Jeg startet måneden ganske så kriminelt. Først måtte jeg hente inn igjen Chris Tvedt. Han hadde beklageligvis kommet litt i glemmeboken, men det skal aldri skje igjen. for begge bøkene jeg leste denne måneden var kjempespennende.
Den som forvolder en annens død er den sjette av bøkene om forsvarsadvokal Mikael Brenne.
Tvedt må være en av Norges beste krimforfattere, jeg kan ikke forstå noe annet. Han skriver virkelig bra og ikke noe bloddryppende krim heller, bare spenning fra første til siste side.
En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. Forsvarsadvokat Mikael Brenne får saken. Aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret, det er regel nummer en i retten. Mikael Brenne trodde at det verste som kunne skje hvis han glemte den regelen, var å tape. Han tok feil. Å tape en rettsak er ille, – å tape livet er mye verre.
Jeg gikk så rett over på den nyeste, altså den sjuende om Mikael Brenne og den var nesten enda bedre. Det var vanskelig å legge den fra seg så det gikk raskt noen sider. Jeg mistenkte nok alle som i det hele tatt var nevnt ved navn og jeg var fornøyd med at jeg hadde også tenkt tanken som var riktig, selv om jeg ikke hadde forstått alt. Er det ikke derfor vi elsker krimbøker? Det er jo så moro å gjette på hva som skjedd.
Heretter skal ikke noen Mikael Brenne bøker gå meg hus forbi. Det er helt sikkert. Det er nok ganske sannsynlig at jeg også henter opp hullene i leselisten i serien om Edvart Matre også, den andre hovedpersonen til Tvedt.
Da Magnus Sandtorv rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen, går alarmen. Magnus er psykotisk og farlig. Han ble sperret inne fordi han på bestialsk vis drepte sin egen bror, og har truet med å drepe resten av familien. Politiet rykker ut, men da de kommer frem til familiegården, er det for sent. Både faren, moren og søsteren er myrdet med kaldt blod. Ingen er i tvil om hvem som er morderen, heller ikke advokat Mikael Brenne, som blir oppnevnt som forsvarer for Magnus. Selv om saken er både tragisk og grotesk, byr den ikke på mange juridiske utfordringer. Det er bare noen små, uvesentlige spørsmål som må avklares før saken kan få sin avslutning, tenker Mikael.
Siden jeg allerede var i det kriminelle hjørnet, fortsatte jeg med Knokkelgraven av Simon Kernick.
Dette var derimot en bok jeg ikke likte så godt. Den grep meg aldri og jeg ble ikke noe glad i etterforskeren Ray Mason og heller ikke hans medhjelper Tina Boyd. Det er nå en gang sånn at hovedpersonen må interessere oss og denne gangen ble jeg ikke det.
Jeg husker Henning Mankell fortalte at etter at Wallander fikk sukkersyke, begynte han å selge flere bøker. Hovedpersonen måtte ha trekk som folk kjente seg igjen i, sa han. Og det var ikke noe ved Ray Mason, jeg kjente meg igjen i.
Og når jeg ikke er helt fornøyd henger jeg meg opp i detaljer som jeg ikke legger merke til i bøker jeg liker. Hvorfor skal jeg få forklart at nå er det en tredjedel vin igjen i en flaske, foreksempel, når det ellers ikke har noe betydning for historien. Mange sånne detaljer, som var helt unødvendig.
Sitat:
De var antagelig midt i tjueårene, begge lignet studenter og hadde klær fra bruktbutikken.
Lignet studenter og hadde klær fra bruktbutikken, hvordan ser du det liksom fordi om et par sitter og drikker kaffe? Og jeg synes det var mye vold i boken også som var helt unødvendig, blant annet detaljert hvordan folk blir banket opp.
Men for all del jeg ser at den har fått veldig mange gode omtaler, så det er helt sikkert andre som liker den godt.
Bildet er hentet fra Goliat forlag, som også har sponset boken.
Teksten under bildet er hentet fra Bokklubben
En ung kvinne forsvinner sporløst mens hun er på backpacking i Thailand i 1990. Nesten 30 år senere blir kvinnens benrester funnet på et engelsk jorde, og i løpet av få timer blir kjæresten som meldte kvinnen savnet for alle disse år siden funnet drept. Så begynner jakten på å oppklare mordene som tar politietterforsker Ray Mason og privatdetektiv Tina Boyd inn i en mørk og fryktinngytende verden av korrupsjon og dødelige hemmeligheter, der mord er hverdagskost, og der ingen kan føle seg trygge. Noen forbrytelser kan kreve en livsalder for å hevnes.
Så var jeg lei krim og måtte ha noe helt annet.
Arto Paasilinna, Den klønete skytsengelen
Jeg har ikke lest noe fra Paasilinna før, men han har skrevet mange bøker og jeg var spent på å lese noe fra han.
Men jeg er veldig skeptisk til bøker med humor, for jeg bruker å være en dødskjedelig leser som det skal noe til å more.
Jeg ble gledelig overasket for jeg koste meg og humret og lo av den stakkars klønede skytsengelen som gjorde så godt han kunne.
Boken handler om den klønete skytsengelen, den nylige avdøde religionslæreren, Suvo Auvinen. Først blir han sendt på skytsengelkurs før han så får sin egen person på passe på. Jeg humret meg gjennom boken, 188, sider. Han mente jo så godt med det han prøvde å få til, men oppgaven som skytsengel var ikke så enkel og gang på gang, ble det bare trøbbel av de tapre forsøkene hans på å gjøre godt.
En bok kun til underholdning, lun, god humor og for finnene er den nok enda morsommere for de kjenner seg nok mye igjen på det han beskriver i boken.
Liker du humoristiske bøker, kan jeg anbefale denne og kommer jeg over flere bøker av Paasilinna på salg, blir de nok med hjem.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehougs sider. Jeg har kjøpt boken selv.
En solfylt dag samles fem hundre engler i Kerimäki kirke for å gjennomføre det årlige grunnkurset for skytsengler. En av kursdeltakerne er den nylig avdøde religionslæreren, Sulo Auvinen. Som menneske har han vært en ganske klumsete type, som engel er han en staselig åpenbaring: Vingebredden er på hele ti meter. Men han er ikke blitt mindre klønete, og man bestemmer raskt at han skal tildeles en lettbeskyttet person. Valget faller på Aaro Korhonen som nettopp er blitt den lykkelige eier av en kafé i Helsinki. Allerede på vei til mennesket han skal beskytte, klarer imidlertid den velmenende skytsengelen å få vingene sine inn i en høyspentledning. Korhonen er lykkelig uvitende om beskyttelsen han får, og hvordan den skal komme til å rote til livet hans.
Camron Wright, En lykkens dag
For meg var det en lykkens dag, å få lese denne boken. Det var den vakreste leseopplevelsen jeg har hatt på lang tid. Jeg har lest mange sterke bøker i år, men denne er både sterk og trist og god og full av håp, på samme tid. Jeg smilte og jeg gråt om hverandre.
Det er ingen feelgood dette, bare så det er sagt. Det handler om en familie som bor på Stung Meanchey, den største søppelfyllingen i Kambodsja. Den er nå stengt av myndighetene som har anlagt en ny søppelfylling, men der er det forbudt å bo.
Vi følger delvis en virkelig historie, men også ispedd forfatterens historie om læreren Sopeap.
En terningkast 6 bok for meg dette og inn på listen over favorittbøker.
For en mer omfattende omtale med bilder av familien kan du lese omtalen her:
For Ki Lim og Sang Ly er hver dag en kamp for å overleve. De bor på Stung Meanchey, den største kommunale søppelfyllingen i Kambodsja, og livnærer seg ved å plukke søppel som kan selges videre.
Som om ikke livet var vanskelig nok, må de også bekymre seg for sitt kronisk syke barn, Nisay, og utgiftene til dyr medisin som ikke virker.
Når det ser som mørkest ut, oppdager Sang Ly at den gretne kvinnen som kommer og krever inn husleia har en stor hemmelighet. Hemmeligheten setter i gang en bølge av hendelser som vil endre livet til alle som blir truffet av den.
En lykkens dag er en fortelling om håp, om én kvinnes kamp for å redde sønnen og en annen kvinnes mulighet til forsoning.
Eowin Ivey, Den glitrende snøen ved verdens ende
Dette er forfatteren bak den vidunderlige historien Snøbarnet.
Dette er en helt annerledes historie, da den er basert på virkelige hendelser, en ekspedisjon til Alaska i 1885.
Vi får følge flere historier i denne boken. De som er på ekspedisjonen og de som venter hjemme, samt historien til Walt og Josh som brevveksler om den historiske samlingen av brev og gjenstander fra den tiden.
Jeg brukte mange sider på å komme inn i boken, for datoene er så springende. Diverse brev, annonser fra aviser, osv, dukker plutselig opp med en helt annen tidsangivelse, så man må holde tunga beint i munnen. Forfatteren tar nemlig for seg alle de tingene som Walt sender til Josh for at han skal gå gjennom de for arkivering.
Med bare en liten gruppe menn leder Allen Forrester en ekspedisjon inn i det utemmede og uoppdagede Alaska. Året er 1885 og alle tidligere oppdagelsesreiser til Wolverine River har endt med tragedie. Allen og hans menn visste de kom til å oppleve sult og fare, de var mindre forberedt på at grensen mellom menneske og villdyr, mellom levende og døde, ikke var så klar som de trodde. De var ikke forberedt på følelsen av å trues på livet av en større mystisk kraft.
Samtidig møter Allens unge gravide kone, Sophie, sine egne utfordringer. I løpet av ett skjebnesvangert år kjemper paret på hver sin kant for å kunne forenes igjen.
Sannhetene Allen og Sophie oppdager i sin kamp for kjærligheten, forandrer livenes deres for alltid! De endrer også livene til dem som leser brevene og dagbøkene deres lenge etter at de selv er borte…
Da var jeg klar for litt krim igjen og denne gangen helt tilbake til Kristiania, år 1900.
Aurstad & Westberg, Djeveldansen
Dette var moro, hvis man kan kalle brutale mord moro da, men slik er det jo med krim. Det er ikke feelgood liksom, vi elsker jo spenningen og mysteriet.
Og det var så annerledes å gå så langt tilbake i tid. Jeg likte denne boken veldig godt og kommer til å lese de neste også. Det skal vel mye til for at ikke de to første forfatterne har skrevet, også skal komme på hyllebesøk hos meg.
Omtale med bilder og sitater, men røper aldri handlingen:
Hvit slavehandel, dekadent livsførsel og en lystmorder på tokt. Ingen skal si det bare var hyggelig i Oslo før i tida.
Fascinerende personer, eksotiske miljøer og et plott som vil holde deg limt til sidene: La Djeveldansen lede deg inn i Kristianias farligste miljø.
Året er 1900, og Kristiania rammes av flere drap der likene er ille tilredt. Fullmektig Theodor Wulfsberg og hans betjent Bernt Nystuen frykter at Kristiania står over for en lystmorder som Londons Jack the Ripper.
En særegen tatovering leder etterforskerne til et miljø med utspring i Berlins dekadente kunstnerkretser. Motivkretsen er mørk og dristig, og snart avdekkes også forbindelser til en kynisk underverden. Djeveldansen er i gang.
Så om det ikke var nok djevelskap gikk jeg over til Uglen av Samuel Bjørk. Dette fordi det jo er kommet en helt ny bok, Gutten som elsket rådyr. Den boken ligger her og hopper etter å bli lest. Den hoppet ut av lesekøen og inn i stuen, men ble forbigått underveis av Jamie Ford, men snart kan jeg ikke vente lenger.
Uglen var for meg like spennende som Det henger en engel alene i skogen, den første av Samuel Bjørk. Detaljmessig er det nok fortsatt noe å pirke på, men jeg er nå sånn at fenger boken meg, ja da driter jeg i detaljene så det gjorde jeg. Jeg slukte alle 500 sider på en,to, tre og nå grugleder jeg meg til neste.
For dere som enda ikke har lest Samuel Bjørks bøker, så har dere noe å glede dere til, eller gruglede for de er noe ekle også, særlig når det er barn involvert.
Sandefjords rikeste skipsreder ligger for døden. Han har én betingelse før eldstesønnen arver formuen: Urent blod skal ikke blandes i slekten – sønnen får ikke gifte seg med noen med barn fra før. Men hans utkårede har både en sønn på to og en datter på fire.
Barna sendes bort og paret vies i hemmelighet, men ekteskapet blir kort, dystert og blodig. Flere år senere vender søskenparet tilbake. Når en ung kvinne blir funnet drept, i en makaber stilling og overstrødd med fuglefjær, begynner noen å se sammenhenger tilbake til en annen tid. Etterforskerne Munch og Krüger er overhodet ikke forberedt på ondskapen de blir konfrontert med i saken.
Uglen er andre bok i serien om Holger Munch og Mia Krüger.
Lars Saabye Christensen, Byens spor
Da har jeg lest første bind i det som skal bli en trilogi, Byens spor. Den neste boken er også utgitt og heter Byens spor, Maj.
Maj er en av hovedpersonene i boken. Hun og mannen Ewald og sønnen Jesper.
Handlingen er lagt til Oslo, fra etter krigen 1947.
Vi følger også arbeidet til de lokale Røde kors foreningene. Morsomt å se hva alt kostet den tiden.
Dette er en hva jeg vil kalle, en fin fortelling. Det er koselig lesestoff, nostalgisk og det er nesten så vi både lukter og smaker av byens spor i boken. Det er hverdagslivet som er skildret og boken er mesterlig skrevet. Anbefales og jeg gleder meg til neste.
Dette er boken for de som liker vanlige, gammeldagse romaner, fine fortellinger
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken er en gave fra en venn, ikke sponset.
Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag å lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.
Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.
Da tok jeg fatt på en debutant Lisbeth Pettersen, La meg ikke huske.
Ideen er kjempebra, men for meg ble den bare ikke spennende. I likhet med Knokkelgraven, ble det for mange detaljer jeg ikke hadde bruk for, for mange gjentagelser av trivielle ting, for å få tiden til å gå liksom. Når tre menn er innesperret sammen uten å vite om de overlever og om de har mat nok, da venter jeg litt mer desperasjon liksom, enn å høre at de koker kaffe og går på do.
Kunne vært en høydare dette, hvis den bare var litt mer gjennomarbeidet. Når man leser en krim og ikke bryr seg om hvem som blir drept osv, da blir det ikke spennende nok.
Men igjen ser jeg at mange legger ut gode omtaler og synes den er kjempespennende og jeg vil nok også lese hvis Lisbeth Pettersen gir ut flere bøker, for hun er på vei, det tror jeg på.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Juritzen som også har sponset boken
La meg ikke huske
Lisbeth Pettersen
KLIMAFORSKER NINA BERGER, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet.
Tre menn blir bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.
Vil Nina få hukommelsen tilbake slik at hun kan stå opp mot det som truer henne? Vil de tre mennene i kjelleren bli reddet?
LA MEG IKKE HUSKE er en thriller med høyt spenningsnivå, en sterk kvinne og en truet maktelite. Denne thrilleren vil overraske deg.
Jeg begynte så på den 900 sider, Jordens arvinger av Ildefonso Falcones, oppfølger til Havets katedral, men så dukket Jojo Moyes, Jenta som ble igjen, opp i postkassa og alt annet måtte vike.
For meg har virkelig Moyes steppet opp som en av de beste feelgoodforfatterne. Ja dette var nesten ikke feelgood heller, for her får vi høre fra første verdenskrig i Frankrike når tyskerne invaderer en liten landsby.
Romantikk ja, men ikke hele boken med hjerte og smerte, akkurat passe til at jeg slukte den. Jeg kan jo ikke fordra når det blir for søtt.
Den satt som et skudd her hos meg fra første side, så falt den litt når det ble litt smerte, hjerte, men det var bare noen sider og så tok spenningen seg opp igjen og slutten var ikke mulig å forutsi egentlig. Det var en overaskelse.
Kjempebra skrevet Jojo Moyes, for meg, var den bedre skrevet enn Et helt halvt år, der temaet bar boken. Her er hele boken bra, synes jeg. Så gikk den helga.
Da er det tilbake til Jordens arvinger, men den er så tykk at jeg må lese litt annet også. Det er Kjærlighet og andre trøstepremier, Jamie Ford og jeg sukker henført av leseglede allerede etter første side , men kommer tilbake til de.
Ny, gripende roman fra Norges mestselgende forfatter: Jojo Moyes
Hva skjedde med jenta som ble igjen?
Allerede før hun har fylt 30 år, har Liv Halston opplevd å finne sitt livs kjærlighet, for så brått å miste ham. Det eneste hun sitter igjen med, er minnene, en stadig voksende bunke med regninger og sin aller kjæreste eiendel: et vakkert, gammelt portrett av franske Sophie, kalt Jenta som ble igjen.
Det er før politimannen Paul ramler inn i livet hennes, og Liv igjen øyner håp om en positiv fremtid. Men da alt hun holder fast ved plutselig står i fare for å bli tatt fra henne, må hun kjempe sitt livs kamp for det hun har kjært.
Gjennom maleriet Jenta som ble igjen blir to unge kvinner, skilt av et århundre, forent i sin indre styrke og tro på kjærligheten.
Det er nemlig over førti år siden gubben og jeg ble kjærester
Jeg snakket med en person her forleden.
Vedkommende var svært opptatt av frihet i et forhold
Derfor var forhold vanskelig, for det var lett å føle man mistet friheten.
Det å utvikle seg åndelig uten den friheten, hadde vedkommende lite tro på. Jeg kan nok si at for meg, har det vært motsatt
Hadde ikke jeg hatt denne tryggheten, ville jeg aldri ha utviklet meg spirituelt.
Og det er viktig å huske at alle vi mennesker er forskjellig, med ulike behov.
For å utvkle oss til å bli det mennesket vi er ment til å bli, må vi få det vi har behov for.
Vi ser det ofte ikke selv at vi får det som er skjebnebestemt, akkurat de verktøyene og lærdommen, vi har bruk for, i vår utvikling
Vi har fått på blanke ringer i dag, 25. desember 1979, forlovelse
Når jeg møtte mannen jeg nå har vært sammen med i førti år.
Vi hadde for øvrig førtiårsjubileum 2. september og vi glemte det begge to.
Det er en del av hemmeligheten ved et langt forhold.
Vi tar ikke disse dagene så alvorlig, at noen blir sure hvis vi glemmer.
Ja, det var når jeg møtte han, da var jeg tre uker fra å være 18 år.
Vi var totalt forskjeliige, nesten på hver vår planet.
Jeg var slett ikke enkel å ha med å gjøre.
Jeg higet etter å bli sett og få oppmerkomhet.
Jeg kunne være sur, deprimert og skape drama av ingenting.
Mens han var den rolige, sindige, som ikke likte krangling og høye stemmer.
Mens jeg var den som hele tiden pratet og var sosial, var han stille.
Han klarte ikke å respondere på alt hva jeg følte.
Jeg er jo et ekstremt følsomt menneske,som svinger høyt og lavt i løpet av sekunder.
Og på den tiden var jeg en udetonert bombe med mye sorg og skuffelse og sårhet og ensomhet i bagasjen.
Men det jeg ikke så akkurat da, var at det var akkurat det jeg trengte.
Jeg fikk akkurat det jeg hadde behov for, nemlig en som kunne stå ved min side, når det tordnet og stormen blåste orkan i kastene inni meg.
Han var like rolig han.
For ordens skyld, jeg er henne til venstre, ei av våre gode venninner til høyre
Tror dere at jeg ble provosert eller.
Ja, jeg sier det at det er ikke min fortjeneste at vi fortsatte å være sammen etter de første årene.
Verdens mest tålmodige mann.
Heldigvis fikk vi noen år alene før vi fikk barn.
Jeg bestemte jo det også, bryllupsdato og det hele.
Jeg ville ha rett både på første og siste setningen.
Og så ville jeg jo at han skulle endre seg.
Han skulle jo bli slik jeg ønsket at han skulle være.
Det frustrerte meg så innmari, at han ikke kunne forstå det.
En dag var jeg i drama igjen og ropte at du kan vel si meningen din.
Da svarte han like rolig, at det er ikke noe hensikt, for du hører ikke på det likevel.
Du gjør som du selv vil uansett.
Eureka, det var da jeg begynte å tenke.
Han hadde så rett, jeg gjorde som jeg selv ville likevel.
Det slo meg at her må det endring til.
Og det er slett ikke han som skal endres, det er jeg selv.
Jeg kan ikke kreve at en annen person skal endre seg for meg.
Jeg kan kun endre meg selv.
Og så sakte, men sikkert, begynte jeg snuoperasjonen.
Jeg ga meg selv tilbakemeldinger, når jeg mestret.
Jeg trodde jo ikke på de gode tilbakemeldingene jeg fikk av andre uansett, når jeg selv ikke trodde på de.
Jeg lærte meg å bli glad i meg selv, ja, etter 40 år er jeg enda ikke helt i mål.
Ting tar tid, men jeg trengte å være hos han i trygghet, for å få utviklet meg som jeg skulle.
Han har en velsignet egenskap med at han lar meg få holde på med det jeg ønsker.
Han har ikke tro på alt jeg holder på med.
I starten når jeg begynte med det spirituelle, var han litt redd jeg skulle bli ekstrem.
Men selv om han var redd for det, sa han det aldri.
Han lot meg gjøre som jeg ønsket.
Jeg dro på kurs, jeg begynte med healing og senere å ta ned ord fra den andre siden.
Han trodde ikke det var mulig, men han lot meg få ha min tro.
Ingen kritiske bemerkninger på at jeg brukte penger på noe.
Hvis du mener det er riktig for deg, sa han, så må jo du gjøre det.
Derfor må også jeg respektere at ikke alle tror som meg, respekt må gå begge veier.
Å bo sammen med en person som meg, kan være svært krevende.
Jeg tør å påstå at ikke mange ville taklet det.
Jeg har hatt venner som ikke takler meg og jeg har måtte si farvel til.
Men vi har en felles ballast og det er kjærligheten.
Vi har et solid fundament i kjærligheten til hverandre og våre barn og nå barnebarn.
Dessuten i det jeg endret meg, skjedde det jo noe mirakuløst.
Han endret seg i takt med meg.
Ved at jeg gav meg selv de tilbakemeldingene jeg trengte, jobbet med positiv tenking for meg selv, ja da startet jeg samtidig å sende ut nye energier, gode energier.
Jeg hørte tidligere i dag en livesending som snakket om akkurat dette.
Er du trengende, er det det du sender ut og får tilbake.
Du vil føle du trenger enda mer, du sender ut et behov for å trenge noe.
Er du takknemlig, sender du ut det og påvirker de du er sammen med og du får mer å være takknemlig for.
Du kan aldri forlange eller forvente at noen skal gi deg noe du ikke gir selv.
Alt starter med deg selv.
Så da kan jeg si at hadde ikke jeg endret meg, ja da tror jeg ikke at det hadde blitt førti år.
Jeg ville nok til slutt ha drevet han til vanvidd eller jeg ville ha følt at jeg ikke fikk det jeg ønsket.
Jeg tenkte for mange år siden at skrekk og gru, når vi blir alene og barna har flyttet ut.
Skal vi da sitte der i taushet og glo.
Nei, det ble ikke slik.
Nå har vi begge endret oss og blitt mer lik og vi koser oss sammen.
Vi elsker å reise og elsker å lese og vi elsker våre barn og barnebarn.
Og enda hender det at vi oppdager nye sider ved hverandre og lar oss forbause.
Ja, for man slutter jo ikke å være i endring og utvikling.
Det aller viktigste for oss er den grunnleggende kjærligheten.
Det å leve i fred med våre omgivelser.
Jeg reiser på kurs til England, jeg styrer med Lillasjel, jeg er fri til å gjøre akkurat det jeg ønsker.
Samtidig som jeg har tryggheten i meg, som jeg så desperat savnet som barn.
Jeg har et solid fundament av kjærlighet i familie og venner.
Det ble snakket i den livesendingen i dag om at vi får det som er skjebnebestemt.
Og jeg tror det var skjebnebestemt for meg at jeg skulle få den tryggheten jeg hadde behov for den gangen.
En usikker og redd tenåring, oppmerksomhetsyk og engstelig for dagen i morgen.
Hun ønsket av alt her på jord å bli elsket for den hun var.
Og akkurat det fikk hun.
Hun fikk en som har holdt ut med alle hennes krumspring i førti år.
Og kjærligheten er sterkere enn noen gang.
Verdens beste bestefar sammen med eldste godgutten, han er nå 10 år
Alle som er i et forhold er så opptatt av hva den andre skal gi en, hva man kan forvente å få.
Tenk hvis alle hadde vært mer opptatt av seg selv og hvordan de selv er.
Sender du en følelse av savn, ja da får du mer savn.
Alt du sender ut i dine energier, får du tilbake.
Det er loven om tiltrekning.
Er du redd for å miste din frihet, ja da vil du miste den, for det er den følelsen du sender ut.
Er det noe du frykter, bevisst eller ubevisst, vil det komme til deg.
Det er derfor det er så viktig å tenke på hva man ønsker seg.
Ja, jeg ønsker frihet, men frihet i kjærligheten.
Da er jeg ikke redd for å miste noe, jeg har fokus på at jeg får.
Det er en stor forskjell
Til lykke med dagen for en måned siden, kjære mann
Ja, nå leser han jo sjelden hva jeg skriver da, men det er også helt i orden for meg.
I et selskap var det en mann som lurte på hvem jeg var. Å sier gubben, det er kjerringa mi detta. Da har du en fin kjerring, sa mannen. Å, det e no ei helt vanlig kjerring da, fikk han til svar, fra min mann.
Du verden hvor mye vi har ledd av det i etterkant.
Ei helt vanlig kjerring, jeg kunne vel nesten ikke ha fått et større kompliment jeg
