Jeg rasper poteten først, deretter tar jeg den ut av maskinen, setter i kniver og kutter den litt
Deretter blander jeg inn Byggmel og litt salt til en passe deig. Her må man lære seg hvilken konsistens man bør ha. For løs og den koker i stykker, for fast og den blir ikke god
Jeg koker opp kjøttet på forhånd, gjerne dagen før så jeg har god kraft. Prøv med en ball først og se om den holder sammen, før du har i resten. Skal ikke storkoke, bare trekke eller så vidt småkoke, ca en times tid
Her i huset serveres den med salt lammekjøtt, kålrotstappe, potet og pølser
Advarsel: Alle mine oppskrifter er egentlig ikke oppskrifter, kun ideer til inspirasjon
Jeg er selvlært, så jeg har nok en del teknikker som en faglært kokk vil rynke på nesen av
Det følger derfor ingen garantier med om et vellykket resultat
Når jeg lager mat, bruker jeg sjelden oppskrift, jeg tar hva jeg har
Bytt derfor gjerne ut ingredienser med hva du selv liker eller har for hånden
Jeg lager stort sett vanlig hverdagsmat, så det er lite fancy og innovative oppskrifter hos meg
Denne måneden ble det lest kun i ferien, en uke i Spania. Men du verden for noen leseopplevelser
4 bøker som alle representerer det jeg elsker med bøker. Det å klare å få meg til å forsvinne inn i boken.
Det er herlig. Jeg er veldig kresen på bøker og jeg har etterhvert skjønt hva jeg liker og ikke liker. Noen forfattere de forsvinner inn i historien sin som om de har vært der, mens andre bare dikter en historie. Vanskelig å forklare, men noen er flinkere med innlevelsen enn andre og det er de bøker som griper en følelsesperson som meg.
Den første boken var Veien hjem av Lori Lansens. Denne boken har vært med i kofferten på flere turrer, men blitt med hjem igjen ulest, men nå var tiden kommet. Jeg skulle ta fatt på veien hjem.
Jeg legger også med et par linker til blogginnlegg jeg skrev etter at jeg kom hjem. Den ene omhandler hva jeg føler var hensikten med turen, den andre er et reisebrev fra Torrevieja i Spania.
En nydelig leseopplevelse. Et par rare navn presentert av oversetteren, men det er bagateller. Boken var herlig. Dette er første boken jeg leser av Lori Lansens, men jeg skal så klart også lese de neste. Gleder meg.
Da moren reiser bort for sommeren blir 5 år gamle Sharla plassert hos naboen, 70 år gamle Addy Shadd. De to blir fort gode venner og Addy minnes sin egen barndom. Som gravid 15-åring ble hun anklaget for å ha forårsaket brorens død, og jaget ut av hjembyen. Hele livet har en stemme inni henne hvisket at hun skal reise hjem igjen
Den neste boken var bok to av forfatteren av Hotellet på hjørnet av bitter og søt, Jamie Ford, Den kinesiske sangerinnen eller Sanger til Willow Frost, som jeg ser den også kalles. Nydelig bok dette også. Jeg blir så glad i lille William og drivkraften hans og godheten hans og hans søken etter sin mor. Jeg gleder meg allerede til neste bok av Jamie Ford. For de som ikke har lest den første, anbefaler jeg den også.
En besettende historie om savnet etter en familie og et sted å kalle hjemme. Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Hotellet på hjørnet av bitter og søt, som har solgt 2 millioner eksemplarer. Hvordan kan en mor glemme? Hvordan kan en mor klare å forlate barnet sitt? William Eng har bodd på barnehjemmet Sacred Heart i fem lange år. Helt siden moren forsvant fra leiligheten deres i Seattles Chinatown, har William lurt på hva som skjedde med henne. Men så – da barnehjemsbarna en dag blir tatt med på kino – får William se en sangerinne på lerretet som skal ta pusten fra ham. Ikke bare er Willow Frost vakker og glamorøs; William er også overbevist om at hun er hans mor. Oppslukt etter å finne sangerinnen, må William sette livet sitt på spill og konfrontere fortidens mange mysterier. Men Willow Frosts historie skal vise seg å være mye mer komplisert enn Hollywood-historiene William har sett på lerretet… Den kinesiske sangerinnen er ikke bare en oppdagelsesreise til 1920- og 1930-tallets USA, til Seattles Chinatown og til Hollywood-filmenes magiske barndom. Det er også en besettende historie om savnet etter en familie og et sted å kalle hjemme.
Deretter tok jeg spent fatt på Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philipp Sendker. Spent ja, fordi så mange har ropt opp om denne boken hvor fin den er. Ja, for meg var den fin, den var nydelig. Jeg er jo et åndelig menneske og mye av det han skriver om, griper jeg rett i sjelen. Nydelig bok.
En vakker kjærlighetshistorie som har erobret verden Tin Win er en vellykket advokat i New York. Han er opprinnelig fra Burma, men hans amerikanske familie, kone og to barn, vet nesten ingenting om hans oppvekst og bakgrunn. En dag like etter datteren Julia fått sin juridiske embetseksamen, forsvinner han uten et ord. Familien tvinges til å akseptere at det siste sporet slutter i Bangkok. Fire år senere finner Julia en førti år gammel kjærlighetsbrev som faren skrev til en ukjent kvinne i en landsby i Burma. Hos Julia tennes håpet igjen og hun bestemmer seg for å oppsøke kvinnen i brevet. Når Julia ankommer den lille landsbyen i fjellene, ender hun opp i en fremmed verden. “Det går en understrøm av livsmot gjennom boken som sitter igjen i leseren etter endt lesning. (…) romanen inneholder virkelig fortellingens kraft. Tin Wins hemmelige og ulykkelige kjærlighetshistorie gjør dypt inntrykk.
Jeg var derfor enda mer spent når jeg begynte på bok nummer to av samme forfatter. Kunsten å være den man er. Sukk, sier jeg bare, jeg ble helt henført. Det å kombinere en fantastisk historie sammen med leveregler som vi kan bruke alle sammen ,det er en kunst. Hvor tar han det fra, disse vakre men akk så triste, historiene.
Alle disse fire bøkene anbefales til alle følelelsesmennesker som liker å gruble litt over livet og hvordan vi er som vi er, vi mennesker. Hva styrer oss, hvilken historie bærer vi på, som former oss til den vi er og den vi blir i løpet av livet.
Det har gått ti år siden Julia besøkte farens hjemland, Burma. Til tross for at hun er en vellykket advokat på Manhattan, føler hun seg utslitt og ulykkelig. Til slutt bestemmer hun seg for å reise tilbake til Burma og besøke broren U Ba. Parallelt med at Julia forsøker å finne tilbake til seg selv, får vi fortalt den usedvanlige historien til den burmesiske enken Nu Nu. Hennes verden blir snudd på hodet når det blir krig i landet og de to sønnene blir kommandert ut som soldater. Hun blir nødt til å foreta et umulig valg, en beslutning som kommer til å prege henne resten av livet
Teksten er hentet fra:
// <![CDATA[
var uri = ‘http://impno.tradedoubler.com/imp?type(js)g(16861834)a(2109532)’ + new String (Math.random()).substring (2, 11);
document.write(”);
// ]]>
Jeg brukte dette bildet i et blogginnlegg en dag. En venn av meg sa at hun var ikke helt enig i teksten. Det er tankene som styrer oss, ikke følelsene. Det har hun helt rett i. Alt starter med en tanke. En bitteliten tanke.
Vi var en uke i Torrevieja i Spania i slutten av oktober. Nydelig vær og varmt og deilig. Frister til gjentakelse. Vi blir nok mer og mer bestemt på at det må tilbringes mer tid i varmere land om vinteren når vi får anledning til det.
Når vi har en uke i syden, bare oss to, dvs meg og gubben, da går vi mye. Ja, denne gangen var det mer som en treningsleir, vi gikk og gikk.
Så finner vi oss små vannhull der vi hviler og nyter tilværelsen.
Vi bodde her ved havna, på det hotellet som er i mange farger. Vi hadde balkong mot sjøen.
Marina Internacional, helt ok hotell, men ikke noe luksus. Sengene var harde, men ellers hadde vi det vi trengte. Ta med myggspray.
Her ser vi hjem på balkongen vår. Det var mye støy fra sandblåsing av båter her, det var et stort minus.
Frokost mens solen står opp
Pusekattene hjemme ble byttet bort i en ny liten venn
Vi ble riktig så gode venner
Man skal ikke mate fuglene sies det, men det var nå litt koselig likevel. Når vi var på Mallorca, hadde vi maur som husdyr, så da var denne søte duen å foretrekke.
Vi gikk mye langs stranda, begge veier, både der man går selve stranden og der man går strandpromenaden, mot sentrum
I denne enden av strandpromenaden, lå de flotte villaene. Jeg må bare innrømme jeg sukket dypt da jeg gikk forbi et flott, stort hus, med balkong i 2.etasje. Balkongen gikk over hele lengden på huset og jeg kunne godt tenkt meg å sitter der og nyte solen eller en iskald cava og ha denne utsikten her.
Chocoladeakademiet hørtes fint ut, men jeg tror det var en frisørsalong.
Litt andre salgsvarer enn hjemme
De gjorde også litt mer utav Halloween her
De blå og hvite benkene
Det var ikke noe bestemt stil på husene i Torrevieja. Mange fasader var veldig grå og triste, men de drev med renovering flere steder, så det kommer seg kanskje. Økonomien har jo vært dårlig i Spania, men nå tar det seg vel sakte men sikkert opp igjen, får man håpe.
Her kunne vi ha bestilt oss cruise til sommeren, men nå er det allerede i boks, så da kunne vi bare glede oss ved synet.
Morgenmøte
Her er godtebutikken til mor. Mercadona har et kjempestort utvalg av mat og jeg kunne jo handlet til jeg stupte her. Masse fersk fisk og kjøtt og bakervarer og alt hva du kan tenke deg, nam nam. Hva med 600 gr Chorizo til 3,20 euro, Scampi 7,95 pr kg, Serranoskinke, Salchichon, oliven………åh, stønn
Gubben måtte på med engangshansker før han fikk plukke brødvarer og fruen ble nektet å fotografere noe mer. Noe hun ikke helt var fornøyd med.
Disse karene stod og spilte hver dag, men det kom ikke en lyd fra dem
Vi lurte på om dettte kunne vært et kloster og så for oss hvor vakkert det kunne blitt, hvis det ble renovert.
Torrevieja er kjent for sine saltsjøer. Disse gjør at klimaet her er veldig helsebringende og mange flytter hit av nettopp den grunn. Saltet blir fraktet på disse rennene som dere ser på bildet under og lastet på skip.
Mange dager vi gikk forbi,var rennene tomme, så det syntes jeg var kjedelig. Jeg ble derfor kjempefornøyd når jeg så rennene fulle av salt. Det var fascinerende.
På vei tilbake fra saltforskning, fant vi en liten kafe her på hjørnet med Wifi, bestandig velkomment i disse tider vi er så hekta på internett.
Yacht Service har vi ikke så mye av her på stedet
Om kvelden gikk vi ut og spiste. Denne kvelden valgte vi en kinarestaurant like ved de blå benkene, tror den het Chinatown. Jeg bestilte and i pannekaker og det var nydelig. Hun karvet opp kjøttet ved servering.
Deretter demonstrerte hun hvordan det skulle spises, for jeg var litt usikker. Først la hun på fatet tynne pannekaker. De er hvite, ikke sånne pannekaker som vi bruker. Så la hun kjøttet og to typer kål på pannekakene og toppet det hele med Hoisinsaus.
Og når fruen gafler innpå, uten gaffel, men med begge hendene, ja , da var det godt. Kjempegodt faktisk. Det ble bedre og bedre for hver pannekake, men så ble jeg mett ja. Anbefales. Jeg var litt skeptisk, det var jo få ingredienser, men det var veldig godt.
Et lite vannhull midt i byen. Her var det koselig, kun trafikk en vei, så det var litt rolig her. På vei til buss-stasjonen.
Si meg en ting, hva er det som tripper der, midt i veikrysset?
Jo, det er hanefar, sammen med haremet sitt. Så koselig , midt i byen, på vei over fotgjengerovergangen, som de visstnok bruker.
Vi takker for oss i Torrevieja. En fin uke med fint vær og som også gav oss møter med gode venner. Noe vi sette stor pris på.
Vi ble bedt med ut på middag og vi ble bedt på kaffe og sveler. Kjempekoselig. Ja, kanskje kommer vi tilbake.
