Jeg dro på vorspiel hos venner og fikk deilig mat og hyggelig selskap.
Jeg liker godt når man kan møtes hjemme hos hverandre.
Det er mye roligere enn på utefest med høy lyd, så man ikke får til å snakke sammen.
Jeg ble og med til dansefesten og var der til 23.15.
For å komme hjem raskt, var jeg edru og kjørte bil.
Regnet pisket rundt ørene så det var godt å kunne krype inn i bilen.
Selv om det er bare noen hundre meter hjem, kan det føles nesten uoverkommelig når man er veldig sliten og det i tillegg, blåser og regner fra alle kanter.
Det jeg vil fortelle i dag er hvor viktig det er å ha rett innstilling.
Har vi en positiv tilnærming til det vi lever i, virker alt lettere
Derfor kan jeg si at Jeg vant.
Jeg hadde flere muligheter i utgangspunktet.
Jeg kunne blitt hjemme og sagt at jeg var for dårlig.
Det kunne jo og vært tilfelle.
Jeg kunne valgt vorspiel og så dratt hjem.
Det er viktig å se at det er jeg som bestemmer.
Det er jeg selv som setter grensene.
For meg føles det som om jeg vant, selv om jeg fikk med meg bare halvparten av festen.
Jeg kunne sittet hjemme og surmult og synes synd i meg selv.
Men ville det vært lurt?
Istedetfor velger jeg å fokusere på at jeg var frisk nok til å få med meg halvparten.
I går kveld var vi igjen bedt ut.
Det er vi i kveld også.
I går valgte jeg derfor å hvile hjemme.
Da følte jeg meg takknemlig som kunne hvile.
Den innbydelsen kom sist, den i kveld har vært planlagt lenge.
Fortsatt er jeg pottetett i nese og bringen og har lite krefter
Derfor velger jeg samme løsning som sist.
Jeg kjører, blir med en stund og så drar jeg hjem når jeg kjenner det er nok.
Det er grensesetting.
Å lære seg å sette grenser for seg selv er superviktig.
Det å ikke vite hva dagen vil bringe, er slett ikke enkelt.
Man må lære seg å leve med usikkerheten.
Selv har jeg lavt stoffskifte og det har gitt meg utfordringer med å ha nok krefter.
Noen dager kan jeg være i toppform, andre dager utslitt.
Dette kan skifte i løpet av dagen og særlig hvis jeg legger på mye belastning.
Noen kan ha migreneanfall, fibromyalgi, angstanfall, depresjon, leddgikt, mageproblemer, osv
For en som er helt frisk kan det være vanskelig å forstå en som hele tiden må være på vakt.
Selv skal jeg reise mye nå i høst.
I det det ble bestemt, fikk jeg litt panikk det må jeg innrømme.
Hvor mye kommer vi til å gå, skal vi ut om kveldene, hvor sliten vil jeg bli, vil jeg klare å henge med.
Tankene bombarderte hodet mitt.
Nå er jeg blitt fllink til å jobbe med tankemønstrene mine.
Jeg beroliger meg selv med at det bruker å gå bra når jeg setter grenser for hva jeg vil være med på.
Jeg elsker jo å reise.
Jeg har lært meg noen leveregler.
Jeg bestemmer selv hva jeg vil og ikke vil.
Blir noen sur, ja da får de bli det, men jeg kan ikke stekke strikken så langt at jeg blir for sliten.
Å sette grenser er noe av det viktigste jeg har lært meg.
Jeg bryr meg ikke lenger om at noen ikke forstår meg.
Det spiller ingen rolle om de forstår eller ei.
Deres ord er deres ord og forstår de ikke, så forstår de ikke, så enkelt er det.
Jeg kan ikke tillate meg å la det gå inn på meg.
Jeg kan heller ikke bruke min energi på å forsvare eller forklare.
Det rare er at jo flinkere jeg er blitt med grensesetting, fjo færre møter jeg som ikke respekterer meg.
Jeg har noen gode råd til de som er pårørende og venner.
Selv om de reglene sikkert ikke gjelder alle.
1. Ikke stakkarsliggjør noen. Stakkars deg, drar personen mer ned. Uffa meg, så fælt og alle andre triste ord er ikke oppbyggende.
2. Vær deg selv, akkurat som du er sammen med andre.
For meg er dette også viktig når jeg møter alvorlig syke mennesker.
Mange opplever når de får en alvorlig diagnose at menneskene rundt dem endrer seg.
De tør ikke snakke lenger for de er redd for å si noe galt.
Vær heller deg selv.
Be heller om å få korreks hvis du sier noe som støter en.
Hvis man hele tiden skal veie ordene sine, blir det en trist samtale.
Dette gjelder også når du møter mennesker i sorg.
Vær den du bruker å være.
3. Ikke be noen ta seg sammen.
Du vet ikke hvor mye og hvor lenge vedkommende har tatt seg sammen bare for å være der. Kanskje denne har brukt alle sine krefter allerede eller sittet med smerte i timesvis. Det er ikke opp til deg å bedømme.
4. Kom ikke med all verdens gode råd.
Har du hørt om noe mange kan ha hjelp av, så er det lov å spørre, men mas ikke.
Respekter hvis de ikke vil høre mer.
De fleste er mer oppdatert på det som feiler dem enn du er.
5. Tro på det man sier.
Veldig mange opplever å ikke bli trodd.
Det kan være slitsomt og nedverdigende.
6. Er det noe du lurer på, har lyst til å vite eller lære, så spør.
Men husk da å tro på det de forteller og ikke bli sur hvis de ikke ønsker å svare.
