Jeg har lært at den eneste som kan ta ansvar for meg og min kropp, er meg.
Når jeg noen ganger ikke vet hvor mye jeg tåler, kan jeg ikke skylde på andre, hvis strikken ryker.
I går spurte vi om å få komme besøk til sønnen og familien.
De skulle på tur til Herjevatnet og grille pølser og vi kunne få være med.
Hvis vi ikke ville bli med, kunne de stikke innom oss etterpå.
Vi blir med, sa jeg.
Herjevatnet, det går nok fint.
Så ringer de.
De har handlet og er på vei, men har kommer frem til et annet turvalg.
Er det noe vi ikke mangler her i kommunen, så er det turvalg.
Det er to km sa min sønn, til Herjevatnet, en vei.
Jeg hadde i utgangspunktet sagt at blir jeg sliten, snur jeg bare og venter i bilen.
Jeg er nemlig usedvanlig god på å vente, rene verdensmesteren.
Vi kan dra til Kolmanneset sa han, det er jo litt tullete at du skal sitte i bilen mens vi griller og koser oss.
Hadde jeg vært i rette humøret, ville jeg sagt, nei da, ikke noe problem, går så fint.
Men vet du, det skjedde noe rart.
Jeg sa nemlig, ja det hadde vært fint. Superdupert.
63 år og fremdeles kan jeg ha fornuftige øyeblikk.
Og så inderlig deilig det var å komme inn i skogen der.
Toppen et par hundre meter å gå.
Kolmanneset er et område alle kan bruke.
Mange drar dit og fisker.
Gubben og jeg har vår, sære, interne humor.
Det var nemlig to store hauger med stein der.
De kunne ikke vi huske å ha sett der før, skyld på alderen.
Sikkert en viking, haha, sier vi.
Så ser vi at det faktisk er graver fra jernalderen.
Vi trodde vel egentlig at de hadde ryddet jordet for stein, hihi
Det er egentlig litt ekkelt for vi har vært her utallige ganger og ingen av oss husker de steinhaugene.
De har kanskje vært nedgrodd, for det har gått geiter i området og ryddet opp.
Vi må bare finne en unnskyldning vi kan leve med, for gammel og glemsk, nei det er vi ikke.
Et par fine timer hadde vi,
Rene luksusen å få servert både mat og drikke.
Lillemor koste seg hun også.
Vi var ikke helt enig om at jord og gress var den beste næringen.
Hun syntes det så utrolig spennende ut hun.
Regnet holdt seg unna.
Og jeg sukket fornøyd og lykkelig når jeg trasket opp bakken igjen.
To km hadde blitt litt for langt denne dagen.
Men når vi var i Danmark gikk jeg langt, så en annen dag, da kan vi dra dit.
Måtte vi få en fin høst, men mye sol og fine dager.
Det ønsker jeg meg.
I dag
