Dette er en feelgood som mange vil like. Jeg likte den også. Den er egentlig en litt sånn klassisk underholdningsbok. Avslappende og koselig, under et varmt teppe eller på en solseng.
For meg som liker feelgood av mer den dramatiske typen, ble den fin, men setter ikke livsvarig spor. Det er en historisk bit der, fra da tyskerne bombet Bath. Jeg liker historier fra den tiden, men jeg greier bare ikke å helt falle for historien. Alt løser seg litt for lett for meg, det blir ingen spenning i det. Ja, traumatiske ting skjer, men så fikser vi det. Men nå er jeg sur kjerring igjen, for jeg vet at dette er en bok veldig mange vil kose seg veldig med. Ikke alle er som meg, som vil ha sterke, svært gripende historier.
Jeg ville hatt mer fra krigen, det frivillige arbeidet, menneskeskjebner, utfordringer. Jeg ville hatt mer fra nå tid, tidligere i boken, om b&b og torghandel, gjester og kunder. Jeg ville hatt mer dybde, mer innhold. Ja, jeg er litt vanskelig, jeg vet det.
Jeg leser nemlig veldig mye. Dette er den tredje nå i april og jeg har mine preferanser.
Liker du feelgood, med alvorlige hendelser, men ikke grusomme skildringer, da vil du elske denne boken og jeg vet at mange liker nettopp det.
Livet er i ferd med å endres for Laura Griffin. Begge døtrene har flyttet hjemmefra, og det lille huset i Bath er plutselig blitt så stille. Samtidig får hun endelig anledning til å gjøre noe for seg selv. Ikke minst får hun tid til ektemannen, Dom.
Men det viser seg at Dom har skjult noe for henne, og nå ser ekteskapet ut til å rakne. Rasende og ydmyket dukker Laura ned i mormorens gamle oppskrifter for å glemme omverdenen, og mens duften av varmt eplesyltetøy brer seg over kjøkkenet, blir vi kjent med mormorens egen fortelling fra Bath og andre verdenskrig. Gradvis finner Laura tilbake til røttene sine og til seg selv. Men vil hun samtidig finne lykken?
Veronica Henrys fortellinger fra den britiske landsbygda er fylt med varme, klokskap og håp. Med temaer som berører oss alle, og gjennom uforglemmelige og inspirerende karakterer, både underholder og beriker hun leserne med romanene sine.
Nå skal jeg lese:
Valérie Perrin, Å vanne blomster om kvelden
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Så snart denne romanen ble gitt ut, begynte det å hagle med henførte kommentarer og jeg tenkte, går det an? Finnes det en bok alle simpelthen elsker. Nå ser jeg at omtalene er litt mer varierte. Noen elsker den, andre finner den kjedelig og jeg ser mange skriver at etter 100 sider, faller du ihvertfall for den.
Ja, så nå er jeg spent. Skal tro om jeg nå blir fornøyd?
Fra omslaget: Violette lever et stille liv som gravlundsvokter i en landsby i Bourgogne. Hun vanner blomster og steller alle gravene, og vet nøyaktig hvem som ligger begravet hvor. Bare én uke i året tar hun fri, for å reise til kysten og svømme i havet.
Til hverdags er den stillferdige Violette omgitt av gravstøtter, blomster, katter og sørgende, men hun omgås også den lokale sognepresten og gravlundens tre gravere. Flere ganger om dagen stikker folk innom kjøkkenet hennes for å få en kopp kaffe, litt portvin eller noen trøstende ord.
Men Violette har også sin egen sorg å bære på. Hvor har det blitt av ektemannen og datteren, og hvorfor er hun så ensom?
Valérie Perrin var en forholdsvis ukjent forfatter da denne boken ble utgitt. Likevel ble den en enorm suksess og publikumsfavoritt, takket være dedikerte bokhandlere og begeistrede lesere. Over 1 million eksemplarer er til nå solgt i Frankrike, og i 2020 ble den Italias store «lockdownroman» og årets mest solgte bok, og den ble omtalt i italiensk presse som «den vakreste boken i verden».
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Maren Uthaug er en forfatter jeg finner svært spennende. Hun skriver det andre ikke tør å skrive eller kommer på å skrive. Jeg leste Ein lykkeleg slutt og var hekta. Den er ikke for den sarte, for den var til tider ganske så makaber, men samtidig morsomt å se hva vi mennesker reagerer på med grøss og gru.
Der det finns fuglar, hadde jeg også som mål å lese, men det har jeg ikke nådd enda. Den må vente litt til i hylla.
Uthaug har gjort det igjen. Jeg begynner på romanen og tenker hva i all verden, skal jeg lese dette?
Akkurat det samme tenkte jeg når jeg begynte på Ein lykkeleg slutt. Likevel er jeg trigget og plutselig sitter jeg der oppslukt, til boken er ferdig. Den er ikke makaber på samme måte som Ein lykkeleg slutt var, men den fascinerer meg. Den gjør meg nysgjerrig og driver meg videre i historien. Jeg må vite hvor dette fører meg. Uthaug er for meg en helt spesiell forfatter for hun fanger interessen min. Nå må jeg bare få lest Der det finns fuglar.
En slik forfatter jeg gleder meg allerede til hun gir ut neste bok.
Fra omslaget: Brutale oppbrot. Risten veks opp i Danmark med sin norske far, Knut, og si danske stemor, Grethe. Heime i Noreg sit Ristens samiske mor, Rihtta. Risten får etter kvart namnet Kirsten og gløymer det meste av livet i nord – bortsett frå forteljingane om dei underjordiske som ho fekk høyre av si læstadianske bestemor, Áhkku. Kirsten er ofte så redd om kveldane at ho ikkje får sove, og ho ber dei kvenske bønene Áhkku lærte henne. Grethe og Knut er for opptatt med andre ting til å bry seg med Kirstens kvalar – for eksempel har Grethe ein god del hundar ho må mate, og fem vietnamesiske båtflyktningar i kjellaren. Etter kvart finn Kirsten trøyst i venskapen ho utviklar til den vietnamesiske guten Niels. Og som vaksen reiser ho tilbake til Noreg for å finne ut meir om kvar ho kjem frå. «Og sånn blei det» er ei barndomserindring om å bli trekt opp med rota. Med sitt sedvanlege skråblikk og glimt i auget fortel Maren Uthaug om familieløyndommar, overtru og forboden kjærleik. Til norsk ved Ingvild Holvik
Nå leser jeg :
Veronica Henry, En familieoppskrift
Leseeksemplar fra Gyldendal forlag
Ukjent forfatter, bestandig spennende
Livet er i ferd med å endres for Laura Griffin. Begge døtrene har flyttet hjemmefra, og det lille huset i Bath er plutselig blitt så stille. Samtidig får hun endelig anledning til å gjøre noe for seg selv. Ikke minst får hun tid til ektemannen, Dom.
Men det viser seg at Dom har skjult noe for henne, og nå ser ekteskapet ut til å rakne. Rasende og ydmyket dukker Laura ned i mormorens gamle oppskrifter for å glemme omverdenen, og mens duften av varmt eplesyltetøy brer seg over kjøkkenet, blir vi kjent med mormorens egen fortelling fra Bath og andre verdenskrig. Gradvis finner Laura tilbake til røttene sine og til seg selv. Men vil hun samtidig finne lykken?
Veronica Henrys fortellinger fra den britiske landsbygda er fylt med varme, klokskap og håp. Med temaer som berører oss alle, og gjennom uforglemmelige og inspirerende karakterer, både underholder og beriker hun leserne med romanene sine.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Jeg er veldig glad i feelgoodsjangeren, men også utrolig kresen og gjerne kritisk til den type bøker. Jeg kan nemlig ikke fordra side på side med beskrivelser av savn og lengsel og hvor fantastisk noen er. Kyss, klapp og klem, i det uendelige, kjeder livet av meg.
Enten må det være en god historisk feelgood, gripende historie eller en som rommer alt livet byr på og der har Jenny Colgan vært.
Jeg har vært svært glad i hennes bøker. Det er romantikk ja, men ikke overdrevet. Det er en varme i de og medmenneskelighet og favner de sorger og gleder livet byr på.
Jeg var derfor svært spent om Den lille bokhandelen på hjørnet, ville gi meg samme glede. Dette er en ny serie, der bøkene kan leses frittstående.
Dette var skuffende for meg, Dette er ikke Colgan som tar tak i livets utfordringer. Jo da, hun har flere hun kunne tatt tak i og gjort til noe veldig, veldig bra, slik hun gjorde med den forrige trilogien, men her løses utfordringene lett som en fjert og er altfor urealistisk og overfladisk. Dette er boken for de som elsker lette underholdningsbøker og ikke er en sånn kritisk pirkedame som meg.
Vil du ha en bok, blott til avslapping, med hjerte og smerte, da må du lese denne.
Nina Redmond elsker bøker, og hun elsker å finne rett bok til rett leser – til nå har dette vært jobben hennes. Men da byens bibliotek legges ned, står hun uten jobb eller framtidsutsikter.
Så får hun en idé. Hun flytter til en søvnig landsby i det skotske høylandet og kjøper en buss som hun bygger om til en omreisende bokhandel. Med den tar hun bøkene med seg fra det ene nabolaget til det andre, og med fortellingens kraft endrer hun livet til menneskene hun møter på sin vei. Snart oppdager hun at disse menneskene endrer hennes liv også. Er det mulig at Ninas eventyr får en lykkelig slutt?
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Her om dagen ble jeg gyselig inspirert. Det er jo en kjensgjerning at en bokidiot har mange bøker. Litt flere enn en gjennomsnittsleser, kan du si. Mer som en velassortert bokhandel egentlig. En bokidiot er jo livredd for å gå glipp av en perle av en leseopplevelse. Nesten så man har mareritt om natten hvis det er snakk om å gi fra seg noen. Man gir jo ikke bort barna sine!
Jeg prøver å holde er visst system, men noen ganger må jeg innrømme at når det blir litt for fullt, sklir det ut og blir rotete.
Jeg har noen julehefter liggende og plutselig var det så fullt at jeg visste ikke helt hvor jeg skulle legge de. Hun derre Hverdagsnett-dama, hun foreslo at jeg kunne gi de bort. Gi bort? Ja, gi bort er en mulighet. Jeg er jo ellers ganske så gavmild og godhjertet av meg.
Men det er da frykten tar meg. Plutselig går det opp et lys. Er stort lyn nærmest. Flere hjerneceller tar seg sammen og våkner på samme tid. Tenk om det ikke blir plass til flere. Kjære vene, hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner angsten gripe om meg som ei klo og jeg hiver etter pusten.
Heldigvis er det nå så moderne å rydde. Det er blitt en salgsvare det også. Det er bøker om rydding, facebooksider og grupper, både her og der. Vi har så mye at vi både selger og gir bort, her i vårt lille hjørne av velstand. Det er til og med tv-serier om rydding. Det var da jeg fikk noen tips. Riktignok dreide disse rådene seg om rydding av klær, men jeg byttet lett ut ordet klær, med bøker, for det gjør jeg jo ellers også. Klær er underordnet bøker, hos en bokidiot. Ja, nå er ikke jeg noe tilhenger av nudiststrender, men måtte jeg velge klær eller bøker, ja da hadde jeg nok kastet klærne.
Vel, da var jeg i gang. Nå skulle det ryddes. Jeg måtte ha system og mer plass.
Vel, det første disse rådene sa, var at man burde vurdere hva hvert enkelt plagg, les bok, betydde for en. Jeg tok opp bok for bok. Snakket varsomt med dem, kjærtegnet dem, la de inn til hjertet og kjente hjertebanken og hvordan de varmet. Bok for bok, hva gir du meg av glede, kan jeg være deg foruten? Ønsker jeg å ha deg med videre i livet?
Så skulle jeg øve meg på å si nei takk, til å arve. Det er jeg flink til. Det er noe av det jeg er aller best på faktisk. Jeg sier fra klart og tydelig at jeg tar imot kun de jeg ikke har fra før. Den saken er grei.
Det tredje var at man skulle lage system. Det er jeg innmari god på. Jeg har et flott system, ja sånn egentlig, før det flyter som sagt litt ut, innimellom. En som er bokidiot til det ekstreme, bruker jo så mange timer på bøker, at man også får en del gitt gratis. Eller gratis og gratis, fru Blom, skal man regne timer man bruker på å fremme de bøkene, så hadde det vel lønt seg å kjøpe de. Systemet er sånn. Kjøpt selv. Krim innbundet, krim pocket. Bøker fått, krim norsk, krim utenlandsk, romaner kjøpt selv, romaner fått. Enkelt og greit, eller? Og en hylle der jeg samler alle jeg tror jeg aldri kommer til å lese. Man skal jo aldri si aldri.
Jo da, jeg går i gang.
En for en, holder de inntil meg, hvem skal jeg kvitte meg med?
……..HÆ
Kvitte meg med? Er du gal? Jeg kan da ikke kvitte meg med noen.
Oj. De to bøkene kan jeg ta bort. Kaste de? Nei, aldri i verden. Gi de bort? Nei. Jeg bærer de heller ned i kjelleren og setter de inn i en av de tre bokreolene jeg har der.
Da fikk jeg en brilliant ide. Jeg satte bøkene i to rekker, en foran og en bak.
Nå har jeg plutselig kjempegod plass.
Er det fortsatt Mammutsalg? Jeg har litt ledig plass.