Hanya Yanagihara, Et lite liv
Jeg kjøpte denne boken fordi jeg så omtalene var sånn hat og elsk og jeg ble veldig nysgjerrig. Jeg husker enda Stoner, hvordan alle elsket den og jeg syntes den var gørr kjedelig og ga meg ikke noe som helst. Stoner var en tynn bok. Et lite liv har 800 tettskrevne sider, lite avsnitt og liten skrift. Hvordan skulle dette ende.
Et lite liv er den mest gripende boken jeg noengang har lest. Jeg var litt forvirret de første sidene, for persongalleriet var stort i starten. Vi skulle bli kjent med 4 venner og livet deres i New York. Men etter noen sider, begynte historien til Jude, hovedpersonen og jeg var fullstendig fengslet på et øyeblikk
Boken er skrevet på en slik måte at den fillerister alt jeg har av følelser. En kveld jeg hadde lagt meg, greide jeg ikke å legge den fra meg, jeg var kommet til side 500 og tenkte at nå må jeg sove. Vanligvis stenger jeg følelser ute, når noe er vondt å lese, men her ble det umulig. Jeg ble liggende der og tenke på omtalen jeg skulle skrive 300 sider senere. Jeg sovnet og drømte om boken, jeg våknet midt på natten og tenkte på boken og jeg sier at dette er ikke en historie en koser seg med, før man skal sove.
Tankerekkene vi får servert er så dype, de gjennomborer deg, tygger deg og spytter deg ut igjen. Du blir så sint, så trist, så fortvilt, føler deg så hjelpesløs, så oppgitt, så glad når det går bra, så sørger du når det igjen går feil vei.
Sitat:
Det fantes to måter å glemme på. I mange år hadde han sett for seg (ikke særlig oppfinnsomt) et hvelv og ved dagens slutt samlet han alle bilder og episoder og ord han ikke ønsket å tenke på en gang til, så åpnet han den tunge ståldøra på gløtt og slengte dem inn dit, før han raskt lukket den tett inntil igjen, Men denne metoden var ikke effektiv- minnene sivet ut likevel,.Han fant ut at det viktigste var å eliminere dem, ikke bare lagre dem.
Derfor hadde han utviklet noen teknikker. De minste minnene-små fornærmelser eller krenkelser – kunne han gjentta og gjenta for seg selv, helt til de var nøytralisert, til de mistet mening etter alle gjentagelsene, til man kunne si til seg selv at de var noe som hadde skjedd andre, som han bare hadde hørt om.
Til mer omfattende minner holder man hendelsene opp for seg som en filmstrimmel, før man begynner å viske dem ut, rute etter rute. Begge teknikkene var krevende. Foreksempel kunne man ikke stoppe oppp halvveis og granske hva man så, man kunne ikke spole frem og tilbake oghåpe at man ikke viklet seg inn i detaljer, for det gjorde man selvfølgelig. Og man måtte jobbe med det hver enneste helg, til minnene var helt borte.
Selvfølgelig forsvant de aldri helt, men de ble ihvertfall fjernere, de forfulgte en ikke som onde ånder som rev og slet i en for å få oppmerksomhet,som hoppet frem når man forsøkte å ignorere dem og krevde så mye tid og krefter at det ble umulig å tenke på noe annet, I uvirksomme øyeblikk, som øyeblikkene før man sovner, minuttene før man lander etter en nattlig flytur, når man ikke var våken nok til å arbeide, men heller ikke sliten nok til å sove, prøvde de seg igjen , og da var det best å bare forestille seg et strot, hvitt og opplyst lerret og holde det foran seg som et skjold.
Jeg har tenkt på dette at boken er så lang. Det krever mye av din tid å lese den, samtidig som den er følelsesmessig krevende. Ofte skriver jeg i omtalene mine at hadde de enda kuttet ned litt. Hvorfor ha 600 sider hvis 50 av dem er bare pjatt. Jeg kom frem til at her er det ikke et eneste ord jeg kunne ha unnvært, ikke en side som er overflødig.
Noen ganger forlater vi Jude og en annen fortellerstemme overtar, og akkurat det trenger vi. Vi trenger å få puste litt på innimellom for å klare å fullføre historien om Judes liv.
Kanskje det jeg sitter igjen med til slutt, utenom en tristhet over alle de onde menneskene som finnes i verden, også her i vårt fredelige land, er at vi må selv få ha ansvaret for vårt eget liv. At hvis man lever et liv fordi alle andre krever det av en, at man sliter seg fullstendig ut fysisk og psykisk for å holde seg oppe for andre, er det riktig av oss å kreve det av noen.
Det er tanken jeg sitter igjen med til slutt. Og at noen ikke liker denne boken er også uforstålelig for meg. Dette er en bok jeg aldri i mitt liv vil glemme. Jude vil være med meg i hjertet for alltid, det er jeg sikker på.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal, men jeg har kjøpt boken selv, på pocketsalget hos Romsdal Libris, kjøp 1- få en til halv pris.
https://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Pocket/Et-lite-liv
Fortellingen om de fire vennene JB, Malcolm, Willem og Jude, og livet deres i New York – som spenner over flere tiår – veksler mellom lys og mørke. Gjennom årene settes vennskapet på prøve. Det som holder det sammen er alltid Jude ? Jude St Francis, som forblir en gåte, selv for dem som står ham nærmest.
Jude er framgangsrik advokat, med en traumatisk barndom som preger livet hans på en altoverskyggende måte. I kontrast til den mørke oppveksten står vennskapet til, framfor alt, skuespilleren Willem, og det er Willems trofasthet og kjærlighet som holder Jude i live når dagene blir ulevelige. Gjennom årene kommer Jude til å bli dratt mellom selvforakten, som styrer tilværelsen hans, og kjærligheten, som han ikke kan tillate seg.
