Med store forventninger, etter fantastiske kritikker, begynte jeg på Stoner, John Williams.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Som så ofte skjer med meg når en bok er rost opp i skyene, så blir jeg innmari skuffet.

Hvorfor i all verden mener så mange at dette er en så fantastisk bok.

Den var ok, men ikke noe mer enn det, for meg.

En mann kommer fra fattige kår, blir universitetslektor, gifter seg med en eksentrisk kone, får en datter, litt problemer på arbeidsplassen, er utro, blir så syk og dør. For meg er det ikke noe som gjør denne boken eksempsonelt god. Til tider synes jeg den er kjedelig. Mange ord for å si lite egentlig.  Jeg er ingen litteraturekspert, sikkert derfor den faller til kort hos meg. Helt ok, ikke noe mer.

Tekster under bildene, er hentet fra Bokklubben

William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

Jeg leste deretter Oljeregnbuer, Angela Hagen.

Jeg er ikke så veldig glad i bøker fra Norge i nyere tid, men synes boken til Hagen var fin. Hun har en skrivemåte som faller meg lett å lese. Et språk uten altfor mange inngående beskrivelser, men likevel nok til at man går bak fasaden. Boken har kun vel 200 sider og jeg synes kanskje at den kunne vært litt lenger. Jeg kunne tenkt meg å blitt enda bedre kjent med hovedpersonenes oppvekst. Det morsomste for meg var nok gjenkjennelsen av området hun beskriver, klatremiljøet og bensinstasjonen, som også er i mitt minne, da vi kommer fra samme kommune. Jeg likte svært godt at hun beskrev mye av det akkurat som det var, kun enkelte ting var flyttet litt på i forhold til virkeligheten. Gleder meg til å se hva som blir neste bok fra Angela Hagen.

En av de første sommerdagene får Tess et postkort. Motivet er bensinstasjonen utenfor Åndalsnes, der hun og broren Tony vokste opp. Norge hadde nettopp funnet olje, faren Frank skulle tjene seg rik, moren Lydia kom fra Amerika og hadde aldri sett slike fjell før. Tretti år har gått siden den gang. Nå har Tony stukket av fra rusrehabilitering, det er han som har sendt postkortet.

Tess reiser til hjemtraktene for å lete etter broren. Der møter hun fjellklatreren Andreas, som var Tonys venn og holdepunkt på institusjonen. De to trekkes mot hverandre. Samtidig blir Tess konfrontert med sin egen familiehistorie: moren som til slutt forlot dem, farens drømmerier og vidløftige planer. Tony har alltid hatt behov for beskyttelse, og Tess er den som har vært der for ham.

Hva om Tony er borte for godt? Døden er alltid verst for dem som er igjen, er den ikke? Noen ganger kan det å forholde seg til sin egen familie virke som det vanskeligste i verden.

“Oljeregnbuer” er en skarpsynt og medrivende roman om forsvinning, risiko, begjær og ville, forrevne fjell.

Jeg leste deretter Barndomshjemmet, Lisa Jewell.

Denne boken likte jeg svært godt. Jewell beskriver hvordan en person med samlemani, tenker og føler. Den er skrevet med kjærlighet, ikke fordømmelse.

En med samlemani, samler på opplevelsen knyttet til tingen, enten det er en plastpose eller en reklame. De er redd for at kaster de den tingen, vil opplevelsen bli glemt for dem, at de lykkelige øyeblikkene da vil forsvinne. Det er nok ingen a4 familie dette og vi får følge alle Birdmedlemmene videre i livet til gjenforeningen etter morens liv.

De fire barna i familien Bird har en spesiell, men lykkelig barndom. De vokser opp i et sjarmerende gammelt steinhus i en idyllisk landsby, med lange kvelder i et varmt og koselig kjøkken og med late, solfylte sommerdager i den blomstrende hagen. Moren deres er en vakker og eksentrisk hippie som elsker å gjøre de mest hverdagslige sysler til glitrende øyeblikk i barnas liv.
Under en påskemiddag skjer det en tragedie som er så grufull at den river familien i stykker i årene som følger. Barna blir store, flytter ut og skaper sine egne liv. Snart føles det som de aldri var en familie i det hele tatt. Men en dag må alle reise tilbake til barndomshjemmet – og konfronteres med det som skjedde den påskekvelden da de var små.

Undringens makt, Ann Pachett var neste bok ut.

Det var et annerledes eventyr og falt absolutt i smak. Mistenker at noen av kritikerne som blir sitert utenpå boken, bare har lest begynnelse og slutt, for den er ikke så rørende og tåredryppende, men den er en kjekk leseopplevelse. Kunne nok tenkt meg at hun kom seg ut i jungelen litt tidligere og kanskje litt mer fra barndommen istedetfor, men boken anbefales som underholdningslesestoff. Fin bok på solsengen i syden.

Dr. Marina Singh jobber som forsker for et legemiddelfirma, og blir sendt inn i de mest utilgjengelige delene av Amazonas for å finne sin mentor Dr. Annick Swenson. Hun har tilsynelatende forsvunnet i jungelen mens hun jobbet med å fremstille et legemiddel som vil kunne gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen. Undringens makt tar deg med på en magisk reise inn i en eventyrlig og skremmende verden. Marina Singh blir konfrontert med sin egen vanskelige fortid mens hun leter etter sannheten om det dødelige maktspillet rundt en ny vidundermedisin.

Avslutningen på måneden er en av de bøkene som gir meg gleden av å lese. Kraften av en, Bryce Courtenay. Den mest leste forfatteren i Australia, kom an Norge, vi vil ha flere oversatt. Kjøpt for 50 kr på boklageret, 700 sider og jeg ønsker meg 3 bind til. Jeg ville ikke at den skulle ta slutt. Jeg vil ha mer Peekay. Denne boken går inn i rekken av mine bedre leseopplevelser og jeg må ha flere bøker av denne forfatteren. Jeg gråt og jeg lo, det er en rekke situasjoner som er så humoristisk skrevet at jeg lo høyt, samtidig gråter jeg over brutaliteten og rasismen og mobbingen. Denne boken har absolutt alt en bok skal ha, for meg.

Romanen handler om Peekay, en hvit gutt som strever med å vokse opp i Sør-Afrika på 30-tallet med rasisme og hat. Han gir aldri opp og blir til slutt dyktig både på skolen og i bokseringen. Han blir et forbilde og en samlende kraft for et nytt Sør-Afrika.