Det er ikke alt jeg skriver som jeg skriver til meg selv. Av og til når jeg har menneskemøter kommer det ord også til dem. Likevel er ordene universelle, de treffer oss alle. Denne kategorien som jeg har kalt lille venn, er mye fra disse møtene. Disse møtene sjel til sjel, der noen tør å vise seg frem på sitt såreste, betyr mye for meg. Det å bli vist den tilliten rører meg langt inn i hjertet. Det treffer en kilde i meg som er så dyp og som derfor gir meg ordene. Takk til alle de som tør å være så modig.
Jeg forstår ikke at noen kan gjøre andre mennesker noe vondt
Jeg forstår ikke hva som foregår i hodene deres
Kroppene våre er forholdsvis likt bygget opp
Vi har alle et hode og et hjerte, armer og bein og de livsnødvendige organer
Alt dette rommer vi alle sammen
Men hvorfor skal da hodene våre være så ulike
Ser det annerledes ut inni hvert enkelt av dem
Hvor er det det sitter det feltet som gjør at du kan gjøre noen vondt
Hvordan kan man med viten og vilje misbruke små barn eller ty til fysisk vold, eller såre med vonde ord, eller ta liv, eller lemleste, eller starte krig, eller i det hele tatt, hvodan kan man klare å forårsake andre smerte
Jeg forstår ikke den biten der
Ok, jeg forstår at ondskapen viser oss kjærligheten
At det kanskje må til for å nå målet som er fred
Nå når det først er ondskap i verden
Men hvorfor måttte den være der
Hvorfor kunne ikke Adam og Eva holde fred i paradis
Hvorfor kan ikke du og jeg leve i harmoni på jorden
Samvittighet
Er det det vi ikke alle har fått utdelt
Er det noe som må læres
Eller skapes det av kjemiske reaksjoner i hjernen
Kan alle bli onde, kan alle påføre andre smerte
Hvem kan og hvem kan ikke
Hva sier tankene inni hodet til en som gjør noen annen vondt
Jeg forstår ikke
Jeg kan bare ikke forstå det
Hjelp, hvorfor er det sånn
Jeg vil ha fred
Jeg vil ha kjærlighet
Hva i himmelens navn kan jeg gjøre
Sukk
Jeg føler meg så hjelpesløs
Ja, det er ikke alt jeg forstår
Jeg ser ikke hele bildet
Jeg har bare fått utdelt noen biter
Jeg har store hull i bildet
Kanskje kan jeg aldri forstå alt så lenge føttene mine vandrer på jorden
Men en ting kan jeg forstå
Det er at jeg kan leve i kjærlighet med det jeg selv gjør
Det er det eneste hjelpemiddelet jeg har
Egne energier som jeg kan spre rundt i atmosfæren
Leve livet mitt med så mye kjærlighet og omsorg som jeg kan
Jeg kan knytte til meg mennesker som også tenker det samme
Da blir energiene våre sterkere og vi kan nå flere
Vi kan lette på de tunge, vonde energiene
Ikke noe kan motstå lyset, bare det er sterkt nok
Jeg trenger også å trene litt mer på toleranse
Fortsatt faller jeg ned i store groper av fordømmelse
I store svarte hull der jeg innbiller meg at jeg er bedre, eller at jeg vet bedre, enn noen andre
Hørt slikt tull
Hvem er vel jeg som har lov til å dømme en annen
Hvem som er elev og hvem som er læremester, ja det vet vi aldri
Ofte lærer du mer av de du ser ned på enn de du ser opp til
Det er bare at du ikke er villig til å se det
Det er nemlig de som har tatt på seg de vanskeligste oppgavene med det å være menneske
De som har tatt på seg mer smerte enn vi hadde klart å bære
Jeg sier all ære til dem
Det er de som egentlig viser oss hvordan verden skal være
Vi har bare ikke forstått hva de lærer oss
Det er nemlig ikke bestandig at vi lærer ved å se hvordan ting skal være
Vi kan ofte lære av å se hvordan ting ikke skal være
Jeg skulle bare ønske vi ville lære litt fortere
Gjøre leksene våre så verden kan bli fredeligere
Det er så mange kriger
Ikke bare de store krigene i og mellom land og folkeslag
Men også mellom medmennesker
Brødre og søstre som skiller lag pga arvestrider og harde ord
Venner som dolker hverandre i ryggen
Naboer som ikke snakker til hverandre over hagegjerdet
Ungdommer og voksne som ødelegger hverandres liv i sosiale media
