Jeg er litt lei av bøker som hopper i tid. Det vil si i noen bøker passer det inn, når noen skal fortelle sin historie men det virker som om det er moderne å skrive på denne måten og ofte blir det brukt når det ikke passer.
I denne boken starter vi i nåtid og arbeider oss bakover og jeg liker det slett ikke.
Det skal avdukes hemmeligheter etterhvert og det blir jo det, men for meg skaper det irritasjon. I og med at jeg ikke kjenner historien, blir hele plottet dette å i fundere på hva som har skjedd tidligere. Mange vil kanskje synes det er spennende, men jeg blir en utålmodig leser. Dessuten liker jeg ikke denne type hemmeligheter, ikke bare en, men flere.
Dessuten virker slutten, eller skal jeg si begynnelsen, malplassert, for første side starter med at Robbie svømmer ut i sjøen til han drukner og det fordi harn har Alzheimer og er redd for å røpe hemmelighetene, men det lever jo flere andre personer som kjenner til hemmeligheten, så de er ikke trygg uansett.
I og med at dette skjer på første side i boken, føler jeg at jeg røper ikke så mye ved å si dette.
Ikke synes jeg boken er så bra skrevet heller. I perioder tenkte jeg at nå blir det bra, men så dabbet det av igjen og på slutten kjedet jeg meg veldig og ville bare bli ferdig. Det var mye romantikk på slutten og jeg kjeder meg jo lett ved for mye hjerte, smerte. Den lette romantiske biten passet heller ikke til de alvorlige temaene som blir tatt opp i boken, synes jeg.
Beklager Julie Cohen, det er helt sikkert mange andre som vil like boken din mer enn jeg gjør.
Jeg ser den har mange utmerkelser og slik er det ofte med det jeg ikke liker, så for all del, les den selv, det kan være dere synes den er helt topp.
Jeg legger ved en link til Beathes bokhjerte for hun har en bredere anmeldelse enn meg og hun hadde terningkast 5 til deler av boken.
En stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Det er det opp til leseren å bestemme.
En morgen som virker som en hvilken som helst annen, våkner Robbie med kona Emily sovende ved siden av seg. Han står opp og kler på seg, lager kaffe, mater hunden ? akkurat slik han pleier å gjøre. Men så legger han et brev på nattbordet til Emily og gjør noe som kommer til å få hennes verden til å falle i grus.
Etter hvert som vi beveger oss bakover i historien til 1962, blir Robbies handlinger mer forståelige og vi oppdager historien til et par med en forferdelig hemmelig ? en hemmelighet de vil gjøre absolutt alt for å beskytte.
Dette er en krim jeg likte svært, svært godt. En flott leseopplevelse der vi følger etterforskeren i nåtid men også i hans barndom. I slutten av hvert kapittel er historien om hans oppvekst med en voldelig far.
Komplottet var annerledes og interessant og spennende. Og på slutten ble det nesten altfor spennende. Lettlest men fint skrevet.
Dette er en krimbok jeg gjerne anbefaler. Ikke så grotesk og bloddryppende heller, ikke mer enn det som hører til i en krimbok. Boken har fått gode anmeldelser og i dette tilfellet er jeg enig i de alle. En fremragende historieforteller sier Peter May og jeg er enig med han.
Jeg gleder meg til neste bok kommer til høsten, Salt Lane, Det er ingen vei tilbake.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Goliat forlag og de har også sponset boken
Politibetjent William South har hatt én god grunn til å holde seg borte fra drapsetterforskninger: Han har selv drept.
Men denne gangen er offeret hans eneste venn, som delte hans lidenskap for fuglekikking.
Den ærgjerrige kriminaletterforskeren Alexandra Cupidi har nylig blitt presset til å søke overføring til Kent-kysten fra Londonpolitiet etter en affære med en overordnet. Med seg har hun sin opprørske tenåringsdatter Zoë. Når et mishandlet lik blir funnet i en trekiste, trenger Cupidi Souths lokalkunnskap. Raseriet bak den grove volden vekker gjenkjennelse hos dem begge.
Den hjemløse drukkenbolten Donnie Fraser blir utpekt som morder, og det er bare South som kjenner hans historie og vet at dette ikke kan stemme. Han fortsetter undersøkelsene, men veien mot oppklaring blir samtidig en skjebnesvanger reise bakover i tiden mot hans egen, dypt skjulte hemmelighet fra han var gutt i Nord-Irland.
Fuglekikkeren er britisk krim på sitt beste. En intelligent historie om sårbare politietterforskere, om båndene mellom foreldre og barn, om sorg og skyld og om å møte sitt innerste mørke.
Det er en ting som er fantastisk og det er mangfoldet av bøker og forfattere.
Hvit krysantemum føyer seg inn i rekken av Må bare lese bøker. Et trist tema, kvinner som blir brukt som slaver under kriger for å tilfredstille menns behov. Det aller mest tragiske er at det har ikke tatt slutt, men at det er sånn den dag i dag. Er det ikke ille nok at man går til krig mot hverandre om ikke man helt frivillig går løs på forsvarsløse kvinner og barn. Denne gangen er det fra krigen i Korea, 1943.
Boken er veldig bra skrevet og jeg anbefaler den sterkt. Vi følger historien til to søstre, Hana som redder søsteren og blir tatt selv som slave og den yngre søsteren som sliter med skyldfølelse fordi hun fikk gjemt seg og slapp unna. Mary Lynn Bracht er debutant men jeg håper inderlig hun har flere historier å fortelle.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal, som også har sponset boken
Korea, 1943. Hana har levd hele livet sitt under japansk okkupasjon. Hun er haenyeo, kvinnelig havdykker, og har en selvstendighet de færreste kvinner kan gjøre krav på selv i våre dager. Alt endrer seg den dagen Hana redder sin yngre søster fra en japansk soldat. Hana blir selv blir fanget og transportert til Mandsjuria, en japanskokkupert del av Kina, der hun tvinges til å bli «trøstekvinne» i et militærbordell. Men havdykkerne er sterke og kraftfulle kvinner. Hana skal finne veien hjem.
Sør-Korea, 2011. Emi har i over seksti år forsøkt å fortrenge hva søsteren ofret for henne, men hun må forholde seg til fortiden for å finne fred. Hun ser at hennes barn og hennes eget land heles fra krigens sår ? men kan hun selv komme seg hinsides traumene og finne tilgivelse?
Vi kjørte en rundtur der vi startet på Åndalsnes, kjørte Trollstigen, Valldal, ferge til Eidsdal, Geiranger, innom Dalsnibba, Gamle Strynefjellsvei, ned til Stryn, deretter Stranda, ferge til Liabygda og tilbake Trollstigen.
Her er Isterdalen, ved foten av Trollstigen. Det tar ca 10 min å kjøre hit fra Åndalsnes
Fjellet til venstre er Bispen. I høydemeter skal vi midt opp i fjellet. Det er her de kaster seg ut med flaggermusdrakt og suser forbi veien, oppe i øverste sving.
Ser dere trollet som stakk ut nesen sin for å vaske seg men så kom solen frem og gjorde den om til stein. Dere ser nesen til trollet midt i bildet, på høyre side i fossen.
Kanskje det er lettere å se trollnesen her.
Her er det en av rampene der man kan ta bilde. Helt nede i dalen kan dere se Åndalsnes og der ligger det et turistskip i dag. Åndalsnes har ca 50 anløp hvert år. De fleste om sommeren men også noen om vinteren.
Utallige busser kjører Trollstigen hver dag. Vi kjørte tidlig om morgenen og det var ikke kø enda, men senere på dagen i den travleste tiden er det kø av biler og busser. Det er ikke anbefalt å kjøre med campingvogn og skal man gjøre det, er det best på tider på døgnet når det er lite trafikk.
Det er små møteplasser der bil og buss kan møtes eller buss og buss.
Det er bygd opp tre utsiktsramper der man kan få tatt bilder.
Her ser dere turistskipet der i det fjerne.
Det er ganske så spektakulært. Det tar dog ikke så lang tid å kjøre opp når det er liten trafikk, 10- 15 min
Da har vi vært på toppen og er på vei ned til jordbærbygda Valldal. på den andre siden av fjellet. Går man inn i fjellet her fra toppen av Trollstigen, kommer man til fjellpartiet Mannen. Man er redd for at deler av fjellpartiet under Mannen kan rase ut og fjellpartiet overvåkes døgnet rundt og de som bor der, blir evakuert når farenivået er høyt. Men foreløbig har Mannen lurt alle og det kan det være han gjør i hundre år til.
På vei til Valldal, stoppet vi på Gudbrandsjuvet. Der har de et spesielt hotell der du kan bo over juvet. Det sies å være venteliste for å kunne bo der en natt.
LIkedan som på Trollstigen, er det bygd veier man kan gå på for å kunne se ned i juvet.
Vi har passert Valldal og er på vei til Linge for å ta ferge over til Eidsdal. Til venstre ligger bygda Nordal og til høyre er Eidsdal. Fra Valldal kan man også ta en liten avstikker til de små tettstedene Fjørå og Tafjord. Der er det et flott utendørs badeanlegg, men Tafjord er kanskje enda mer kjent fra filmen Bølgen der Tafjordulykken i 1934 er et brennbart tema for det spekuleres om at det kan skje et nytt stort ras.
Vi kjører forbi fruktbygda Linge. Kjører man gamleveien kjører man forbi utsalgssteder for frukt. Vi kjøpte noen nydelige plommer og tomater.
Vi er på ferga til Eidsdal. Ferga tar bare 10 min over men trafikken er så stor her at nå midt i turistsesongen, går det tre ferger her kontinuerlig hele dagen. Foran oss ser vi Stranda. Dit skal vi senere men ikke nå.
Nå skal vi til Eidsdal.
Så ble vi veldig sultne og vi rastet her ved Eidsvatnet, mellom Eidsdal og Geiranger.
Rene, skjære idyllen her.
Og så møtte vi disse søtingene. I dette området av landet, Eidsdal, Geiranger og Hellesylt er det veldig mange som driver med Geitedrift. Det er jo mye fjell i området og geita er en veldig god fjellklatrer.
Da er vi klar for å kjøre ned Ørnesvingene, ned til Geiranger. Eagle bends som de kaller det på engelsk. Blårøyken er ikke tåke, men fra turistskipet. Et av disse skipene var ganske gammelt og de gamle skipene forurenser mye mer enn de nye, der de er mer opptatt av å spare både drivstoff og miljøet.
Trailer fra katastrofefilmen Bølgen der katastrofen inntreffer og Geiranger blir oversvømmet.
Her ser vi inn fjorden, mot Hellesylt. Det går ferge fra Hellesylt til Geiranger, men vi hørte rykter om at det koster 15000 for en buss med passasjerer på denne ferga, men jeg kan ikke gå god for om det stemmer eller ei, men det skal visst være ganske så dyrt ihvertfall.
Det var folksomt på utsiktspunktet øverst på Ørneveien. Det vrimlet av folk og trafikk.
Folksomt var det også i sentrum. Det var nesten kaos. En buss la for tidlig over og fikk knust et vindu bak i bussen og dermed sperret den hele den ene parkeringsplassen så vi måtte vente for å komme oss videre.
Geiranger er et bittelite sted med bare 200 fastboende. Midt i fellesferien kan det komme 9000 besøkende, så det er klart at da blir det folksomt.
Her er Ørnesvingene hvor vi kjørte ned.
Vi kom oss til slutt videre fra trafikk-kaoset.
Vi stoppet ved Flydalsjuvet for å ta bilder og selvfølgelig er det her som mange andre steder i landet, mange som trosser inngjerdinger og begir seg ut på kantene. De setter seg på kanten og dingler med beina. Her står det folk i høyre kant i bildet og filmer og så bytter de på og gå og sette seg på kanten der oppe, hvor dere ser personen i rosa. De øverst oppe står på et område som er inngjerdet og beregnet til bildetaking.
Det er ganske så mange svinger opp igjen på denne siden også.
Her har vi kjørt opp på Dalsnibba. Det er en avstikker fra hovedveien med en fantastisk utsikt. Vi betalte 785 for en minibuss, men for bil kostet det kr 140,-, ingenting for passasjerer.
Det er fra Djupvatnet, veien går opp til Dalsnibba, 1500 høydemeter over havet
Vi tusler oss videre mot Stryn. Vi kjører ikke letteste vei, tunnelene,men gamle Strynefjellsvei. Det er grusvei og det humper og det rister. Vi ser for oss at vi kommer til å ha mareritt om svinger til natten, men det ble heldigvis ikke det.
Vakkert var det på fjellet.
Det var nok ikke til ære for oss at fjellet hadde pyntet seg i sølvstasen sin. Glimmer, er mineraler og kalles kråkesølv
Vi starter turen ned mot fagre Stryn og tror dere ikke at det ventet oss noen svinger her også. Stryn har på fjellet et skianlegg som bruker å være åpent om sommeren, men denne sommeren har vært så varm at snøen hadde forsvunnet.
Vi svinger oss nedover mot bygda og lettet var ihvertfall jeg når veiene ble bedre, asfalt og mindre svinger. Å sitte i en minibuss hele dagen med dårlig vei og mye svinger, ja det er ikke bare behagelig.
Men så kommer vi til Stryn og denne utsikten er jo en fin belønning.
I bakgrunnen ser vi en typisk fjellgård. Det finnes mange av disse gårdene langs vestlandsfjordene. De aller fleste av de uten vei.
Vi fortsetter ferden mot Stranda der vi vet det venter oss kaffe og kake og det gleder vi oss til. Horningdalsrokken ser vi i det fjerne her. Vi kjører langs Horningdalsvatnet som er Europas dypeste innsjø, maksdypde 514 m.
Vi tar en liten avstikker innom Strandafjellet der det er blitt gondolbane. Strandafjellet har om vinteren skiheiser og det er et område med mye nybygging av hytter.
Tettstedet Stranda. Mellom her og Hellesylt, ligger Stabburets Grandiosafabrikk. Stranda Spekemat ligger også her.
Vakkert er det her også og dette er siste bildet på rundturen vår, for herfra kjører vi en times tid, tilbake til Valldal, Trollstigen og Åndalsnes. Trollstigen er vinterstengt så da må man kjøre over Ørskogfjellet for å komme til Stranda fra Åndalsnes.
Vi koster likevel på oss et bilde av Trollveggen i det vi i mørket kjører våre turgjester hjem igjen etter en minnerik tur.
Vi har, inkludert små og store omveier inn på gamle veier, kjørt i dag 48 mil. Vi startet klokken 08.00 om morgenen og kom hjem klokken 23.00. Vi har hatt mange stopper underveis. Middag spiste vi i Stryn og heldig har vi også være med været.
