Sorg er ikke bare tapet når noen går bort

Det kan være tapet over det du aldri har fått

Det du har manglet i oppveksten eller barna du ønsket deg og ikke kan få

Slik sorg kan man og føle ved sykdom

Eller andre begrensninger som dukker opp og gjør livet til noe annet

 

Du sørger over det du mister

Alt du ikke kan være med på mer

Der du nå må finne krefter til å si nei, der du før sa gledesstrålende og enkelt ja

Alt blir endret

Også du selv

Du må på nytt lære deg å leve livet ditt

Du må lære en annen versjon av deg selv å kjenne

Den du var, er ikke der lenger

Et helt nytt pensum

Det er som du har fått en boksamling så høyt som et fjell

Men du får ikke lest alle bokstavene som står der

De hopper og danser foran øynene dine så du forstår ikke teksten

I det du blar i den for å lese fortsettelsen, blir arkene blanke

Det blir opp til deg selv å fylle dem

Du må ut og søke informasjon fra likesinnede

Likevel kan du føle deg så inderlig ensom når ingen rundt deg forstår

De sitter jo der og har boken din fortsatt, med alle bokstavene intakt

De ser ikke alle som mangler i din bok

 

Derfor er det viktig å tillate seg å sørge

Det er veldig viktig

Man må ta den tiden man trenger

Kanskje faller man ned i et svart hull en stund

Ser ikke helt hvordan man skal komme seg opp igjen

Dagene går og man forstår at man må innfinne seg med situasjonen man er i

Man har ikke noe valg

 

Det er nemlig en ting man har fortsatt

Man har muligheten til å plukke opp de bitene man har og sette de sammen på nytt

Ja, det blir et nytt bilde

Kanskje blir det mindre enn det var før

Men hvem sier at ikke et lite bilde også kan være vakkert

Kan hende sitter du der med bare en haug smuler igjen av det livet ditt en gang var

Da må du sette pris på hver enkelt av de du har igjen

Du må sakte, men sikkert,  lære deg det

Ikke forlang av deg selv at du skal klare det med en gang

Noen dager kan være lettere enn andre

Forvent ikke at du ser så lyst på det når lyset er slukket og du sitter i mørket

Bruk den tiden du behøver

 

Så er du i gang med igjen å innføre gleder i hverdagen din

Du kan igjen sitte i førersetet, det er bare veiene som er endret

Du må ta andre veier enn før, noen av de gamle er borte, men det er kommet til nye

Kanskje er de smale og humpete, men du kommer deg frem

Igjen vil du se muligheter som dukker opp

Kanskje andre muligheter du før ikke hadde

Det kan være nye dører som åpner seg for deg

Som all annen sorg, vil også denne bli mildere med årene

Den vil kanskje bestandig være der, men den vil ikke kjennes så vond ut lenger

Livet er et stort eventyr, selv med begrensninger

Toget går om vi er med eller ei

Og vi vil være med på reisen

I dag

 

Jeg hadde et innlegg for noen dager siden om krigen mellom meg og et virus.

http://lillasjel.blogg.no/1482750068_.html

Det er fjerde uken nå at vi krangler så fillene fyker.

Ihvertfall snørrfillene

Vel, den dagen føler jeg at det var jeg som vant.

Jeg dro på vorspiel hos venner og fikk deilig mat og hyggelig selskap.

Jeg liker godt når man kan møtes hjemme hos hverandre.

Det er mye roligere enn på utefest med høy lyd, så man ikke får til å snakke sammen.

Jeg ble og med til dansefesten og var der til 23.15.

For å komme hjem raskt, var jeg edru og kjørte bil.

Regnet pisket rundt ørene så det var godt å kunne krype inn i bilen.

Selv om det er bare noen hundre meter hjem, kan det føles nesten uoverkommelig når man er veldig sliten og det i tillegg, blåser og regner fra alle kanter.

 

Det jeg vil fortelle i dag er hvor viktig det er å ha rett innstilling.

Har vi en positiv tilnærming til det vi lever i,  virker alt lettere

Derfor kan jeg si at Jeg vant.

Jeg hadde flere muligheter i utgangspunktet.

Jeg kunne blitt hjemme og sagt at jeg var for dårlig.

Det kunne jo og vært tilfelle.

Jeg kunne valgt vorspiel og så dratt hjem.

Det er viktig å se at det er jeg som bestemmer.

Det er jeg selv som setter grensene.

 

For meg føles det som om jeg vant, selv om jeg fikk med meg bare halvparten av festen.

Jeg kunne sittet hjemme og surmult og synes synd i meg selv.

Men ville det vært lurt?

Istedetfor velger jeg å fokusere på at jeg var frisk nok til å få med meg halvparten.

I går kveld var vi igjen bedt ut.

Det er vi i kveld også.

I går valgte jeg derfor å hvile hjemme.

Da følte jeg meg takknemlig som kunne hvile.

Den innbydelsen kom sist, den i kveld har vært planlagt lenge.

Fortsatt er jeg pottetett i nese og bringen og har lite krefter

Derfor velger jeg samme løsning som sist.

Jeg kjører, blir med en stund og så drar jeg hjem når jeg kjenner det er nok.

Det er grensesetting.

Å lære seg å sette grenser for seg selv er superviktig.

Det er du som er direktøren.

http://lillasjel.blogg.no/1482921059_.html

Å ta vare på din kropp, det er din jobb og det er ditt ansvar.

Det ansvaret tar jeg alvorlig, for er jeg flink til å skjøtte jobben min, gir jeg både meg selv og de rundt meg, et lettere liv.

Ingen av oss er tjent med på at vi sparker ben under oss selv.

I dag

 

 

Jeg har tatt jobben som administrerende direktør.

Jeg er kapteinen som styrer skuta.

Nei da, jeg har ikke glemt at jeg er uføretrygdet og hjemmeværende.

Men det er jeg som bestemmer.

Det er nettopp det du må gjøre og, hvis du har en kropp som ikke fungerer maksimalt.

 

Jeg hadde dette innlegget før jul:

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html

 

Veldig mange desverre, kjente seg igjen.

En utfordring som går igjen er mangel på forståelse.

Mitt råd er at man kan ikke vente på at andre forstår.

Greier du bestandig å sette deg inn i hvordan andre har det?

Ja, kanskje av og til.

Du greier det nok hvis du selv kan gjenkjenne det.

Det er hemmeligheten.

Det er vanskelig når man ikke greier å sette seg inn i situasjonen.

Døm derfor ikke andre som har vansker med å forstå.

I en annen setting, kan det være deg.

 

Det er derfor du må bli administrerende direktør for egen kropp.

Du må rett og slett bestemme reglene for deg selv. 

Hva greier du og når greier du?

Når skal du presse og når skal du la være?

Du vet at det går utover deg selv hvis du ikke passer deg.

Men det går utover de rundt deg også, hvis du overdriver.

De vil derfor tjene på at du tar vare på deg selv.

Ikke gå rundt og vent på forståelse som ikke kommer.

Sett reglene og følg dem.

Vær klar og tydelig.

Du er ikke nødt til å forsvare deg.

Når du går i forsvar, blir du usikker og mister tydeligheten.

Man trenger ikke å forsvare at man er syk, for det er ikke noe man kan noe for.

Fall heller ikke i fellen å snakke om det hele tiden.

Ingen orker å lytte til de som klager konstant over det samme.

Det gjør deg ikke friskere.

Si hvordan du har det, når du føler det er riktig, men skift så tema.

Av og til blir man motløs og trenger å få tømme ut litt frustrasjon.

Velg da venner som lytter, men som da hjelper å løfte deg igjen når du har fått klagd litt.

Ikke fall i stakkars deg gryta, for den er gruelig tung å komme deg ut av igjen.

Jobben er din.

Du får godt betalt for å ta den

Du får et bedre liv, der du lever lettere med de utfordringer du har.

Du vil lære deg å se mulighetene fremfor begrensningene.

Jeg ønsker deg lykke til 

I dag

 

 

 

 

Mitt bli frisk prosjekt har nå pågått noen år

Oppturer og nedturer og er ikke i mål enda

Slett ikke i mål

De som har fulgt meg her på bloggen, har nok fått med seg at jeg har vært litt motløs i det siste

Motløs, fordi jeg føler at det ikke går fremover, men bakover

Heldigvis ikke deprimert 

Har ikke hatt bekymringsknuten i magen som har kommet og gått det siste året 

Det har vært deilig å være kvitt akkurat den klumpen

Hvorfor den forsvant, vet jeg ikke, men etter august har den vært helt fraværende

Jeg forstår jo at den egentlig ikke har noe med psyken å gjøre, for mine bekymringer har hverken minket eller økt

Jeg kan bare spekulere

Jeg foretok to endringer før det stoppet

Jeg økte stoffskiftemedisinene og jeg begynte på igjen med folsyre(B-vitaminer)

Jeg har tatt folsyre i årevis, men gikk beskjed om å stoppe i desember i fjor.

Om det har noe sammenheng, vet jeg ikke, men kan være en grei ting å prøve for de som har sånne utfordringer

 

Etter at jeg kom hjem fra Spania i oktober, har formen vært håpløs

Jeg har ikke hatt krefter.

Alle slimhinner krasjet, og jeg ble tett.

For mange år siden, før jeg fikk stoffskiftemedisinene , var jeg forkjølet tre av fire uker, hver måned

Jeg forstod at det hadde noe med menstruasjonssyklus å gjøre.

Jeg ble sendt til gynekolog som bekreftet at det kunne være tilfelle.

Når vi får og avslutter menstruasjon, utvider slimhinnene seg og trekker seg så sammen igjen.

Har man ømfintlige slimhinner, kan dette slå ut med forkjølelse

Hver gang jeg tygget meg i tannkjøttet visste jeg at, aha, er det den tiden igjen nå ja

Jeg begynte med c-vitaminer og allergitabletter.

Var ikke legen som anbefalte det og igjen vet jeg ikke om det var årsaken, men jeg ble bra.

Jeg hadde også for lite østrogen i kroppen, noe som bedret seg når jeg fikk stoffskiftemedisiner.

Når jeg nå er i overgangsalderenen, går slimhinnene igjen litt bananas.

Særlig hvis jeg stresser meg opp før kroppen er helt våken, om morgenen.

Da blir jeg plutselig helt potte tett i nesen.

 

 

Oj, blir visst lang denne oppsummeringen.

For så har vi kommet til stoffskiftet.

De siste årene har jeg forsket på det.

I og med at legene ikke var helt sikker på at stoffskiftet mitt var i uorden, besluttet jeg å slutte med medisin.

Det var da jeg startet bloggingen.

Et av de første innleggene var når jeg startet bli frisk prosjektet.

Det viste seg at stoffskiftet slett ikke var bra.

Jeg begynte på igjen med levaxinen, den vanlige stoffskiftemedisinene, etter over et år uten medisin

Det fungerte ikke. Jeg ble ikke bedre.

Jeg gikk så privat, til Balderklinikken og begynte med ny medisin. Armour

De fant og ut at jeg hadde jordmangel, selv om det tok dem tre år, å fortelle meg det.

Etter dette, har jeg jevnlig tatt stoffskifteprøver og regulert medisiner.

Jeg har vært for høy og for lav og nå har jeg økt medisinene på nytt.

Utfordringen når du går hjemme hele dagen og ikke greier noe, er at du blir litt usikker

Du hører om alle de som er alvorlig syke og begynner å tvile.

Er det andre ting som ligger bak, alvorligere ting.

 

Hele denne tiden når jeg har hatt et ubalansert stoffskifte, er jeg blitt fortalt om å være forsiktig med stress.

Stress ville ødelegge fremgangen.

I og med at jeg blir stresset når jeg skal på butikken en tur, har jeg tatt det veldig med ro.

Jeg har heller ikke hatt krefter til noe annet.

Jeg har derfor ikke fått bevegd meg, noe som vi alle vet er direkte skadelig.

Enkelte dager har vært bedre og jeg har tenkt at nå går det bra, men så streiker kroppen igjen.

Jeg har jo også insulinresistens i tillegg til stoffskiftet.

Jeg har nok insulin til tre personer.

Når man har det, skal man spise sukkerfattig kost og akkurat det har jeg vært flink til.

Jeg tok av 5 kg når jeg begynte med armour, og har ikke gått opp igjen de, men har 35 kg for mye på kroppen.

Stresshormoner trigger insulinen som igjen trigger fettlagring, og stoffskiftet gjør at forbrenningen er lav.

Dette er derfor en sirkel der man biter seg selv i halen.

Trim kan løse det hele, men når man da er konstant sliten, er det slett ikke enkelt.

For å toppe det hele, ble venstre kne vondere og vondere.

Det hovner opp og er veldig vondt til tider, så det å gå, skaper store problemer.

Nå er ikke jeg den som vil at noen skal synes synd på meg, så dropp den tanken.

Det gagner meg ikke, men jeg skjønte etterhvert at noe må gjøres.

 

 

Jeg gikk derfor til legen og kom hjem igjen med høyt blodtrykk og enda høyere kolestrol.

Jeg gikk med blodtrykksapparat og det viste at blodtrykket var høyt også når jeg sov.

Før har jeg sagt at jeg vil ikke ha mer medisin, men nå forstod jeg at jeg hadde ikke noe valg.

Blodtrykksmedisiner om morgenen og kolestrolsenkende om kvelden.

Men slik kan det ikke fortsette, så først nå kommer jeg til det jeg egentlig skulle skrive om.

Som de sier i den dumme reklamen: Hvor tar vi det herfra.

Jo, jeg må få til endringer, uansett hvor dårlig formen er.

 

Kosthold:

Heldigvis er jeg her allerede flink.

Jeg lager 95 % av all mat fra grunnen av, veldig lite ferdigprodusert.

Jeg spiser lite sukker og lite salt og varierte grønnsaker.

Jeg kommer aldri til å leve 100 % perfekt, for det får jeg rett og slett ikke til.

Men likevel kan jeg gjøre enkelte endringer.

Mindre smør på brødskiva, mindre fett i matlaging, der har jeg litt å hente.

Mer bønner, linser og erter, der har jeg slurvet unna lenge.

Rødbeter for blodtrykket og havre for kolestrolet.

Smoothie med mye blåbær.

Jeg kjøpte noen havrehjerter på apoteket som blir brukt som kolestrolsenkende.

Det var veldig dyrt og jeg oppdaget at 40% var sukker.

Derfor må det andre tiltak til.

Knekkebrød med store havregryn og havremel er løsningen.

Legen anbefaler meg å ligge unna alt med sukker på kveldstid.

Kroppen lagrer nemlig mer av sukkeret når vi legger oss til å sove etter å ha spist det.

Man skal spise mange måltider pr dag, helst grønnsaker til hvert av dem.

Jeg kan og spise mindre middagsmåltid, for jeg er så glad i middag, at jeg spiser for mye.

(Akkurat det siste, er nok for meg det aller vanskeligste, for jeg lager jo god mat og elsker middag)

 

 

Bevegelse:

Ja, hva gjør man der når man nesten ikke klarer å gå.

Når man ikke har krefter til å vaske et gulv uten pause.

Der må jeg ta meg selv i nakken og ta elipseapparatet mitt i bruk.

Jeg har kommet i gang.

Det som er hemmeligheten der, er – 1 minutt

Et eneste minutt så raskt man bare greier.

Da får man opp pusten og man bygger opp igjen energilagrene i kroppen.

Jeg lover deg, at et minutt, er tøft for en uten krefter.

Men det går fint.

Til og med kneet finner seg i det.

Jeg blir ikke verre.

Var på røntgen for kneet i går.

Så der er jeg nå

Nå må jeg innføre disse endringene for igjen å få slippe medisiner for blodtrykk og kolestrol.

Og for å se om jeg igjen får igjen kreftene mine.

Ønsk meg lykke til.

I dag

 

 

Jeg er ikke sint på meg selv

Jeg fortjener nemlig ikke å bli kjeftet på

Dessuten blir jeg ikke flinkere av det

Men jeg er ikke så flink for tiden

Jeg psyker meg selv litt ned

 

Det er så lett å vite hvordan ting skal gjøres

Jeg skriver jo om det hele tiden 

Jeg har gode råd å dele ut til alle

Mange tror jeg er veldig flink og veldig positiv hele tiden

Jeg er ikke det

Jeg trenger like mange gode råd som alle andre

Jeg er et menneske, ingen robot

 

Etter at jeg var i Spania i oktober, har jeg hatt minimalt med krefter

Selv de minste gjøremål, har føltes uoverkommelig 

Stort sett har jeg sittet  i godstolen foran tv-en

Hva skjer når man sitter sånn dag etter dag

Jo, man blir litt motløs

Man ser på alt man burde gjort og alt man har lyst til å gjøre

Man blir litt hypokonder også

Funderer på om det er andre problemer kroppen har som en ikke vet om

Slik går nå dagene

 

Så hva gjør jeg

Ikke kjefter jeg på meg selv, for jeg forstår at man kan miste motet av og til

Men”…………

Jeg ser og at jo flere dager som går, jo mer psyker jeg meg ned

Jeg våkner om morgenen og kjenner etter hvordan jeg har det

I og med at formen er litt laber, starter jeg derfor dagen med uff, ikke i form i dag heller

Nå kommer jeg ikke til å orke stort denne dagen heller

Hallo

Er det noen hjemme der oppe i hodet mitt

Hvilken start på dagen gir du kroppen din

Du sier fra til den at dette blir en dårlig dag

Det første du gjør når du våkner

Ja, jeg er litt treg av og til, men jeg forstår det nå

Enda en gang har jeg falt ned i uffameggryta

Der orker jeg ikke å være

 

Nå gir jeg meg selv en øvelse

Hver morgen jeg våkner skal jeg gi meg selv noen minutter før jeg står opp

Da skal jeg tenke gode tanker om dagen jeg har våknet opp til

Jeg skal tenke på ting som vil glede meg

Jeg skal bestemme meg for å kose meg og nyte dagen, selv om det fortsatt er fra godstolen

Det er pinadø nok at det fysiske streiker om jeg ikke selv skal spenne ben under meg psykisk også

Så varsomt klapper jeg meg selv på kinnet

Du er nå vel flink pike du

Du gjør så godt du kan

I dag

 

Da er det på`n igjen.

Sakte, men sikkert, begynne å legge litt belastning på kroppen igjen.

Sakte, men sikkert begynne å bevege den

Men pass nå på, ikke for mye, bare litt hver gang.

Nå har stoffskiftet igjen begynt å bli litt mer stabilt.

Jeg kjenner utålmodigheten krype inn under huden min.

Det er lettere å sitte i ro i en stol når man ikke greier noe annet.

Enn når man begynner å bli friskere.

Automatisk vil man da begynne å lengte  etter mer.

Det er lett å sige tilbake og ikke greie det første skrittet.

Dørstokkmila kan bli veldig lang.

Bare det å få på seg skoene kan være en stor utfordring.

Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg tenkte både to og tre og fire og fem ganger på om jeg orket å ta på skoene.

Men da måtte jeg tenke at det første skrittet var nettopp det.

Ta på skoene og gå ut døra.

Så får jeg heller gå inn igjen.

Men når du har tatt de første skrittene, så vil du gjerne ha litt mer.

 

 

Å kjenne den berusende følelsen av igjen å komme seg ut og mestre.

Man klarer ikke like mye som før.

Det skal man heller ikke forvente av seg selv.

Utfordringen blir da å ikke presse for mye igjen.

Da faller du igjen tilbake og greier ikke igjen.

Da går du tilbake til kjelleren igjen og dit vil du ikke.

Derfor må man ta det forsiktig.

Et steg i gangen i det tempoet som føles riktig.

Ikke øke for fort.

 

 

Takknemligheten er stor.

Takknemlig for at jeg kan komme meg ut.

Takknemlig for at jeg bor sånn at jeg bare kan ta på skoene og gå ut.

Denne flotte naturen vi har her i Isfjorden, fjella og sjøen.

Jeg er så heldig at jeg ser sjøen gjennom stuevinduene.

Jeg ser hele Romsdalseggen.

 

 

Tenk at jeg har føtter å gå på.

Tenk at jeg greier å komme meg ut.

Det er ikke alle som har den muligheten.

Det er jeg veldig takknemlig for.

Så jeg skal gå noen skritt til.

Tilfreds og lykkelig

I dag

Da føler jeg og for å feire med yndlingssangen min 🙂

 

Fli frisk prosjektet mitt durer videre.

Du verden det har tatt mange år.

Siden desember har jeg tatt jod etter at en lege endelig fant ut at jeg hadde for lite.

Eller prøvene viste det for tre år siden, men ingen hadde tatt tak i det.

Jeg tar 6 kelpasan daglig.

Mitt eget stoffskifte våknet til liv.

For det første var jeg overdosert i utgangspunktet og så begynte kjertelen å produsere mer.

Jeg ble høy ja.

Det er ubehagelig å ha høyt stoffskifte.

Det er som om det indre i kroppen går på et raskere gir enn resten av funksjonene liksom.

Armer og bein tar ferie mens de indre organer jobber doble skift.

Fortvilet sa jeg at det må være verre å være for høy enn for lav,

LIke sliten er jeg jo uansett.

Hjertebank og hodepine og utmattet ja.

Så reduserte jeg mer medisin.

 

Da fikk jeg noen uker der formen bedret seg.

Du verden hvor deilig.

Men så var det på han igjen.

Altfor høy igjen.

Sånn går nå dagene.

Forrige legetime ba jeg om å få ta mye mindre medisin.

Å redusere litt var ikke nok for meg, nå var jeg lei.

Legen rådet meg til å ta litt mer enn det jeg ville, men hun sa at jeg bestemte.

Etter 14 dager dalte jeg ned på beina igjen.

Jeg begynte på nytt å mestre hverdagen min litt bedre.

Men så skjer hva?

Jo, så blir man utmattet igjen.

Og i tillegg kommer en knute og setter seg i mellomgulvet.

Den kjennes ut som om den heter angst eller bekymringer.

Æsj, den er vond å kjenne på.

De siste 14 dagene har jeg vært i etasjen under kjelleren.

De nye prøvene viste tsh på 3,6,, for 8 uker siden var den 0,06

Jeg har funnet ut at å være lav, det er heller ikke noe særlig.

Nå er det opp igjen litt på medisinering.

Så slik går nå dagene.

 

Jeg takker meg selv for at jeg har lært meg å meditere.

Det og healing har reddet dagene mine.

Å sette seg ned i en timeout og la kroppen slippe litt taket, det har gjort underverker.

For et fantastisk verktøy.

Healing er ingen tryllestav du vifter med og alt blir bra med et hokus pokus.

Det er et verktøy man kan bruke sammen med andre behandlingsformer for å bli friskere mulig.

Det gir lindring og ro til kroppen.

Etter at jeg står opp om morgenen er jeg sliten.

Da sitter jeg en halv til en hel time og mediterer.

Da slipper slitenheten og det indre stresset taket i kroppen og jeg fungerer en stund.

Helt gratis er det også og tilgjengelig hvor man enn ferdes.

Jeg har sittet på en flyplass og fjernet meg fra alt ståket rundt meg i meditasjonsmodus.

Det er bare så usigelig deilig.

Heldig er jeg som kan være i ro og ha muligheten til å hvile under disse tøffe prosessene som kroppen går igjennom.

Da er det på`n igjen, nye prøver om seks uker.

Jeg setter meg ned og jobber med tankene mine en stund.

Tenke løsninger fremfor problemer.

Det gjør godt for kroppen min.

I dag

 

 

 

Mange har fysiske begrensninger i livet.

De har dager de ikke har kontroll over.

Å leve med det, kan være vanskelig.

Vanskelig både for en selv og de rundt en.

Det å ikke vite hva dagen vil bringe, er slett ikke enkelt.

Man må lære seg å leve med usikkerheten.

Selv har jeg lavt stoffskifte og det har gitt meg utfordringer med å ha nok krefter.

Noen dager kan jeg være i toppform, andre dager utslitt.

Dette kan skifte i løpet av dagen og særlig hvis jeg legger på mye belastning.

Noen kan ha migreneanfall, fibromyalgi, angstanfall, depresjon, leddgikt, mageproblemer, osv

For en som er helt frisk kan det være vanskelig å forstå en som hele tiden må være på vakt.

 

Selv skal jeg reise mye nå i høst.

I det det ble bestemt, fikk jeg litt panikk det må jeg innrømme.

Hvor mye kommer vi til å gå, skal vi ut om kveldene, hvor sliten vil jeg bli, vil jeg klare å henge med.

Tankene bombarderte hodet mitt.

Nå er jeg blitt fllink til å jobbe med tankemønstrene mine.

Jeg beroliger meg selv med at det bruker å gå bra når jeg setter grenser for hva jeg vil være med på.

Jeg elsker jo å reise.

 

Jeg har lært meg noen leveregler.

 

Jeg bestemmer selv hva jeg vil og ikke vil.

Blir noen sur, ja da får de bli det, men jeg kan ikke stekke strikken så langt at jeg blir for sliten.

Å sette grenser er noe av det viktigste jeg har lært meg.

 

Jeg bryr meg ikke lenger om at noen ikke forstår meg.

Det spiller ingen rolle om de forstår eller ei.

Deres ord er deres ord og forstår de ikke, så forstår de ikke, så enkelt er det.

Jeg kan ikke tillate meg å la det gå inn på meg.

Jeg kan heller ikke bruke min energi på å forsvare eller forklare.

Det rare er at jo flinkere jeg er blitt med grensesetting, fjo færre møter jeg som ikke respekterer meg.

 

Jeg har noen gode råd til de som er pårørende og venner.

 

Selv om de reglene sikkert ikke gjelder alle.

 

1. Ikke stakkarsliggjør noen. Stakkars deg, drar personen mer ned.  Uffa meg, så fælt og alle andre triste  ord er ikke oppbyggende.

 

2. Vær deg selv, akkurat som du er sammen med andre.

For meg er dette også viktig når jeg møter alvorlig syke mennesker.

Mange opplever når de får en alvorlig diagnose at menneskene rundt dem endrer seg.

De tør ikke snakke lenger for de er redd for å si noe galt.

Vær heller deg selv.

Be heller om å få korreks hvis du sier noe som støter en.

Hvis man hele tiden skal veie ordene sine, blir det en trist samtale.

Dette gjelder også når du møter mennesker i sorg.

Vær den du bruker å være.

 

3. Ikke be noen ta seg sammen.

Du vet ikke hvor mye og hvor lenge vedkommende har tatt seg sammen bare for å være der. Kanskje denne har brukt alle sine krefter allerede eller sittet med smerte i timesvis. Det er ikke opp til deg å bedømme.

 

4. Kom ikke med all verdens gode råd.

Har du hørt om noe mange kan ha hjelp av, så er det lov å spørre, men mas ikke.

Respekter hvis de ikke vil høre mer.

De fleste er mer oppdatert på det som feiler dem enn du er.

 

5. Tro på det man sier.

Veldig mange opplever å ikke bli trodd.

Det kan være  slitsomt og nedverdigende.

 

6. Er det noe du lurer på, har lyst til å vite eller lære, så spør.

Men husk da å tro på det de forteller og ikke bli sur hvis de ikke ønsker å svare.

 

Andre innlegg relatert til stoffskiftet.

http://lillasjel.blogg.no/1435236006_25062015.html

http://lillasjel.blogg.no/1447663042_min_kone_har_lavt_sto.html

http://lillasjel.blogg.no/1463737426_mer_og_mer_spennende.html

http://lillasjel.blogg.no/1461054903_jeg_m_f_ut_litt_sinne.html

http://lillasjel.blogg.no/1456393238_jeg_har_ftt_negler.html

 

 

Bli frisk prosjektet mitt stormer videre.

Det er mer som et mirakel at den stoffskiftekjertelen min ikke har gått dukken.

18 år på medisiner.

Minus en periode jeg prøvde meg uten.

Jeg tok nye prøver og de viser at mitt eget stoffskifte bedrer seg fortsatt.

Jeg reduserer medisin og likevel er jeg høy.

Jeg har hatt jodmangel og tar nå 6 kelpasan hver dag.

 

Høyt stoffskifte er ubehagelig.

Jeg blir nervøs av det.

Hele kroppen dirrer og går på høygir.

Selv om formen er laber.

Man er ikke i superform selv om kroppen går på supergir.

Det er heller motsatt.

Det er som om kroppen går på et høyere gir enn den tåler.

Prøv å kjøre opp en bratt bakke i sjette gir.

Det er slett ikke enkelt.

Jeg tør ikke legge belastning på kroppen når jeg er så høy.

 

Etter siste legetime spurte jeg pent om å få redusere mye mer.

Jeg går nå på 60 Armour fem dager, 75 2 dager.

På det meste tok jeg 120 hver dag.

Nå er jeg nesten nede på det halve.

Nå blir det spennnende til jeg får tatt prøver neste gang.

22.juni er det nye blodprøver

Jeg kjenner inni meg at jeg er litt redd.

Redd det skal falle sammen som et korthus.

Redd for at kjertelen skal svikte meg nå når den våkner til liv igjen.

Redd den skal bli overanstrengt og kanskje betent.

 

Jeg er veldig forsiktig med hvor mye jeg presser kroppen.

Det er som om den vet alt bedre enn meg.

Noen ganger foreslår hjernen at vi skal gå tur, men kroppen sier nei.

Jeg lytter til kroppen og holder meg i ro.

Så viser det seg at jeg får uventet besøk eller at kroppen bare blir sliten på ettermiddag.

Jeg visste ikke det på forhånd, men kroppen vet.

Det er visst meningen jeg skal skynde meg sakte.

Jeg tenkte at nå var tiden inne til å bevege seg mer.

Da slo jeg tåa blå og klarte ikke ha på sko.

Sist mandag var jeg igjen ute og gikk en tur.

Neste dag var jeg forkjølet og slapp.

 

Jeg går inn i dyp meditasjon både formiddag og ettermiddag/kveld

På den måten reduserer jeg kroppens indre stress.

Den får den roen den har behov for.

Stress vil ødelegge de gode prosessene så jeg er veldig forsiktig.

Jeg sitter mye i ro og leser bøker.

Jeg har jo ingen forpliktelser med jobb og barn så jeg kan tillate meg å la kroppen hvile.

Så kan jeg forsiktig legge på mer belastning etterhvert.

Men det er så spennende.

Jeg håper så inderlig at fremgangen fortsetter.

Spennende tider.

Jeg har jo endelig fått en beskjed jeg liker

Jeg hadde for lite jod som kunne være årsaken til mitt trøblete stoffskifte

Nå stiger mitt eget stoffskifte

Jeg skal nå ta nye prøver

Gjett om jeg er spent

Etter siste legetime, gikk jeg  først ned på dosen to ganger i uken som legen anbefalte

Men jeg ble ikke bedre

Etter tre uker, gikk jeg ned to dager til

Jeg vet jeg skal være forsiktig med det

Går man ned for mye, kan kroppen gå i sjokk og stoppe de gode prosessene

Men jeg gjorde det og nå er formen så mye bedre

 

Og det beste av alt, jeg tror det stiger igjen

Og da dukker det frem en liten positiv utfordring

Jeg må ihvertfall passe meg,  så den blir positiv

Når formen stiger, faller den tunge sekken jeg bærer på av

Jeg kjenner jeg girer meg opp innvendig

Den arbeider raskere, jeg går lettere i trappen, jeg er ikke så trøtt

Det er som når en vogn begynner å trille nedover bakken

I starten går det ganske sakte, men så går det fortere og fortere

Hvis jeg ikke klarer å stoppe i tide

Ja, da  kommer  krasjet og vips vi er der nede igjen

Da vil det igjen ta tid å komme seg opp bakken igjen

Jeg vil ikke dit nå

 

Du har sikkert sett mange av min type

Noen ganger ser jeg ut som jeg er i full fart oppover bakken

Jeg sprudler og ler og babler i vei

Neste gang møter du meg på butikken og jeg subber beina etter meg

Nå håper jeg at jeg har lært

I dag skulle jeg bake brød og legge sammen litt  klær

Det gikk fint

Og så begynte hjernen å bable

Du snakket om å vaske ned kjøkkenet i år

Det har du ikke gjort siden det var nytt

Er du klar over at det er sikkert fire år siden

Du holder også på å vaske kjøkkenskuffene dine

Du kan ta noen av de nå

Ok, jeg vasker en skuff

Du greier en til

Ok, jeg vasker en til og så en til

Og så slår det meg

Nei, nei, nei

Nå skal du hvile og så lage middag og så gjøre ikke noe mer

Du skal ikke gå i fellen igjen

Sett deg ned, les i boken din, se på tv og slapp av

 

Det er så fort gjort

Det er så deilig å kjenne at man greier

Men med manglende stressmestring er det viktig å holde igjen

Jeg skal ikke strekke strikken nå mens kroppen har prossesser den jobber med

Kroppen trenger ro for å komme i  form igjen

Forer jeg på med indre stress, ødelegger jeg fremgangen

Gjør litt, men ikke for mye

Det er mitt motto

Litt er så mye mer enn ingenting

Det er en god regel

I dag