I dag er det mediumskap som har stått på programmet før lunsj.
Vi har lært om alt vi ikke skal gjøre og si.
Vi skal ikke spå fremtid eller ta avgjørelser, noe jeg bestandig har passet meg for.
Jeg mener det er å ta lærdommen fra noen og legge føringen for deres liv.
Jeg sitter jo ikke med noe fasit over hva noen skal gjøre og tankekraften vår er sterk.
Hvis man først planter en tanke i hodet på noen, kan den vokse seg stor og sterk og bli en sannhet.
Vi skal heller ikke være negativ og si hva noen ikke skal gjøre .
Deretter gikk vi gjennom en liste over hva vi kunne be om opplysninger om.
Og det merkelige er jo at det var akkurat en sånn liste jeg hadde begynt på, når jeg følte jeg ikke fikk til.
Gang på gang opplever man å få hjelp, selv om man ikke ser det med en gang.
Personlighet, jobb, hobbyer, interesser, relasjon, minner, utseende, alder, navn, når man døde, begravelsen med mere.
Vi skulle meditere og be om hjelp til et av disse, men som vanlig er ikke jeg fornøyd med det, så jeg ba om personlighet og minner.
I tillegg skulle vi be om et godt råd.
Jeg fikk at jeg skulle være meg selv og snakke med de jeg fikk ned, slik jeg snakker med andre mennesker.
Og humoristisk sans har de for de la til at å snakke, det er du jo god til.
Hva? MOI? Jeg er da vel så stille av meg…………….not
Det fine er at nå kjenner jeg kontakten sterkere.
Istedetfor å få ordene dalende ned, var det som om jeg så de ble skrevet foran øynene mine, bokstav for bokstav, som med en skrivemaskin.
Når jeg nå spør direkte spørsmål og er tydeligere, ble alt mye lettere.
Nå fikk jeg ned kontakten og jeg kjente de sterkt.
Jeg kjenner også sterkere bekreftelsen når noen tar ned til meg.Gåsehud og tårer og sterk energi.
Se på den ostekaken, tror dere den var god eller?
Det kan jeg fortelle at den var. Det var lammelårsskiven med grønnsaker til også.
Etter lunsj var det fokus på ord.
Hvordan ord kan bryte en ned eller bygge en opp.
Når man skal ha åndekontakt er man avhengig av positivitet for å øke energiene.
Første øvelse skulle vi lese fra oss selv, spirituelt, noe positivt hos partneren.
Etterpå skulle vi svare på et tema partner ville vite mer om.
Det gikk greit å få det til.
Jeg ble veldig fornøyd når min makker på øvelsen sa at jeg sa akkurat det samme som hun hadde fått høre på reading med en av lærerne tidligere på dagen.
I neste øvelse skulle vi si noe positivt før vi tok ned en avdød.
Jeg fikk inn en mor men ble litt usikker på om det var bestemor for jeg satt og gned hendene sammen som bestemoren hadde gjort.
Men så ble jeg vist en ovn og at noen tok aske ut fra ovnen.
Da fikk jeg vite at moren spiste aske når hun var gravid.
Det var kjekt å se hvilken forskjell den positive tilnærmingen utgjorde.
Det var mye lettere å få kontakt for de gode ordene gjorde at en også fikk mer selvtillit.
Selv om ordene var til en annen, føler kroppen vår den positive frekvensøkningen.
Den siste økten i dag var transehealing.
Den som healet skulle sitte i transe og heale den på stolen foran seg.
Etter en stund ble healingteamet bedt om å trekke seg tilbake men healeren skulle fortsatt sitte i transe.
Deretter byttet pasientene plass og det startet igjen.
For det første var det himmelsk både å gi og få, men også veldig interessant å merke forskjellene i energi.
Fin avslutning på dagen før vi igjen skulle spise.
Tror jeg må spise meg ned når jeg kommer hjem.
Jeg spiser mer desserter her enn jeg gjør resten av året hjemme.
Og jeg nyter det med god samvittighet.
Jeg måtte bare smake før jeg tok bildet, stønn og sukk, det var nydelig. Middagen var kylling i hvitvinssaus med fløtegratinerte poteter.
For de som blir fristet kan jeg fortelle at den norske uken er den 25.august neste år.
Og gjett hvem som har bestilt rom.
Kveldsunderholdningen var mediumskapsdemonstrasjon av tre av lærerne her.
Det er kjempemoro å se de i aksjon.
Du verden hvor dyktige de er.
De kommer med detaljerte opplysninger så man blir blåst av banen av forbauselse over at det er mulig.
En av de viktigste å huske som medium er at man ikke er egostyrt. Hvis egoet tar over og vi tror vi vet alt bedre enn alle andre, da er vi på feil vei. Ydmykhet i forhold til oppgaven.
Likevel må man ha tro på seg selv, tro at man får formidlet de budskapene man skal.
Vi har et team i ryggen som hjelper oss, gir oss informasjonen vi har bruk for.
Det er viktig å huske det vi får til og legge bak oss det som ikke er så bra.
Det er stor kraft i tankene våre.
Mange har nok sett klippene på YouTube hvordan vann forvandler seg når man utsetter det for healing.
Hva vi tenker i hodet, styrer mye av dagen vår. Vi blir det vi tenker.
Alle vet vel hvordan man møter dagen når man våkner sur og grinete, fremfor positiv og blid.
Lekenhet og glede er viktige elementer i mediumskap for det gir energiene høyere frekvens.
Hvis du får en reading, er det derfor viktig st du deltar positivt ved å svare på det som blir sagt, med ja eller nei eller vet ikke
Selvfølgelig blir det sagt mye fint under disse foredragene men jeg husker ikke alt og jeg tar ikke notater for det tar bort fokuset mitt.
Etter foredraget øver vi i grupper og vi jobber to og to.
Jeg kan ikke skryte på meg de store prestasjoner for det butter litt imot.
Det jeg forstår er at jeg har noe å lære av det også.
Hvorfor strømmer ikke informasjonen på som den ofte gjør.
Jeg funderer ikke så mye på det, jeg orker rett og slett ikke å stresse meg opp.
Men en av de tingene jeg lærte var at de på den andre siden, har fortsatt sin personlighet.
Hvis man skal snakke med noen som ikke var glad i å snakke, ja da er det personligheten til vedkommende og det kan være vanskelig å få dratt ordene ut.
Da var vi klar for noe som jeg er god på, nemlig spise.
Lammeburger og crumble med bær.
Etter lunsj hadde vi healing og det er herlig, selv om energiene er så sterke at det nesten er i meste laget, så kvikner man etterpå.
Vi øvde på healing der vi holdt på hverandre, deretter satt vi litt fra hverandre , før vi øvde på transehealing.
Transehealing er ikke noe mer skummelt enn at man går dypere ned i bevisstheten.
Da lar man åndeverden styre healingen mens vi selv er helt passiv.
Det er ofte en veldig sterk og god healing.
Etter at vi hadde øvd på healing, gikk vi igjen over til mediumskap.
Igjen kan jeg ikke skryte av mine prestasjoner da jeg denne gang tryllet frem en onkellignende mann som vedkommende ikke kjente.
Er det ikke fint med nye familiemedlemmer da, haha
Men så hadde vi en morsom oppgave.
Læreren tok ned en person og vi skulle en etter en si en ting om denne personen.
Jeg fikk med en gang gammel dame med stokk.
Det var noen før meg og de sa dame og gammel men jeg kunne da si at jeg så en stokk.
Det som var morsomt var at alle opplysningene vi tok ned, de stemte.
Der var en ny opplevelse at vi alle tok ned samme person.
Middag ja. Maten er viktig her for det er et avbrekk og sosialt, selv om det er et høyt lydnivå så jeg rømmer raskt etter maten.
Stekt fisk til middag og nydelig creme brulee med bringebær
Etter middag gjorde vi noe helt annet, vi jobbet med spirituell inspirasjon.
Vi ble delt inn i grupper. En etter en skulle vi tale 3 minutter.
Men utfordringen min var at vi skulle ikke ta ned ordet, før det var vår tur.
Jeg hadde jo fått 10-15 ord jeg før det var min tur.
Akkurat dette er en utfordring for meg, dette å være disiplinert.
Jeg begynner å søke svarene lenge før vi er i gang.
Det har nok noe å gjøre med st jeg så gjerne vil prestere.
Jeg har derfor noe å trene på.
Men jeg klarte å ta det siste ordet jeg fikk og det var vott.
De andre fikk mer kraft og følte det lettere å reise seg, men for meg blir det omvendt.
Siden jeg har litt utfordring med å stå, mistet jeg fokus.
Men jeg snakket om en vott, det skulle nemlig være er hverdagsord.
Jeg snakket om at vi hadde votter for å beskytte oss men at vi måtte passe oss så vi ikke trodde at vi måtte beskytte oss mot alt mulig. Det er frykten i oss som gjør at vi tror vi må beskytte oss, og vi må ikke la frykten stoppe oss og blablabla.
Jeg er så vant til å skrive inspirert, så det å snakke blir mer utfordrende.
Etterpå fikk vi et bilde av en rose.
En etter en skulle vi si noen ord om denne rosen. Da kunne vi ikke begynne før det var vår tur for vi visste jo ikke hva den forrige ville si.
Men nå er det heldigvis natta for nå er jeg sliten.
Det er travle dager for en sprituell collegestudent.
Men det er herlige dager.
Jeg føler en helt annen ro enn jeg har følt før.
Det er tydelig at mye har skjedd med meg.
De som har sett meg alle tre gangene jeg har vært her, ser at jeg har en helt annen selvtillit.
Det er ikke så farlig lenger om jeg får til eller ikke.
Men jeg er veldig fornøyd med dagen i dag.
Her er Clock cottage hvor jeg bor, eller rettere sagt clocken er på andre siden, Britain house heter inngangen inn på venstresiden her.
Clock cottage er på fremsiden.
I dag hadde jeg en privat reading med en av lærerne.
Det var en fin start på dagen.
Yennie så det jeg selv føler at jeg har utviklet meg mye de tre siste årene og spesielt siste halvåret.
Hun så jo selvsagt hvor sensitiv jeg er og at det har til dels vært en plage for meg gjennom årenes løp.
Og at det er bedre nå når jeg forstår det bedre og kan hanskes med det litt lettere.
Men som hun sa så har jeg enda tendensen til å ting veldig personlig og gjerne ønske å gjøre alt riktig til enhver tid.
For så å bli skuffet når jeg ikke får det til.
Vi fortsetter med å øve på readinger.
Øvelsen jeg hadde der jeg gav en fargeenergi til over 600 på Lillasjel, har gjort underverker.
Jeg er ikke så nervøs for readinger lengre.
Vi skulle se en farge hos vår partner og si hva vi føler med den fargen
Etter det skulle vi bytte samarbeidspartner og gi en vanlig reading.
Det er så intenst og skjer så mye at det går i surr og allerede nå har jeg vansker med å huske.
Men lunsjen husker jeg, for det var nydelig lammestek med rotgrønnsaker og sitronpai til dessert.
Men så ble jeg litt satt ut på nytt, når jeg så neste oppgave.
Vi skulle se ulike ting hos den vi jobbet sammen med.
Og det var ikke få, jeg vet ikke om jeg husker alle, men de jeg husker er
Hvilke smak er personen veldig glad i og hvilken hater den
Det samme med lukt.
Hvordan ser det ut der denne bor.
Et objekt, ting du forbinder med denne personen.
En farge vi ser som betyr noe.
En bevegelse vedkommende ofte gjør.
Og om vedkommende hadde helseutfordringer.
Det var så morsomt å se hva vi fikk inn og enda morsommere nå når jeg ikke tar det så alvorlig.
Det gikk faktisk veldig fint.
Spesielt kry er jeg av fiskestangen jeg så som objekt for vedkommende fisket ikke, men kom så plutselig på at det hang en fiskestan etter bestefaren under taket på hytta og dette var et kjært objekt. Morsomt ja.
Siste økten hadde vi blomsterreading.
Jeg er ikke noe menneske som elsker blomster, jo de er fine å se på ute, men jeg fyller ikke opp huset med de.
Men reading ved hjelp av blomster er rett og slett forbløffende morsomt.
Den du skal lese, plukker en blomst fra et variert utvalg, holder den litt og så tar du over den.
Ved å studere blomsten, alle aspekter ved den, både farge, fasong, blader, stilk, osv, forklarer du hvordan personen er ved å si hva du assosierer med blomsten.
Det er helt merkelig og innmari spennende.
Jeg valgte er rosa rose og ved hjelp fra den klarte min partner å se hvordan jeg er nå og har vært og hva som betyr mye for meg.
Rett og slett forbløffende.
Da smakte det godt med scampi til middag og valnøttkake til dessert.
Og dagen var enda ikke over.
Om kvelden var det gudstjeneste.
En spirituell gudstjeneste er noe helt annet enn hva vi vanligvis forbinder med det.
Man spiller fine sanger, som Amazing grace, sound of silence og Hallelujah.
Gjerne litt rocka versjoner.
Det holdes tale. Temaet var i dag dette med hvordan vi ofte danner oss en oppfatning av personer og situasjoner ut fra eget perspektiv, men som kanskje ikke stemmer med virkeligheten. Hvor heldig vi er som får våkne opp hver dag og se både soloppgang og solnedgang og la oss forbløffe over hvor vakkert det er. Og hvor spesiell hvert enkelt menneske er fordi det er bare en av hver av oss i hele verden og at vi må se det vakre i både oss selv og andre.
Etter talen jobber to av lærerne og tar ned beskjeder fra noen som har gått bort som har pårørende til stede. De gjør det på en veldig munter og fin måte.
Gudstenesten åpnes og lukkes med en bønn om det beste for hele menneskeheten og en takk for det vi har og for kontakten med åndeverden. Veldig fin og rørende seremoni, der det er masse kjærlighet og ingen fordømmelse eller dommedagspreken.
Og etterpå åpnet baren men da gikk fruen på rommet sitt. Kanskje i morgen.
Den første boken i juli var Drømmetyderens død. Den er ganske ny så den blogget jeg med en gang. Jeg kommer til å gjøre det på den måten fremover. Jeg vil blogge en og en bok, når de er ny og så vil jeg samle opp til månedens leste bøker i tillegg.
Jeg vil nå få en del bøker fra forlagene så det gleder jeg meg til. Det betyr slett ikke at jeg kommer til å skrive at jeg liker alle. Noen tror visst at bloggere hverken leser de bøkene de blogger om eller er ærlige, men det kan jeg love at jeg er. Jeg ser ikke vitsen i noe annet.
Jeg leser alle bøker av forfatterparet A. J. Kazinski. De skriver bestandig om spennende temaer selv om denne ikke er den som har fenget meg mest. Den virket litt lite gjennomtenkt på enkelte ting. Vil en som har fått dødsdommen fyke avgårde med en gang for å få sitt liv avsluttet i Sveits uten å si farvel til sine barn og sin familie og hvis denne er så syk, ville da vedkommende dra fra land til land for å undersøke drap? Her kunne det vært jobbet mer med å få det litt mer realistisk. Men Kazinski er spennende og jeg vil ha mer. Jeg har også gått glipp av en bok så den må jeg få tak i.
Elleve dype knivstikk. Morderen var grundig da han drepte drømmetyderen Evelyn Heiberg. Gisselforhandler Niels Bentzon i Københavnpolitiet må tyde mer enn bare åstedet.
Så startet ferien og det var ganske mange bøker med i kofferten. Vi var på cruise i 14 dager men det var for travelt til at jeg fikk lest alle jeg hadde tenkt, men noen ble det. Jeg lager meg bibliotek på lugaren.
Gubbens bøker til venstre og mine til høyre og så tar jeg over gubbens når han er ferdig med de. Fin avtale det.
Første bok leste jeg i Telemark, på familiebesøk, før reisen. Den likte jeg godt. Barna fra toget av Christina Baker Kline. Jeg så at noen skrev at dette nok var en bok beregnet på ungdom og der er jeg helt uenig. Dette er en bok for alle. Man kan bare levende tenke seg hvor mange vonde opplevelser som disse barna møtte, det er barbarisk rett og slett. Anbefales.
En gripende fortelling om et uvanlig vennskap. 17 år gamle Molly Ayer har bodd i tolv forskjellige fosterhjem. Hun er blitt jult opp, hun har måttet sove i en iskald vinterhage, og en fosterfar lærte henne å rulle jointer. Nå har hun blitt dømt til samfunnsstraff for å stjele en bok på biblioteket. Hun skal hjelpe en eldre kvinne med å rydde på loftet. Vivian Daly er 91 år gammel og kjenner seg igjen i unge Molly. Hun ble tidlig foreldreløs etter at hele familien døde i en brann. Sammen med hundrevis av andre barn ble hun satt på et tog i New York og fraktet til Midtvesten. Alt ble tatt fra henne, til og med navnet hennes. Siden har hun forsøkt å fortrenge det vonde hun måtte gjennomgå. Mens de sorterer eiendeler på loftet, vekkes gamle minner til liv. Molly bestemmer seg for å hjelpe Vivian med å finne svar på spørsmålene som har tynget henne hele livet
Deretter var turen kommet til Alma Whittakers betydelige oppdagelser. Jeg gledet meg stort over denne boken. Forfatteren er Elisabeth Gilbert som har skrevet Spis, elsk, lev, men denne boken var helt annerledes.
Den handlet om en liten pike som vokste opp med veldig spesielle foreldre. Hun er et svært intelligent barn og elsker å forske, noe hun skulle komme til å gjøre hele livet. Hun forsker på mose, noe som kan høres kjedelig ut, men forbausende nok er det både læreriktig og interessant. Hun vokser opp i rikdom men når hennes far dør og hun arver godset, gir hun det bort til sin adopterte søster,som gjør det om til en skole for mørkhudede barn, som ellers ikke ville fått noe utdanning. Deretter begir hun seg ut på reise, til Tahiti.. Boken favner så mye så dette er ikke noe vanlig feelgood roman for damer, denne er for alle. Det er en skikkelig fortelling og den begynner tilbake på 1700 tallet der vi får følge Almas far og følger så Alma til hun er en gammel dame.
Anbefales på det varmeste til alle som liker å lese en god fortelling.
«Hun var sin fars datter. Det ble sagt helt fra begynnelsen. For eksempel så Alma Whittaker helt ut som sin far: med rødt hår, rødmusset hud, liten munn, bred panne, stor nese. I tillegg var Alma smart på samme måte som ham. Robust også. Aldri syk. Sta. Fra det øyeblikk jenta lærte å snakke, ga hun seg aldri i en diskusjon. Hun ville forstå verden, og hun gjorde det til en vane å forfølge informasjonen til dens siste skjulested, som om nasjoners skjebne sto på spill hver gang.»
Etter en bok som fengsler en så mye, er det vanskelig å begynne på en ny, men jeg valget Dagen vi møttes av Lisa Jewell. Jeg leste barndomshjemmet av henne og likte den svært godt.
Denne derimot ble jeg ikke fengslet av. Dette ble for oppkonstruert for meg, ingen nerve. En grei, lettlest feriebok, ikke noe jeg kommer til å huske. Den hopper også veldig mye i persongalleriet så man skal ha tunga beint i munnen.
På et hospice utenfor London ligger en døende mann. Venninnen hans, Maggie, sitter hos ham hver eneste dag. En dag forteller han at han har tre barn som han aldri har møtt, men som han ville gjort alt for å treffe. Maggie bestemmer seg for å hjelpe ham, og dette er starten på omveltende forandringer for tre søsken som alltid har følt at noe manglet i deres egne familier.
Så fant jeg frem Ville hester av Jeanette Walls. Jeg har likt så godt hennes forrige to bøker Krystallslottet og Sølvstjernen så jeg var spent.
For en fantastisk historie, snakk om pågangsmot. Jeg anbefaler alle tre bøkene til Jeanette Walls, det er gode historier, Krystallslottet handler jo om hennes egen oppvekst. Da får vi følge datteren til Lily Casey Smith, da hun jo er Jeanettes mor.
Lily Casey Smith. Uredd, handlekraftig og beintøff . På én og samme dag redder hun liv, temmer ville hester og slår kvegarbeidere i poker. Hun ble født i 1901 i en jordhytte i Texas. Som seksåring hjelper hun faren å temme hester. Som femtenåring fl ytter hun hjemmefra for å være lærer i en by som ligger 800 kilometer unna. Lily takler alt livet kaster mot henne. Flommer og tornadoer, den store depresjonen og den mest hjerteskjærende personlige tragedien. Alt sammen med et ufattelig mot, en rå besluttsomhet og et hjertevarmende smil. Uansett motgang, lever Lily livet til det fulle.
Den første boken hennes er en av de bøker jeg anbefaler, Så lenge det finnes stjerner på himmelen, Kristin Harmel. Jeg gledet meg derfor til denne, for noen sa den var like god. Ja, den var veldig bra, men ikke så bra som den første. Jeg tror jo vi får tegn som leder oss, så for meg er det helt naturlig. Jeg lever etter det hver eneste dag, men likevel fant jeg ikke denne like engasjerende som den første, men for all del ja fin historie. Det jeg likte best ved den er å høre om hvordan musikkterapi kan hjelpe mentalt på mange vis. Det var interessant og boken anbefales.
Jeg gleder meg til hennes neste bok på norsk, Når vi møtes igjen. Hun har også skrevet enda en, den kommer til neste år og heter Der valmuene vokser.
Kate er musikkterapeut i New York og skal snart gifte seg med en kjekk og vellykket mann. Alt er perfekt, bortsett fra at Kate plutselig begynner å ha merkelige, livaktige drømmer om sin første ektemann. I drømmene dør ikke Patrick den gangen for tolv år siden, og han og Kate har en datter, Hannah. Følelsene og bildene er så levende og føles så riktige at Kate ikke vet hva hun skal tro. Forsøker Patrick å fortelle henne noe, eller er det bare hennes egen redsel for å gripe denne nye sjansen til å bli lykkelig som gir seg sånne merkelige utslag? Gjennom drømmene får Kate en rekke spor, og når hun setter dem sammen, skjønner hun at selv om hun har opplevd stor sorg, blir kjærligheten aldri borte
Vel, da var gubben ferdig med et par krim så jeg tok fatt på de. Jeg var nysgjerrig på disse for jeg har ikke lest av henne før, Sidsel Dalen. Første boken om journalist Mia Mikkelsen heter Dødelige dråper. Beklager men dette ble for enkelt. På en måte skal det virke så rått og hardt, men samtidig er det banale kjærlighetsklisjeer og jeg finner den ikke spennende. Hvor er krimgåten jeg kan fundere på, du får historien servert uten de store overaskelsene og persongalleriet blir for teit for meg, beklager Sidsel Dalen, jeg hadde så lyst til å bli fengslet, men ble det ikke. Det er tydelig at forfatteren har spesialkunnskaper men for meg ødelegges det ved for dårlig historie, for oppkonstruert.
En norsk milliardær kjøper oljefelt i Amazonas. En toppleder får sjansen til å tjene seg styrtrik. En National Geographic-fotograf blir likvidert. En gategutt selger sukkertøy og kokain for å overleve. En hushjelp trenger penger til tomografi for å redde sin hjerneskadde sønn. En underbetalt politimann tar ekstrajobb som leiemorder. En mislykket journalist øyner sitt livs skup.
Altfor mye står på spill. Noen må dø.
Det var derfor med tvil jeg startet på bok to, 21 dager. Men de er da lettleste så jeg tok fatt. For meg var denne hakket bedre, men fremdeles banalt til tider. Nok en gang et merkelig persongalleri som jeg ikke helt kjøper troverdig og et forsøk på rått og brutalt som plutselig blir banalt. Det er ingen her som etterforsker på et vis, selv om Mia Mikkelsen skal være en frontfigur, så blir det ingen etterforsking i spennende fremdrift. Oppskriften er noenlunde lik den forrige boken selv om det nå omhandler traficking istedetfor olje, er det fortsatt korrupsjon og høye herrer i godt betalte stillinger det handler om, til og med en del av de som var med i første boken. Jeg tror ikke jeg kommer til å kjøpe den tredje, når jeg ser at den handler om akkurat de samme temaene.
“Nødhjelp” er en ny Sidsel Dalen-thriller om storpolitikk, pengemakt og personlige drama.
“21 dager” er en triller om menneskehandel, grådighet og korrupsjon i oljebransjen. Her møter vi på ny journalist Mia Mikkelsen fra “Dødelige dråper”. Var nominert til Rivertonprisen 2013.
Mens Mia Mikkelsen dekker en internasjonal energikonferanse i København, blir avdelingsleder Herman Bull i Oljedirektoratet funnet drept etter et fall fra sin suite i attende etasje på Mermaid Palace Hotel. Sammen med ham var en ung prostituert jente.
Anna og lillesøster Irina fra det fattige Moldova har blitt skilt fra hverandre og solgt til menneskehandlere i Vest-Europa. Irina har havnet hos en brutal hallik i Oslo. Han har bare ett prinsipp – han selger ikke barn. Men om 21 dager fyller Irina tretten og er ikke lenger et barn. Anna har dårlig tid og må finne henne – før det er for sent.
Da var det nok krim og jeg leste Bellman & Black, Diane Setterfield. Det var en ok historie om en spesiell mann. Noen vil kanskje si den er litt kjedelig men for meg ble den ikke det. Det går vel etterhvert opp for leseren hvem Black er selv om ikke Bellman ser ut til å forstå. Jeg husker at jeg leste den første boken hennes, den trettende fortellingen og at jeg likte den også. Fin feriebok på en solseng i Middelhavet men ikke en bok jeg kommer til å huske så lenge. Men leser gjerne flere bøker av henne.
Tekst fra bokklubben
England, tidlig på 1800-tallet: William Bellman er ti år og fire dager gammel, og en mester med sprettert. En dag skyter han en kornkråke. Episoden er tilsynelatende bare en av mange guttestreker, men skuddet får fatale følger. Kornkråker glemmer nemlig aldri. Noen år senere: William er en av landsbyens største menn, og har gjort onkelens spinneri til en blomstrende forretning. Han har funnet sitt livs kjærlighet og satt fire vakre barn til verden. Men plutselig snur hellet. Moren dør, og i begravelsen kjenner William et ubehagelig blikk i nakken. I øyekroken ser han omrisset av en mystisk, svartkledt mann. Like etter rammes landsbyen av en epidemi, og Williams kone og barn blir alvorlig syke. Desperat etter å redde det mest dyrebare han har i livet, satser William alt på et partnerskap med den svartkledte fremmede.
