La stresset gå, lille venn

Slipp taket

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Du kjenner at kroppen er i helspenn

Du må hjelpe den å få slippe taket

Senk skuldrene dine 

Slapp av i kjeven

Lukk øynene dine og la stresset renne ut av kroppen

Vær tilstede akkurat her i øyeblikket

Kjenn at det slipper taket

I dag 

http://lillasjel.blogg.no/1505392521_er_frem_og_tilbake_like_langt_skal_tro.html

Jeg tenker på det legen sa at medisinene stresser opp kroppen min.

Kanskje er det sånn.

Kanskje er det derfor kroppen min er stresset uten grunn.

Kanskje er det derfor blodtrykket blir høyt.

Kanskje er det derfor beina dirrrer når  jeg må stå.

Kanskje er det derfor hendene skjelver så maten faller av gaffelen.

Ja, det vet jeg ikke enda.

Jeg vakler litt frem og tilbake.

Jeg er trygg og sikker i ene minuttet, for så å bli usikker i det neste.

Skal jeg i gang med enda et år uten krefter.

Jeg vet jeg må prøve å trappe ned på medisiner.

Det kan være at jeg har vært feilbehandlet i snart 20 år.

Jeg fikk stoffskiftemedisiner i januar 1998.

Tenk hvis jeg kan feire 20 års jubileum med å la de gå.

Jeg vil jo så gjerne, men jeg er også redd.

Kanskje det er derfor stabelen med uleste bøker er høy.

De skal hjelpe meg å holde stresset nede.

Jeg husker for over et år siden, da var jeg overmedisinert.

Da trappet jeg forsiktig ned flere ganger, men prøvene var like høye.

Så ble jeg utålmodig og halverte de, da ble jeg for lav.

Kanskje det er slik det må skje, sakte, sakte

Jeg tar 90 hver dag.

I første omgang har jeg gått ned 15 to dager i uken.

Prøver med det de to første ukene.

Deretter skal jeg gå ned en dag til. 

Det blir en spennende tid utover vinteren.

Jeg sier fra meg alt stress, indre uro er mitt stress.

Det må jeg la gå.

 Formen er litt bedre.

Jeg gikk en tut i finværet.

Jeg så denne lille stien opp mot et hus.

Jeg liker sånne stier der du ikke ser bak svingen.

Det er så symbolsk for meg, dette at vi må gå denne veien som heter livet, uten å vite hva som venter oss.

I det jeg skal ta bildet, dukker denne lille pusen opp.

Han setter seg ned og ser på meg.

Så rusler den videre og setter seg ned igjen under denne lille portalen.

Det føltes så fint.

Det var som om den ville vise meg veien.

Jeg drømmer mye om katter for tiden.

Der er som om de med meg, samme hva jeg gjør i drømmene.

Jeg har også fått bok som heter Samtaler med katten.

Kanskje jeg skal lese den nå.

I dag

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt, ihvertfall kan det føles som om det er tomt

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html