Da kommer det endelig en oppdatering fra mitt bli frisk prosjekt.

Det har nå pågått i mange år.

Kort resyme:

Jeg har gått på stoffskiftemedisiner i 20 år.

Disse medisinene fikk jeg fordi jeg var konstant sliten.

Det har imidlertid vist seg at det skulle jeg nok ikke hatt.

Kroppen min  var utslitt etter å ha hatt utallige infeksjoner og antibiotikakurer, helt fra jeg var baby.

Stoffskiftemedisinene gav meg et boost, så jeg fikk bedre perioder, men jeg ble aldri helt frisk.

Allerede i 2012 forstod jeg at jeg kanskje kunne slutte med medisin.

http://lillasjel.blogg.no/1335203835_pippii_inspirasjon.html

Det jeg den gang gjorde feil var å lytte til endokrinologen, som sa jeg kunne kutte alt på en gang.

Det gikk ikke,for kroppen fikk sjokk.

Stoffskiftet ble veldig, veldig lavt og til slutt sa fastlegen at dette går ikke lenger.

Jeg startet så på igjen med medisin.

Da skrev jeg dette innlegget.

http://lillasjel.blogg.no/1354881824_bare_en_liten_pille.html

 

Årene går og jeg blir ikke bedre om jeg får medisin.

Jeg prøvde å bytte ut syntetisk levaxin, med mer naturlig Armour.

Fortsatt kan jeg føle meg bedre i perioder og da helst på sommeren.

Når så vinteren kommer, får jeg infeksjoner og blir satt tilbake i lang tid.

Denne siste perioden har vart fra midten av august frem til nå slutten av februar.

Så selv i perioder der stoffskiftet tilsynelatende skulle vært bra, har ikke jeg kjent noe forskjell.

Og kroppen blir mer og mer utmattet, i og med at jeg ikke får brukt den.

 

Jeg har i  to perioder søkt private leger.

Dette fordi jeg har følt jeg har ikke blitt tatt på alvor hos det offentlige helsevesen.

De har rett og slett ikke hatt kunnskap nok til å rådgi meg.

Nå har jeg Lars Omdal på Balderklinikken, som lege.

Han er en av de fremste ekspertene på stoffskifte i Norge.

Sammen ble vi enige om nok en gang å prøve å slutte med medisiner.

Han sier at hvis jeg ikke blir bedre av medisinen, kan det være at den blir noe av problemet.

Den har ikke samme boost-effekten lenger og de dårlige periodene vil bare bli dårligere.

De siste seks månedene har jeg derfor trappet ned sakte, sakte.

Og denne gangen bestemmer jeg selv tempoet.

Jeg er nå gått ned en tredjedel.

For de som tar armour, er jeg nå nede på 60, 6 dager og 45 den siste.

Jeg går ned 15 hver 14.dag, men hvis formen er fin, går jeg ned raskere.

 

Nå fikk jeg svar på de siste prøvene.

Ja, stoffskiftet er i laveste laget, men ikke noe ekstremt.

Og…………det er ikke lavere enn det var i høst.

Med andre ord, stiger mitt eget stoffskifte, tilsvarende det jeg reduserer i medisin.

Det er bare helt fantastisk.

Det vil si at min egen kjertel produserer mer naturlige hormoner.

Fastende insulin er fortsatt høyt, langtidsblodsukkeret ligger i grenseland og kolestrolet er litt høyt.

Fastlegen sendte melding om at han anbefalte time hos han.

Han skrev jeg hadde for høyt kolestrol og for dårlig stoffskifte.

Jeg har ikke underrettet han om prosessen jeg nå holder på med.

Denne gangen stoler jeg på meg selv og jeg stoler på Omdal.

Han gir råd, men det er jeg som bestemmer.

 

Jeg vil ikke ta mer kolestrolmedisiner.

Jeg tok de først et år, så sluttet jeg og etter fastlegens anbefalinger prøvde jeg igjen.

Jeg blir i dårligere form av de tablettene og sluttet på nytt.

Jeg har ikke noe faretruende høyt kolestrol, selv om det er forhøyet.

Jeg har tatt ultralyd av blodårene og de ser normale ut.

Jeg har heller ikke noe alarmerende høyt fettstoffer i blodet.

Kostholdet mitt er det heller ikke noe å utsette på, selv om det er rom for forbedringer.

Jeg tar heller ikke metformin for blodsukkeret, av samme grunn.

Jeg tror at ved at jeg tar tabletter for alt, holder jeg bare sirkelen i gang.

Jeg tar tabletter for høyt blodtrykk og de kommer jeg ikke til å ta bort….. enda

 

Men…………..

Hvis jeg var i dårlig form, ville jeg ikke fortsatt nå.

Da ville jeg igjen ha økt med medisiner.

Men jeg er i bedre fom.

Jeg er våken om morgenen når jeg står opp.

Før så ville jeg liksom ikke våkne og kroppen var sirup.

Nå kommer motorikken i gang og øynene holdes oppe.

Det er den største forandringen.

Selvfølgelig har det også med at det er lysere ute.

Konsentrasjonen min er bedre, jeg leser bøker så sidene flagrer rundt meg.

Kroppen er raskere i bevegelsene, som om den nå har kommet opp på toppen etter å ha kjørt på for lavt gir opp bakken.

Men fortsatt må jeg ikke stresse og heller ikke hive meg i gang med for mye på en gang.

Etter påske er målet å begynne med turgåing igjen.

Det har jeg savnet veldlig men har ikke fått det til.

Jeg er derfor utrolig lettet, for jeg ble litt bekymret da jeg fikk sms fra fastlegen kvelden før jeg hadde time hos Omdal.

Jeg var litt redd jeg måtte gi opp på nytt.

Men foreløbig ser og kjennes det riktig så bra ut.

I dag

 

 

Da tar jeg på meg klatreskoene igjen.

Det kom et virus på besøk .

Det dro meg ned i kjelleren igjen.

Jeg har jo vært halvveis nede der, mye av høsten og vinteren.

Vel, nå forsvant resten av kreftene i dragsuget av hostekulene.

Når kroppen er utmattet fra før, tåler den så lite før den faller.

 

Man blir sliten av denne klatringen.

Man føler man har brukt så mye energi og tankevirksomhet på å komme opp.

Man er hele tiden i alarmberedskap så man ikke skal falle igjen.

Når man så gjør det, kan det være tungt og igjen måtte finne frem motivasjonstankene.

Så får jeg bruke tiden godt.

Jeg må igjen fokusere på ett og ett trinn, i det jeg skal opp igjen fra kjelleren.

Det er så lett å ta et stort hopp, når man endelig kjenner det slipper taket.

Det bruker å straffe seg, så da er det best å ta det med ro.

Selv om man er lei av nettopp det, ta det med ro.

Man ønsker seg fart og spenning og aktivitet.

Man vil ikke klatre, man vil ut og fly.

 

Men nå lysner det igjen og takknemligheten siger inn.

Heldig er jeg jo som har mulighet til å klatre.

Tenk hadde noen bestemt at jeg måtte være der nede for bestandig.

Det er faktisk mange som må det.

Jeg ser ut og ser lyset er på vei tilbake, flere timer mer hver dag.

Om vel en ukes tid, har jeg også solen tilbake.

Det går mot vår igjen og mitt hjerte gleder seg.

Og det å fylle kroppen med glede, det er den beste medisin

I dag
 

 

Psyken vår styrer veldig mye

Mye mer enn vi er klar over.

For mange av oss som har vært opp og ned av kjelleren mange ganger, kan den spenne bein under oss.

Vi blir redde.

Dette er det mange som ikke forstår, som ikke har kjent på det.

De tror kanskje at så snart man er i bedre form, ja da er det full fart.

Men det er da vi er redde, av og til veldig redd.

Noen får angst eller panikkangst, tilsynelatende uten grunn.

Men det er en grunn.

Det er kroppens forsvarsmekanisme.

Den er i alarmberedskap.

Mange av de som har det sånn er heller ikke dette bevisst.

 

For noen kan dette være veldig uforstående.

Du er jo frisk, hvorfor kan du ikke gjøre mer.

Det er vanskelig å forklare at du er redd, livredd for å falle igjen.

Det er som du har en indre stoppekloss som holder deg igjen.

Den kan tale denne klossen.

Den roper vær forsiktig, vær forsiktig, vær forsiktig.

Til tider roper den høyt, veldig høyt.

Noen ganger overdøver den den lille stemmen din som kviskrer at jeg tror jeg kan gjøre mer nå.

Kroppen er så vant tl at det skjærer seg at den nekter å overgi seg.

Man er rett og slett mentalt sliten av oppturer og nedturer som hele tiden skifter på.

For meg har det vært energimangel, for andre kan det være smerter eller alvorlig sykdom.

Det kan også være sorg,  etter å ha mistet noen  eller ved samlivsbrudd, men også hvis man har vært alvorlig syk.

Det er mange som ikke tenker over det med sorg ved sykdom.

Sorg og redsel og smerter og den store psykiske påkjenningen det er å ha en alvorlig diagnose.

Alt man føler man har mistet av livet man kunne ha hatt.

Det er ikke bare å knipse i fingrene og si at tjo hei, jeg er frisk, nå går livet videre dere.

For noen så går det fint en stund og så siger det innpå.

Som regel trenger man en tid til å endres tilbake til frisklivet igjen.

Når man så ikke vet om man blir helt frisk, er det en utfordring det å skulle tro og ha tillit.

Mange går jo også med uforutsigbarheten det er at sykdommen lurer seg innpå deg igjen.

Man blir rett og slett redd inni seg.

Ofte er dette ubevisst og slår ut på andre ting, man blir plutselig redd for ting man aldri har vært redd før.

Man transformerer redselen på et vis, for å få den ut.

 

 

Å forklare at en er syk, kan være en utfordring i seg selv.

Mange har vondt for å forstå det de selv ikke har følt på kroppen.

Å skulle forklare at en henger etter, når en ikke er syk lenger, ja hvem vil forstå det.

Utenom de som har vært i den situasjonen.

Å tenke positivt er et utmerket verktøy.

Samtidig skal man ikke tenke så positivt at man fortrenger.

Man må bli bevisst og man må anerkjenne at sånn har jeg det akkurat nå.

Jeg er ikke meg selv enda, trygg og glad og klar for alle utfordringer.

Og det rare er at noen dager kan man være sånn,  for så neste dag å ikke ønske  eller orke å gjøre noe.

Psyken svinger i bølgedaler, noen dager er vi sterke, andre dager klarer vi det ikke.

Det kan være minner som kroppen reagerer på.

Man er redd før selskaper, før oppgaver man vet man må utføre og ikke vet om kroppen spiller på lag.

Tøffe dager både før og etter prøvetaking eller legebesøk.

Ofte kan det av en eller annen årsak være tøft i dagene etterpå.

Man lagrer mye spenning i kroppen og reagerer ved å falle sammen når det er over. 

 

Så det å slite psykisk er ikke bare å sitte å gråte og være deprimert.

Det er ikke bare angst og det å få panikk.

Man kan være godt humør og føle man har det bra.

Men det mentale spenner likevel bein under en, ved å bremse en.

Og for all del, ikke alle må ha det sånn.

Det er de som går tilbake til hverdagen og er i full fart og takler det fint.

Men jeg kjenner utrolig mange som ikke kommer dit.

De begynner på jobb, de er såkalt friske, de prøver og de prøver og vil så gjerne.

Men så vil ikke kroppen spille på lag med dem.

Så vær klar over alle dere som har det sånn eller vet om noen som har det sånn.

Vær tålmodig og ta livet med ro og anerkjenn at sånn er det akkurat nå.

La kroppen få den roen den trenger og stress den ikke opp.

Å skulle presse den når den er i denne tilstanden, er slett ikke noe lur ide.

Da er det bedre å sakte, men sikkert øke tempoet, i et tempo kroppen godkjenner.

Og for all del, få ikke dårlig samvittighet.

Dette er ikke noe du har valgt selv.

Du er ikke lat eller udugelig eller verdiløs.

Det er bare kroppen din som jobber for å få deg frisk igjen.

LIkedan som du ønsker forståelse for din situasjon, ønsker kroppen din seg din forståelse.

 

Gi deg selv ro og samle gleder i hverdagen.

Å gi seg selv gleder er en fantastisk medisin.

Det å glede seg setter i gang gode, healende prosesser i kroppen.

Da kan du ha god samvittighet for hver ting du gleder deg over.

Prøv så godt du kan å unngå stress.

Kroppen er mentalt stresset fra før, så tilfør ikke mer.

Tenk på hva som er aller viktigst for deg og la resten vente.

Og gå ikke rundt og hig etter forståelse.

Mange greier ikke å forstå, likedan som vi ikke forstår dem.

Forstå deg selv, det er det viktigste og det kan jo være vanskelig nok i seg selv.

Det er du som må sette grenser og passe på deg selv.

Så anerkjenn det du føler og tillat det, sånn er det bare akkurat nå.

Solen skinner over skyene og etterhvert vil skyene løse seg opp og solens stråler vil nå deg.

Senk skuldrene dine og la kroppen din få det den har behov for.

Lytt godt til hva den forteller deg.

Sier den at du skal lene deg tilbake og ikke presse deg i dag, så gjør nettopp det.

I dag

 

Jeg blir glad for alle som liker siden min:
www.facebook.com/Lillasjel

 

Tillit

Fint ord, men ofte så vanskelig.

Å ha tillit til at alt ordner seg.

Det er mye lettere å gruble på alt som kan gå galt, er det vel ikke.

Men det har ingen hensikt.

Å gruble på det som kan gå galt, funker ikke.

Å stikke hodet i sanden, er også bortkastet.

Man må finne balansen mellom det å være realistisk og det å ha tillit.

Se for seg de gode løsningene men ta tak i det man må ordne opp i.

 

Jeg har hatt legetime i dag, pr telefon.

Jeg er jo i gang med å prøve å trappe ned stoffskiftemedisinene mine.

Kroppen min er ikke noe dårligere, enn før jeg begynte nedtrapping.

Prøvene er så godt som de samme som sist.

Jeg skal derfor fortsette, sakte, men sikkert.

Lytte til kroppen og ikke stresse.

Jeg spurte han  om hva som da var feil med kroppen min hvis det ikke var stoffskiftet.

 

Han sa at det kunne man ikke vite helt sikkert.

Kanskje hadde immunforsvaret mitt kollapset etter dusinvis med infeksjoner, helt fra jeg var 3 mnd gammel.

Jeg har ikke tall på hvor mange glass antibiotika jeg har spist.

Når jeg nærmet meg 40, sa kroppen at nå orker jeg ikke mer, nå går jeg til streik.

Kronisk utmattelse

Da ville stoffskiftemedisinene jeg fikk i 98, bedre situasjonen en liten stund.

I tillegg har jeg insulinresistens, det har jeg hatt i årevis.

Jeg har til nå unngått diabetes, men nå hadde blodsukkeret gått litt mer opp, så nå er jeg i faresonen igjen.

Det så så bra ut tidligere i sommer.

 

Så var det tilbake til det med tillit

Jeg må ha tillit til at alt går helt fint.

Jeg må bare overgi meg til det som er akkurat nå.

Gjøre det beste ut av situasjonen.

Trene 1 minutt full styrke er fint.

Da øker energilageret, men kroppen når ikke å sette inn alarmberedskapen.

Ellers passe meg for stress.

Han sa at alt jeg greide av styrke uten å utmatte kroppen, var gull verd.

 

Selv om jeg fortsatt ikke har et fnugg fysisk energi, føler jeg meg bittelitt bedre.

Jeg synes jeg henter meg lettere inn igjen.

Selv om jeg blir dødssliten, får jeg ikke frostrier og influensasymptomer.

Jeg kan sove og være noenlunde uthvilt igjen, når jeg står opp.

Hvis jeg bare ikke stresser meg i gang.

Jeg får lene meg tilbake og stole på at jeg er på riktig vei.

Neste uke går jeg ned to hakk til på medisindosen.

Jeg må plukke alt jeg har av tillit opp fra sekken.

Se for meg de gode løsningene og lytte til kroppen.

I dag

La stresset gå, lille venn

Slipp taket

Du kjenner at kroppen er i helspenn

Du må hjelpe den å få slippe taket

Senk skuldrene dine 

Slapp av i kjeven

Lukk øynene dine og la stresset renne ut av kroppen

Vær tilstede akkurat her i øyeblikket

Kjenn at det slipper taket

I dag 

http://lillasjel.blogg.no/1505392521_er_frem_og_tilbake_like_langt_skal_tro.html

Jeg tenker på det legen sa at medisinene stresser opp kroppen min.

Kanskje er det sånn.

Kanskje er det derfor kroppen min er stresset uten grunn.

Kanskje er det derfor blodtrykket blir høyt.

Kanskje er det derfor beina dirrrer når  jeg må stå.

Kanskje er det derfor hendene skjelver så maten faller av gaffelen.

Ja, det vet jeg ikke enda.

Jeg vakler litt frem og tilbake.

Jeg er trygg og sikker i ene minuttet, for så å bli usikker i det neste.

Skal jeg i gang med enda et år uten krefter.

Jeg vet jeg må prøve å trappe ned på medisiner.

Det kan være at jeg har vært feilbehandlet i snart 20 år.

Jeg fikk stoffskiftemedisiner i januar 1998.

Tenk hvis jeg kan feire 20 års jubileum med å la de gå.

Jeg vil jo så gjerne, men jeg er også redd.

Kanskje det er derfor stabelen med uleste bøker er høy.

De skal hjelpe meg å holde stresset nede.

Jeg husker for over et år siden, da var jeg overmedisinert.

Da trappet jeg forsiktig ned flere ganger, men prøvene var like høye.

Så ble jeg utålmodig og halverte de, da ble jeg for lav.

Kanskje det er slik det må skje, sakte, sakte

Jeg tar 90 hver dag.

I første omgang har jeg gått ned 15 to dager i uken.

Prøver med det de to første ukene.

Deretter skal jeg gå ned en dag til. 

Det blir en spennende tid utover vinteren.

Jeg sier fra meg alt stress, indre uro er mitt stress.

Det må jeg la gå.

 Formen er litt bedre.

Jeg gikk en tut i finværet.

Jeg så denne lille stien opp mot et hus.

Jeg liker sånne stier der du ikke ser bak svingen.

Det er så symbolsk for meg, dette at vi må gå denne veien som heter livet, uten å vite hva som venter oss.

I det jeg skal ta bildet, dukker denne lille pusen opp.

Han setter seg ned og ser på meg.

Så rusler den videre og setter seg ned igjen under denne lille portalen.

Det føltes så fint.

Det var som om den ville vise meg veien.

Jeg drømmer mye om katter for tiden.

Der er som om de med meg, samme hva jeg gjør i drømmene.

Jeg har også fått bok som heter Samtaler med katten.

Kanskje jeg skal lese den nå.

I dag

 

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt, ihvertfall kan det føles som om det er tomt

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html

 

 

I dag har jeg hatt legetime, PR telefon.

Jeg har nå en av Norges beste leger når det gjelder stoffskifte, Lars Omdal.

Jeg måtte si at de siste ukene, har jeg fullstendig manglet energi.

Jeg kan sitte i godstolen, føle meg helt frisk, men i det jeg prøver å gjøre noe fysisk, er det rett og slett ikke kraft i kroppen.

Setter jeg på en vaskemaskin og henger opp klær, er jeg oppbrukt.

Og jeg greier ikke å presse, for det er som om strikken ikke kan tøyes lenger.

 

Han så tilbake på hele min historie.

Fra jeg var baby har det gått slag i slag med infeksjoner.

Når jeg så ba om hjelp og fikk stoffskiftemedisinene, ble jeg bra i perioder.

Men så ble jeg energiløs igjen og sånn har årene gått.

Han sa at jeg skulle nok ikke hatt stoffskiftemedisiner den gangen i 1998.

Takk, det har jeg hørt før.

Derfor er vi tilbake til mitt første blogginnlegg, mitt aller første

http://lillasjel.blogg.no/1335203835_pippii_inspirasjon.html

 

Den gangen visste jeg at jeg ville prøve å slutte med medisin.

Likevel fikk jeg det ikke til, fastlegen min anbefalte meg å begynne på igjen.

Omdal sier at medisinene blir som et dop for kroppen min.

Jeg får et boost energimessig og føler meg friskere, men så skjer det noe, stress eller sykdom, og så faller kroppen sammen igjen.

Stoffskiftemedisinene stresser derfor hele kroppen min,  stresshormoner og insulin, og øker blodsukkeret.

Siden kjertelen min faktisk har overlevd, skal vi igjen prøve å slutte med medisiner.

Akkurat slik jeg ønsket det for flere år siden.

Men nå skal det gjøres veldig sakte, så sakte at jeg lurer kroppen min.

Og nå skal det skje med en god lege som har greie på det.

Forrige gang var jeg så engstelig og det skapte stress i kroppen min.

Jeg var jo på vei til å greie det forrige gang også, men et grufullt gynekologbesøk, gav kroppen et stress-sjokk og det var nok til å ødelegge fremgangen.

Nå vet jeg mye mer og jeg skal være veldig forsiktig så jeg unngår stress i månedene fremover

 

Så da er jeg tilbake igjen med nye forsøk.

Humøret er fortsatt på topp heldigvis.

Han var veldig imponert over hvor fint jeg tok det.

Han sa at mange ville nok ha protestert iherdig og ikke trodd på han.

Men jeg gleder meg faktisk for endelig skjer det noe igjen.

Og nå skjer det noe som samsvarer med det kroppen hele tiden har prøvd å fortelle meg.

Og så får tiden vise, om vi går på trynet igjen. 

Jeg synes selv jeg er både modig og innmari flink.

Jeg er stolt av meg selv jeg og jeg gir meg aldri. 

I dag

 

 

 

Jeg har en fane i bloggen som heter min egen “bli frisk” kampanje.

Jeg ble minnet på denne da en leser hadde lest et innlegg.

http://lillasjel.blogg.no/1354881824_bare_en_liten_pille.html

Selv glemmer jeg det jeg skriver, så det var et fint tilbakeblikk.

Mye vann har rent ut i havet siden jeg skrev dette.

Det blir for langt å ta alt, blir nok for langt om jeg tar med litt også, men skal prøve.

 

Jeg dro til Balderklinikken, har hatt flere leger der, men har nå Lars Omdal

Jeg går nå kun på Armour, stoffskiftemedisin som er lagd fra grisekjertel.

Flertallet av fastlegene har ikke hørt om den eller har ikke tro på den, men veldig mange har fått livet sitt tilbake etter at de begynte på den.

De går fra å være sengeliggende til å være tilbake på jobb.

(Hillary Clinten bruker armour og hun ser jo ut til å være i toppform.)

Det skulle man trodd betydde noe, men det hjelper ikke når helseNorge ikke har lyst til å lytte.

Jeg er nå oppe i den dosen som passer min kropp.

Jeg var en av de siste som fikk denne på blå resept før Helfo satte ned foten.

Nå er jeg også trygdet så jeg betaler ikke noe, da jeg har fritak fordi jeg har liten trygd.

 

Høsten 2015 var jeg igjen i arbeidsutprøving.

En dag i uken, trivdes kjempegodt.

Som vanlig går det fint i starten, men så siger det innpå igjen.

Mer og mer sliten.

4 feberkuler med nesten 40 i feber, i løpet av 3 mnd.

Hals og mageinfeksjon, urinveisinfeksjon, ingen krefter.

Da hadde jeg heller ikke funnet min optimale dose medisin.

En veileder jeg da hadde, åpnet øynene mine for hvor sliten jeg var.

Det gjorde og ei venninne som gav meg øvelsen om kurven.

Hva fyller du på kurven din som gir deg energi og hva renner ut.

Jeg sa med en gang at min kurv har ingen bunn.

Sammen med navsaksbehandler søker vi da om trygd og jeg får innvilget fra 01.05.16.

Samtidig får jeg også beskjed fra Balder om å ta et tilskudd av jod, da jeg hadde litt lite.

 

Sakte, men sikkert, snegler det seg avgårde, noe de som har fulgt meg på bloggen har forstått.

Oppturer og nedturer har det vært.

Jeg har slitt med å finne rett dose medisin.

Enten ble jeg for høy eller så for lav.

Insulin var fortsatt for høy, jeg er insulinresistent og langtidsblodsukkeret lå bare litt under diabetesgrensen.

Så kom desember 2016.

Fastlegen målte blodtrykket mitt og det er jo høyt når jeg er på legekontoret.

De bruker å måle flere ganger og da går det litt ned og de sier at da er det sikkert fint.

Hun sa at nå måtte det måles 24 timer

Jeg fikk på apparat og  kom tilbake med et resultat som viste at jeg gikk med for høyt blodtrykk døgnet rundt.

Er ikke rart jeg har følt jeg var giret i kroppen.

Kombinasjoen lavt stoffskifte og høyt blodtrykk kan være farlig.

Jeg er da utrolig glad jeg har lyttet til kroppen og ikke presset meg.

 

 

Så skjer miraklene.

Blodtrykket går ned ved hjelp av medisiner, måtte doble dosen.

Jeg går ned 3 kg og det midt i julen når man ikke akkurat spiser sunt.

Det viser jo at det er ikke min skyld at de kiloene ikke vil av.

Når kroppen er konstant stresset, trigger det insulinproduksjon og fettlagring.

Jeg har vært kjempeflink med kostholdet i årevis.

Jeg spiser hyppige måltider og lite sukker og mel, ingen kunstig søtning og hjemmelagd mat.

Og hva skjer så.

Jo, insulinet går ned til neste legetime.

Nå begynner også stoffskifteprøvene å bli bra, bare en liten justering igjen.

Neste legetime, forrige onsdag 3. mai, var kjempefine.

Langtidsblodsukkeret var normalt, fra 6,3 til 5,8

Insulinen hadde gått enda mer ned, men er fortsatt for høy.

Hurra, nå begynner det å ordne seg.

 

Jeg er generelt mye bedre form.

Jeg blir fortsatt lett sliten, men jeg orker mye mer.

Likevel klarer jeg ikke helt å ta av.

Jeg er forsiktig enda.

Jeg må liksom ha tid til å komme etter.

Kroppen er vant til å passe på meg og jeg lytter.

Nå godtar jeg at kroppen ønsker litt tid på å bli enda mer aktiv.

Jeg lar det utvikle seg sakte, men sikkert, jeg presser meg ikke.

Jeg går en tur når kroppen sier den vil det, men presser meg ikke ut hver dag.

Jeg oppfordrer meg selv til å gjøre litt rydding i huset, men jeg presser meg ikke til det heller.

Jeg tenker at jeg har vært uten energi i så mange år, nå må jeg bruke litt tid på å bli mer aktiv.

Humøret svinger nok litt, det må jeg innrømme, men skylder på overgangsalderen.

Den er jo og en hormonell faktor i det hele.

Alt i alt har jeg det nå kjempegodt.

Når noen ber meg ut på noe nå, uffer jeg meg ikke lenger og gruer meg.

Det er en stor forskjell.

Jeg er ikke så redd lenger når jeg blir bedt om noe.

Jeg er ikke redd for å bli utmattet og det er ubeskrivelig deilig.

I dag sier kroppen min at den vil ut og gå en tur.

Deretter vil den sitte ute i solen og jeg skal lese boken jeg begynte på i går.

Det blir en fin dag

I dag

Innlegget som til nå er delt 37000 ganger, forteller litt om hvor sliten man er

 

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt?

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html

Sorg over kronisk sykdom

http://lillasjel.blogg.no/1483434584_.html

Er det å være ufør, mer som en ferie

http://lillasjel.blogg.no/1477913941_31102016.html

#stoffskifte #balderklinikken #insulinresistens #høytblodtrykk #overvekt #blodsukker

 

Jeg er  blitt mye friskere enn jeg var.

Jeg kan gjøre så mye mer.

Jeg har så mye å glede meg til fremover.

Det er vår.

Alt ligger til rette for at jeg skal ha det supert på alle vis.

Men hva skjer.

Jeg føler jeg står med føttene i en hengemyr.

Jeg subber avgårde så vidt det er.

Helst vil jeg sitte der fortsatt i godstolen min med candy crush og bøker .

Jeg har ikke tiltak til å komme i gang.

Jeg har rett og slett ikke lyst til noe.

 

Burde-listen er så lang.

For det aller første burde jeg kommet meg ut for å gå en tur, hver dag.

En stor kjeller med rot skal ryddes.

Ikke har jeg tekstet nye bilder på lang tid.

Jeg har et bildelager på pc som skulle vært ryddet.

Klær skal strykes eller sees igjennom og kastes.

Ute skulle mose vært fjernet og gammel maling fra rekkverk skrapes bort.

Det er tusenvis av ting å ta tak i.

Men hva gjør jeg, jo jeg sitter der.

 

Jeg skjønner litt hva som ligger bak.

For det første er jeg midt i overgangsalderen.

Den har nok litt av årsaken til at jeg er mentalt sliten.

En klump som siger inn og fyller magen og gjør meg nedstemt.

Man kan faktisk føle seg nedstemt om man er i godt humør også.

 

For det andre er dette med å kunne gjøre mer, noe som er nytt for kroppen.

Den er vant til å holde meg tilbake.

Den er vant til å passe på at jeg ikke gjør for mye.

Kroppen min er rett og slett redd.

Dessuten er de tingene jeg har å gjøre, ikke noe jeg gleder meg over.

Det er en utfordring å være hjemme hele dagen .

Jeg står ikke opp tidlig, for det er liksom ikke vits.

Jeg vet jeg skulle begynt å stå opp en time før.

Men om jeg stiller klokken på åtte, så slår jeg den av når den ringer.

Det er liksom ikke noe vits i å stå opp tidlig.

Jeg har jo hele dagen å fylle.

 

Jeg står og stamper eller skal jeg si sitter.

Jeg vet at det er ikke bra.

Alle forutsetninger er nå på plass for mer aktivitet.

Det er kun opp til meg selv.

På en eller annen måte må jeg tenke ut hvordan jeg skal få det til.

Jeg må lære kroppen å gjøre mer ut av dagen.

 

Jeg er svært opptatt av å lytte til kroppen.

 

Å fange opp signalene så man ikke presser seg mer enn kroppen ønsker.

Men faren er å blande stemmen fra kroppen og stemmen fra hjernen.

Hva er det hjernen lurer deg til og hva er virkelighet.

Ja, jeg vet at stemmen fra kroppen også er hjernen, det er bare en tenkemåte.

Nå vil kroppen ha mer aktivitet, men hjernen stanser den på grunn av innøvde mønstre.

Mønstre om å passe på og begrense.

Nye mønster må derfor øves inn.

 

Jeg starter med min vanlige regel.

Litt er mer enn ingenting.

Jeg skal rydde litt hver dag.

Jeg skal rydde bittelitt.

Om det så er bare 5 minutter.

Mestringsfølelsen vil øke .

Og så var det trimmen.

Jeg skal sette på alarm på telefonen.

Ihvertfall ett minutt på elipseapparatet hver dag.

Ett minutt så raskt du greier, gjør underverker .

Det øker energilageret i kroppen.

Mer skal jeg ikke ha på planen foreløbig.

 

Jeg kjenner meg selv.

Jeg vet at hvis det er for mye på planen, da blir det ikke gjort.

Jo, jeg skal litt til.

Jeg leser en bok som inspirerer meg.

Den skal jeg komme tilbake til for den bør alle lese, så jeg skal blogge om den.

Jeg skal oppsøke et menneske i håp om litt inspirasjon, få litt coaching.

Det er nemlig ikke sunt å bare være hjemme med egne tanker.

Andres innspill kan gjøre underverke.r

 

Jeg har ikke noe å klage over for tiden.

Jeg er kjempepriviligert som har en kropp som fungerer.

Derfor er det nå på tide på begynne å bruke den.

I dag

 

Jeg er vel dronningen av store følelser, føles det som av og til

Innimellom skulle jeg ønsket det annerledes

Det er i de stundene det stormer rundt meg

Det har vært noen heftige stormer her i det siste

Alt fra flau bris til orkan

Jeg har rast av sinne og grått av fortvilelse

Men mest av alt har jeg vært veldig takknemlig og glad

I de øyeblikkene er jeg glad for å kjenne på store følelser

 

I flere år har jeg gått på sparebluss energimessig

Heldigvis har jeg lyttet til kroppen og ikke presset meg

Etter det ble oppdaget at jeg har gått med høyt blodtrykk, har jeg takket meg selv for det

Kombinasjonen med et altfor lavt stoffskifte og for høyt blodtrykk over lang tid, kan være skummelt

Nå er både blodtrykk og stoffskifte regulert

Formen stiger

Jeg holder på å lære meg å øke aktivitetsnivået

Det er ikke bare enkelt, for man er redd for å presse 

 

Jeg har i flere år vært medlem av en familie som heter Raumarevyen 

Det er en gjeng som lager lokal revy

5 forestillinger, fordelt over 3 dager

Det fine er at der føler man seg hjertelig velkommen enten man kan bidra mye eller bare litt

Det er to år jeg ikke har hatt krefter til å være med

Men denne gangen har jeg det

Jeg har ikke vært på mange møter, kun noen få, men jeg er likevel med

Det å være med i et felleskap, er nemlig så berikende for både kropp og sjel

Særlig når man føler seg velkommen og temaet er latter og glede

Det er premiere i morgen

Jeg har vært med under oppkjøringen og koser meg så inderlig

Kroppen fungerer så mye bedre at det er nesten ikke til å tro

Det er helt fantastisk

I helgen lagde jeg mat til gjengen 

Jeg har og fått gitt healing til slitne kropper

Jeg har til og med dristet meg til å ta på meg en bitteliten scenearbeideroppgave

Det er kanskje ikke så mye, men for meg er det stort

Det betyr at jeg er der hver kveld

Jeg er veldig, veldig spent på hvordan kroppen vil takle dette

Men foreløbig kjennes det greit ut

Jeg hviler hele dagen før jeg skal dit

Og det er så moro

Når man er med på noe sånt er det som en rus

Det er som om alle er i en boble sammen

Der alle samarbeider for å skape noe som skal glede 1300 personer

Man våkner om natten med sanger i hodet

Man er rastløs når man er hjemme, vil bare tilbake i boblen

Jeg er lykkelig over at veien nå ser så mye lettere ut for meg

Svært lykkelig

Det er generalprøve i kveld

Det føles som en generalprøve for resten av livet mitt

I dag

 

 

 

 

 

Tror dere det er lett eller

Endring er ikke bestandig det

Selv om det er til det bedre

Mye i min kropp er nå under endring 

Stoffskiftet er regulert så godt som mulig

Jeg la medisinene på hylla for flere år siden, levaxin het den

Jeg var uten medisin i over et år

Det fungerte ikke 

Hva var vitsen spør du kanskje 

Jo, nå tror de meg når jeg sier at noe er feil med stoffskiftet mitt

Deretter gikk jeg privat.

Jeg vil prøve en annen medisin , Armour

Lagd fra svinekjertel, mer naturlig.

Hillary Clinton bruker armour

Her i Norge er den vanskelig å få tak i.

Fastlegene skriver den ikke ut, man må til spesialist.

Ikke alle de skriver den ut heller.

Den er dyr, jeg var en av de siste som fikk blå resept, før Helfo satte ned foten.

Jeg gikk ned ca 6 kg, uten å gjøre noe som helst.

Men det har tatt flere år å finne rett dose og du verden hvor lite energi jeg har hatt.

Det har vært tøffe tak.

Ene infeksjonen etter den andre, høy feber og sliten i hele kroppen.

Nav beslutter at de skal gi meg ufør, jeg skal ikke presse mer.

Før jul måler fastlegen blodtrykk. 

Det var høyt hele døgnet.

Jeg får blodtrykksmedisin og kolesterolsenkende.

Jeg går ned 2 kg til før jul.

Jeg har altfor høy insulin, men har klart å holde diabetesen unna, med et nødskrik.

Nå har også insulinet gått ned.

Fortsatt for høyt, men bedring, og det etter julen, hvor man ikke har det beste kostholdet.

Etter jul forsvinner en kg til og det gledes.

Men så kommer det merkelige.

 

Alt ser så mye bedre ut og det kjennes mye bedre ut.

Da siger jeg plutselig ned i en tiltaksløshet.

Jeg blir nedstemt og giddesløs.

Skulle man ikke trodd at når man blir bedre form, da vil man sprette rundt.

Nei, jeg tror denne fasen er helt normal.

 

Dette er nemlig nytt for meg.

Jeg er vant til å sitte og hvile for kroppen er utmattet.

Det er som om kroppen er bedre, men hjernen følger ikke på

Den tør ikke slippe deg løs

Fortsatt må jeg være forsiktig og hvile mye, men kroppen er rastløs.

Kroppen er rastløs og jeg tiltaksløs.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal finne på.

Dessuten er jeg redd.

Jeg er veldig redd.

Hva hvis det kommer tilbake.

Hva hvis jeg er dårlig igjen i morgen.

Alle de som har vært med på opp og nedturer, vet at nedturene er innmari tung etter at man har smakt på det som er der oppe. 

Derfor er man også redd.

 

Jeg skal snart en uke til Gran Canaria.

Det blir godt.

Da får jeg forhåpentligvis ny giv.

Det blir og en test på formen.

Vil jeg ha energi der nede og hvor sliten er jeg når jeg kommer hjem.

Ofte har jeg blitt syk etter ferier for det har vært for tøft for kroppen.

Den kollapser når jeg er tilbake hjemme.

Ei venninne av meg gledet seg sammen med meg en dag, over bedringen min.

Hun har fulgt meg hele veien.

Jeg ble rørt når hun sa at kanskje jeg nå kunne sitte oppe litt sammen med dem om kveldene.

Det har jeg et stort håp om nå.

Det er en fin tanke.

Moralen i historien er: vis forståelse om noen fortsatt er litt nede etter å ha blitt friskere etter lang tids sykdom.

La de få tid på seg til å  venne seg til den nye situasjonen.

Endring kan nemlig av og til være litt vanskelig

Gi oss litt tid så blir det bra.

I dag