Det bildet blir sett av en prest som planla midnattsmesse i Stavanger Domkirke, Silje Trym Mathiasson
Hun tok kontakt for å vite om det var jeg som hadde lagd bildet
Det var det jo ikke, jeg hadde kun teksten
Hun fikk navnet til Torill og de inngikk et samarbeid
Presten skulle ha en fredsgudstjeneste og ønsket et bilde til programmet
Sitat Silje: Bildet skal brukes på midnattsmessen på nyttårsaften der prekenteksten er fred. Selve fredskonserten mellom 12 forskjellige religioner er to uker senere i samme Domkirke ( altså i Stavanger).Jeg er Dialogprest , og jeg ønsker å bygge bro mellom mennesker som tror forskjellig.
Det første jeg får når jeg får sånne spørsmål er panikk
Prestasjonsangst, får ikke til sånt
Kanskje derfor jeg får sånne oppgaver, for å lære meg å tørre
Dette er sent på kvelden og jeg er trøtt
Jeg svarer at jeg skal se på det når det kommer til meg
Jeg har ikke før kommet i senga før jeg får en dame på besøk
Hun sier meg at hun er farmor og på farsiden til personen på bildet
Hun er mørk, litt rund og ikke så høy
Hun er driftig, hun baker brød, vasker klær på vaskebrett, henger opp hvite laken på snora
Hun prater høyt og ivrig og forteller om likheter mellom henne og personen på bildet
Hun sier og at hun er til hjelp for denne og veldig stolt
Hun snakker så fort og jeg er trøtt, så det er nesten som om hun snakker ord på et annet språk, innimellom det norske
Dagen etter forteller jeg dette til den som spurte
Jeg føler vel at hun egentlig er litt skuffet, hun hadde håpet på noe annet
Hun spør derfor om jeg ser en annen nær slektning
Jeg venter besøk og sier det at det kommer noen hit men jeg skal se senere
Men plutselig kommer ordene av seg selv
Jeg kan bare skrive etterhvert som de kommer
Jeg utelater alle navn
Først kom disse ordene , som om det var jeg som snakket til vedkommende og jeg spurte derfor om dette var gjenkjennende. Det var det og jeg gikk videre. Jeg gjengir ordene som de kom, de kom fort, derfor har jeg skrivefeil og lite tegnsetting, jeg var redd for å miste kontakten.
Du ?, du ? , ja du er en underlig en du, hva skal nå det være godt for da. Var dette nødvendig, synes du. Du kunne jo valgt helt annerledes vet du,hva tenkte du på?
Beklager at mine valg gikk utover så mange andre, visste vel ikke helt hva jeg holdt på med, eller jo jeg visste det men ville ikke face det liksom, erre så nøye da, tenkte jeg
jeg ser jo det i ettertid at det var nøye, vet ikke helt hva som gikk av meg
surret rundt i min egen lille verden liksom uten helt å ville ta inn hva som skjedde rundt meg
lett å se etterpå liksom
kan ikke klandre noen andre, kun mine egne dumme valg
vet ikke helt når det begynte, 13-14 års alderen kanskje, følte meg rotløs
fant ikke tilhørighet, lette etter løsninger
så ble ting som det ble, det ballet liksom bare på seg uten at jeg forstod det
jo da, advarslene haglet rundt meg, jeg vet det, men det var som om hue satt på en annen, det var ikke meg liksom
det var vel dette livet jeg skulle ha da, de valgene jeg skulle ta
er det ikke sånn da
konsekvens hva er vel det
ser man det før etterpå skal tro
klarer man å tenke hva som kan skje, hva jeg burde burde, akkurat når det stod på som verst
det var som jeg var inne i en ball som bare rullet og rullet uten mulighet eller vilje eller evne til å stoppe den
det dumme var bare at jeg ikke riktig innså hva jeg ødela også for andre
det så jeg først etterpå , i begravelsen når dere gråt, da så jeg hvor mye dere hadde grått for meg før også
men hva kunne jeg da gjøre, dette var nok min lærdom , kanskje deres også
det beklager jeg
men jeg kan ikke snu tiden tilbake,, kan ikke begynne på nytt, dere må legge det bak dere og gå videre, husk de gode sidene mine, husk det som var bra, vær så snill og så gå ut og grip livet, velg å være lykkelig når du kan, det også er valg
ikke heng fast i fortiden
grip dagen , gå ut og bli lykkelig mens du lever, farvel , gla i deg, lille venn
Jeg har ikke holdt på så lenge med dette, jeg er ikke så veldig erfaren enda og jeg blir satt ut selv.
Det er ikke mange årene siden jeg selv påstod at det var humbug.
Man kunne ikke ta ned ord fra noen som har gått bort. Jeg har derfor stor forståelse for at folk ikke tror, enda er det bare så vidt jeg selv kan tro, selv om det kommer til meg. Men her sitter jeg og skriver ned ord fra et menneske som er død til en annen som lever, og mennesker som jeg ikke aner hvem det er. For meg blir det helt forunderlig. Jeg er en skeptiker egentlig og kanskje nettopp derfor måtte jeg få det selv for hvis ikke hadde jeg nok ikke trodd. Jeg sier takk for tillitten til de som spurte meg Det var en veldig fin og stor opplevelse Jeg sier tusen takk I dag