I dag fikk vi vite at det blir ikke mer norsk uke på Arthur Findlay college.

Det er for få påmeldte. 

Da får vi finne et annet spennende kurs neste gang.

Siste dagen er det tydelig at det er nettopp det, siste dag.

Mange har allerede reist og det skaper en litt avslutningstemning og man faller litt sammen.

Vi er blitt så få at vi nå er samlet i ei gruppe.

Første økte i dag før kaffepause fikk vi stille spørsmål.

Etterpå tok vi fargene fatt igjen.

Vi skulle gjøre en reading av hverandre der vi så fire farger.

En for det mentale, for det emosjonelle, for den spirituelle og den fysiske.

Jeg bruker å vegre meg mot det fysiske for jeg vil ikke se sykdommer hos noen.

Vi skal heller ikke si til noen at de har en diagnose av noe slag, vi er jo ikke leger.

Men jeg så at vedkommende hadde spenningshodepine innimellom.

Alle fargene gikk veldig fint.

Det er veldig morsomt å gjøre readinger ved hjelp av farger.

Jeg liker det.

Etterpå skulle vi ta ned en kontakt.

 Jeg fikk ned en mann men fikk ikke helt plassert han, hvilken relasjon han hadde til samarbeidspartneren min.

Hun oppmuntret meg til å prøve med navn og dato.

Jeg bruker å bli skrekkslagen når jeg skal prøve det men jeg sa det første som falt meg inn.

Jeg fikk Hans, men det skulle være Harry men det var nok for meg.

Jeg ble kjempefornøyd og kastet ut et tall, to tall faktisk.

Det var bursdagen til sønnen hans, så da traff jeg blink.

Wow, da var jeg fornøyd kan dere tro.

Jeg fikk også noe personlighet og interesse, så var fornøyd med prestasjonen min.

 

 Etter lunsj skulle vi leke oss med auragraph igjen.

Papir og fargeblyanter og vi tegner mens vi snakker om det vi tar ned på papiret.

Jeg liker denne måten å jobbe på.

Farger er virkelig et fantastisk redskap å bruke ved readinger.

Men etter at jeg fikk min tegning, ble jeg mentalt helt tom.

Jeg nektet å gjøre en til.

Tegningen og ordene jeg fikk grep veldig dypt i meg.

Det var en veldig fin opplevelse.

Nå var alle utrolig slitne og klar for litt healing.

Først healet vi hverandre to og to.

Jeg og min partner brukte transehealing. 

Deretter skulle vi alle sette oss med ryggen til læreren og hun gav oss alle transehealing.

Det går fint å gi healing til mange samtidig. 

Etter det igjen ledet hun oss gjennom en selvhealingsøvelse.

Deilig avslutning på dagen og uken.

Takk for meg for denne gang, Arthur Findlay

Solen har kommet tilbake.

Jeg kan igjen se skolen mellom trærne når jeg vandrer i parken.

Det er deilig å kjenne på hvor mye mer avslappet jeg er denne gangen.

Selv om jeg blir sliten, kjenner jeg likevel at jeg er mye friskere.

De andre blir jo også sliten, det er ikke bare jeg.

På spaserturen i dag, fikk jeg selskap av en ny liten skapning.

Dette er Casper, huspusen på Arthur Findlay.

Han var nok på jakt etter noe annet enn åndene, så han ble ikke med tilbake til skolen.

Første økten i dag snakket vi igjen om det man ikke bør si når man tar ned noen fra den andre siden.

Ord har stor makt og er  de sagt, kan man ikke ta de tilbake.

Man skal aldri spå fremtid, aldri ta avgjørelser og aldri si noe som skremmer.

Vi hadde en liten øvelse.

Den kan dere også gjøre for den er svært virkningsfull.

Lukk øynene.

Deretter skal dere IKKE se bilde av en hvit hest i hodet.

Haha, ikke sant.

Ordet ikke funket ikke. 

I gruppa vår går vi på nytt gjennom de ulike fasene i transen.

I grupper på tre der en skulle i transe og de to andre observere.

Vi skulle be åndeteamet vårt hjelpe oss ned på de ulike stadiene.

Vi skulle lytte til læreren og hun ville først guide oss ned til transehealingnivå, deretter dypere til transekommunikasjon og enda dypere til tale.

Transekommunikasjon er når avdøde prater gjennom oss.

Transetale er når åndeteamet taler gjennom oss.

Vi skulle kjenne og observere de ulike stadiene.

Hos alle ble ansiktet gråere når vi kom dypest ned.

Læreren ville gi klarsignal hvis hun følte noen skulle tale.

Jeg hørte ordet heart, from the heart surre rundt i hodet.

Og plutselig begynte jeg å tale noe om å være i hjertet, det husker jeg.

Det kom på engelsk hos meg, sikkert fordi hjernen er opphengt i det engelske for tiden.

Kroppen levde liksom sitt eget liv, den skalv og ristet og tårene bare rant.

Jeg brukte lang tid på å komme tilbake.

Akkurat det er viktig når man er i transe.

Man skal ikke åpne øynene før man kjenner at de går opp.

Nesten som når man stiger opp hvis man dykker.

Man må bruke tid.

Jeg bruker å begynne å røre på hender og føtter og stryke meg over øynene først og så kommer øynene opp når de er klar.

Jeg strekte også ut hånden for jeg følte behov for å holde i noen og det fikk jeg.

Etterpå er det viktig å drikke litt vann.

Det var en spesiell opplevelse.

Det var også andre som talte og det var fint å høre.

Da var det godt med lunsj.

Det var kald fisk eller kjøtt med poteter og salat, dessert jordbær og krem, blandet.

Så var det på igjen.

Vi skulle lukke øynene og finne et kraftsymbol og et ord.

Hvis man jobber med å ta ned noen og de opplysninger man får, ikke stemmer, ja da kan vi falle ut av kraften vår.

Vi mediterte og ba om å få dette.

Jeg tror jeg var fortsatt litt lost etter talen, så jeg følte ikke helt jeg hadde kontakten.

Jeg fikk bilde av et anker og ordene stay grounded, men de føltes feil 

Vi hadde to øvelser der vi skulle prøve dette. 

Hvis vi falt ut, skulle vi bruke disse symbolene for å komme i gang igjen.

Første øvelse ble bare halvhjertet.

Jeg fikk til en del men så stoppet det opp.

Jeg prøvde med anker og stay groundet men hjernen skrek vil ikke.

Neste øvelse skulle vi få velge om vi ville ta ned noen eller gi en vanlig reading og jeg valgte det siste.

Nå gikk det bedre, det fløt litt lettere.

Etter det snakket vi mer om spirituell reading.

Da sier vi det vi ser om den spirituelle utviklingen hos hverandre, parvis.

Jeg følte det gikk greitt. 

Flere ganger har jeg fått beskjed om at jeg sier det de er blitt fortalt av læreren.

Jeg tror det er lettere å få de tingene for de ligger ytterst liksom, siden de akkurat har hørt det. 

Men det gikk fint også å si noe om den spirituelle utviklingen og opplevelsene vedkommende hadde som barn. 

Det siste vi gjorde før middag var en fin healing.

De kalte det en batterihealing.

En satt og tok imot, en satt foran denne og sendte healing ved hjelp av åndeverden.

Bak henne satt to nye og sendte til den første.

Bak de to, satt tre nye, bak der satt den siste i gruppa. 

Alle sendte healing til leddet foran men alle opplevde å få god healing.

Spennende måte å gjøre det på.

Middag ja, det var lam curry og ost og kjeks..

Etter middag gjorde vi noe morsomt.

Vi tegnet en aurograph.

Papir og fargeblyanter og vi tegnet til hverandre som en reading.

Vi sa hva vi følte fargene stod for hos personen.

Vi kunne også tegne beskrivende figurer og symboler.

Kjempemoro.

Dette hadde jeg vært livredd for å gjøre første året men nå var det bare moro. 

 

 

Bloggere på tur sammen. Fra venstre Karidansen, Mors middag og Lillasjel.

Voksne damer i dag er modige, er de vel ikke? Vi både blogger og drar på spirituelle kurs.

Vi ser så skikkelige ut, gjør vi vel ikke?

Tommelen opp for oss.

Hvem blir med neste år?

Men sannheten Sannheten kan skjules på et bilde eller den kan vises.

Mors middag prøver å holde oss andre to forvirrede høner på plass, men bare så dere vet det så har Karidansen telefon med flatskjerm. 🙂

Takk for at dere ble med meg skjønne damer. Det har vært fantastisk. Love you. <3 

I dag øser regnet ned i strie strømmer.

Men vi er jo for det første mest innendørs og dessuten har vi hatt mange nydelige dager.

I går var det tåke men i likhet med åndekontakten min, klarnet det opp utover dagen.

I dag er det mediumskap som har stått på programmet før lunsj.

Vi har lært om alt vi ikke skal gjøre og si.

Vi skal ikke spå fremtid eller ta avgjørelser, noe jeg bestandig har passet meg for.

Jeg mener det er å ta lærdommen fra noen og legge føringen for deres liv.

Jeg sitter jo ikke med noe fasit over hva noen skal gjøre og tankekraften vår er sterk.

Hvis man først planter en tanke i hodet på noen, kan den vokse seg stor og sterk og bli en sannhet.

Vi skal heller ikke være negativ og si hva noen ikke skal gjøre .

 

Deretter gikk vi gjennom en liste over hva vi kunne be om opplysninger  om.

Og det merkelige er jo at det var akkurat en sånn liste jeg hadde begynt på, når jeg følte jeg ikke fikk til.

Gang på gang opplever man å få hjelp, selv om man ikke  ser det med en gang.

Personlighet, jobb, hobbyer, interesser, relasjon, minner, utseende, alder, navn,  når man døde, begravelsen  med mere.

Vi skulle meditere og be om hjelp til et av disse, men som vanlig er ikke jeg fornøyd med det, så jeg ba om personlighet og minner.

I tillegg skulle vi be om et godt råd. 

Jeg fikk at jeg skulle være meg selv og snakke med de jeg fikk ned, slik jeg snakker med andre mennesker.

Og humoristisk sans har de for de la til at å snakke, det er du jo god til. 

Hva? MOI? Jeg er da vel så stille av meg…………….not

Det fine er at nå kjenner jeg kontakten sterkere.

Istedetfor å få ordene dalende ned, var det som om jeg så de ble skrevet foran øynene mine, bokstav for bokstav, som med en skrivemaskin.

Når jeg nå spør direkte spørsmål og er tydeligere, ble alt mye lettere.

Nå fikk jeg ned kontakten og jeg kjente de sterkt.

Jeg kjenner også sterkere bekreftelsen når noen tar ned til meg.Gåsehud og tårer og sterk energi.

Se på den ostekaken, tror dere den var god eller? 

Det kan jeg fortelle at den var. Det var lammelårsskiven med grønnsaker til også.

Etter lunsj var det fokus på ord.

Hvordan ord kan bryte en ned eller bygge en opp.

Når man skal ha åndekontakt er man avhengig av positivitet for å øke energiene. 

Første øvelse skulle vi lese fra oss selv, spirituelt, noe positivt hos partneren.

Etterpå skulle vi  svare på et tema partner ville vite mer om.

Det gikk greit å få det til.

Jeg ble veldig fornøyd når min makker på øvelsen sa at jeg sa akkurat det samme  som hun hadde fått høre på reading med en av lærerne tidligere på dagen. 

 

I neste øvelse skulle vi si noe positivt før vi tok ned en avdød.

Jeg fikk inn en mor men ble litt usikker på om det var bestemor for jeg satt og gned hendene sammen som bestemoren hadde gjort.

Men så ble jeg vist en ovn og at noen tok aske ut fra ovnen.

Da fikk jeg vite at moren spiste aske når hun var gravid. 

Det var kjekt å se hvilken forskjell den positive tilnærmingen utgjorde.

Det var mye lettere å få kontakt for de gode ordene gjorde at en også fikk mer selvtillit.

Selv om ordene var til en annen, føler kroppen vår den positive frekvensøkningen. 

Den siste økten i dag var transehealing.

Den som healet skulle sitte i transe og heale den på stolen foran seg.

Etter en stund ble healingteamet bedt om å trekke seg tilbake men healeren skulle fortsatt sitte i transe.

Deretter byttet pasientene plass og det startet igjen.

For det første var det himmelsk både å gi og få, men også veldig interessant å merke forskjellene i energi.

Fin avslutning på dagen før vi igjen skulle spise. 

Tror jeg må spise meg ned når jeg kommer hjem.

Jeg spiser mer desserter her enn jeg gjør resten av året hjemme.

Og jeg nyter det med god samvittighet.

Jeg måtte bare smake før jeg tok bildet, stønn og sukk, det var nydelig. Middagen var kylling i hvitvinssaus med fløtegratinerte poteter.

For de som blir fristet kan jeg fortelle at den norske uken er den 25.august neste år.

Og gjett hvem som har bestilt rom.

Kveldsunderholdningen var mediumskapsdemonstrasjon av tre av lærerne her. 

Det er kjempemoro å se de i aksjon.

Du verden hvor dyktige de er. 

De kommer med detaljerte opplysninger så man blir blåst av banen av forbauselse over at det er mulig.

Nok en flott dag.

I dag

 

I dag var det tåke på morgenkvisten.

Men under morgenmeditasjon gikk det opp et lys for meg ihvertfall.

Og etterhvert kom solen ute også.

Jeg tenkte litt på det med at jeg ikke hadde fått til det jeg ønsket når vi skulle ta ned beskjeder.

Jeg har vel forstått at det var en årsak bak, så jeg har tatt det ganske rolig.

Likevel er jeg jo litt utålmodig og har lyst til å få til alt.

De har jo sagt her at har du litt erfaring vil åndeverden gi deg nye oppgaver.

Plutselig så jeg hva som hadde foregått.

Når jeg tok ned den første personen, fikk jeg personligheten til vedkommende, stille, hadde ikke ord, pratet lite.

Ved den neste fikk jeg omgivelsene, jeg så ei som kjevlet og bakte flatbrød eller lefse, hun holdt på kjevlet til meg.

Da fikk jeg også et objekt som hørte til denne personen.

På den tredje, fikk jeg utseende, selv om jeg ikke klarte relasjonen.

Dette kan hjelpe meg videre, for det kan være et visst mønster å jobbe etter til jeg blir tryggere.

……………..tror jeg.

Etter meditasjonen jobbet vi igjen med transehealing.

Som jeg skrev i går er transe ikke noe skummelt.

Når du skal sove må du få kroppen til å slappe av, hjernebølgene blir roligere.

Når du drømmer er du i en annen bevisshetstilstand.

Slik er også transe, det er ulike stadier.

Lett transe lukker jeg øynene og er litt i min egen verden, men beveger armer og bein.

Går jeg litt lenger ned, da blir kroppen tyngre og du føler deg nesten som når du kjenner kroppen er tung før du dovner.

Du hører liksom alt, men du greier ikke løfte en finger.

Går du enda dypere, forsvinner du helt inn i deg selv, men fortsatt hører du det som skjer.

Det er mange stadier av transe.

En er hvis åndeverden healer gjennom deg, du er passiv og lar de styre det hele.

En der de som kan det, lar åndeverden tale gjennom dem.

Læreren demonstrerte det i dag, det var ganske sterkt.

En annen bevisshetstilstand må til for å la pårørerende tale gjennom mediumet.

Det har jeg selv fått opplevd, da min mor kom igjennom i fjor og talte gjennom læreren.

Vi øvde på å gi hverandre healing både ved å holde hendene på, der vi ikke gikk så dypt og så satt vi ved siden av hverandre og gikk dypere.

Når man healer på denne måten, styrer man ikke noe, man stilner tanke og sinn og lar bare healingkraften jobbe. 

Lunsj i dag var panert kyllingfilet og riskrem med friske bær

Etter lunsj øver vi mer på bevissthetsstadier.

Vi kjenner på forskjellen i energi når vi gjør transehealing og når vi ønsker åndeverden skal tale gjennom oss.

Vi skulle ikke tale, bare kjenne hvordan energiene kjentes ut.

De var mye sterkere enn når vi healet.

Vi observerte hverandre mens vi øvde og så hvordan ansikt og pust forandret seg.

Healingenergiene var også kaldere.

Dette var spennende.

 Det kan høres rart ut at noen taler gjennom deg, men det er ikke så mye annerledes enn når jeg skriver.

En del av mine innlegg er kanaliserte budskap.

 

Siste økt i dag hadde vi igjen mediumskap.

Jeg brukte det jeg hadde lært fra de første mislykkede seansene, som da var læring, ikke feilgrep.

Nå fikk jeg ned det jeg skulle.

Endelig var det informasjon som kom, selv om det dog ikke var flytende.

Men nå har jeg lært at hvis det føles som om man må trekke ordene ut av noen, kan det være noen som var sånn når de levde.

De forandrer ikke personlighet om de går over. 

Da ble det en dag jeg er svært takknemlig for. 

Middagen var nok en gang en suksess, biff med sopp og tomat og pavlova med bringebærkrem

Kveldsseansen i kveld var det lærerne som stod for.

Først var demonstrerte den ene tale, at åndeverden talte gjennom henne.

For de som tviler på dette, kunne de nok trodd dette var fake.

Så de deretter den andre læreren som lot en mor tale gjennom seg, ja da skjønner jeg jeg ikke h orden de kan bortforklare det.

Hun snakket lenge med datteren og sa en masse detaljer som ingen andre enn datteren kan kjenne til.

Og datteren gir ingen informasjon så her blir ingen ledet.

Det er forbløffende å se på og veldig rørende.

Det var sånn for meg i fjor også, jeg fikk episoder jeg ikke en gang hadde husket hvis hun ikke hadde mint meg på de.

Som at jeg fikk skoene hennes hjem fra sykehuset og bar dem ut i søpla.

Da var hun der, fortalte hun.

Det er en fantastisk verden dette, å kunne få beviser på at livet er ikke slutt om vi dør.

Nei, da begynner vi bare på en ny etappe med ny lærdom og utvikling.

Etter all healingen hadde jeg litt energi igjen så da ble det en tur i baren.

I dag

Da er vi ferdig med mandag og nok en utfordrende dag.

Vi starter hver dag med et foredrag.

I dag var det kraften & mediumskap

En av de viktigste å huske som medium er at man ikke er egostyrt. Hvis egoet tar over og vi tror vi vet alt bedre enn alle andre, da er vi på feil vei. Ydmykhet i forhold til oppgaven.

Likevel må man ha tro på seg selv, tro at man får formidlet de budskapene man skal.

Vi har et team i ryggen som hjelper oss, gir oss informasjonen vi har bruk for.

Det er viktig å huske det vi får til og legge bak oss det som ikke er så bra. 

 

Det er stor kraft i tankene våre. 

Mange har nok sett klippene på YouTube hvordan vann forvandler seg når man utsetter det for healing.

Hva vi tenker i hodet, styrer mye av dagen vår. Vi blir det vi tenker.

Alle vet vel hvordan man møter dagen når man våkner sur og grinete, fremfor positiv og blid.

Lekenhet og glede er viktige elementer i mediumskap  for det gir energiene høyere frekvens.

Hvis du får en reading, er det derfor viktig st du deltar positivt ved å svare på det som blir sagt, med ja eller nei eller vet ikke 

Selvfølgelig blir det sagt mye fint under disse foredragene men jeg husker ikke alt og jeg tar ikke notater for det tar bort fokuset mitt. 

 

Etter foredraget øver vi i grupper og vi jobber to og to.

Jeg kan ikke skryte på meg de store prestasjoner for det butter litt imot. 

Det jeg forstår er at jeg har noe å lære av det også.

Hvorfor strømmer ikke informasjonen på som den ofte gjør.

Jeg funderer ikke så mye på det, jeg orker rett og slett ikke å stresse meg opp.

Men en av de tingene jeg lærte var at de på den andre siden, har fortsatt sin personlighet.

Hvis man skal snakke med noen som ikke var glad i å snakke, ja da er det personligheten til vedkommende og det kan være vanskelig å få dratt ordene ut.

Da var vi klar for noe som jeg er god på, nemlig spise.

Lammeburger og crumble med bær.

Etter lunsj hadde vi healing og det er herlig, selv om energiene er så sterke at det nesten er i meste laget, så kvikner man etterpå.

Vi øvde på healing der vi holdt på hverandre, deretter satt vi litt fra hverandre , før vi øvde på transehealing. 

Transehealing er ikke noe mer skummelt enn at man går dypere ned i bevisstheten.

Da lar man åndeverden styre healingen mens vi selv er helt passiv.

Det er ofte en veldig sterk og god healing. 

 

Etter at vi hadde øvd på healing, gikk vi igjen over til mediumskap.

Igjen kan jeg ikke skryte av mine prestasjoner da jeg denne gang tryllet frem en onkellignende mann som vedkommende ikke kjente.

Er det ikke fint med nye familiemedlemmer da, haha 

Men så hadde vi en morsom oppgave.

Læreren tok ned en person og vi skulle en etter en si en ting om denne personen.

Jeg fikk med en gang gammel dame med stokk.

Det var noen før meg og de sa dame og gammel men jeg kunne da si at jeg så en stokk. 

Det som var morsomt var at alle opplysningene vi tok ned, de stemte.

Der var en ny opplevelse at vi alle tok ned samme person. 

 

Middag ja. Maten er viktig her for det er et avbrekk og sosialt, selv om det er et høyt lydnivå så jeg rømmer raskt etter maten.

Stekt fisk til middag og nydelig creme brulee med bringebær

Etter middag gjorde vi noe helt annet, vi jobbet med spirituell inspirasjon. 

Vi ble delt inn i grupper. En etter en skulle vi tale 3 minutter. 

Men utfordringen min var at vi skulle ikke ta ned ordet, før det var vår tur.

Jeg hadde jo fått 10-15 ord jeg før det var min tur.

Akkurat dette er en utfordring for meg, dette å være disiplinert.

Jeg begynner å søke svarene lenge før vi er i gang.

Det har nok noe å gjøre med st jeg så gjerne vil prestere.

Jeg har derfor noe å trene på.

Men jeg klarte å ta det siste ordet jeg fikk og det var vott.

De andre fikk mer kraft og følte det lettere å reise seg, men for meg blir det omvendt.

Siden jeg har litt utfordring med å stå, mistet jeg fokus. 

Men jeg snakket om en vott, det skulle nemlig være er hverdagsord.

Jeg snakket om at vi hadde votter for å beskytte oss men at vi måtte passe oss så vi ikke trodde at vi måtte beskytte oss mot alt mulig. Det er frykten i oss som gjør at vi tror vi må beskytte oss, og vi må ikke la frykten stoppe oss og blablabla.

Jeg er så vant til å skrive inspirert, så det å snakke blir mer utfordrende.

Etterpå fikk vi et bilde av en rose.

En etter en skulle vi si noen ord om denne rosen. Da kunne vi ikke begynne før det var vår tur for vi visste jo ikke hva den forrige ville si.

Men nå er det heldigvis natta for nå er jeg sliten.

 

Det er travle dager for en sprituell collegestudent.

Men det er herlige dager.

Jeg føler en helt annen ro enn jeg har følt før.

Det er tydelig at mye har skjedd med meg.

De som har sett meg alle tre gangene jeg har vært her, ser at jeg har en helt annen selvtillit.

Det er ikke så farlig lenger om jeg får til eller ikke.

Men jeg er veldig fornøyd med dagen i dag.

 

Her er Clock cottage hvor jeg bor, eller rettere sagt clocken er på andre siden, Britain house heter inngangen inn på venstresiden her.

Clock cottage er på fremsiden.

I dag hadde jeg en privat reading med en av lærerne.

Det var en fin start på dagen.

Yennie så det jeg selv føler at jeg har utviklet meg mye de tre siste årene og spesielt siste halvåret.

Hun så jo selvsagt hvor sensitiv jeg er og at det har til dels vært en plage for meg gjennom årenes løp.

Og at det er bedre nå når jeg forstår det bedre og kan hanskes med det litt lettere.

Men som hun sa så har jeg enda tendensen til å ting veldig personlig og gjerne ønske å gjøre alt riktig til enhver tid.

For så å bli skuffet når jeg ikke får det til.

Vi fortsetter med å øve på readinger.

Øvelsen jeg hadde der jeg gav en fargeenergi til over 600 på Lillasjel, har gjort underverker.

Jeg er ikke så nervøs for readinger lengre. 

Vi skulle se en farge hos vår partner og si hva vi føler med den fargen

Etter det skulle vi bytte samarbeidspartner og gi en vanlig reading.

Det er så intenst og skjer så mye at det går i surr og allerede nå har jeg vansker med å huske. 

Men lunsjen husker jeg,  for det var nydelig lammestek med rotgrønnsaker og sitronpai til dessert.

 

Men så ble jeg litt satt ut på nytt, når jeg så neste oppgave.

Vi skulle se ulike ting hos den vi jobbet sammen med.

Og det var ikke få, jeg vet ikke om jeg husker alle, men de jeg husker er

Hvilke smak er personen veldig glad i og hvilken hater den 

Det samme med lukt.

Hvordan ser det ut der denne bor.

Et objekt, ting du forbinder med denne personen.

En farge vi ser som betyr noe.

 En bevegelse vedkommende ofte gjør.

Og om vedkommende hadde helseutfordringer.

Det  var så morsomt å se hva vi fikk inn og enda morsommere nå når jeg ikke tar det så alvorlig.

Det gikk faktisk veldig fint.

Spesielt kry er jeg av fiskestangen jeg så som objekt for vedkommende fisket  ikke, men kom så plutselig på at det hang en fiskestan etter bestefaren under taket på hytta og dette var et kjært objekt. Morsomt ja. 

 

Siste økten hadde vi blomsterreading.

Jeg er ikke noe menneske som elsker blomster, jo de er fine å se på ute, men jeg fyller ikke opp huset med de.

Men reading ved hjelp av blomster er rett og slett forbløffende morsomt.

Den du skal lese, plukker en blomst fra et variert utvalg, holder den litt og så tar du over den.

Ved å studere blomsten, alle aspekter ved den, både farge, fasong, blader, stilk, osv, forklarer du hvordan personen er ved å si hva du assosierer med blomsten.

Det er helt merkelig og innmari spennende.

Jeg valgte er rosa rose og ved hjelp fra den klarte min partner å se hvordan jeg er nå og har vært og hva som betyr mye for meg.

Rett og slett forbløffende. 

Da smakte det godt med scampi til middag og valnøttkake til dessert.  

Og dagen var enda ikke over.

Om kvelden var det gudstjeneste.

En spirituell gudstjeneste er noe helt annet enn hva vi vanligvis forbinder med det.

Man spiller fine sanger, som Amazing grace, sound of silence og Hallelujah.

Gjerne litt rocka versjoner.

Det holdes tale. Temaet var i dag dette med hvordan vi ofte danner oss en oppfatning av personer og situasjoner ut fra eget perspektiv, men som kanskje ikke stemmer med virkeligheten. Hvor heldig vi er som får våkne opp hver dag og se både soloppgang og solnedgang og la oss forbløffe over hvor vakkert det er. Og hvor spesiell hvert enkelt menneske er fordi det er bare en av hver av oss i hele verden og at vi må se det vakre i både oss selv og andre. 

Etter talen jobber to av lærerne og tar ned beskjeder fra noen som har gått bort som har pårørende til stede. De gjør det på en veldig munter og fin måte. 

Gudstenesten åpnes og lukkes med en bønn om det beste for hele menneskeheten og en takk for det vi har og for kontakten med åndeverden. Veldig fin og rørende seremoni, der det er masse kjærlighet og ingen fordømmelse eller dommedagspreken. 

Og etterpå åpnet baren men da gikk fruen på rommet sitt. Kanskje i morgen.

Men ikke

I dag 

 

 

Duggfriske bilder fra Arthur Findlay parken.

Jeg stod opp 6.45 selv om jeg kunne sovet til 7.30.

For de som kjenner meg, er det nesten utenkelig.

Jeg bruker å sove så lenge som mulig.

Så ble jeg litt usikker om jeg hadde norsk eller engelsk tid.

Enda jeg visste det var tåpelig, for klokka hadde jo stilt seg en time tilbake i går.

Hvordan skulle den ha stilt seg frem igjen liksom.

Men jeg gjorde meg klar og spaserte gjennom parken.

Jeg elsker å gå gjennom parken.

Den er helt spesiell.

Digre trær og masse busker og blomster plantet til de som har gått bort.

Fire harepuser sprang over veien foran meg.

Endelig fikk  jeg en med på på bildet.

Det var masse forsinkelser i går men vi kom da frem til slutt. 

Vi ble delt inn i grupper i går og jeg lot tilfeldighetene råde.

Jeg fikk derfor en ny lærer denne gang.

Det blir spennende.

Jeg kjenner til Yenni fra før, for hun hadde deler av undervisningen forrige gang .

Etter middag møttes vi gruppevis.

Den første øvelsen vi gjorde var å lukke øynene, la oss lede inn i en meditasjon der vi skal kjenne hvordan det føles når åndeteamet er hos oss.

Dette for at vi skal vite når vi jobber ut fra vår egen spiritualitet eller om vi har hjelp.

Jeg kjenner de med at jeg får en sterk tyngde i kroppen, som om jeg blir presset ned i stolen.

I tillegg begynner jeg å klø rundt nesen som om det er en flue som surrer rundt der.

Vi skulle be om å få to ord.

Jeg fill selflove og let go of fear .

Typisk man hører dem på engelsk, enda det jo slett ikke må være sånn.

Det er nok jeg selv som blander inn det engelske språket fordi læreren snakker engelsk.

Hjemme får jeg jo beskjedene på norsk.

Men beskjedene er nok viktige for det er disse to tingene jeg trenger å jobbe med.

Være glad i meg selv og ikke være ha så mye frykt i meg, for jeg har jo fortsatt litt av det. 

 

Etter denne lille øvelsen delte vi inn i grupper på tre og tre.

Den ene fikk et bilde som hun skulle telepatisk skulle sende oss.

Vi lo godt for vi fikk så ymse som ikke stemte, men vi fikk også en del riktig.

Stor var forbauselsen når jeg fikk mitt bilde og det viste seg at det så ut slik jeg hadde trodd det så ut det som  ble sendt meg. 

Jeg hadde sett mitt eget bilde før jeg hadde fått det tildelt, morsomt.

Det siste bildet så jeg først, men så blander jeg inn en rekke farger som ikke var der.

Det er nettopp dette vi skal øve på, skille mellom det vi intuitivt går og det vi begynner å tolke oss til.

Jeg sa det var et tre men så begynte jeg å blande inn en rød ball  

 

 

I dag skal jeg starte dagen med en personlig reading med læreren.

Der skal bli spennende å høre hva hun har å fortelle meg.

Jeg har valgt en reading som tar for seg den spirituelle utviklingen min.

Man kan også be om en reading der de tar ned noen som har gått bort men det er ikke noe jeg har behov for.

Jeg gleder meg til å starte dagen.

Nå er det klart for frokost

I dag 

 

 

Det merkelige med oss mennesker er at vi ofte har motstand mot det som er viktige endringer for oss.

Og oftest forstår vi ikke dette selv.

Dette gjelder både ting som blir gitt oss av gode råd men også i andre situasjoner.

Jeg har noe som heter essensiell tremor.

Det er nevrologisk og gjør at jeg skjelver på hender og føtter.

For meg å holde en kopp på et fat, vil være utfordrende.

Det vil klirre veldig og jeg kan søle utenfor, brenne meg og miste hele greia.

Noen ganger rykker jeg på en måte til, når jeg skal ha tak i noe, så det velter.

Å stå rett opp og ned, som synge i et kor er vanskelig.

Det er vel også det eneste jeg synes er litt kjedelig at jeg ikke kan gjøre.

Å sitte å synge, er ikke stas når andre står.

Hvis jeg skal noe, holde en tale, eller noe, ja, da skjelver jeg veldig mye.

Det er fordi jeg blir nervøs i tillegg.

Mange kan synes dette er ubehagelig å se på.

For min del, tar det litt bort fokuset på det jeg skal gjøre.

Første gangen jeg var på Arthur Findlay, hadde vi en kveld der vi elever kunne gjøre noe vi ønsket på scenen.

Jeg ville gjerne lese et par blogginnlegg jeg hadde skrevet under en meditasjon.

Jeg ba om en stol så jeg kunne sitte når jeg leste.

Jeg ba de som så på, om å lukke øynene mens jeg leste, så jeg kunne bli roligere og de ikke ble forstyrret av at jeg ristet der oppe.

 

Etterpå var det ei som sa at dette skulle jeg ikke gjøre.

Jeg kunne ikke bestemme om de skulle lukke øynene.

Jeg skulle bare lese selv om jeg skalv og ble ukonsentrert.

Jeg tenkte da at dette må jeg da bestemme selv og det sa jeg også.

I ettertid har jeg tenkt at hun hadde rett.

Ved å si at de skulle lukke øynene, sa jeg også ubevisst til meg selv at jeg ikke ønsket å bli sett.

Det ville derfor ikke hjelpe meg, heller gi styrke til utfordringen.

Det gikk lang tid før jeg innså dette selv og jeg har ikke fått takket henne for at hun turde å si det til meg.

 

En annen gang jeg hadde veldig motstand var når jeg stod overfor noe som er blitt en viktig milepæl i utviklingen min.

Jeg vet jeg har fortalt dette før, men tar det likevel med for det er så godt et eksempel.

I 2009 var jeg på Røros på arbeidsrettet rehabilitering, for øvrig et fantastisk opphold som endret meg for livet.

Flere av de som var der, bestilte seg time hos en kvinnelig healer.

Jeg sa inni meg at dit skal ihvertfall ikke jeg.

Hvorfor, nei det visste jeg ikke.

Da kunne jeg sagt at jeg fulgte hjertet og lot være.

Men merkelig nok, bestilte jeg likevel en time, siste dagen vi var på Røros, skulle jeg dit. 

Det var noe i meg som gav etter likevel.

Sånn er det ofte med meg.

Dagen før jeg skulle dit, 20.09 2009, kjente jeg en sterk tyngde i kroppen, mens jeg lå i senga og leste en bok.

Det varte ca10 min, deretter tikket det inn en melding fra healeren.

Etter at jeg hadde svart, kom tyngden tilbake.

I det jeg kom til kontoret hennes dagen etter, kjente jeg på nytt det samme.

 Jeg skjønte da umiddelbart at det var energier jeg kjente, for første gang.

Datoen, bursdagen min gange to, siden det ble 2009 2009, og situasjonen, ble så spesiell at jeg måtte bare legge merke til det.

Hvis jeg ikke hadde gått til henne og opplevd dette, hadde jeg nok fått det likevel, men da på en annen måte.

 

Det er dette som er litt vanskelig når man skal følge hjertet.

Man kan nemlig også ha motstand mot det som er viktig å gjøre.

Kroppen vet den står overfor endring og som oftest liker den det ikke.

Den er vant til at endring er ubehagelig.

Hjernen vår liker nemlig å følge samme sporet den alltid har gjort.

Selv om det er ubehagelige situasjoner også, så gir den oss de på nytt.

Derfor kan man også ha motstand mot å bli frisk.

Ubevisst selvfølgelig.

Man holder tilbake fordi man begir seg ut i ukjent farvann.

Har man vært syk i mange år og så blir bedre, kan det faktisk ta tid å snu.

Da er det fint å kunne bruke litt tid så kroppen ikke blir overveldet av alt det nye.

Da kan den nemlig finne på å få panikk og finne på en måte å spenne bein under oss, på nytt.

Men det aller viktigste er å være dette bevisst.

Man skal ikke holde seg tilbake men samtidig ikke skynde seg for fort.

Så med sommerfugler i magen, flakser jeg meg på flyplassen på vei til England

I dag

 

 

 

 

Jeg er på toget.

Igjen på vei til Arthur Findlay spritual college i England.

Bildet er derimot tatt fra godstolen hjemme.

I dag vil jeg snakke om det å aldri gi seg.

Akkurat nå er magen full av flaksende kråker.

Jeg blir jo bestandig så reisesyk, kroppen går på høygir.

Men likevel nekter jeg å la det stoppe meg.

Denne drivkraften inni meg er så viktig for meg.

 

Stressnivået i kroppen har bestandig vært min akilleshæl.

Helt siden jeg kom til verden.

Jeg stresset meg ut tre uker før tiden.

Fikk astma tre måneder gammel og siden har det gått slag i slag med infeksjoner.

Av den grunn har også andre ting fulgt på i dragsuget, kronglete ustabilt stoffskifte, høye verdier av insulin og stresshormoner og så høyt blodtrykk.

Likevel er jeg heldig for dette kan jeg leve godt med.

 

Jeg har aldri gitt meg…….aldri.

Uansett hvor lite jeg er blitt trodd av legene.

Uansett hvor mange jobber jeg har måtte gi opp.

Jeg har sluttet med medisi.

Egentlig for å se om jeg klarte meg uten, hvis det nå var sånn at jeg ikke hadde stoffskifteproblemer.

Bare slutt sa spesialisten og jeg så gjorde. 

Det førte til st jeg hadde en TSH på 24 på det verste, den bør være under 1,5.

Det er tøffe tak for kroppen.

Når det i tillegg viste seg et par år etter at jeg nok har gått med for høyt blodtrykk, ja da takker jeg kroppen min for ikke å ha gitt meg opp.

Nå bruker jeg medisin og forsøket førte til at nå er det alle som tror meg.

Jeg har gått privat, Balderklinikken.

Jeg har Norges fremste ekspert på stoffskiftet, Lars Omdal so lege.

Jeg bruker en annen type medisin, en jeg ikke legger på meg av, armour.

Det er samme type som Hillary Clinton bruker og hun ser ut til å ha mye energi.

Jeg er hjemmeværende på heltid og alt kjennes riktig ut. 

 

I det nav ville jeg skulle søke om ufør, startet ting å skje.

Bestillingene på healing og Lillasjelord , begynte å øke.

Det rare er at de kommer i takt med formen, bra form, mange bestillinger, sliten, mindre bestillinger

Jeg tror jo derfor at alt regulerer seg selv.

Det fine er at nå kan jeg jobbe likevel og det i mitt eget tempo.

Jeg trenger ikke stresse ut om morgenen.

Uføreordningen er mye bedre nå, man kan bare føre opp det man tjener og trygden reguleres deretter.

 

Det aller fineste er at nå bedrer formen seg.

Ja, fortsatt mye hvile, men mye mindre.

Nå jobber jeg med å få kroppen til å ikke være så snar til å gå i stressmodus.

Den er så innstilt på å kjøre i gang, så snart det er litt ekstra.

Dette må skje sakte og forsiktig, den må avlæres forsiktig, venne seg til et nytt tempo.

 Men jeg gir meg ikke.

I mitt snegletempo, lyttende til stemmen inni meg, lar jeg meg drive fremover.

Og tro ikke at målet må være å være i full fart, nei, det er ikke noe mål.

Målet er å vite at jeg har gjort alt som står i min makt for å få et så godt liv som mulig.

Det er et viktig mål, uansett hvilke begrensninger man har i hverdagen.

Så la deg aldri stoppe.

Følg drivkraften din, din indre stemme fra hjertet, den vet veien.

Ikke følg hjernen, den liker å ha det behagelig og slik den er vant til.

Lær deg denne stemmen å kjenne, da vil du ikke trå feil.

Da vil du følge din ledestjerne

I dag

 

 

Den første boken i juli var Drømmetyderens død. Den er ganske ny så den blogget jeg med en gang. Jeg kommer til å gjøre det på den måten fremover. Jeg vil blogge en og en bok, når de er ny og så vil jeg samle opp til månedens leste bøker i tillegg.

Jeg vil nå få en del bøker fra forlagene så det gleder jeg meg til. Det betyr slett ikke at jeg kommer til å skrive at jeg liker alle. Noen tror visst at bloggere hverken leser de bøkene de blogger om eller er ærlige, men det kan jeg love at jeg er. Jeg ser ikke vitsen i noe annet.

 

 Jeg leser alle bøker av forfatterparet A. J. Kazinski. De skriver bestandig om spennende temaer selv om denne ikke er den som har fenget meg mest. Den virket litt lite gjennomtenkt på enkelte ting. Vil en som har fått dødsdommen fyke avgårde med en gang for å få sitt liv avsluttet i Sveits uten å si farvel til sine barn og sin familie og hvis denne er så syk, ville  da vedkommende dra fra land til land for å undersøke drap? Her kunne det vært jobbet mer med å få det litt mer realistisk. Men Kazinski er spennende og jeg vil ha mer. Jeg har også gått glipp av en bok så den må jeg få tak i.

http://lillasjel.blogg.no/1499610089_drmmetyderens_dd_a_j_kazinski.html

Tekst hentet fra Bokklubben

Elleve dype knivstikk. Morderen var grundig da han drepte drømmetyderen Evelyn Heiberg. Gisselforhandler Niels Bentzon i Københavnpolitiet må tyde mer enn bare åstedet.

 

Så startet ferien og det var ganske mange bøker med i kofferten. Vi var på cruise i 14 dager men det var for travelt til at jeg fikk lest alle jeg hadde tenkt, men noen ble det. Jeg lager meg bibliotek på lugaren.

Gubbens bøker til venstre og mine til høyre og så tar jeg over gubbens når han er ferdig med de. Fin avtale det. 🙂

 

Første bok leste jeg i Telemark, på familiebesøk, før reisen. Den likte jeg godt. Barna fra toget av Christina Baker Kline. Jeg så at noen skrev at dette nok var en bok beregnet på ungdom og der er jeg helt uenig. Dette er en bok for alle. Man kan bare levende tenke seg hvor mange vonde opplevelser som disse barna møtte, det er barbarisk rett og slett. Anbefales.

En gripende fortelling om et uvanlig vennskap.
17 år gamle Molly Ayer har bodd i tolv forskjellige fosterhjem. Hun er blitt jult opp, hun har måttet sove i en iskald vinterhage, og en fosterfar lærte henne å rulle jointer. Nå har hun blitt dømt til samfunnsstraff for å stjele en bok på biblioteket. Hun skal hjelpe en eldre kvinne med å rydde på loftet.
Vivian Daly er 91 år gammel og kjenner seg igjen i unge Molly. Hun ble tidlig foreldreløs etter at hele familien døde i en brann. Sammen med hundrevis av andre barn ble hun satt på et tog i New York og fraktet til Midtvesten. Alt ble tatt fra henne, til og med navnet hennes. Siden har hun forsøkt å fortrenge det vonde hun måtte gjennomgå.
Mens de sorterer eiendeler på loftet, vekkes gamle minner til liv. Molly bestemmer seg for å hjelpe Vivian med å finne svar på spørsmålene som har tynget henne hele livet

https://en.wikipedia.org/wiki/Orphan_Train

Bilder hentet fra google

 

Deretter var turen kommet til Alma Whittakers betydelige oppdagelser. Jeg gledet meg stort over denne boken. Forfatteren er Elisabeth Gilbert som har skrevet Spis, elsk, lev, men denne boken var helt annerledes.

Den handlet om en liten pike som vokste opp med veldig spesielle foreldre. Hun er et svært intelligent barn og elsker å forske, noe hun skulle komme til å gjøre hele livet. Hun forsker på mose, noe som kan høres kjedelig ut, men forbausende nok er det både læreriktig og interessant. Hun vokser opp i rikdom men når hennes far dør og hun arver godset, gir hun det bort til sin adopterte søster,som gjør det om til en skole for mørkhudede barn, som ellers ikke ville fått noe utdanning. Deretter begir hun seg ut på reise,  til Tahiti.. Boken favner så mye så dette er ikke noe vanlig feelgood roman for damer, denne er for alle. Det er en skikkelig fortelling og den begynner tilbake på 1700 tallet der vi får følge Almas far og følger så Alma til hun er en gammel dame.

Anbefales på det varmeste til alle som liker å lese en god fortelling.

«Hun var sin fars datter. Det ble sagt helt fra begynnelsen. For
eksempel så Alma Whittaker helt ut som sin far: med rødt hår, rødmusset
hud, liten munn, bred panne, stor nese. I tillegg var Alma smart på
samme måte som ham. Robust også. Aldri syk. Sta. Fra det øyeblikk jenta
lærte å snakke, ga hun seg aldri i en diskusjon. Hun ville forstå
verden, og hun gjorde det til en vane å forfølge informasjonen til dens
siste skjulested, som om nasjoners skjebne sto på spill hver gang.»

 

Etter en bok som fengsler en så mye, er det vanskelig å begynne på en ny, men jeg valget Dagen vi møttes av Lisa Jewell. Jeg leste barndomshjemmet av henne og likte den svært godt.

Den blogget jeg om her: http://lillasjel.blogg.no/1475835980_bker_lest_september_2.html

Denne derimot ble jeg ikke fengslet av. Dette ble for oppkonstruert for meg, ingen nerve. En grei, lettlest feriebok, ikke noe jeg kommer til å huske. Den hopper også veldig mye i persongalleriet så man skal ha tunga beint i munnen.

På et hospice utenfor London ligger en døende mann. Venninnen hans, Maggie, sitter hos ham hver eneste dag. En dag forteller han at han har tre barn som han aldri har møtt, men som han ville gjort alt for å treffe. Maggie bestemmer seg for å hjelpe ham, og dette er starten på omveltende forandringer for tre søsken som alltid har følt at noe manglet i deres egne familier.
 

Så fant jeg frem Ville hester av Jeanette Walls. Jeg har likt så godt hennes forrige to bøker Krystallslottet og Sølvstjernen så jeg var spent.

Krystallslottet og Sølvstjernen skriver jeg om her : http://lillasjel.blogg.no/1480942389_05122016.html

Denne romanen skulle handle om Jeanettes bestemor, Lily Casey Smith.

20 fakta om Lily Casey Smith i linken under her:

http://www.playbuzz.com/shaylee12/18-things-you-should-know-about-lily-casey-smith

For en fantastisk historie, snakk om pågangsmot. Jeg anbefaler alle tre bøkene til Jeanette Walls, det er gode historier, Krystallslottet handler jo om hennes egen oppvekst. Da får vi følge datteren til Lily Casey Smith, da hun jo er Jeanettes mor.

Lily Casey Smith. Uredd, handlekraftig og beintøff . På én og samme dag redder hun liv, temmer ville hester og slår kvegarbeidere i poker. Hun ble født i 1901 i en jordhytte i Texas. Som seksåring hjelper hun faren å temme hester. Som femtenåring fl ytter hun hjemmefra for å være lærer i en by som ligger 800 kilometer unna.  Lily takler alt livet kaster mot henne. Flommer og tornadoer, den store depresjonen og den mest hjerteskjærende personlige tragedien. Alt sammen med et ufattelig mot, en rå besluttsomhet og et hjertevarmende smil. Uansett motgang, lever Lily livet til det fulle.

 

Den første boken hennes er en av de bøker jeg anbefaler, Så lenge det finnes stjerner på himmelen, Kristin Harmel. Jeg gledet meg derfor til denne, for noen sa den var like god. Ja, den var veldig bra, men ikke så bra som den første. Jeg tror jo vi får tegn som leder oss, så for meg er det helt naturlig. Jeg lever etter det hver eneste dag, men likevel fant jeg ikke denne like engasjerende som den første, men for all del ja fin historie. Det jeg likte best ved den er å høre om hvordan musikkterapi kan hjelpe mentalt på mange vis. Det var interessant og boken anbefales.

Jeg gleder meg til hennes neste bok på norsk, Når vi møtes igjen. Hun har også skrevet enda en, den kommer til neste år og heter Der valmuene vokser.

https://www.forlagsliv.no/underholdning/2017/05/07/intervju-med-kristin-harmel/

 

Musikkterapi

http://www.uib.no/grieg/84716/musikk-som-behandling

https://no.wikipedia.org/wiki/Musikkterapi

Jeg blogget Så lenge det finnes stjerner på himmelen her:

http://lillasjel.blogg.no/1438940931_bker_lest_juli_2015.html

Kate er musikkterapeut i New York og skal snart gifte seg med en kjekk og vellykket mann. Alt er perfekt, bortsett fra at Kate plutselig begynner å ha merkelige, livaktige drømmer om sin første ektemann. I drømmene dør ikke Patrick den gangen for tolv år siden, og han og Kate har en datter, Hannah.
Følelsene og bildene er så levende og føles så riktige at Kate ikke vet hva hun skal tro. Forsøker Patrick å fortelle henne noe, eller er det bare hennes egen redsel for å gripe denne nye sjansen til å bli lykkelig som gir seg sånne merkelige utslag?
Gjennom drømmene får Kate en rekke spor, og når hun setter dem sammen, skjønner hun at selv om hun har opplevd stor sorg, blir kjærligheten aldri borte

 

Vel, da var gubben ferdig med et par krim så jeg tok fatt på de. Jeg var nysgjerrig på disse for jeg har ikke lest av henne før, Sidsel Dalen. Første boken om journalist Mia Mikkelsen heter Dødelige dråper. Beklager men dette ble for enkelt. På en måte skal det virke så rått og hardt, men samtidig er det banale kjærlighetsklisjeer og jeg finner den ikke spennende. Hvor er krimgåten jeg kan fundere på, du får historien servert uten de store overaskelsene og persongalleriet blir for teit for meg, beklager Sidsel Dalen, jeg hadde så lyst til å bli fengslet, men ble det ikke. Det er tydelig at forfatteren har spesialkunnskaper men for meg ødelegges det ved for dårlig historie, for oppkonstruert.

Tekst fra Aschehoug

En norsk milliardær kjøper oljefelt i Amazonas.
En toppleder får sjansen til å tjene seg styrtrik.
En National Geographic-fotograf blir likvidert.
En gategutt selger sukkertøy og kokain for å overleve.
En hushjelp trenger penger til tomografi for å redde sin hjerneskadde sønn.
En underbetalt politimann tar ekstrajobb som leiemorder.
En mislykket journalist øyner sitt livs skup.

Altfor mye står på spill. Noen må dø.

 

Det var derfor med tvil jeg startet på bok to, 21 dager. Men de er da lettleste så jeg tok fatt. For meg var denne hakket bedre, men fremdeles banalt til tider.  Nok en gang et merkelig persongalleri som jeg ikke helt kjøper troverdig og et forsøk på rått og brutalt som plutselig blir banalt. Det er ingen her som etterforsker på et vis, selv om Mia Mikkelsen skal være en frontfigur, så blir det ingen etterforsking i spennende fremdrift. Oppskriften er noenlunde lik den forrige boken selv om det nå omhandler traficking istedetfor olje, er det fortsatt korrupsjon og høye herrer i godt betalte stillinger det handler om, til og med en del av de som var med i første boken. Jeg tror ikke jeg kommer til å kjøpe den tredje, når jeg ser at den handler om akkurat de samme temaene.

“Nødhjelp” er en ny Sidsel Dalen-thriller om storpolitikk, pengemakt og personlige drama.

“21 dager” er en triller om menneskehandel, grådighet og korrupsjon i oljebransjen. Her møter vi på ny journalist Mia Mikkelsen fra “Dødelige dråper”. Var nominert til Rivertonprisen 2013.

Mens Mia Mikkelsen dekker en internasjonal energikonferanse i København, blir avdelingsleder Herman Bull i Oljedirektoratet funnet drept etter et fall fra sin suite i attende etasje på Mermaid Palace Hotel. Sammen med ham var en ung prostituert jente.

Anna og lillesøster Irina fra det fattige Moldova har blitt skilt fra hverandre og solgt til menneskehandlere i Vest-Europa. Irina har havnet hos en brutal hallik i Oslo. Han har bare ett prinsipp – han selger ikke barn. Men om 21 dager fyller Irina tretten og er ikke lenger et barn. Anna har dårlig tid og må finne henne – før det er for sent.

 

Da var det nok krim og jeg leste Bellman & Black, Diane Setterfield. Det var en ok historie om en spesiell mann. Noen vil kanskje si den er litt kjedelig men for meg ble den ikke det. Det går vel etterhvert opp for leseren hvem Black er selv om ikke Bellman ser ut til å forstå. Jeg husker at jeg leste den første boken hennes, den trettende fortellingen og at jeg likte den også. Fin feriebok på en solseng i Middelhavet men ikke en bok jeg kommer til å huske så lenge. Men leser gjerne flere bøker av henne.

Tekst fra bokklubben

England, tidlig på 1800-tallet: William Bellman er ti år og fire dager gammel, og en mester med sprettert. En dag skyter han en kornkråke. Episoden er tilsynelatende bare en av mange guttestreker, men skuddet får fatale følger. Kornkråker glemmer nemlig aldri.
Noen år senere: William er en av landsbyens største menn, og har gjort onkelens spinneri til en blomstrende forretning. Han har funnet sitt livs kjærlighet og satt fire vakre barn til verden.
Men plutselig snur hellet. Moren dør, og i begravelsen kjenner William et ubehagelig blikk i nakken. I øyekroken ser han omrisset av en mystisk, svartkledt mann. Like etter rammes landsbyen av en epidemi, og Williams kone og barn blir alvorlig syke. Desperat etter å redde det mest dyrebare han har i livet, satser William alt på et partnerskap med den svartkledte fremmede.