Vi likte godt selve anlegget. Lett å finne frem, alt var samlet og det var rent.
Utemøblene ble vasket hver dag. Til og med blomsterkrukkene ble vasket.
Dette er et voksenhotell. Det er 16 årsgrense her. Antall reisende under 50 år er i mindretall.
Men de som svingte seg mest på dansegulvet, var de over 90.
Det var så varmt at vi satt ute hver kveld og hørte musikken fra inne, der vi satt.
Fin bakgrunnsmusikk. Det var to salonger inne. En med en pubmusikk og en der det var underholdning.
Vi var fem par så vi hadde nok underholdning i oss selv, men jeg så flamencodanserne og de var flinke.
For de som er ute etter uteliv, butikker og restaurantbesøk, er ikke Taurito noe å satse på. Noen få turistbutikker og en kafé. Det er det hele. Men bussen går hvert 20. Minutt til Mogan ene veien eller mot Puerto Rico andre veien. Vi dro på tur til Mogan og det tok ca et kvarter med bussen. Noe lenger er det nok til Puerto Rico., Taurito ligger mellom Taurodalen og Mogan. Etter Tauro kommer Amadores og deretter Puerto Rico.
På dette bildet ser du nesten hele stranden og hele bredden på dalen. Noe mer er det ikke. Det ligger noen hoteller bak disse. To av dem med tilhørende badeland. Suite Princess ligger på en høyde men det er ikke mange meterne med trapper for å nå stranden.
Rommene var store og fine. Vi var noe irritert over all inclusiv tilbudet. Ville vi sette vannet vårt i kjøleskapet, måtte vi betale 12 euro. Det er tåpelig rett og slett. Utvalget av drinker og kvaliteten på dem var heller ikke noe å skryte av. Tappekran med cava er ingen suksess. Om kveldene gikk vi cava fra flaske i baren. Dårlig utvalg av cocktails og de de hadde var ikke noe gode. Sur Mojito er ikke noe suksess.
Bassengområdet var supert. Gullende rent. Høyre del på bildet, var oppvarmet. På bildet vises og de hvite møblene og blomsterkrukkene som ble vasket hver dag. Under taket til venstre var det innimellom cavaservering og levende musikk. Ellers var det ikke musikk ved bassengområdet, noe vi synes var deilig.
Strandpromenaden fortsetter ikke til de nærmeste stedene og det er synd for det er ikke lange biten langs stranda. Vil man gå, er det derimot fine muligheter for å gå på fjellet. Flere i vårt følge gikk fjellturer nesten hver dag. Det var og ulike aktiviteter som bassengtrim, rifleskyting og pil og bueskyting. Man kunne også benytte seg av tennisbanen på nabohotellet, da begge disse hotelléne er Tuihoteller.
Alt i alt var vi veldig fornøyd med dette hotellet for det passet våre behov. Vi var ute etter et hotell der vi kunne ta livet med ro en uke og hadde ikke behov for shopping eller uteliv.
Det er en stor mulighet for at vi bestiller der på venneturen, også neste år.
MANIFESTASJON kortes betydning : Du har manifsestert overflod og nye muligheter. Vær klar over at disse gavene nå er tilgjengelige for deg!
Det du har ønsket deg er nå på vei. Muligens kommer det ikke på den måten du hadde trodd, men det er like fullt det du virkelig har lengtet etter. Dyp fred, trygghet og lykke blir nå manifestert slik du ba om. Be englene om å hjelpe deg til å ha tillit til din egen manifestasjonsevne. Med full tillit kan Altet og du gjøre hva som helst sammen! Det er i denne prosessen at tanker manifesters i konkret form: I begynnelsen oppstår en ide, og den har et guddommelig opphav. I neste faste møter ideen en følelse. Hvis denne følelsen er kjærlig og positiv, danner ideen og følelsen sammen et embryo av manifestasjonen. Du nærer din nyfødte ide ved å tro på den, og ved å følge den trinnvise veiledningen Altet og englene gir deg gjennom dine følelser, drømmer og visjoner.
Angel Number 151 tells you that your positive thoughts and intentions are manifesting very rapidly right now, and this will bring about beneficial and important life changes. Keep your environment positive and light and avoid negative situations and people. Your positive attitude, mind-set and expectations will determine the outcome of the changes to come. Do not be afraid to be true to yourself and your chosen path. Take positive action in the direction of your goals and aspirations and you are sure to find success on all levels.
Det ble en merkelig lesemåned. Variert kan man si.
Først leste jeg boken Healerne. En fin bok om 12 norske healere, deres synspunkt på healing, deres bakgrunn og historier fra de som har fått hjelp av dem. Jeg likte denne boken for det understøtter det jeg selv mener om healing. Et helt naturlig hjelpemiddel uten fiksfakserier. Man trenger ikke seremonier, symboler eller store ord og noen ganger hjelper det, andre ganger ikke og man kan heller ikke styre healingkraften.
I boka HEALERNE forteller tolv norske healere om barndommen, evnene, hverdagen, fordommene og måten de hjelper folk på. Disse tolv healerne er: Reidar Risvold, Helga Kvamme, Willy Mæland, Grete Marie Larsen, Ellen Bye, Susanne Ertlsand Askvik, Kåre Fonneland, Bjørn Tuvnes, Annette Lervik Irvung, Kjetil Ándre Jacobsen, Stefan Martens og Halvard Nordfjæran.
Deretter tok jeg fatt på noe mer jordnært, nemlig første bind i Jan Guillous serie, Det store århundret. Guillou er jo superfllink til å skrive, men lesingen gikk trått for min del. Det blir for mange detaljer om temaer som ikke fenger meg, som da brobygging og kriger i Afrika, for meg kunne den vært litt mindre detaljrik og kortet ned en smule. Ofte blir nesten de samme situasjonene beskrevet gang på gang, så det blir litt for kjedelig for meg, men for all del boken er jo bra, bare litt dryg for meg. Men skal lese de neste bøkene også.
Tekst under bildene hentet fra Bokklubben
Da havet tok både faren og onkelen deres, måtte de tre guttene i det lille fiskeværet på Vestlandet reise inn til Bergen for å prøve å forsørge familien. De tre små repslagerlærlingene viser seg å være uvanlig teknisk begavet og ved hjelp av bergenske velgjørere blir brødrene utdannet jernbane- og brobyggere ved universitetet i Dresden. Planen er at de skal tilbake til Norge for å bidra til det mest storartede norske ingeniørprosjektet noensinne – byggingen av jernbane mellom Oslo og Bergen. Men kjærligheten vender om på alt. Den ene broren flykter, bedratt og skamfull, til tysk Øst-Afrika. Den andre broren flykter også på grunn av kjærligheten, han ender i London. Bare Lauritz, den eldste, vender tilbake til Norge. Som takk for utdanningen slutter han seg til jernbanebyggingen på Hardangervidda. I det nye århundret var fremtidsoptimismen stor. Med teknikkens gjennombrudd skulle alle kriger være utryddet. Lite ante man om at verden sto overfor det blodigste og mest dramatiske århundret noensinne.
Jeg brukte veldig lang tid på Brobyggerne, derfor kompenserte jeg med å lese noen supertynne bøker resten av måneden. De har ventet i bokhylla aldri så lenge. Den første var Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese. en meget spesiell liten bok. En annerledes historie som fenget meg. Den var egentlig et lite mysterium og jeg tror jeg skal lese den om igjen en gang senere, 158 sider. Jeg var i starten litt forvirret og hadde litt problemer med å komme inn i historien men den fenget mer og mer, selv om jeg kanskje ikke helt likte slutten, men på en måte var slutten like underfundig som resten av boken og måtte derfor være sånn. En liten perle av en bok som gjør at det å lese leder en ut på annerledes eventyr. Jeg tror likevel ikke det er en bok som alle vil elske, kanskje litt sånn enten eller bok. Kanskje skal jeg lytte til den som lydbok.
På et middelaldertorg i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde kjærlighetserklæringen. Men hvordan har historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? I flere hundre år har hemmeligheten ligget der. Hemmeligheten kan avsløre hvorfor paven drikker så god vin, og hvordan det en gang var mulig å kjøpe seg et kardinalembede for en altertavle og noen sekker rødvin. En dag finner en bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, og resultatet blir skjebnesvangert. Vi lever i de tapte miraklenes tid.
Over til en ny liten bok på 160 sider med digre bokstaver og korte avsnitt. Ein vakker dag av Anna Gavalda. Jeg ble veldig glad i boka Saman er ein mindre aleine og synes Lykka er ein sjelden fugl, var helt ok, men denne her var gørr kjedelig. Ikke noe for meg. Pjatt pjatt, ble det for meg, jeg har ikke mer å si. En sånn typisk bok man kjører ut for å få oppfølgerbøker. Skuffet. Synes også det er tungt å lese nynorsken i boka, det ble for mange rare ord for meg.
Simon, Garance og Lola, tre vaksne søsken, stikk av frå eit familiebryllaup som ser ut til å bli ein prøvelse. Dei besøkjer heller den yngste broren sin, Vincent, som er guide ved eit slott i hjartet av Tours-området. For ei stund gløymer dei barna, ektefellane, skilsmissene og alle plikter, og bestemmer seg for å nyte ein siste dag saman, slik som det var i barndommen.
Sommeren 2013 landet vi på Gardermoen og skulle kjøre noen timer. Tilfeldigvis sendte de på radioen et intervju med Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg satt i bilen musestill og bare lyttet. Hun hadde en sånn fantastisk stemme å høre på. Hun forteller om når hun var me-syk og skrev boken Jo, fortere jeg går, jo mindre er jeg. Hun var så syk at hun var sengeliggende, til dels på en pleiehjem. Hun skrev post it lapper med noen ord på som hun hengte på veggen ved senga. Noen dager ble det bare en lapp for hun var så dårlig. Slik ble boken om Matea til. Hun har også skrevet Monstermenneske. Høsten samme år kom Kjersti Annesdatter Skomsvold til vårt lokale bibliotek og jeg fikk den glede av å møte henne. Etter det leste jeg Monstermenneske, 600 sider med forfatterens tanker mens hun var syk. Den ble nok litt tung å komme gjennom for selv om jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver, med alle disse rare tankene, så ble det litt mye og tok tid. Kanskje derfor har den bittelitlle Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, blitt stående og vente. Men du verden for en liten perle av en bok, for en fantastisk historie om ensomhet. Hvordan et menneske kan gå gjennom hele livet og føle seg ensom og bli totalt oversett av omverdenen. Jeg forstår godt hvorfor Skomsvold fikk mange priser for denne boken for den er så mesterlig skrevet. For å kunne sette ord på disse tankene, må hun ha følt dette selv. Anbefales. Skomsvold har og skrevet diktbok og barnebok og også gitt ut enda en roman, med navnet 33. Den skal på min leseliste.
Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Nå, som gammel rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant andre. Dette er forfatterens debut.
Blogginnleggene jeg skrev om Kjersti Annesdatter Skomsvold.
