nærmere nå, så lukker jeg for deg, så du ikke når meg

Når du stenger på den måten, når ikke andre mennesker helt inn til deg

De vil derfor ubevisst holde avstand til deg

Kun de som kjenner deg veldig godt, vet at du ikke er sånn

Du er et varmt menneske som gjerne deler av din kunnskap og erfaring

Men når du lukker deg, vil ikke dine medmennesker nå deg

Det er jo en gang sånn at det vi sender ut, det vi får tilbake

Så prøve å åpne deg mer opp i møte med mennesker

Ikke vær redd for å se inn i hjertene deres

Det er som du er litt engstelig for også å komme de for nære, slik du ikke vil de skal komme for nære deg

Det er noe sårt der med menneskerelasjoner

Men når du får det frem i lyset, vil det forsvinne

Da vil du oppdage at du vil få mange nye magiske menneskemøter

Nære møter sjel til sjel

Du vil lese dine medmennesker bedre, se inn i dem

Vite hva de har vært gjennom og hva som stopper dem, hvorfor de er som de er og handler som de gjør

Puslespillbiter vil falle på plass, så du ser sammenhenger mye bedre

Dette vil bli svært tilfredstillende for deg

For selv om du åpner opp mer, har du fortsatt kontroll

Å ha kontroll er viktig for deg, så du trenger ikke slutte med det, bare være litt løsere i snippen og ikke få panikk om du av og til mister litt fotfestet

Det kan bli morsomt til og med

Du er et sterkt, flott menneske med et varmt hjerte

Det var våre ord til deg

 

Du skal fortsette å være den du er

Det er bare at du ikke helt har sett hele deg

Du har gjemt deg litt bak et teppe

Du rommer mye fint som du ikke har sett enda

Du har sterke sanser der som du kan utvikle enda mer

Jobb med din åndelige side, det vil hjelpe deg å åpne opp

Det vil også gjøre deg tryggere på å gå utenfor komfortsonen din av og til

Du tar det steg for steg, slik at du er komfertabel

Men husk at i første klasse kan vi ikke pensum for siste året på skolen, så du må tillate deg å kunne være litt nybegynner i enkelte fag

Det er slik man lærer i livets skole

Vi gleder oss til å se deg åpne den vakre kisten din som du bærer på i sjelen din

Du er et varmt og vakkert menneske på jorden, det takker vi deg for

 

 

Personlige Lillasjelord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få dine ord, ta kontakt på facebook eller sms 9946 7178.

Du velger selv etter å ha lest ordene om du vil at de skal publiseres i bloggen.

http://www.facebook.com/Lillasjel

 

 

Du strever og strever for å gjøre alt riktig

Du vil være et godt menneske så du gjør alt du kan for å hjelpe andre

Du stiller opp selv om du er så sliten at du nesten sovner stående

Selv om skuldrene verker og spenningene slår til i hodet, går du på med krum hals

Du ser på alle andre og beundrer de

De ser så vellykkede ut og du vil være som de

Du synes mange er så vakre men selv så føler du deg som en grå mus

Du vil så gjerne være imøtekommende, men likevel lukker du hjertet ditt for du er redd for å bli såret

Dette gjør du fordi du har blitt såret før når du har åpnet deg

Da var det som om du tok mot til deg og åpnet døren og så falt det en bøtte vann over hodet ditt

Det var som om du kveltes

Du var så skuffet og såret og da tok du rustningen på

Etter det har du da bare observert, stått utenfor og sett på, istedetfor å være med på leken

Kanskje er dette helt tilbake til da du var barn

At kanskje en prat med ditt indre barn, vil hjelpe deg å forløse

Det er gode øvelser for det

 

Det du nå skal skjønne er at du allerede er alt du streber etter

Du er et vakkert, godt menneske

Du har en indre sol og en stor kjærlighet inni deg

Du er allerede perfekt

Du skal ikke prøve å være noe annet enn å være akkurat den du er

Når du bare tør å slippe deg løs, er du så lys og lett og har så sterk utstråling

Du er alt det du beundrer hos andre

Ikke tro at alle får til alt, at alle er flinke til alt, husk at du ser fasaden hos dem også

Ingen skal mestre alt, det er derfor vi skal samarbeide

 

Så kjære, snille deg, senk skuldrene dine

Slutt å streve så fælt etter alt du ikke tror er bra nok

Inni deg sitter det en svært vakker sjel som venter på å få lov til å blomstre

Sett opp en liste over det du synes du er god til

Ha fokus på det

Du har også lyst til å lære noe nytt

Kast deg ut i det, ikke vurder så mye frem og tilbake

Det må ikke være perfekt, du må ikke mestre med en gang du starter noe nytt

Det er læring og læring er du jo glad i

Ingen elev er ferdig utdannet i første klasse

Å kaste deg ut i noe som du har lyst til, vil hjelpe deg med mestringsfølelsen på sikt

Du vil se at du er mye flinkere enn du har trodd

Du vil se at sansene dine er mye sterkere enn du har trodd

Du vil se at du kan mye mye bedre enn de du før har sett opp til som flinke

Du har skylapper for øynene når det gjelder å se de gode sidene dine

Du skal være deg, ikke noen annen

Og hvis du tror at ikke de du ser på som perfekte, har komplekser, ja da må du tro om igjen

Du har bare lært deg selv at de gjør alt bedre enn deg

Derfor innstiller du deg automatisk på å komme bakerst, når du kunne vært i front

Men nå er det oppvåkningstid

Nå skal kronbladene dine brettes ut ett for ett

Da vil du åpne hjertet ditt mer og du vil kunne gi enda mer kjærlighet

Men det viktigste er at da vil du også få mer kjærlighet

Du vil bli møtt på en helt annen måte i menneskemøter fordi du sender ut åpenhet og kjærlighet i enerigene dine

Du stenger ikke av noe mer

Det vil bli en fin tid og det blir spennende

Ikke det at vi sier det vil bli bare lett, noen skjær i sjøen må forseres, men etterpå kan du se deg tilbake og være stolt av deg selv

Du har en sterk indre kraft, den må bare få komme i flyt, komme til overflaten

Det var våre ord til deg

 

Du er unik

Du er vakker

Du har et sterkt indre lys som vil lyse opp for andre

Du skal slutte å sammenligne deg med andre mennesker

Du skal kun være deg selv

Du trenger ikke endre deg på noe vis, bare vær som du er

Omfavn dine sterke og dine svake sider

Du er et svært vakkert menneske og nå skal du begynne å tro det selv

Du er bare god inni deg og du sender ut masse kjærlighet

Åpne hjertet ditt og ha tro på deg selv, du vakre sjel på jorden

Takk for alt du gjør for andre mennesker, både små og store

Du er en av de som ser de som har det vanskelig og det er et sterkt behov der ute, for en som deg

Vi takker deg og gleder oss til å se deg stråle enda sterkere

 

 

 

Da er jeg på toget.

Nok en gang på vei hjem fra Arthur Findlay college.

Nå er det hjem for å være sammen med mine.

Komme hjem.

Takknemlig for å ha en trygg havn.

 

Man faller litt sammen etter en sånn reise.

Det er som å være på en følelsesmessig Berg og dalbane.

Man går i disse sykt sterke energiene hele dagen.

Man jobber hardt mentalt.

For meg er det ikke bare enkelt å kaste meg ut i disse kreative oppgavene.

Jeg har ikke tegnet siden jeg var barn.

Og det å skulle levere noe som er verdifullt for en annen, ja da vil man gjerne få det til.

Da er det lett at nervene spenner bein under en.

 

Sykt mange sterke opplevelser og gode samtaler.

Det er så sterkt å se hvordan liv endres fordi vi inspirerer hverandre.

Men ingen verdens inspirasjon nytter hvis vi selv ikke vil.

Vi må ønske, ville og klare å ta de nødvendige stegene.

I en av readingene vi hadde, var det noen som skrev ordet Trust til meg.

Det var på det bildet som er øverst.

Det var en spennende måte å arbeide på.

Man trykker fargene utover med fingrene, oppå plastfolie.

Så lar man det tørke og deretter begynner man å fremheve de figurene man finner.

 

 

Det vi lærte om farger syntes jeg var veldig spennende.

Jeg merker at jeg plutselig ser på ting på en annen måte.

Jeg ser former og fargenyanser.

Etter at jeg begynte å blogge, begynte jeg også å se mer detaljer.

Jeg ser små bilder inne i det store, på et vis.

Nå er dette enda mer forsterket.

Jeg skjønner nå hvorfor Ryanair har gult og blått i sine fly.

Kanskje synes du ikke det er så fint, men gult og blått er gode farger for det mentale.

Er man engstelig for å fly, kan disse fargene berolige en, selv om vi kanskje synes det gule er vel mye.

 

 

Det var også innmari spennende å sitte i et kabinett.

Det er rett og slett et grønt telt.

Jeg følte vel ikke energiene så mye sterkere inni der.

Men det var spennende å se bildene og se hvordan energiene ble sterkere.

 

 

Det er ganske så stilig, er det vel ikke?

Og nei, det er ikke pusten, for teltet var åpent.

 

På Oslo Lufthavn, måtte jeg jo innom bokhandelen.

Og det var så morsomt å se sitt eget navn i bøkene.

min ulydige mor og Trikset, er nå begge i pocket og det er blant annet sitat fra mine bokblogger.

 

 

 

 

Det bringer meg igjen tilbake til ordet Trust.

Jeg prøver jo så godt jeg kan, å følge hjertets stemme.

Jeg handler ut fra de ideer, tanker, som dukker opp hos meg.

Ja selvfølgelig ikke alle, men når det kjennes riktig.

Siste timen hadde vi avslutningsseremoni.

Lynn hadde lagd en konvolutt med et brev i, til oss alle og en rull med et bilde.

Det har jeg ikke åpnet enda.

Men når jeg åpner konvolutten, er overskriften Trust.

Det er nok derfor et nøkkelord for meg å jobbe videre med.

Jeg må lære meg enda mer å ha tillit.

Tillit til at jeg får til det jeg skal, at det jeg gjør er riktig.

Med Trust i ryggsekken, drar jeg hjem.

I dag

 

 

 

 

Siste dag på college.

Når noe nærmer seg slutten, ja da lengter man hjem.

Jeg gjør ihvertfall det.

Første forelesning i dag var om farger og hvordan vi blir påvirket av de.

Også hvordan det blir brukt bevisst av de som vil tjene penger på oss.

Forskning viser at vi spiser mindre hvis vi spiser på blå fat.

Vi sover dårligere hvis vi har skarpe farger på soverommet.

Og det er ikke tilfeldig at mc Donalds har rødt og gult i skiltene sine, for de fargene gjør oss mer sultne.

 

 

 

Her forklarer Maureen hvordan vi kan bruke farger til healing.

Fargede briller.

Flasker som kan ha fargede trekk utenpå så vannet trekker til seg vibrasjonene til fargen.

Fargene er lysets språk og det forskes mye på bruk av farger.

 

Det er utrolig hvor mye grønnere det er blitt i løpet av ei uke.

 

Her kan dere se beviset på at det spøker her på Arthur Findlay.

 

Andre øvelsen skulle vi tegne med øynene igjen.

Det gikk helt glimrende

Ja jeg går ut fra at alle ser min perfekte tegning.

 

 

Her har jeg tegnet et perfekt ansikt.

Ja, du ler vel ikke nå?

Nei nå skal jeg hjem og øve.

Jeg skal øve på tegne både inspirert og i transe.

Øve, øve, øve.

Leke meg ned farger.

 

 

Etter lunsj skulle vi dele oss i grupper på tre.

Alle var slitne og fnisete så det passet godt med en gruppe der vi kjente hverandre og kunne le sammen.

En skulle tegne, en skulle ta ned informasjon og en skulle få sitte rolig og ta imot.

Jeg syntes det gikk bra.

Selvfølgelig kjente de ikke igjen personen på min tegning.

Men……

Jeg turde å tegne, øyne, nese og munn og det ble et ansikt.

For meg spiller det ikke noe rolle om det ikke var gjenkjennelse.

Jeg bestemte meg for ikke å tegne ansikt, men gjorde det likevel og det var en seier.

Når jeg skulle ta ned opplysninger, følte jeg også det gikk bra.

Jeg fikk tre personer som kom sammen, så jeg måtte jage bort to av dem.

Ja jeg var høflig, ba en av de å komme frem, de andre måtte trekke seg.

De har jo sin humor fortsatt og disse tre var ganske tett, når de var på jorden og de ertet hverandre.

Godt jobbet.

 

 

Siste økt ble det fortalt forunderlige historier.

Forunderlig var også historien fra gårsdagen, der jeg skulle tegne og ikke fikk til.

Jeg tegnet masse svarte krøller og skulle så tegne øyne, men det ble så stygt at jeg ga opp.

Jeg tok nytt ark, tegnet noen symboler på siden.

Så roter jeg arkene sammen, og plutselig er det avtrykk av svart hår pent plassert til høyre for symbolene.

Jeg må be om hjelp fra Lynn og hun tegner på ansiktet.

Dette fortalte jeg i gårsdagens blogg.

Men…..

I dag kommer hun som fikk bildet.

Hun viser meg et bilde hun har fått fra sin mor.

Det viser henne selv for mange år siden.

Og hun hadde sånt hår og bildet ligner og symbolene passer til hennes livshistorie.

Wow, det er så fantastisk hvordan vi får hjelp.

 

 

I dag var det biffchili og eclair dekket med sjokolade og fylt med vaniljekrem. Nam.

Bra det er bare en uke.

Vi har ledd så mye ved bordet denne uken, av alt vi har blandet på tallerkenen.

De har så mye godt tilbehør, blant annet tunfisksalat.

Men vi stod over tunfisksalaten til chilien, der gikk grensen.

Vi fant til slutt opp et nytt begrep.

Transeeting.

Da fyller man hemningsløst fatet til randen av alskens sammensetninger og disse blandes så etterhvert så det blir ugjenkjennelig.

Vi lo og vi lo, ja dere vet at det er noe som heter latterhealing?

Mange fine samtaler har det også vært.

Null sosialt samvær i baren denne gang, men jeg har fullført.

Takk for meg.

Takk til alle som har fulgt meg på reisen, både her på skolen og via bloggen.

 

 

Ja, det glemte jeg å fortelle.

Natt til i går drømte jeg en episode fra min barndom

Den slo seg sammen med livet jeg lever i dag på et vis.

Da er vel mission completed, tror jeg.

Den lille piken i meg, har forhåpentligvis fått forløst mange såre følelser.

Nå skal hun og jeg hjem og leke oss med farger.

Slik hun likte å gjøre en gang for lenge, lenge siden.

Nå er det straks natta her.

I dag

 

 

Ny dag. Jeg håper snart at følelser snart blir roligere.

 

 

Var ikke den lille bjørnen søt?

 

 

Jeg trekte et kort i dag før jeg gikk til frokost.

Og ja det hadde jeg bruk for.

Jeg har strevd så de to siste dagene når vi skal tegne til hverandre.

Før lunsj skulle vi tegne et ansikt til noen og jeg fikk helt hætta.

Panikken tar meg helt.

Jeg aner ikke hvordan noe ser ut

Jeg måtte spørre om hjelp for igjen føler jeg meg helt lost, så bortinatta hjelpesløs.

 

Vel, jeg lagde først noen kruseduller med kritt på et papir før jeg rev meg i håret og la det bort.

Lynn kom og hjalp meg og sa at ville jeg ikke tegne ansikt, kunne jeg tegne symboler.

Men det meste er borte fra hodet mitt og jeg vet at så dement er jeg ikke at jeg ikke vet hvordan en due eller en måse eller en sommerfugl eller noe sånt, ser ut.

Men jeg lager nå noen figurer.

Så skjer det merkelige at jeg roter arkene sammen.

Og der dukker det opp et avtrykk av krøllet hår, akkurat der det skal være.

Men jeg tør ikke tegne ansikt under håret så Lynn hjelper meg.

Og det aller snåleste kommer etter lunsj.

 

 

Da er det ei som forteller meg at det var så fint å høre meg be om hjelp.

Hun var vant til å være alene og hadde aldri noen å spørre.

Nå fikk hun inspirasjon til å begynne å be om hjelp og stole på at hun får det.

Slik er det når vi går her på skolen.

Magiske ting skjer der vi hjelper hverandre uten at vi vet om det.

Slik som hun som stod på scenen i dag og sang egenskrevet sang.

Hun hadde fått høre fra tre personer i går,  at hun skulle synge egne sanger, ikke andres.

Det førte til at hun skrev sang og tok mot til seg og sang foran alle oss andre.

Mens vi måtte frem med lommetørklene våre.

Det er ren og skjær magi.

 

 

Etter lunsj skulle vi male den hersens fjøra.

I og med at jeg ikke hadde noe forhold til det der, tegnet jeg den med sølvmaling, i full fart. Ja, slik er jeg.

Hvis den overlever hjemturen, får den være representativ for det dårlige humøret jeg hadde, når den lagde den.

Så kan jeg vifte litt med den, kjenne vinden blåse meg i ansiktet og minne meg på at solen vil skinne igjen.

 

 

I går fikk vi beskjed om å plukke med oss tre ting fra naturen.

Jeg er jo så hekta på å skrive at jeg gikk automatisk ut fra at det skulle jeg. Jeg visste at jeg ville ikke ha pene blomster, men noe annet.

Jeg ble derfor dratt mot visne blader fra i høst og et par fjør jeg fant mellom trærne.

Igjen denne tanken om det som blir forlatt, det som er over, det som ingen lenger bryr seg om.

Når jeg så fikk beskjed om å lage skulptur datt jeg nesten av stolen. Skulptur. Her måtte mer forklaring til. Vi skulle plassere objektene i en komposisjon og så tegne dem.

Ok da, jeg fikk nå bare prøve. Jeg tenkte at nå skulle jeg prøve å ha vann på tegningen, for jeg bruker akvarellfargeblyanter. Når man har vann på de, flyter de utover. Jeg kjente heldigvis igjen gleden ved det kreative og jeg likte å se effekten av vannet, samtidig som blyantene er lette å jobbe med. Det kan hende jeg kommer til å fortsette å bruke dem til auragrapher.

Men jeg angrer veldig på at jeg ikke tok bilde av komposisjonen min, for de hadde passet bedre til ordene. Ordene har foreløpig forsvunnet opp i luften. Vi får se om de kommer igjen.

 

 

Neste øvelse var å lage et tidshjul.

Vi skulle ha en partner, blande energier og lage hjul til hverandre.

Etterpå leste vi de for hverandre.

Min partner så akkurat hvordan min vei har vært og igjen kommer min barndom frem, så det er tydelig at det er noe som nå skal sluttes fred med.

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke viser hva jeg lager til andre, kun det jeg selv for.

Det er fordi at jeg lager dem fra andres energier og det tilhører dem, ikke meg.

I så fall måtte jeg be om å få lov til å publisere, slik jeg gjorde med de av lærerne, og jeg vil ikke mase om det.

Det er derfor jeg bestandig spør de som bestiller Lillasjelord, om det er ok at jeg deler dem.

Hvis det føles feil for dem, sier de nei.

 

Se, der kom Mikkel rev vandrende forbi.

 

 

Dette bildet fikk jeg.

Min partner hadde også vansker med å tegne ansikt.

Så da droppet hun det, men fikk med mine blå øyne.

Men det hører med til historien at hun likte det så godt at hun ville gjerne ha det selv, så da fikk hun det.

I kveld hadde vi en spennende seanse med lyd og lukter.

Hyacinth var en av luktene, noe jeg syntes var hysterisk morsomt, siden jeg  jo blir kalt Hyacinth.

Mens vi mediterte lagde lærerne lyder med ulike instrumenter, både de forsiktige og de med mer lyd, som to ulike gonger.

Lydhealing er en veldig bra healing, for kroppen reagerer på vibrasjonene.

Nå sitter jeg i baren og skriver, men tror jeg står over alkoholen.

Blir vel snart rommet mitt tenker jeg.

Takk for i dag,

I morgen er siste dag og da skal vi prøve å tegne i transe.

Det blir spennende å se om det blir flere troll.

 

Suddenly i have this feeling

The feeling of being left alone

Having to cope with everything all on my own

The feeling of grief 

Of all I missed 

And will never have 

I know it is this I have chosen

Before I came to this world

But sometimes it is hard

I push the feelings away

I want to survive 

I want to be good

But I sometimes fail

I feel let down

Abondonend, left alone

Left alone with all this feelings

Feelings of helplessness 

Like I am blindfolded

I cannot see the road in front of me

So how can I find the way

My way

I need someone there to lead me

To tell me what to do

Sometimes that’s what I need

Sometimes that’s what  I want

Sometimes 

Sometimes I feel lost

All alone 

 

 

Eventyrland

 

 

Første forelesning i dag var om kunstnere som malte spirituelt.

En av de var Joesphine Wall.

Jeg kjøpte meg en kortstokk av henne i butikken.

Jeg er egentlig ikke så interessert i kort men ble litt dradd mot denne.

 

Første gruppearbeidet skulle vi velge partner.

Deretter skulle vi trekke et kort.

Min partner trekte dette.

 

 

Fem skulle ta ned kontakt fra andre siden, vi andre fem skulle ha kontakt med spiritteam, hjelperne våre.

Vi skulle tenke på å få med noe med lukt, smak, lyd, følelse og hva vi så.

 

 

Her er tegningen jeg fikk.

Vi forklarte hverandre hva vi følte når vi tegnet.

 

 

Etter lunsj skulle vi være kreative.

Først lagde vi en fjør i leire.

Jeg glemte å ta bilde, men det får dere senere.

Den ligger til tørk og så skal den males.

Med det samme jeg kom inn i rommet, kjente jeg negativiteten i meg.

Alt i meg strittet i mot.

Læreren sa vi måtte legge gode energier i den fjøra og det ble det ikke  fra meg.

Jeg var gruelig nedstemt.

Det er som om humøret svinger opp og ned som en jojo.

Alt fra euforisk lykkelig til veldig lei meg.

 

 

Deretter fikk vi et stort ark og vi skulle male i blinde.

Vi fikk på oss maske så vi ikke skulle se hva vi gjorde.

Vi måtte føle oss frem til farger og vann.

Når jeg fikk på meg den masken for øynene, skjedde det noe med meg.

Det var som om alle forlot meg, at jeg ble igjen alene.

Det var ingen der til å hjelpe meg.

Det var det jo, hvis jeg bare spurte, men jeg spurte ikke.

Jeg ga opp.

Jeg satt med den masken, hørte alle malte og hadde en enorm ensomhetsfølelse.

Tårene rant og rant.

Jeg hadde fått tak i et par farger jeg dro utover med fingrene, men så ga jeg rett og slett opp.

Jeg kjente jo igjen følelsen.

Følelsen av å måtte klare alt alene.

Ikke i voksen alder, men som barn.

 

 

Jeg sa til læreren at følelsene tok meg.

Hun sa at det er jo healing og at jeg hadde fått ned de to kjærlighetsfargene.

I morgen skal vi lese hverandres bilder.

Skal bli spennende å høre hva som blir sagt om min.

Det kom noen ord til bildet, som jeg legger i et eget innlegg.

Siden jeg er i England og det snakkes engelsk, mellom elevene, kommer også ordene på engelsk.

Men selvfølgelig vil det være ordfeil, for så god er jeg ikke i engelsk.

Men det tar jeg ikke så tungt

https://lillasjel.blogg.no/suddenly-i-have-this-feeling.html

 

 

 

Etterpå gikk jeg på rommet og hvilte.

Vi har fri til etter middag for lærerne skal ha seanse så de trenger litt fri først.

Vi skal ikke prestere mer i dag, og det er deilig.

På tur tilbake til rommet, traff jeg disse små søtingene.

Kvelden ble avsluttet med en forestilling der lærerne tar ned budskapet.

Det er fantastisk å se de arbeide i par.

Lynn  tegner, samtidig tar Maureen ned bevisene.

Flere ganger er det flere som kjenner igjen beskrivelsene så de må ned på små detaljer for å skille dem.

Fantastisk å se dem i aksjon.

Når det kom budskap til den som satt foran meg, var det heller ikke vanskelig å kjenne at det var riktig person, for gåsehuden min var sikkert 3 cm høy av de sterke energiene.

Klokka er snart halv 10, jeg har krøpet under dyna.

Det ble ingen runde i baren i kveld heller.

Det blir sånn at man vet jo at det hadde vært kjekt, men når kroppen roper etter stillhet og hvile, ja da er senga deilig.

Enerom er et must for meg, deilig å være litt for seg selv når det er så intenst hele dagen.

God natt

 

ps. Leste litt om ekorn som kraftdyr, selv om nok alle som går i parken, møter ekornene. Måtte le når jeg så siste linjen at selv om ekornet er ufør, så jobber det. Sier hun som bruker mye tid på bloggen sin, også når hun er her,

https://www.spådommen.com/kraftdyr-ekorn/

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har lest Busdagsgaven av Sue Monk Kidd og vet at den ligner litt på Bryllupsgaven, så derfor har Bryllupsgaven fått stått på vent i bokhylla en stund. Så ble den anbefalt i ei bokgruppa og jeg tenkte at nå var tiden inne til å lese den.

Men jeg ble skuffet. Historien i seg selv kunne vært bra, men den er så merkelig skrevet. Det er som om den som forteller historien, bare forteller en annens historie. Det er liksom ikke følelser der.

Å sammenligne den med Bienes hemmelige liv og Barnepikene, blir helt feil for meg. Sue Monk Kidds, Bursdagsgaven, husker jeg også at jeg likte godt.

Mye som jeg undrer meg over. Noe av historien blir fortalt to ganger, nesten likt, gjennom begge fortellerstemmene.

Mor til Clarissa har den ene stemmen. Hun omtaler sin mann konsekvent som mannen min. Hvorfor ikke bruke navnet hans eller bare Han ? Og er det logisk at hun tenker kun på hvor stygg han var mot henne samtidig som hun forteller at jeg malte en akvarell til mannen min og han ble glad for den. Når han er en type som ellers ikke bryr seg med hva hun gjør og slår både henne og datteren gul og blå.  Og plutselig frigjør han mange slaver, en mann som bestandig hadde vært imot å sette dem fri. Og ville en rik plantasjeeier, plutselig fortelle en slavepike at han elsker henne og gir henne et dyrt gullsmykke. Nei han ville bare tart henne når det passet han, Og at det skal bli så mye oppstyr om en baby født utenfor ekteskap, at det kommer i avisen.

Nei, det blir for meg som en som ikke helt ser sammenhengen i persontypene hun skriver om og hvordan de ville handlet.

Men siden veldig mange liker den, er det nok jeg som er pirkete igj

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken har jeg kjøpt selv.

 

Tenk deg at du til bryllupsdagen din fikk din søster i gave – som din slave. ‘

Da den velstående plantasjeeieren Cornelius Allen gifter bort datteren Clarissa, gir han henne en bryllupsgave: den unge slavekvinnen Sarah. De to jentene har vokst opp sammen, men livene deres kunne ikke ha vært mer forskjellig. Clarissa er hvit og vant til et privilegert og enkelt liv. Sarah er svart og er vant til et liv med hardt arbeid og slaveri.
Det er forbudt å forlate plantasjen, men Sarah lengter etter å bli fri. Når hun til slutt bestemmer seg for at fremtiden ligger utenfor plantasjen, setter det i gang en rekke av hendelser som vil få ødeleggende konsekvenser for begge jentene.

«De som likte Barnepiken og Bienes hemmelige liv vil ha stort utbytte av Boddens fortreffelige debutroman. Tematikken og de gripende karakterene gjør den til et opplagt valg for lesesirkler.» Bookreporter

«Fascinerende og interessant – en fantastisk historie!» Kathleen Grissom, forfatter av Tilbake til Tall Oakes