Du er ikke nødt til å forstå, men fint hvis du kan godta at sånn er det.

Dette er en tanke som ofte kommer til meg.

Jeg sier den til meg selv men jeg håper også å nå ut til andre med den.

Ofte er vi så opptatt av at vi må forstå andre mennesker.

Først vil vi forstå dem og så skal vi hjelpe deg.

Vi skal komme med våre råd slik at de får det bedre.

Jeg selv er intet unntak.

Det ligger nok et ubevisst ønske i oss, at vi vil hjelpe

Og for å hjelpe, tror vi at vi trenger å forstå

 

Men det er ikke alt vi greier å forstå.

Ofte har vi ikke nok kunnskap og erfaring om hva det dreier seg om.

Selv har jeg en kombinasjon av utmattethet, lavt stoffskifte og insulinresistens.

Utmattetheten kom, fordi jeg har hatt så mange infeksjoner, helt fra jeg var baby, at immunforsvaret til slutt sviktet.

Av og til blir jeg lei av å høre at bare jeg begynner å trene, så blir alt bra.

Ja, jeg er ikke dum, jeg vet at bevegelse er ekstremt viktig for en kropp.

Derfor prøver også jeg å oppmuntre alle som trener, i å gjøre nettopp dette.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme.

Jeg hører ofte, at klart man blir støl etter en trim, men det går jo over.

Og det er nettopp det som er forskjellen på en utmattet kropp og en frisk kropp,som trener.

Hos en utmattet kropp, går det ikke over, det blir heller verre.

Det kan gå måneder å komme seg igjen, der andre bruker noen dager.

Så ja, man må bevege seg, men ikke slik at det blir verre, man må kjenne grensen.

Og den er jo veldig, veldig usynlig og det tar år å lære seg å mestre.

 

I høst tråkket jeg over den grensen, og etter det har jeg helt vært tom for energi, veldig tom.

Slik at det å vaske et lite gulv eller sette på en vaskemaskin, er så slitsomt, at jeg må hvile etterpå.

Formen var på vei opp og jeg tenkte derfor at jeg måtte øke aktiviteten og gikk på en smell.

Jeg var på ferie nå nettopp og når man leser de lesebrevene, ser jeg grenseløst aktiv ut.

Men bildene lyver, for de viser ikke alt.

De viser ikke når jeg hviler to timer midt på dagen, en times tid på kvelden, og likevel må gå til sengs klokka 22.

De viser ikke, når jeg sitter på steiner, benker, trapper, overalt hvor det er mulig å slenge rævva nedpå.

Er vi i en kø, står gubben i kø, mens jeg sitter, og lurer meg inn når jeg har fått hvilt nok eller det er tid for å gå.

Kofferten var redningen, når jeg stod i immigrasjonskø, den ble stol.

Knærne er nemlig kjempevonde for tiden og jeg blir sliten av smertene og greier ikke  å stå.

Man må lære seg knepene, for jeg nekter å la meg stoppe.

Jeg har det privilegiumet at jeg kan reise og det fortsetter jeg med, for det er kjempeviktig for meg.

Så lenge jeg greier å komme meg avsted, så er nye impulser gull verd.

Jeg er derfor svært, svært takknemlig for at jeg har både helse og økonomi, til å reise, og en god hjelper som er med meg.

 

I likhet med de aller fleste som har kroniske sykdommer eller plager, så gidder vi ikke å prate om det hele tiden.

Det er ikke det jeg ønsker å blogge om.

Jeg ønsker å skrive om det som er fint, for jeg har så mye fint i livet mitt.

Men samtidig vet jeg at det er mange som sliter der ute.

Jeg får ofte meldinger og snakker med mange som har det vondt.

Av og til trenger de å få ut litt frustrasjon.

Man må ha en lufteventil, der man kan slippe ut litt av det som er tungt.

Da er det lettere å være positiv igjen etterpå.

Så møter du noen som forteller deg at noe plager dem, lytt til dem.

Godta at ok, sånn  har de det.

Ikke prøv å prakke innpå dem hva de må gjøre, for å få det bedre.

Man merker nemlig veldig fort kamuflerte antydninger i samtaler, at dette gjør vi,, så dette burde du også gjøre.

Selvfølgelig kan du komme med innspill, men vær obs når du får beskjed om at det er prøvd eller det virker ikke.

Det er da du må godta, uten å forstå.

Det er jeg sikker på at du klare veldig godt.

I dag

 

 

Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup

Det er slik det føles.

Som å ha sirup i systemet så alt er tregt.

Når du skal gå eller gjøre noe, må du dra med deg kroppen gjennom denne sirupen.

Til og med i hjernen, er det sirup.

Tjukk sirup.

Du husker ikke hva noe heter.

Du ser på glasset som står foran deg og du tenker at hva heter det.

Helt vanlige ord, må du lete etter i hodet.

Konsentrasjon er vanskelig, for ord du leser, går liksom ikke inn i hodet.

Du må lese avsnitt om og om igjen.

Bittesmå bekymringer du ellers ville ha ledd av, fylles også med sirup og tar mye større plass

Små oppgaver som å sette på vaskemaskinen, krever all din styrke.

Når du står opp om morgenen, må du hvile før du kan dusje.

Stå opp, dusje, spise, må skje i etapper.

Noen dager greier man ikke å sitte i en stol en hel dag, man må legge seg.

 

Heldigvis er jeg sjelden så fyllt av sirup lenger.

Nå tåler stoffskiftet mitt å være lavere, uten at det blir så ille som dette.

Men jeg har hatt en periode nå, som har vært sånn.

Det aller verste er kanskje det at man lurer på om det er sånn det vil fortsette.

Om det kan bli bedring igjen eller om kroppen er helt utmatttet.

Jeg har økt medisindosen og formen stiger igjen.

Det er som om sirupen smelter og blir tynnere.

Hodet føles lettere som om jeg svever mer.

Fortsatt er det lite fysiske krefter, men det er jeg vant til, så det er ok for meg.

Men jeg føler alt lettere inni meg og det er viktigst for meg.

 

 

De som har utmattelsessykdommer, kjenner nok til dette.

De som har det ille, tenk de må ligge i et mørkt rom hele dagen.

Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde Me.

Hun var så dårlig når hun skrev sin første bok at hun skrev små post it lapper og hengte på veggen

Noen dager skrev hun kun en lapp, for hun greide ikke mer.

Det finnes så mange som er så syk og mange av de er unge.

Og jeg blir så eitrende sint når jeg hører om hvordan de blir møtt i helsevesenet.

DE BLIR IKKE TRODD

Kan du tenke deg hvis du var så syk og ingen trodde på deg.

Samme hvem du møtte, så trodde de at dette er noe du bare finner på for å få oppmerksomhet.

Kan du lukke øynene litt og kjenne på den hjelpesløsheten du da må føle.

Du er så syk at du greier ingenting og du har kanskje i tillegg store smerter, men ingen er villig til å hjelpe deg.

KLARER DU Å TENKE DET

Tenk at man utdanner seg til lege eller sykepleier og ikke bryr seg med å finne ut hva som gjør at pasientene er syke.

Og ja, jeg vet det er mange av de som ikke er sånn, men desverre møter man altfor mange av de.

De tror ikke på en.

Og de sender en bare hjem igjen uten noe mer undersøkelser.

Jeg vet også at mange av de blir enda sykere når de kommer hjem.

Påkjenningen av å komme på sykehus og møtene med legene som avviser dem, trekker ut det siste de har av krefter.

For ikke snakke om psyken.

Alle begynner nå å forstå at alt i kroppen henger sammen. fysisk og psykisk.

Og det psykiske helsevesenet høres ut til å være fullstendig på villspor.

Mange blir dårligere av å bli innlagt, mye dårligere.

Jeg vet om de som har hentet pårørende hjem igjen fordi de ble enda sykere av å bli innlagt.

Jeg vet om de som er veldig mye sykere nesten et helt år, etter en slik innleggelse.

Bare de som har vært gjennom det, vet hva det koster fysisk og psykisk å møte helsevesenet, når en er så dårlig.

Ja, de fleste mennesker blir ofte berørt i møte med lege eller når de skal på et viktig møte.

Ja, tenk da hvordan du ville vært hvis du i tillegg var veldig, veldig syk og du var redd for igjen å ikke blir trodd.

LUKK ØYNENE OG TENK DET EN GANG TIL. DE TROR IKKE PÅ DEG. DE TROR DU LYVER, DE ER ARROGANTE OG LIKEGYLDIGE OG DE HØRER IKKE EN GANG PÅ HVA DU FORTELLER.

 

 

Jeg har vært gjennom det med å ikke bli trodd.

Jeg har fått brev fra trygdeetaten der det står “stoffskiftesykdommen” hun mener hun har.

Jeg har hørt det sagt at du skjønner det Mariann, at vi alle kan ha en tung dag på jobb.

Jeg er blitt fortalt at hvis jeg ikke tar antidepressiva som legen anbefaler, så vil jeg miste trygderettighetene mine fordi jeg ikke samarbeider.

Men den følge at jeg spydde i to dager og ble helt apatisk og fikk sluttet med de igjen.

Heldigvis for meg har jeg aldri vært så syk at jeg har måtte gi opp kampen.

Jeg måtte gå til privat lege for å bli trodd og for å bli tatt på alvor.

20 år har jeg holdt på med denne kampen.

Hvor mange som ikke har trodd meg på disse 20 årene, ja det har jeg ikke tall på.

Også venner og familie, som tror jeg er lat og ville blitt bedre om jeg bare trente nok.

Heldigvis har mine nærmeste bestandig støttet meg.

Nå har jeg endelig en lege som ser hele meg.

Han sier at kombinasjonen av født med stress, dusinvis av infeksjoner og antibiotika, mest sannsynlig har ført til immunforsvarsvikt.

Derfor har kroppen utmattelsessymptomer, der den slår til med betennelseslignende tilstander når jeg gjør litt for mye.

I tillegg greier ikke stoffskiftet å fungere uten litt tilskudd og jeg har insulinresistens.

De tre kombinert er komplisert, for de påvirker hverandre.

Ok, da vet jeg det og dette kan jeg leve veldig godt med, når jeg nå vet hvorfor.

Kanskje kan jeg bli riktig så frisk, kanskje vil jeg ha perioder der jeg ikke greier noe.

Men jeg er av de heldige.

Jeg har økonomi til å gå privat, til å reise og slipper å gruble på hvordan betaler regninger.

Jeg har ikke smerter stort sett, hvis jeg ikke bruker knærne for mye.

Jeg har det godt og for ikke å snakke om jeg blir trodd.

Jeg slipper å bruke kreftene mine på å kjempe med helsevesenet noe mer.

Den kampen er nemlig utrolig utmattende.

De som følger meg er kanskje lei av å lese om mine prosesser.

Men dette er et veldig viktig tema, ikke på grunn av meg, men for alle de som ikke har kommet dit jeg er.

De fortjener nemlig at noen ser dem og lytter til dem og TROR DEM

Derfor er jeg også svært opptatt av de som ER DEN ENE

De som tar på seg rollen med å se sine medmennesker.

De er som noen engler på jord og vi trenger flere av de.

Jeg sender i dag alle mine gode tanker til alle de som sliter og ikke blir trodd.

JEG TROR DERE

I dag

 

 

Lillasjel på facebook

http://Www.facebook.com/lillasjel

Kan ikke du være den ene

http://lillasjel.blogg.no/1461097637_19042016.html

Når viljelageret blir tomt

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html

Her er boken Kjersti Annesdater Skomsvold skrev mens hun var sengeliggende, en nydelig liten bok

http://lillasjel.blogg.no/1489573340_bker_lest_februar_2017.html

 

 

 

 

 

Gubben og legen er enig i konklusjon om at jeg er et komplisert tilfelle

Ja, tenk de er det, selv om det nok er på ulike måter.

Ja, da blir jeg jo dobbelkomplisert, du store min.

Litt humoristisk må man få lov til å være

 

Den bli frisk kampanjen jeg kjører, den går veldig opp og ned, kan du si.

Stoffskiftet er blitt ytterligere dårligere, ikke rart det er lite krefter her.

Alle de andre prøvene som var finere forrige gang, har falt tilbake.

Konklusjonen blir at jeg må prøve på igjen med mer stoffskiftemedisiner.

Det ser ikke ut som om kjertelen min klarer å lage nok stoffskiftehormoner.

Legen sier at kombinasjonen stoffskifteproblematikk, insulinresistens og immunforsvarkollaps, er komplisert.

Det ene stresser det andre liksom. så jeg biter meg selv i halen, samme hva jeg prøver.

 

For å bedre insulineffekten, bør jeg være i bevegelse.

Det heter visst å trimme eller trene, har jeg hørt.

Gjør jeg det bittelitt for mye, da svikter immunforsvaret og jeg ender opp med influensa/betennelseslignende symptomer.

I sommer var jeg slett ikke flink med kostholdet, da bedret alle de prøvene seg.

Jeg kommer hjem, skjerper kostholdet og prøvene forverrer seg.

Helt motsatt av all fornuft.

Kanskje kroppen liker bedre sydenvarmen, at den da ikke bruker så mye energi på å holde meg i gang.

Komplisert ja, det er ikke enkelt.

Han mener at jeg har me-lignende tilstander, som gjør at kroppen tåler dårlig belasting, før den kjører i gang med utmattelse.

Nok forsaket av utallige infeksjoner, inkl antibiotika, hele livet.

Selv tror jeg kroppen var født stresset, for jeg ble raskt plaget av sykdom.

Min mor hadde mange traumer med seg i ryggsekken.

 

Ingen skal si at jeg ikke prøver alt som står i min makt for, både å finne ut hva som skjer med kroppen min og hvordan gjøre den bedre.

Alt man får klarhet i, er fint.

Så får man forholde seg til det man har.

Jeg har et godt liv på alle måter.

Healing og meditasjon er ypperlige verktøyer.

Kanskje gjør de meg ikke frisk, men de hjelper likevel kroppen å holde stresset nede.

Og jeg er mentalt sterk i forhold til for noen år siden.

Jeg har det rett og slett bra.

Jeg klarer å reise, jeg har masse aktiviteter å kose meg med, fin familie og nyter livet.

Noen begrensninger får de fleste, og mine er rett og slett til å leve godt med.

Jeg sitter her i mine bokstabler med ipaden og Lillasjelen min.

Når kroppen vil det, er jeg ute og går meg en tur.

Bare jeg passer på å hvile nok og ha rolige perioder, går dette helt fint.

I dag har jeg bestilt utflukter til cruiset vi skal på i Karibien og jeg har søkt visum til Usa.

Nå skal jeg bestille fly til London, til jeg skal på kurs, Art & Soul, ved Arthur Findlay spiritual college.

Julen skal vi feire i Halden, så her blir det ikke mye juleståk, bare fred og ro.

Og innimellom opplevelsene, da hviler jeg her hjemme og lader opp til neste utfordring.

Jeg er takknemlig og glad for alt jeg får være med på

Så nå går jeg og tar en ekstra pille jeg

I dag

Kaptein på skuta jeg.

Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier og tro på det

Jeg er helt sikker på at det er en setning veldig mange av oss har tenkt.

I møte med helsevesen og trygdeetaten, ja også i utdanningssektoren.

Men også sammen med familie og venner.

Ja, hver og en av oss kunne sikkert blitt mye flinkere.

Jeg vet ihvertfall at jeg burde vært det, enda jeg selv er i samme situasjon.

 

Jeg gikk på en liten smell igjen, men denne gangen tar jeg det veldig rolig, i trygg forvissning om at det går over.

Det er disse usynlige grensene, vet dere. 

De vi ikke ser før vi har tråkket over dem.

Egentlig var de ganske synlig for meg denne gangen, men jeg lukket ørene når kroppen ropte. 

Igjen trodde jeg at jeg visste så mye bedre enn den. 

Jo, dere husker kanskje trappegåingen jeg gikk i gang med.

http://lillasjel.blogg.no/1539336521_den_ene_tingen_du_bestemmer_deg_for_i_dag_som_kan_gjre_en_stor_forskjell.html

Etter fire dager sa kroppen, ro deg ned.

Etter femte dagen ropte den og etter sjette dagen forstod jeg at  nå vil den ha pause.

Så langt, alt greit, men det jeg ikke tenkte på, var at jeg jo skulle tur retur Trondheim, med fullt program.

Spennende bokmøte, nydelige menneskemøter.

http://lillasjel.blogg.no/1539790395_hst_2018_aschehoug.html

http://lillasjel.blogg.no/1540206266_romsdalen_har_pyntet_seg_i_flomstor_elv_og_hsfarger.html

 

Alt gikk superfint, hjem igjen, flere menneskemøter og der forsvant både knær og krefter.

Veldig vondt i begge knærne og helt uten krefter.

Sånn at skal du sette på oppvaskmaskinen, er kroppen så sliten, at den greier ikke holde deg oppe.

Du må hvile før og etter.

Men nå tok jeg det med knusende ro.

Jeg har hatt noen dager med minimal fysisk aktivitet og sakte, men sikkert kommer kreftene tilbake.

Jeg vet at dette må jeg kanskje forholde meg til.

Legen min sier at han vet ikke om kroppen klarer å bli frisk, at jeg må lære meg å leve med det.

Og det godtar jeg.

Jeg føler meg heldig, for det er veldig mye jeg har mulighet til i livet, som mange andre må se langt etter.

Jeg har et innholdsrikt godt liv på alle måter.

De aller fleste av mine dager er gode dager, selv om noen av dem har begrensinger i seg.

Men det er utgangspunktet for overskriften i dag.

 

Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier, og tro på det

Jeg har selv kommet så langt i mine prosesser at jeg stort sett blir trodd.

Heldigvis både mine nære familie og mine venner lar meg selv sette grensene, uten å stille spørsmål.

Men ofte møter også jeg uforstand.

Og jeg vet dette er noe så innmari mange sliter med.

Det er en av de tingene som gjør det å ha en kronisk sykdom så vanskelig.

Mange sykdommer er usynlige.

Vi møter en bekjent og denne ser svært aktiv ut. 

Det kan være seg i et selskap, på teater eller hva som helst.

Vedkommende er blid og pratsom og dere har det kjekt sammen.

Dere snakker om hva dere gjør på og denne personen forteller deg hun/han er ufør.

http://lillasjel.blogg.no/1477913941_31102016.html

Du tenker at vedkommende ser ikke mye syk ut.

Kanskje dere møtes igjen en dag og personen ser like frisk og opplagt ut.

 

 

Det er da du må forstå at du får se glansbildet.

Det er glansbildene våre vi liker å vise frem til andre.

Alle vil vise frem sine gode sider, de vil nyte øyeblikkene, når kroppen er med dem.

De stundene kroppen spiller på lag 

Man vil kjenne beruselsen det er, når man kan få være den man egentlig er.

Disse øyeblikkene, de gode dagene, de er så verdifulle.

 

Du får ikke se når vedkommende ligger til sengs med store smerter på et mørkt rom i tre dager for å klare å komme seg opp igjen.

Du får ikke se frykten de bærer på inni seg, hver gang de skal på noe, for de er redd de må avlyse

Du får ikke se alle….. Nei, dessverre det kan jeg ikke bli med på, for jeg har allerede en avtale denne uken.

De vet selv at for å klare den avtalen, må de hvile både før og etter, mens det du ser er et smilende opplagt og engasjert menneske.

Slik kunne jeg forklart side opp og side ned, men vi skal komme til poenget.

 

 

Det er der du kommer inn.

Eller rettere sagt, det er i de møtene du ikke skal komme inn med……

-Ja, du må begynne å bevege deg mer, ikke rart du blir fort sliten, når du er så mye i to.

-Alle blir jo slitne når de trimmer, det går over etter noen dager.

-Man må være holde ut litt så blir det bedre.

-Hvis man er mye hjemme, kommer man seg ikke ut til slutt, så man må bare presse seg litt.

-Jeg kjenner noen som begynte å trene og de ble friske, så du må bare stå på.

-Har du tenkt over kostholdet ditt.

-Ta deg sammen litt du nå da for en gangs skyld, du trenger nå ikke å gå hjem enda.

-Jeg husker nå du fortalte du var på tur hele dagen, hvordan greide du det da hvis du ikke greier noe nå.

-I går når jeg møtte deg så du jo helt fin ut.

-Du må tenke positivt vettu, ikke tro på forhånd at du ikke får til.

 

Lytt til det som blir fortalt deg og tro på det.

Ja, gode råd kan være fine, men la det være opp til den enkelte å bestemme om det er riktig for dem.

Du vet ikke noe om hvor mye positiv tenking de bruker i en vanlig hverdag, for å klare de tingene de må.

De er ikke dumme.

De vet at bevegelse er viktig, at kosthold er viktig, at de ikke bør røyke, osv, men de har kanskje ikke krefter nok til å deale med alt, for de har så mye de må bruke positiv energi og krefter til.

Viljestyrken kan føles innimellom som den er oppbrukt.

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt

Du vet ikke at noen må bruke 14 dager med utmattelse og feber, der du hvilte et par timer og var OK.

Dette vet ikke du noe om, derfor skal du være forsiktig.

Og det mest viktigste er å tro på de som forteller det.

 

 

Det spiller ingen rolle om du ikke kan forstå dette.

Du er ikke nødt til å forstå, du skal bare lytte og tro på det som blir sagt.

Du trenger ikke innerst inne å tro det heller, bare du later som om du tror.

Bare du lar vedkommende slippe å forklare seg 

 

For når de forklarer, ja da kommer du med nye motargument.

Slik som jeg med trappegåingen, ja da burde jeg gått bakker istedenfor.

Da nytter det ikke at jeg sier at jeg må gjøre noe som er lett tilgjengelig. 

Dette fordi jeg ikke bestandig klarer å tvinge meg til det som er litt slitsomt.

Da kommer neste argument med at jeg må bevege meg, ja tror dere ikke jeg vet at bevegelse er viktig eller.

 

Er det noen som ikke har det sånn at det er ting de ikke klarer å ta tak i

Men som likevel forventer at andre skal klare det.

Greier du kanskje å gjøre alt du vet er riktig for deg, og hver eneste dag.

Har ikke du noe du ikke greier å endre, eller noe du burde sluttet med eller begynt med.

Jo  alle har det, men de som er kronisk syke, de har mye mer og de greier bare ikke med alt.

Når du bruker all din energi på ting som for andre er bagateller, ja da har du også brukt opp mye av viljestyrken den dagen, kanskje for flere dager.

Kan du ikke derfor bare lytte og si ok, jeg forstår du gjør så godt du kan

Ja, for det er tingen nemlig.

Vi gjør alle så godt vi kan.

Så hør hva jeg sier og tro på det

Eller ihvertfall lat som om du tror på det.

I dag

Er det å være ufør, mer som en ferie, del to

Sorg over kronisk sykdom

Bli frisk prosjekt ruller videre

Gode leveregler ved lavt stoffskifte

 

 

 

Bli frisk prosjektet ruller videre.

Jeg er i en prosess, der jeg prøver å slutte med stoffskiftemedisiner.

Etter å ha tatt dem i 20 år.

Og skulle ikke hatt de i utgangspunktet, sier legene.

Og jeg tror det stemmer.

Kroppen min var den gang utslitt etter utallige infeksjoner.

Når jeg så fikk medisiner, ble kroppen bedre, men bare for en stund.

Periodene jeg er dårlig, blir lengre og lengre og jeg blir mer og mer tappet for krefter.

Nå har jeg sakte, men sikkert trappet ned på medisinene, siden i fjor høst.

Jeg hadde telefontime med Lars Omdal, Balderklinikken, sist fredag.

 

 

Det var så mye regn i helgen, at taket brøt sammen. Slik er det med oss mennesker også. Det er grenser for hvor mye belastning vi kan legge på kroppen vår. 

 

Prøvene viser at stoffskiftet er nå enda litt dårligere enn de var i juni. 

Jeg skal derfor ikke kutte mer enda, men vente og se om det stiger.

Noe jeg tror det gjør, bare jeg ikke stresser.

Og nå utover høsten, kan jeg ta livet med ro.

Det var nemlig travelt i vår og sommer og det kan ha ødelagt for prosessen.

Men når det er sagt, så føler jeg meg ikke noe dårligere, enn i fjor sommer, før jeg reduserte.

I tillegg hadde det skjedd mange gledelige, veldig spennende, endringer.

 

Tutta holder meg med selskap. Hun ble alenebarn i vår. Hun liker å ta kroppsvasken ute, mens jeg foretrekker dusjen. 

 

 Langtidsblodsukkeret har gått ned, er på 6,2 mot 6,5 sist gang.

C-Peptid. har dalt fra 1258 til 847, altså innenfor normalen, som er fra 270-1290.

P- Insulin har falt fra 221 til 139, også innenfor normalskalaen. fra 18-173

Fettstoffer i blodet har dalt fra 2,61 til 1,68, skal være under 2,60

Dette har da skjedd i en periode der jeg har hatt ferie, vært på cruise og har levd, slett ikke sunt.

Jeg har spist desserter og drukket brus og vin.

Vi avtalte så, at jeg skal prøve en fastelignende diett, over 5 dager.

Det bruker visst å sette fart på systemet.

Jeg måtte selv bestemme når jeg skulle begynne.

Jeg var veldig motivert og tenkte at over helgen starter jeg, 5 dager klarer jeg.

Men om kvelden, slo det meg at jeg må være gal.

Jeg kan ikke begynne nå.

Kroppen min får mindre og mindre medisin, jeg kan ikke la den faste i tillegg. 

Når stoffskiftet øker, føler jeg meg mer sulten, noen dager.

Å skulle gå på diett i tillegg, vil stresse meg og da vil det gå baklengs.

Konklusjonen er først stabilt stoffskifte, ihvertfall bedre enn nå, deretter prøver jeg 5 dagers faste.

 

Jeg har ikke fjernet badekaret, for Tutta liker å drikke av det. 

 

 Dere som følger meg, vet at jeg er svært opptatt av å lytte til kroppen.

Jeg tror den forteller meg hva den ønsker.

Alt fra hvor mye jeg kan gjøre, til hva jeg skal spise.

Og nei, den sier aldri at jeg skal drikke brus og spise snacks.

Det er hjernen som gjerne vil det.

 Akkurat nå er den opptatt av at jeg skal ta dagene som de kommer.

Jeg skal ikke ha mange baller i luften samtidig, men ta livet med ro.

Jeg er også blitt avhengig av å sitte ute.

Jeg tror at det er med på å redusere stresset i kroppen, selv om det er støy fra trafikken.

Omdal tror at medisinene har stresset kroppen min.

Når jeg da fjerner medisiner, går stresset ned og insulinet blir ikke trigget.

Insulin produserer fett, så jeg var i en dårlig sirkel, der det ene ødela for det andre og det var ingen vei ut.

Derfor prøver vi nå med å fjerne det ene elementet.

Og det kan se ut som det fungerer, bare jeg får stoffskiftet litt opp igjen.

Bevegelse er veldig viktig.

I sommer gikk jeg jo mye, når vi var på ferie.

Etter at jeg kom hjem, har det blitt mindre.

Jeg håper og tror, at jeg nå endelig er på riktig vei.

Jeg må bare være tålmodig.

I dag 

Se her hva som nå har skjedd, solen har igjen kommet frem. 

 

  

Hei fra meg. Ha en fin dag, dere også. Grip dagen og gjør det beste du kan for at den skal være så bra som mulig. Nå kaster jeg fleecejakke og pledd. 

 

Juratind og Moanebba

 

Jeg møter så mange som sliter med helsen.

Jeg hører de forteller hvor sliten de er.

Og i samme sekund forteller de om alt de skal gjøre, hvor travelt de har.

De skal bare, skal bare, skal bare.

Det eneste jeg kan si er prøv å stoppe opp litt.

Når kroppen streiker, er det for en årsak.

Den sier fra at nå er det på tide å lytte til den.

Og hvis du overhører signalene vil kroppen reagerer sterkere og sterkere.

Infeksjoner, muskelsmerte, hodepine og det som verre er.

Kroppen roper stopp og du hører ikke etter.

 

Store vengetind. Der oppe i dalen starter turen over Romsdalseggen.

 

Jeg har ikke levd et mer stresset liv enn andre.

Noen vil påstå at jeg bestandig har vært lat.

Det har jeg ikke, men de må nå få lov til å  tro det.

Jeg har bestandig prøvd å gjøre så godt jeg kan.

Helst ville jeg gjøre alt perfekt.

Jeg higet etter gode tilbakemeldinger på vel utført jobb.

Og jeg gjorde en god jobb der jeg var.

Men gang på gang, spente kroppen beina under meg.

I mange år prøvde jeg stadig nye jobber for å se om det var en jeg kunne greie.

Hver gang ble jeg syk, nye infeksjoner og feber og mer og mer utslitt.

Men hos meg var det mer indre stress som tappet meg enn det at jeg hadde det så travelt fysisk.

Selv om to barn på to år, skrantende økonomi og da utallige infeksjoner helt fra jeg var baby, var tøft nok.

Kroppen ble mer og mer sliten og til slutt ville den ingenting av det jeg ville.

 

 

Jeg klarte kanskje å stoppe i tide, så jeg har ikke fått de livstruende sykdommene.

Jeg har fått det som er til å leve med og som jeg kanskje kan bli bedre av.

Derfor anser jeg meg selv som veldig heldig.

Jeg prøver derfor å lytte veldig nøye til hva kroppen min ønsker.

Og selvfølgelig er jeg klar over at jeg kan lure meg selv.

I går sa den at den ønsket ut å gå litt.

Da gjorde jeg det og som bildene viser, så var det en vakker tur.

Jeg bor jo i et område der jeg er omringet av fjord, fjell og vakker natur.

Bare på den lille turen min på ca 30 minutter, hadde jeg denne fantastiske utsikten.

Jeg fikk kaffebesøk på balkongen og hadde en nydelig dag.

 

 

I dag våknet jeg derimot og følte meg enda mer sliten.

Da blinker varsellampene, orange.

Ikke rødt enda heldigvis, men orange er obs, vær forsiktig nå.

Derfor skal jeg ikke ut å gå i dag.

Jeg skal heller kjøre meg en liten tur og besøke ei venninne.

Utenom det, skal jeg ikke gjøre stort i dag.

Annet enn å lese og skrive, se litt på tv og la kroppen hvile.

Energiene er supersterke om dagen, så kroppen føler seg litt salig av de.

Jeg kjenner det er god healing i de og jeg nyter det.

Det er godt å være meg

I dag

 

 

Her er ferien over for denne gang

Det er hverdag igjen og tid for å hente seg inn igjen.

Mange bruker ferien til å finne hvile.

Jeg bruker den til å være i aktivitet.

Når så ferien er over, da må jeg hvile.

Det er like spennende hvert år å se hvordan kroppen takler aktivitetene.

Denne sommeren fra juni og til august har vært travel.

Mye spennende aktiviteter og reiser, mye folk rundt meg til enhver tid.

Kryss i taket, men det har vært ingen perioder med feber, ingen infeksjoner.

Flere ganger har jeg vært så sliten at jeg har vært redd for å bli syk igjen.

Når du kjenner frosten tar deg selv om det er varmt ute og verkingen i muskler er der.

Men så våkner jeg om morgenen og det er borte igjen.

Jeg har derfor i skrivende stund fortsatt tro på at reduseringen av stoffskiftemedisiner er veien å gå.

Fredag har jeg igjen legetime så da får jeg høre hva Lars Omdal sier.

 

Det er på tide å planlegge høsten.

Første uken skal jeg lytte til kroppens ønsker i løpet av dagen.

Ta livet helt med ro.

Vaske klær og rydde litt på garderoben og trekke på senger, er eneste planlagt aktivitet.

Jeg skal lese, skrive bestillinger og dra på venninnebesøk og slappe helt av.

Hvis kroppen vil og det tror jeg den vil, skal jeg gå små turer

Stressnivået i kroppen er rimelig høyt så stressreduksjon er ukas mål.

 

Neste uke må jeg begynne å få litt mer planer.

Jeg har veldig mye som venter på å bli gjort.

Kjedelige oppgaver og koselige oppgaver.

En fast dag i uken skal jeg sette av til det jeg ikke er så flink til, men som roper om å bli gjort.

Vask av kjøkkenskap

Nedvask kjøkken, ganger og bad.

Rydding kjeller

Male soverom og pusse rekkverk på balkongen

Det er med de fysiske aktivitetene jeg må være forsiktig og ta litt etter litt.

Lytte til kroppen og ikke overdrive.

Litt er mye mer enn ingenting.

 

Og når det kjedelige blir gjort, kan man glede seg desto mer over det som ikke er kjedelig.

Alle bøkene som skal leses.

Healing, readinger, Lillasjelaktiviteter og skriving, bilder.

Jeg skal utforske mye nytt innen det spirituelle.

Ta ned ord fra de som har gått bort.

Jeg skal forske på farger og være kreativ.

Jeg skal gå turer i skogen. 

En tur til Røros er planlagt.

Turer for å besøke barnebarn i Halden, blir svært viktig. 

Jeg skal rett og slett bestemme meg for at høsten blir fantastisk 

I dag

Reklame |

 

Våren og sommeren har vært litt for aktiv for meg.

Ja, jeg vet det og prøver å passe meg, men det er ikke så lett.

Jeg er nå nede på under halvparten av stoffskiftemedisinene.

Sist prøve i juni viste at nå var stoffskiftet mitt for lavt.

Så lavt at andre ville ha begynt på medisin.

Men samtidig følte jeg at kroppen ikke var mye dårligere enn i høst når jeg hadde full dose.

Jeg vet at aktivitetsnivået har vært altfor høyt for hva jeg tåler.

Mange reiser blir man sliten av, selv om det er aldri så morsomt.

Det er likevel ikke noe alternativ å sitte hjemme og spare seg.

Jeg vil oppleve ting og så får jeg heller ta hvilen når jeg kjenner jeg må.

Det er det som er utfordringen

Når må jeg?

 

Mange reiser med fly og tog og bil, blir man sliten av

Opp tidlig morgen, før fuglene.

Mange turer har vi gått, noen dager 10 tusen skritt.

Noe som for meg er kjempemye.

Hele tiden masse folk og lyder og musikk og ståk på alle kanter.

I tillegg fikk jeg en forkjølelse som gjorde nattesøvnen dårlig.

Det har også vært travelt her hjemme.

Folk og barn og stor ståhei fra morgen til kveld.

 

Nå merker jeg at grensen nærmer seg og jeg må passe meg.

Jeg har heldigvis fått vasket over gulvene, så det ser sånn noenlunde ut her.

Men jeg våkner om natten og er så sliten at jeg må opp og ta en ibux for å få sove igjen.

Det er et varseltegn på at nå må jeg snart hvile meg.

Jeg har trappet ned enda litt mer på medisin selv om jeg egentlig ikke skulle gjøre det.

Det er typisk meg å gjøre slike ting.

I morgen er det klart for å ta nye prøver.

I dag skal jeg derfor ta livet så rolig som jeg bare greier.

Det er bare så inderlig kjedelig å måtte mase på andre.

Man vil så gjerne bidra selv også.

Jeg skal være med en tur i skogen.

Det føler jeg at jeg skal, kanskje fordi de energiene vil gjøre meg godt.

Vi skal bare være der, ikke gå langt, så det skal jeg greie.

Så skal jeg lage middag, enkel sak med kylling i ovnen, salat og ris.

Utenom  det skal Jeg og Perlesøsteren sitte på balkongen sammen

 

 

Det er nemlig mitt eget ansvar å passe på kroppen min.

Det er jeg som kjenner mine grenser.

Jeg kan ikke skylde på noen andre.

Jeg må selv si fra når jeg ikke greier.

Jeg kan ikke fordra det egentlig for jeg hater hvis noen må ta hensyn til meg.

Men det er kun jeg som må passe på at jeg ikke faller.

I dag

Reklame |

 

Jeg legger ikke skjul på at det har vært tungt i vinter.

Først feberkuler og hoste i månedsvis og så smerter etter tanntrekking.

Samtidig med spenningen det er å trappe ned på stoffskiftemedisiner og ikke vite hvordan det går.

Biter fra tanna kommer nå ut og det er ikke så vondt lenger.

Litt er det, men ikke mer enn jeg tåler uten smertestillende.

I dag klarte jeg å tygge på begge sider, selv om au, er litt ømt etterpå, er det en seier.

Det ser heller ikke ut som om stresset har ødelagt for stoffskiftet, noe som var mest bekymringsfullt for meg.

Nå er det som om alt faller på plass og gleden kan strømme inn i kroppen.

Det er da jeg må lagre de.

Jeg må lagre de så jeg kan ta de frem igjen når det kommer dager jeg sliter litt igjen.

Sånn er jo livet.

 

Jeg elsker at det blir grønt, ikke hvitt eller grått

 

Søndag gikk jeg tur igjen, for første gang på veldig lenge.

De siste årene har jeg nesten ikke gått tur, utenom når jeg har vært i syden.

Det var fantastisk deilig.

Det er så vakkert om våren.

Bekken på andre siden av fjorden vokser seg vårstor, lammene breker på jordet og det er grønt.

Og min favorittblomst over alle,hvitveisen, blomstrer i store tepper rundt meg.

 

 

I går strømmet det på med nye gleder.

Herlig pakke fra Forlagshuset Vestfold med bøker, fin kalender og nydelige kort.

Det var en takk fordi de hadde brukt min omtale i bokkatalogen sin.

Her kan du lese bokomtalene deres:

https://issuu.com/livforlag/docs/vennebrev_2_2018/8

Her er min omtale:
http://lillasjel.blogg.no/1516910325_det_handler_ikke_om__overleve_det_handler_om__leve_elisabeth_holt.html

Det er nå jeg som skal takke, men ikke si det til dem da, for jeg elsker jo å få bokpakker.

Det er som julaften hver eneste gang inni meg.

 

 

Natt i Liguria og Vinhandleren av Åge Baste Vassdal, Til lading, Gro Marie Woldseth, kalender med tegninger av av Liv Hege Refsdal

I dag kom det to til også, en fra Aschehoug, Dødevaskeren og en fra Bastion, Lyden av en lerke

 

 

Den første gruer jeg meg litt til for den er nok veldig trist.

http://www.aschehoug.no/nettbutikk/dodevaskeren-aco.html

Det nyfødte pikebarnet Frmesk er uønsket av sin far fordi hun er jente. Farmoren insisterer på at Frmesk blir omskåret, men liten og svak som hun er, frykter moren at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet. Enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Utveien blir å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.
Frmesks mormor er dødevasker. Hun tar seg av døde jenter og kvinner som ingen andre vil begraver – kvinner som er drept i vanære eller skam. Det er et kjærlig hjem, men besteforeldrene kan ikke i det lange løp skjerme Frmesk mot den fysiske og psykiske overlast som ubønnhørlig nærmer seg fra alle sider.
Boken foregår i Kurdistan i 1986. Området er preget av krig og folkemord, det danner det grusomme bakteppet for en fortelling om et ekstremt utsatt jenteliv.

Lyden av lerke er feelgood og den boken jeg manglet av Erica James.

Her er omtalen av den tredje boken på norsk, Det lille pianohuset:

http://lillasjel.blogg.no/1523216888_erica_james_det_lille_pianohuset.html

Her er litt mer om Erica James:
http://bastion.no/forfatter/erica-james

Nå har jeg både Alt i et øyeblikk og lyden av en lerke, så da har jeg alle.

 

Steinelva vokser seg stor. Det er vårtegn hos oss når vi hører den suser, herlig. Det er Romsdalseggen der oppe. Fjellstrekningen fra Isfjorden til Åndalsnes som er blitt kjempepopulær.

 

Og tror dere ikke at jeg fikk enda en herlig nyhet i går, på engelsk til og med.

http://lillasjel.blogg.no/1525428181_du_er_velkommen_til__bli_med_meg_i_juni.html

have moved you into a double en-suite room in the clock cottage as a single

Jeg har fått enerom med bad når jeg skal på kurs i juni.

Jeg trenger mye ro, derfor er det godt å ha rom alene og å slippe å springe på gangen om natta.

Så nå legger alt seg til rette her og jeg nyter det.

Jeg har sagt at jeg skal gå tur så fremt det er oppholdsvær.

Og i dag er det 23 grader i skyggen og sol, så da har jeg ingen unnskyldning.

Det er tredje dagen jeg er ute og går

I dag

 

Klar for tur

Innom butikken på vei hjem for å hente belønning

Det er du selv som har ansvaret

Du har ansvaret for egne grenser.

Hvis man hele tiden strekker seg for langt, ja da faller man utfor kanten.

Særlig viktig er de grensene når man har begrensninger.

Alle som følger meg vet at jeg har noen av de.

Jeg har hatt lite krefter i kroppen så jeg har måtte porsjonere ut etter dagsformen.

Det er på vei til å bli bedre heldigvis.

Men så fikk jeg en ny utfordring som forhåpentligvis er forbigående.

Komplikasjoner etter å ha trekt en visdomsjeksel.

Det har ført til, til nå 2,5 uke med smerter, dag og natt.

Dårlig søvn, smerter og smertestillende røyner på en fra før litt medtatt kropp.

Heldigvis var jeg litt bedre før det satte i gang.

Det legger seg til rette sånn for meg, heldigvis.

Jeg har nå fått pencillin men etter to døgn er det enda ikke bra.

Jeg må derfor sette grenser for jeg må hvile mye.

Det innebærer at man kanskje må si nei til noen.

Heldigvis bor jeg sammen med noen som er flink til å hjelpe meg.

 

Men det er mitt ansvar å passe på meg selv.

Hvis jeg strekker meg for langt, er det ingen som tjener på det.

Jeg har blant annet skrevet lite blogg i det siste.

Ja, jeg har postet en hver dag, men flere av de har vært gamle som er omskrevet, med nye bilder.

Jeg stoler på at de ordene som skal ut til enhver tid, kommer ut.

Jeg kunne også latt være å publisere noen dager.

Men jeg er så glad i den bloggen at det er noe jeg prioriterer.

Det krever ikke så mye energi og det gir meg glede.

 

Slik må også du tenke over din livssituasjon.

Har du grenser du må sette?

Strekker du deg lenger enn det som sunt er?

Hva kan du prioritere og hva må vente?

Helgevasken her i huset skulle vært tatt for to uker siden.

Den får vente til jeg orker å vaske.

Litt skitne gulv klarer jeg fint å leve med.

Jeg har priortert å få i meg mat, sunn mat.

Det krever også sitt når det er vondt i munnen og trekker energi.

Men man må gå for det som er viktigst og se at verden ikke rakner fordi om vi ikke for gjort alt vi ville.

For ikke å snakke om det vi tror at vi må, som vi slett ikke må.

Kanskje noen blir sur på oss, da får de bli det.

Og jeg sier ikke at alt er enkelt, slett ikke.

Men begynn i det små med å sette deg små mål.

Tenk at det gagner alle at du har det bra

Det er vel en fin tanke.

I dag